Puttiva

Sant, de tingene er nok ganske likt all over. Ang formidling så er vel religioner generelt flinkere til å formidle slikt enn ikke-religioner. Håpløst forklart, men de jobber hvertfall aktivt for å spre gode verdier i hva jeg oppfatter som i en større grad enn f.eks. ateister o.l. Jeg syns det samholdet er en fin ting, mens ateistene står litt mer alene, logisk nok. Jeg er veldig lite inn i dette, og burde helt klart lære meg mer. Jeg kan jo egentlig ingenting For det er jo kjempeinteressante temaer, og veldig fascinerende hvordan folk forholder seg til det.

Ja, jeg er veldig enig med deg, og det var disse tingene som var poenget mitt og i det avsnittet. Jeg er ikke kristen selvom jeg liker mye av det kristendommen står for, men samtidig gjør det at jeg føler meg ikke som noen motstander av kristendommen heller. Jeg hetser ikke kristendommen, eller annen religion, jeg har bare selv ikke "behovet" for å tro på noe høyere enn menneskeheten (les gud) for min egen del. Men mye av kristendommen er som du sier bare sunn fornuft, etikk og moral ovenfor medmennesker. Men hvor mye skal man være enig i for å kunne kalle seg kristen, evt hvor mye uenighet må det til for å ikke være kristen? Det er jo plenty med folk som ser på seg selv som religiøse, selvom de ikke nødvendigvis er enig i alt religionen deres står for. Men det er vel noen elementære ting man bør tro på for å være kristen vil jeg tro. Det kristendommen derimot er god på, er å sørge for en videreformidling av de gode verdiene, og aktivt jobbe for dette. Og DET er en fin ting som det gjerne kunne vært mer av i samfunnet. Ang dåp vs ikke dåp så tror jeg bare jeg må la tankene synke litt, og diskutere mer med sambo. Uansett avgjørelse, tror jeg ikke det blir noen krise på noe vis, det blir nok veldig bra uansett. Men godt å lufte litt tanker rundt dette, og ikke minst se hva andre tenker som samme tema

Oi, for en diskusjon dette ble. Det er et veldig spennende tema, og jeg er selv veldig dratt fordi jeg mener "begge deler". Jeg har ikke noe problemer med argumententene for verken det ene eller andre, men jeg er litt usikker på hvor jeg stiller meg selv, og derfor er det også vanskelig å vite hva jeg selv skal gjøre. Jeg tror det finnes mer mellom himmel og jord enn hva som pr.dags dato er bevist ved naturvitenskapen. Jeg vil ikke nekte for at det er et liv etter døden, og jeg tror man kan komunisere med telepatiske evner, blant annet. Men jeg tror ikke det er noen GUD, eller annen almelktig makt som er "over oss". Jeg nekter ikke for det heller, men jeg klarer ikke å begripe hvordan det kan ha seg. Jeg tror ikke på sjebnen, eller "en mening med livet", fordi det motstrider med så mange biologiske prinsipper jeg tror mer på. Men mye av det som beskrives i kristendommen og i spirituelle tankeganger, som pr dags dato ikke finnes kliniske bevis eller tester for, tror jeg vil bevises om tid og stunder. For meg er det naivt å tro at vi har oppdaget alt som er å oppdage nå. Hva er det med nå i forhold til tidligere som gjør at vi nå liksom har oppdaget alt? Mye av det som tidligere ble sett på som religion og spirituisme har blitt forklart av naturvitenskapen, bare vitenskapen har kommet langt nok til å kunne teste ting. Jeg tror mye av dette fint kan forklares med fysikkens lover og regler - det er bare noen som må skrive ned de lovene først Og det har jeg all tro på at kommer til å skje en gang i framtiden. Dog er det deler av kristendommen syns jeg ikke noe om, ting som at man skal be om tilgivelse for sine synder, og andre ting som jeg tolker som på kanten til janteloven (du skal ikke tro du er noe, det er alltid noen som er bedre enn deg etc). Jeg syns det er en trist og nedlatende holdning. Det er meget mulig jeg bare ikke skjønner det helt, og jeg burde sikkert diskutere dette med noen religiøse folk som kan forklare meg hvordan det egentlig er. For jeg tror ikke noe vondt om religiøste (eller spirituelle) mennesker, tvert imot. Jeg forstår meg på behovet for å ha noe å tro på, og jeg respekterer hva de tror på fullt og helt, selvom jeg ikke skjønner meg på logikken i alt. Jeg liker logikk, da blir alt så mye lettere å forstå. Jeg føler ikke at jeg svikter de kristne ved å døpe barnet mitt, men jeg er usikker på hvor prinsipiell jeg vil være. Skulle jeg fulgt prinsippene mine fullt og helt, burde jeg ikke døpe, fordi jeg ikke anser meg selv som kristen. Men likevel er det jo ting ved dåpen som jeg liker, og også ting ved kristendommen uavhengig av at det er kristendom eller ei, som jeg syns er fine å videreføre. De har jo mange gode poenger og på mange måter fine leveregler som jeg er enig i. Mye av det kan kalles normal folkeskikk, men likevel fint å sette ord på det, slik kristendommen gjør. Men jeg er ikke kristen fordet. Så hvor prinsippiell er det riktig å være?

