soelvd

Monti klarer seg fint på vintern uten dekken når han er i bevegelse, går tur, etc. Men vi trener jo LP og det blir ofte endel venting i bilen og da skal det ikke mye til før han rister og er kald. Kunne dessuten godt tenke meg å ha en hund som ikke er iiiiskald før treningsøkten, naturligvis. Så, vi trenger et dekken som er komfortabelt siden han skal ligge med det i bur. Supervarmt er fint, kanskje finnes det noen spesielle treningsdekken? Ikke vet jeg. Trenger ikke være vanntett, vinntett, etc, skal bare sitte på i bilen, som sagt. Alternativt har jeg alltid vært veldig fornøyd med hurtta sine vinterdekken, hvordan er de i forhold til hva vi vil ha?

Takk for masse gode innspill Jeg tror det du sier om hund under utvikling er essensielt her. Satt på spissen så jobber jeg nesten med en ny hund fra dag til dag for tiden. I tillegg må vi gi litt slipp på den "greien" med å aldri gjøre noe kjedelig, alltid ha et kjempetempo på trening hvor alt er dødskult hele tiden. For han er høy nok til at han tåler litt ro også, synes jeg. Takk igjen for masse eksempler, nyttig!

Fikk lyst til å kommentere denne i tillegg. Kanskje er den mest håpløse delen av dette at jeg faktisk ikke aner hva jeg skal gjøre med det når han først har gjort det. Kan du utdype hva du mener med å forebygge kontra avbryte?

Jeg skal visst være skriver jeg. Det kan jo bli spennende Så om noen går i en ring der det sitter en fullstendig forvirra dame og prøver å skrive så er det bare meg

Tusen takk for masse gode innspill. Vi jobber på! Angrer ikke et sekund på at han er jazza opp - nå er han nesten der jeg vil ha han. Men fremdeles mangler han litt. Men det er klart, for hver gang han utvikler seg og blir litt heitere så blir han som en ny hund å jobbe med - og det må jeg lære meg. Men jeg merker en helt sinnsyk forskjell på han når det er kjølig i været kontra sommertemperaturer, selv på vestlandet. Så før sommeren begynte han å bli morsom å jobbe med, i sommer har han vært daff og nå de siste ukene har det vært skikkelig tjo og hei igjen. Og jeg må lære meg å tilpasse meg Jeg vil ha jazza opp-hund Men halvbrødre? Har han noen jeg ikke vet om?

Kan jeg stemme på mammaen? For hun var fin, hun :angel:

Ja, det tenker jeg også. Også synes jeg at det med å komme litt ned på nivå med de, se de i øynene og forklare hva som skjer, hva man ikke aksepterer, etc virker så bra. Samtidig ligger det en tanke baki der og lurer litt "det der er naivt, det er nok ikke så enkelt!".

Jeg synes ofte at dekken blir passe i lengden på butikken og for kort når man tar det med hjem. Her er det i alle fall sånn at når hunden begynner å gå så siger gjerne dekkenet litt lenger frem siden kroppen er i bevegelse og "drar" det fremover. Jeg ville hatt det litt lenger enn det der om det var min hund.

Hva synes dere om nannyhjelpen og hennes metoder? Når jeg ser på programmet tenker jeg at "det er sikkert sånn det er å ikke kunne noe særlig om hund, se på Cæsar Milan og sluke alt rått." Er det fornuftig? Urealistisk? Tror dere det er endel der vi ikke får se på tv?

Nå tror jeg for alvor det kan bli body altså. Men den ser jo pitteliten ut? Strikka i str 62. Altså, den ser VIRKELIG liten ut. Det må da være grenser for hva jeg kan ødelegge om jeg strikker stramt (jeg synes egentlig ikke jeg gjør det, men )?

Jeg så nok kanskje sånn ut en stund: :blink: før jeg innså at det var snakk om fiskedammen og ikke bleier og ting i bleia.

