Siri

Det tenker jeg også. Jeg synes stadig jeg hører om folk som kommer for seint til parringen pga prog.prøven. Jeg hadde nok heller stolt på en hannhund faktisk. Jeg lånte jo en rutinert hannhund da jeg skulle parre min tispe - og det gikk liksom fra et minutt til et annet fra han var helt uinteressert til brått veldig interessert. Da var det bare å pakke bilen og dra 110 mil... Det ble en parring - og dagen etter var det ingen interesse mer.

Jeg kaster også ball med mine hunder, men forsøker å varme opp først, for det er ganske belastende dersom hunden har stor fart og mye trøkk, brå vendinger og slikt (40 kg i stor fart gir bra tyngde på beina), men jeg har til nå aldri hatt en eneste skade som følge av ballkasting på noen av mine hunder. Ikke ser de ut til å bli spesielt stressa av det heller - de er selvsagt ivrige når vi holder på, men slutt er slutt. Da er det ikke mer mas. Jeg synes det er helt ok som et alternativ til annen trening en gang i blant, men det er jo strengt tatt latmannstrening for min egen del når jeg ikke gidder noe annet . Da jeg gikk tvekroket over lang tid pga et stort prolaps i ryggen var ballkasting den eneste formen for trim jeg greide å gi bikkja, så da ble det ball i skogen som hovedaktivitet - og det fungerte faktisk helt fint.

Nå skriver jeg akkurat hva jeg vil, og dere er jo flere med samme mening, da er det naturlig å si DERE og ikke ramse opp navn. Så enkelt. Og jeg skjønner virkelig ikke hva som er problemet ditt da, når du egentlig mener at hunden bør avlives? Jeg lurer fortsatt på hvor lenge man evt skal vurdere en hund før man tar en beslutning om avliving eller ikke.

Så dere mener - etter å ha sett hvordan denne gutten så ut etterpå - at hunden skal få leve sine "lykkelige" dager i et "rehabiliteringshjem" med nedfilte tenner og begrenset liv? Er det bedre enn å være død? Eieren var til og med innstilt på å avlive hunden liksom - men en facebookaksjon, av alle ting, har reddet denne stakkars, akk så misforståtte hunden... NÅR er det ok å avlive en hund når DETTE åpenbart ikke er det?

Willersen er jo en glad gutt med mye krutt og glede, og jeg synes nesten han kan minne om en mellomting mellom de to kanskje *ler*. Minuset er jo pelsen da - den er jo litt upraktisk tidvis. Nå er det jo store variasjoner innad i rasen her også, men Willy er jo særdeles trekkvillig (har kanskje ikke toppfarten til en vorsteher, men er mer malamute-trekkhund - utholdende og ivrig i hvertfall), men også lettlært og lett å belønne på lp-trening (at han også er litt over middels interessert i deilige dufter er jo en helt annen sak... *host*). Belønningsfiksering har ikke vært et problem - han kan jobbe lenge uten belønning uten å falle ut liksom (og kan belønnes både med lek og godbiter).

Skrekken det der altså... Godt det gikk bra

Tangbittet kan komme senere - min hadde perfekt bitt i flere år, men nå som 6-åring har tennene begynt å sige litt ned og han biter i tang i stedet for saks .

Vi har det slik på min rase også - men det er ikke bare på hannhunder det gjelder (høres litt rart ut at det er kjønnsforskjeller, egentlig). Tennene er gjerne litt små, og når de i underkjeven begynner å sige litt utover, blir de ofte i tangbitt og blir ytterligere slitt fordi tennene gnisser mot hverandre. Vi har bemerket dette i RAS-dokumentet vårt som noe vi bør være obs på i avl.

Kjempegrattis altså! Så moro at det endelig klaffet! Du har all grunn til å være stolt nå

Hahahahha

Sojjy... . Men det var ikke så veldig heftige bilder liksom - de var ganske like dem jeg la ut

Neimen se på den da . Hun er ikke like søt og uskyldig her hjemme... . Og Siri har lagt ut masse bilder på FB, hun . Ja, DENNE Siri altså

Jeg tror noen hunder bare er sånn... Min briardhannhund er også sånn faktisk. Selv når han er "blodtrent" og tynn så vugger skinnet fra side til side når han traver. Jeg aner ikke hvordan man kan få strammet det opp, egentlig... Jeg har bare innsett at sånn er det.

Margrete forsøker å løpe fra Jaro

Nixe Nixe Nixe in action

Jadamasa

Kosa seg, de der

Superb

Oi steike... hhv 9 og 13 briarder påmeldt gitt.

Jeg har hatt en del hunder opp gjennom årene, og jeg har selvsagt vært kjempeglad i dem alle sammen, men de to jeg har i hus nå har fra første stund tatt plass langt inn i hjerterota mi. Jeg har vel strengt tatt ikke tenkt så mye over HVOR glad jeg har vært i tidligere hunder, de har jo vært mine liksom, og da er man per def glad i dem, men jeg har vel blitt mer bevisst på dette etter å ha vanket på Sonen de siste årene . Willy er jo mannen i mitt liv (selv om jeg neppe er kjerringa i hans...). Han er en selvstendig fyr, litt gubbe og veldig klovn, og jeg bare elsker hele bikkjedyret akkurat som han er. Joda, irriterende kan han være når han heller skal lukte på den flekken DER borte først, før han gjør det JEG har tenkt han skal gjøre, men jeg bare elsker energien, humoren, sjarmen (han har litt sånn drittsekksjarm, han...) og galskapen. Med Yasmine var det litt sånn... "oi, hun var ikke veldig valpesøt", da jeg hentet henne, men hun var bare så inderlig god og deilig og positiv og glad at hun rett og slett brøyta seg inn i hjertet mitt. Der har hun forblitt og jeg synes hun bare er en herlig liten sjel . Jeg håper jo det fortsetter slik, selvsagt - og det er vel et godt tegn når man lett overser valpepek og faenskap fordi man bare elsker dyret

Da sees vi der da, sikkert .

Jeg hadde egentlig tenkt å si at hun nå beskrev Willy, men fant ut at det kanskje ikke var helt DET hun var ute etter :lol:

Kennel Kråkeslottet har det jeg vil karakterisere som svært vakre sheltier, hun helseundersøker dem og mentaltester også (men om det er "amerikansk" eller "engelsk" type hun har, aner jeg ikke. En bra hund er en bra hund, uansett type liksom ).

Veeeeldig rektangulær etter min mening.... Jeg anser liksom dem som en sånn langrygget rase med korte bein?

Hvorfor skal du gi det?