Ja det er nettopp det. Jeg føler det er litt feil fordi jeg ikke er kristen, men likevel har dåpen tradisjonsrike ting ved seg som jeg liker og kunne tenke meg å videreføre. Men som igjen blir feil å benytte seg av dersom man ikke velger dåp. Faddere er et eksempel. Jeg syns det en en kjempefin ting å utnevne noen få nære personer til å skulle få et ekstra nært forhold til barnet. Og noen ekstra støttepersoner for barnets del. Men ved navnefest mister man det, og det er et reelt tap slik jeg ser det. Men det føles litt... hyklers å benytte seg av dåp når det er så mye essensielt bak som man ikke tror på. Men hvor prinsippfast er det riktig å være?

Dåp vs navnefest.... Vi har snakket om dette i det siste og ingen av oss greier egentlig å bli enige med oss selv engang. Det er liksom fordeler og ulemper med begge deler. Ikke at vi trenger å bestemme oss nå, men greit å vurdere det litt videre. Regner ikke med det kommer en åpenbaring i det ungen kommer heller liksom. Såh! Dåp er tradisjon. Det er dåpskjoler, faddere og mer anerkjent. Men verken jeg eller sambo er kristne, og vi får ikke noe ut av å være med på en gudstjeneste. Ergo føles det riktigere med navnefest. Men ja - dåpen har jo mye fint ved seg som vi jo liker. What to do?!

Det er ikke sikkert det er derfor, men absolutt logisk å anta. Dessverre. Vi hadde litt samme episode hos oss i høst. Humlepus, eneste hannkatten vi hadde, var kjemisk kastrert. Det var et år siden chippen var satt, så dermed å forvente at effekten snart ville gi seg. Vi merket at Ico ble mer og mer interessert i han, og plagsomt snusete. Tenkte at hormonell hannhund i tennårene rett og slett bare kjenner det økende testosteronet til den halvkastrerte hannkatten. Så vi reagerte ikke noe mer på det. Adferdsmessig var Humle sitt typiske seg på alle måter, og ingenting fikk meg til å tenke at det kunne være noe annet. En dag hadde han pusteproblemer, og vi reiste umiddelbart til veterinæren. Rakk dessverre aldri fram før det var for sent. Obduksjonen viste store mengder puss og infeksjon i brysthulen, i tillegg til infeksjon ribbeinsveggene, yttersiden av lungene, nyrene og og lett betennelse i muskelvev. Heftig infeksjon i mer eller mindre hele kroppen fra en egentlig helt "uskyldig" bakterie. Denne infeksjonen må han ha gått med lenge, men han viste ingen tegn til noe. Men Ico hadde nok merket det, ja... Hadde vi dratt til vetten med han tidligere, kunne han fått en antibiotika som ville tatt knekken på det før det var for sent. Veldig lett å klandre seg selv, men hvordan kunne vi vite det? Nå er jeg superparanoid og får angst hver gang ico snuser på en katt. Det gjør han hver dag, så forrige uke fikk jeg vetten til ta en full sjekk på dem, og heldigvis er de så friske som bare det. Men æsj asså... Man skal ikke undervurdere hvordan dyr forholder seg til lukt. De andre kattene oppførte seg ikke unormalt da, bare Ico.

Håh! Nå vokste jeg sånn 15 cm. Tenk at superstrikkeprodusenten Mari sier noen sånn Det sagt, så syns jeg det er mye mer motiverende å strikke mønster enn ensfarget. Da ser man fortere at det vokser Tusen takk

Takk! Da var en julegave i boks :Grin: Da er det bare å krysse fingrene for at de kommer fram i tide. Burde vel kanskje lage en backupplan?

Kan absolutt være tilfellet. Ikke uvanlig at syke dyr blir utstøtt av flokkenfor å unngå at smitten skal spre seg. De skiller nok ikke på hvaslags type sykdom vil jeg tro, men infeksjon lukter infeksjon uansett.

Jeg ble lei av afrikanske hekleblomster til bamsen, så jeg strikket disse som avveksling. Kos! Blir en del av en julegave tror jeg.