Nå har jeg bare skumma gjennom tråden, men jeg tror indre motivasjon er nesten alt, jeg. Hvor den kommer fra er jo egentlig likegyldig bare den er der. Som når jeg sa til samboer at jeg ikke flyttet tvers over landet til han om han ikke sluttet med snusen - for DET synes jeg er kræslig. Han gjorde som med røyken, satte seg en dato, var veldig motivert, slutta på dagen og begynte aldri igjen. Selv har jeg alltid vært normalvektig frem til jeg flytta for meg selv som 15-åring. Bodde borte i 2 måneder, så havnet jeg på sykehuset etter en skremmende opplevelse der jeg ikke klarte kontrollere kroppen selv. Siden har ryggsmertene kommet snikende. Og med en kiro som ba meg sitte på rumpa til de fant ut hva det var - vel, så var det gjort. Og siden har ryggen vært et *******. Du verden så mye jeg skulle gjort for å få gå en tur uten å være redd for at alt knyter seg. Det er i grunn ingen unnskyldning synes jeg, da må man tilpasse seg. Og kanskje viktigst, finne noe som funker for deg i slanking. Jeg gikk på grete roede-kurs og HATET det. Jeg grua meg til hvert måltid, syntes det var grusomt mye mat. Det hjalp ikke akkurat. Nå derimot har jeg fått et tonn motivasjon. Nå kommer det en liten en i februar og hun er vel hele grunnen til at jeg nå har kutta ut sukker, spiser sunt, etc. Jeg er så ufattelig glad jeg har unge foreldre, skulle gjerne beholdt de i enda 50 år til men er glad for såpass mange. Overvekten min vil ta livet av meg mye tidligere enn datteren min forhåpentligvis vil bli kvitt meg. Det kommer ikke på tale altså. Dessuten skal hun lære å spise sunt, lage mye mat fra bunn og få gode vaner i livet fra dag 1. For en motivasjon hun er! Uten baby i magen hadde jeg mest sannsynlig ikke hatt spesielt mye indre motivasjon. Eneste sure nå er at graviditet strengt talt ikke er noen slankekur

Niesen min fikk en sånn av svigemor. Det ble veeeeeldig populært I oppskriften står det at jeg skal strikke rundt på rundpinne. Men det er jo aaaltfor få masker til det. Må jeg strikke på settpinner da?

Nå sitter jeg her, litt småsjokkert over meg selv Jeg har aldri strikka annet enn skjerf. Så strikket jeg en superenkel djevellue og en superenkel dress før jeg bega meg ut på en oppskrift jeg ikke skjønte noe av. Nå har jeg laget masse fancy økninger, jeg strikker mønster, har skilt av masker til armene, etc. Masse søte skjønnhetsfeil, men nå begynner jeg nesten å lure på om det kan bli en body til slutt

Edit: Tror jeg skjønte alt sammen

Tja. Jeg tenker jo bare det jeg ser og oppfatter. Og jeg ser at han er stappa med hormoner for tiden. Men jeg ser også den samme fellsdekken/enkeltdekken som jeg alltid har sett. Han ligger rolig, tung i kroppen i flat dekk med øyekontakt. Vel, kanskje litt urolig blikk om han absolutt skal se på noe som skjer i nærheten, men det må jo jobbes med. Men jeg ser ingen større usikkerhet enn ellers. Og det er vel derfor jeg har valgt å se disse morsomme forsøkene hans i sammenheng med hormoner i form av at han rett og slett synes det er morro å gi f og ta seg en skikkelig seiersrunde. Men det kan jo være mye jeg ikke ser som skjer når jeg snur ryggen til. Og at han kanskje får tryggheten tilbake når jeg snur meg. Jeg merker jeg tenker litt høyt nå

Ser hva du mener. Han har i alle fall liggi fint i fellesdekk i flere måneder. Men det kan jo hende at hormoner og lopper i blodet gjør han usikker igjen? Selv ser jeg ikke det, det må jeg innrømme. Men det kan jo hende det er sånn uansett.

Hva tenker du det vil hjelpe for? Hvor bør vi gå tilbake i trening? Det jeg tenker er at om det kom av usikkerhet ville jeg gått tilbake i treningen. Men når jeg føler det bare er faenskap vet jeg ikke helt hva det vil hjelpe å gå noen steg tilbake? Så sant jeg leser hunden rett.

Ja, for når han er godt ute på seiersrunden er det liksom aaaltfor seint å ta han for noe som helst. Spørs om jeg må alliere meg.. Takk for innspill og "godt" at noen kjenner til det der. Jeg blir så sint at jeg nesten sprekker og må bruke all energien på å ikke være urettferdig sint

Men han vet jo fremdeles at i det den langlina blir kobla av så er han "fri" igjen, om du skjønner? I fellesdekken så skjer dette KUN når jeg snur ryggen til og går ifra. Og siden det bare skjer en sjelden gang i blant og at han som regel ligger helt fint så går jeg jo så langt som jeg skal, om du skjønner? Men jeg ser hva du mener. Og jeg må nok jobbe MYE med timingen - helst sånn at jeg kan ta han idet han tenker på å bryte (det skjer forresten både i enkelt og felles). Kanskje må jeg alliere meg med noen som kan være i nærheten eller være øynene i nakken min - siden jeg ikke ser akkurat de situasjonene selv. Og ja, han viser meg fingern. Han ligger som regel stødig og godt i fellesdekken. Og det er ikke sånn at han kommer bort til meg, han tar disse fine seiersrundene (som forresten dukka opp når vi fikk opp energinivået og fikk litt mer futt i treningene). Tusen takk for innspill! *Tenke og fundere videre*

Redigerte akkurat over.

Vurderte om jeg skulle sette dette under lydighet, men det gjelder jo i grunn alle sporter og de fleste situasjoner. Den siste tiden har Monti vært litt vel unghund og jeg føler ikke helt jeg har den respekten jeg vil ha. Vel, problemene er to, jeg kan ta de hver for seg: 1. Han gir meg plutselig fingern. Det kan skje under fellesdekk (som han normalt er veldig trygg og rolig i), det kan skje midt under en fvf, etc. Plutselig er han full av f av stikker. Aldri langt, men han tar noen elegante seiersrunder. For å hente han inn igjen må jeg enten ha tålmodighet (og da belønner han seg selv i sikkert ett minutt, springer rundt) eller jeg kan gå i bilen og sette meg. Da får han hetta og kommer etter. 2. Det kan si plutselig koko, han hopper opp, kan bite i jakke, ta tak i bånd, masse lyd, bjeffing, knurring. Dette kommer når han er for heit, som om det koker litt over og i stede for å jobbe velger han denne utveien. Kanskje fordi han er litt usikker på øvelsen og derfor heller gjør dette? Det skjer hovedsaklig i lineføring. Ang biting i jakka har jeg smelt til et par ganger. Brølt "HEI! KUTT UT!" og brukt kroppsspråket. Ikke rørt han, men han ruller over på ryggen og viser tydelig at han ser greia. og da blir jeg kvitt det - for en stund. Egentlig føler jeg det fungerer greit og må bare jobbe med å klare å si ifra på den måten hver gang - halvparten av gangene klarer jeg ikke mene det nok og resultatet er at han blir enda heitere. Men hvordan bli enda sintere og mene det? Punkt en er jeg blank på. Jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å "ta" han på den der, da jeg aldri får det med meg før han raser avgårde. Noen tips? Bikkja tåler litt og har ikke vondt av tilsnakk og korreksjon. Jeg er nøye med å finne frem glad-stemmen i det han gir seg og skjønner greia og da jobber han som regel veldig fint etterpå, han er positiv, glad og vi har det gøy på trening ellers. Ellers er han utrolig morsom å jobbe med og det er kanskje derfor disse "utbruddene" irriterer meg. Han er 14 måneder nå og i skikkelig hormonhumør for tiden, noe som nok kan forklare mye, men jeg føler allikevel ikke det er greit å holde på sånn. Innspill, tips, råd, hva som helst? Edit: Har vurdert langline på han, men han er VELDIG klar over når han har den på og ikke. Derfor føler jeg at jeg kanskje forverrer hele problemet med å sette på han en, nettopp fordi han kanskje vil gi meg enda mer fingern når vi tar den av.

De har i alle fall sjekka etter feks vannhode på ultralyd. De kan vel ikke utelukke 100%, men de gjør i alle fall undersøkelser for det på ul.

Mitt største problem med kjoler er at jeg har for store bryster til å passe inn i mye. Men du tenkte kanskje rett under? Men ja, det kan godt hende den blir for trang over magen. Magen har ikke vokst stort i det siste, men gud vet hvor den er om en måned Sukk, kanskje jeg må utfordre de dumme blodtrykksfallene og reise på shopping i butikk..

Da prøver vi sinksalve først siden vi har det, så prøver vi inotyol om vi ikke er fornøyde Takk for tips! Julebord i slutten av november og jeg er skikkelig i villrede om hva jeg skal ha på meg. Blir dette for enkelt til julebord med mannens jobb? Ser for meg det kan funke meg gravidmage i alle fall.. Noen som er flinke på stoff og kan fortelle meg om dette blir veldig tettsittende? http://www.ellos.no/taillissime/kjole/338593?N=1z141puZ1z141sg&Ns=RankValue7|1&Nao=38