Jeg syns han har et godt poeng jeg. Og den ene setningen der kan umulig, uansett hvor hardt man prøver, forklare hele situasjonen. , Det er en veldig kompleks situasjon, og for å få med alle spektrene av det, må man og gi et langt og komplekst svar. Men grovt sett er det et godt poeng. Det er mye unødvendig drit hos mange (de fleste?) raser som ved naturlig seleksjon aldri hadde blitt ivaretatt. Og linjeavl er bare målrettet innavl

Besøk oppdretter, det gir et mye bedre inntrykk av rasen enn hva ord kan forklare Savannah er flotte katter, og om jeg skal ha noe annet enn maine coon, så er de absolutt en mulig kandidat. Gøy med noe litt sjeldent og!

Av de rasene der havner nok bengal, savannah og toyger litt i samme kategori. Aktive, og tildels krevende hybridkatter. Toyger og savannah kan være vanskeligere å få tak i, fordi det er så få av dem i landet. Såvidt jeg vet er det en eller to savannahoppdrettere og ingen toygeroppdrettere i landet (hvis ikke det har skjedd noen store endringer i det siste). Sphynxen er og ganske aktiv, men skiller seg litt ut mtp stell og hold fordi de ikke har særlig med pels og derfor krever litt ekstra på andre områder igjen. Maine coon og norsk skogkatt er nok ganske like i stell og krevenhet, sosiale, men ikke overaktive raser. Ragdollen kommer nok nederst på lista som den roligste av dem alle. Pelsstellmessig er de tre siste er ganske like. Skal være lettstelte enkle katter, men unntak finnes.

Ico har vi bevisst ikke lært å gi labb. Likevel kommer ofte den labben fram når han vil noe. Ser ikke ut som han vet hva han driver med, mer som et iboende behov for å gjøre noe med den labben. Så jeg vil tro det ligger mer latent for noen enn andre, og jeg mistenker at det kunne lett blitt en slik grusom tiggeadferd hos han.

Til en viss grad, men krever nok mer tilvenning enn en hund. Alle katter kan lære å gå i bånd, men man må begynne treningen tidlig. Hvor stort utbytte de får av det er nok individuelt. Jeg har en som hadde digget et slikt liv (hun er av den krevende typen), og en som sannsynligvis hadde syntes det var noe herk (hun er av den laidbacke typen). Den første katten min levde et slik liv de første par årene sine. Hun gikk stort sett løst, men så ut til å elske et slikt aktivt liv.

Jeg syns det bør være flere katter. De har et eget språk og en hund eller menneske vil aldri kunne erstatte plassen til en annen katt. Unntak finnes selvfølgelig. Men det betyr ikke at man må ha to av samme rase. En huskatt kan være mer enn bra nok om man ikke vil/kan ta seg råd til flere rasekatter, men man ser tydelig på katter som har vokst opp sammen, at de har utrolig stort utbytte av hverandre Edit: legger ved noen bilder av kattene mine for å illustrere

Akkurat det gjelder ganske mange raser. Det sies akkurat det samme om maine coon og, "kattens svar på hund". Men en hund kan være så mangt. Orientaler-rasene er kanskje mer kattens svar på bc, mens maine coon er mer labrador. Forskjellen, slik jeg har oppfattet det, ligger mer i hva de KREVER. En maine coon er stort sett fornøyd med å bare få være med, mens en siameser/orientaler er nok noen hakk mer intelligent, og krever å få brukt seg mer. De krever mer fysisk aktivisering for å bli tilfreds, og også gjerne mental. Og det er MYE lyd i dem. Det er generelt mye katt. For at de skal være fornøyde bør de være flere enn én (det gjelder egentlig alle katter syns jeg, men noen mer kritisk enn andre), bør ha nok klatre- og lekemuligheter til å stimulere seg selv, i tillegg til litt ekstra-aktivisering fra eiernes side. Det er ingen umulighet å ha en slik katt, men man skal trives med det. Jeg tror personlig jeg ville blitt litt smågal av det Et youtubeklipp for å illustrere pratekattunge. De er nå veldig søte og sjarmerende da http://www.youtube.com/watch?v=BkPtO7nAlpA

Jeg ligger på sofaen og ser på magen hoppe og sprette

Morsomt Hun er en fin katt!

To dyner. Billigere med sengetøy, og jeg kan romstere så mye jeg vil med den uten at sambo blir dyneløs i løpet av natta.

Varierer sikkert litt fra rase til rase, men hovedgrunnen til at jeg har rasekatter er gemyttet. Så mye mer håndterlige, så mye mer menneskeorienterte og sosiale.

Maine Coon er utmerkede innekatter. Funker fint som utekatter og, og for det meste holder de seg veldig i nærheten, og har ikke det store utforskerbehovet. Viktigst av alt er å være med menneskene sine. Mine er innekatter med en inngjæret uteplass de har mer eller mindre fri tilgang til. De liker å være ute der så lenge været er pent og temperaturen behagelig, ellers er de bare inne. Helst sitter de i vinduskarmen og skuer utover kattegården Gemyttet til rasen SKAL være supert. Biting er ikke supert, og sett med mine øyne helt uaktuell oppførsel. Jeg tror egentlig ikke jeg har hørt om noen katter av rasen som biter som vane, leking eller ei. De skal være, og er også stort sett alltid veldig stabile i gemyttet. Unntak finnes selvfølgelig, men de aller fleste er gode i gemyttet og det skal veldig mye til for å "vippe av pinnen". De er kjent under kallenavnet "den milde kjempen", og det stemmer. Veldig snille katter som man kan egentlig gjøre hva som helst med. Men som på alle andre populære raser, uansett art, vær nøye med å finne en oppdretter som setter ordentlige krav til avlskattene sine

Sikkert andre som kan svare bedre enn meg her, men jeg kan vel si litt av det lille jeg vet. Adferdsmessig er det veldig aktive katter med mye lyd i. De prater dagen lang, med en kraftig, nesten litt hes og særegen mjauelyd. På utstilling hører man hvor de orientalske rasene er. Men generelt sett, det er mye katt og de er kjempesosiale og "med". Kule, men krevende. Du skal vite litt hva du går til. Helsetilstanden vet jeg ikke hvordan er nå. Før var sjeling et vanlig problem, men jeg har inntrykk av at det har blitt bedre. Men sim sagt, her kan nok andre svare deg bedre enn meg

Kan godt være. Hundemiljø har på mange måter kommet mye lengre enn kattemiljø, fordi de har holdt på lengre. Men ellers tror jeg en gjennomsnittlig rasekattoppdretter fint kan sidestilles med en gjennomsnittlig selskapshundoppdretter. I tillegg er det nok også som du sier mye/noe fordi katter er altfor flinke til å skjule sykdom og plager. Så mange problemer blir aldri oppdaget, evt først når det er for sent. Jeg mistet en katt pga dette tidligere i høst. Da jeg oppdaget de første symptomene på at noe var galt, satte vi oss med en gang i bilen og kjørte ut til vet.høyskolens akuttmottak (det var rundt midnatt natt til lørdag, og derfor ingen andre nærmere klinikker som var åpne). Han døde innen vi nådde fram. Obduksjonsraporten viste en heftig infeksjon i brystkassa skyltes en "enkel" bakterietype som er lett å knekke med rett antibiotika. Hadde dette vært oppdaget tidligere, ville han levd i dag. Men det er mye som kan forbedres. Det kan enkelt settes høyere krav til avlskatter, og bli flinkere til å benytte seg av de helsetester som finnes. Og ikke minst økt kommunikasjon mellom oppdrettere sånn at rasenes helsetilstander blir bedre kartlagt

Selvsagt er det det, men mye kan nok være mer indirekte måter, og mange mulige bieffekter som ikke nødvendigvis er kjent i dag. Store ører som står rett opp vil nok ikke med det første gi noen negative konsekvenser, men lange rygger kan. Jeg har ikke hørt om at det er noe problemer rundt dette enda, men teorien tilsier jo at det kan bli det. Ryggen får ikke flere bein å bæres på, så for å fordele vekten må de kanskje gå mer krumbøyd enn hva som er ideelt, evt ende opp med salrygg. I tillegg kan det selvsagt skje ting der vi ikke har kontroll på, ting som forplanter seg videre. Det er alltid en risiko med ting som blir ekstremt, men hva det faktisk slår ut på, vet man gjerne ikke før det er for sent. En annen konsekvens, som faktisk også har vært sett en del av, er entropion. Altså inngrodde øyenvipper, kort fortalt. Folk vil ha morske blikk, og det oppnår man lett ved å få dyptliggende øyne. På hannkatter, som får kraftige kinnposer så lenge de er fertile, så vil det også "dytte" øyenvippene innover. Resultatet er at kattene må opereres. Smertefullt og totalt unødvendig. Så man må passe seg litt for katter med for dyptliggende øyne. Og man kan fint få katter med nydelig blikk, uten for dype øyne. Og alt med måte. Små dype øyne er ofte mer utsatt enn store dype øyne. Og rasen skal ha store øyne. Ellers er det mange som vil ha så lange snutepartier som mulig. Rasestandarden sier medium lengde, men ofte favoriseres de som er nærmest som krokodiller. Det vil jo gjøre at avstanden mellom tennene blir for lange, og tennene vil ikke kunne være like nyttige lengre. Katter er ikke anatomisk bygget til å ha veldig lange hoder. Heller ikke veldig korte. Sistnevnte er nok mer skadelig. Men alt i alt er det nok ikke så mye utseendemessige problemområder på rasen såvidt jeg vet om. Det er en del problemer, ja, som følge av den ekstreme populariteten, men ikke noen "nødvendigheter" som følger med utseendet deres - heldigvis.