Malamuten

Jeg ville ikke gått inn i rommet og rost, for da lager du en situasjon som ikke trenger og være der. Gå en luftetur eller gjør en aktivitet slik at valpe n blir trøtt og fornøyd, gi den evt noe og tygge på/leke med, kle på deg, gå ut døra vent 1-2-3-5 min, gå inn igjen, kle av deg, oppfør deg som at dette var det mest naturlige i hele verden og ignorer valpen til du har vært inne en stund. Det samme når du skal dusje osv, bare gjør det og lat som ingen ting. Og øk på tiden etter hvert som det går bedre Viss den gråter så ville jeg ventet til det var stille før jeg gikk inn igjen.

Jeg vil tørre å påstå at kleiner münsterländer og springer har samme farge, dem ser ihvertfall dønn like ut. Men på münstern så kaller vi det brun/hvit.

Og selvfølgelig stor grattis til deg Jankaa! Håper man får møte denne krabaten etterhvert

Det varierer sikkert hva det kalles, det er jo en slags brun så på en måte så er det jo ikke feil og si det. Jeg mente bare og si at den fargen som kalles lever (vertfall så vidt jeg har forstått) er litt mørk rødaktig brun. Forøvrig så tror jeg ikke jeg har sett en springer som jeg ville kalt leverfarget, jeg ville nok heller kalt det brun, tror jeg. Skikkelig leverfarge er ikke så ofte og se, men det er skikkelig fint både på hest og hund.

Jeg tenker, enten så er det noe med utstrålingen dens, eller så kan det være lukt (hormoner etc), men det blir jo bare gjetting uansett.

I tillegg til hundens form, mentalitet/personlighet og alder så kommer det litt an på evt annet omfang enn bare amputasjonen også for min del. Er det snakk om lang periode med holde i ro, smerter osv så er det også en faktor jeg ville tatt hensyn til. Feks ser man jo hester henge i boksen sin i flere mnd etter benbrudd, der hadde jeg avliva, uansett hvor bra hesten kunne fått det etter denne perioden. Mange hunder lever bra med 3 bein, så heller ikke utelukkende mot avliving, jeg.

Grattulere så mye med en nydelig valp, springere er så søte

Bikkja er jo brun, men papiret sier lever, og jeg sitter igjen og lurer på hva pokker forskjellen på denne og en brun stabij er. For en brun stabij, er en brun stabij, mens en brun springer tydeligvis er en leverfarget springer.

Det varierer sikker litt utifra hvilken rase det er og vilke gener som ligger bak, men leverfarget er vell en slags mørk rødlig brun, mens vanlig brun ikke har det rødskjæret.

Kan ikke se at jeg har argumentert for eller mot kastrering som forebyggende tiltak. Jeg har delt min erfaring og det var at det var et ukomplisert inngrep på to hunder jeg har eid og jeg hadde gjort det igjen om det var påkrevd. Fint at du har meninger, men ikke tillegg meg noe du overhodet ikke har kjennskap til.

Ditt innlegg virket på meg som et motargument til de som snakket om komplikasjoner og restituering etter op, og mitt svarpå det var at jeg er enig i at det som oftest ikke er en vanskelig smertefull op, men at ting kan skje, etterfulgt av et åpent spm om hvorfor man skal utsette friske hunder for den risikoen, pluss annen risiko. Poenget er bare at slike som ikke har noen betenkeligheter me d og kastrere suger jo til seg slike innlegg for og forsvare kastrering. Man hører jo oftest bare positive ting, med mindre man er her inneeller lignende plasser og følger med litt, derfor synes jeg det er greit og ha litt fokus på at det ikke utelukkende er positivt.

Jeg har kastrert to tisper og syns overhodet ikke det var en stor operasjon eller påkjenning på hundene som dere fremstiller det som. Ja selvfølgelig er det risiko for dødlighet ved narkose, men det er jo faktisk en liten brøkdel av risikoen framfor fordelene vi hadde ved kastrering.

Jeg har kjent en kastrert hund, en malamute, som er en relativtfrisk rase, den dødeavbenkreft før den ble fem år. Den måtte lasreres da så de hadde ikke noe valg.

Jodå, men eg har også skrevet ganske tydeleg at dersom han blir brukt til eit eventuellt kull så er det på ei helsesjekka tispe utan dei samme feilane som hans, der kombinasjonen veg opp for kvarandres svakhetar? Kan nokon forklara meg korleis det er å "sjå vekk frå resultata"?

Ang resten av disskusjonen som du reagerte på så ikke ta det personlig, det er ingen som har siktet til deg og din hund, og det er ingen som har ment at bulldoggen ikke har livets rett, det de sier er at kanskje rasen ikke burde fortsette om det bare finnes syke individer. Og det er ikke noe man bør bli fornærmet av, for det sies jo kun av medfølelse til de individene som kanskje går på årsvis og har vondt, eller sliter med og puste osv, det har ikke noe med rasen i seg selv, personlighet/karakteristikk osv,og gjøre. Og slik jeg leser det så mener de ikke at man ikke skal prøve og berge rasen, de mener at viss de som kan styre utviklingen fortsetter der slik de gjør nå, uten selektiv avl av friske dyr og evt uten innblanding av nytt friskt blod så er det kanskje bedre at de får slippe, og det er ikke noe og bli fornærmet av. Dette er et diskusjonsforum og her diskuteres det og det diskuteres rundt hele temaet som regel alltid,det må man bare regne med :-)

Dra i nermeste hundeutstyrsbutikk og invester i en halti grime, det kommer til og gjøre stor forskjell, få de i butikken til og vise deg hvordan den brukes riktig.

7 mnd nå . Nå er jeg et nattmenneske, går kun nattvakt, så døgnet mitt blir jo helt snudd. Tenker at jeg kanskje kan trene med henne litt på natta, da sover jo de fleste, hehe. Da slipper jeg å stresse sånn om vi møter på folk og dyr. Eller blir det feil?

Kjenner ikke så mange med hunder og de jeg kjenner, har hund som bjeffer like mye og da er det kanskje ikke så lurt å treffe de hundene da?

Nei, ikke på natta finner jeg ut, hehe. Men når jeg ikke vil at hun skal spise ting som ligger i veien, hva gjør jeg da? Prøver å lokke henne med godbit, men nei da. Jeg har en nabo som driver å kaster ut mat og det vil hun ABSOLUTT spise. Det vil ikke jeg og vil gå videre. Hjelp, føler jeg vil dra i bandet da, men det blir da feil?

Altså alt som gjør at dere får kommet dere på tur innimelom er bra, viss du vil/orker og gå på natta så gjør du det, men bare pass på at du ikke gjør bare det. Pass på at dere også kommer dere ut blant folk slik at ikke treninga stopper opp. :-) nei, jeg ville holdt meg til rolige stødige hunder frem til deres hund roer seg litt.

Mat i grøfta, dra henne med deg.

De jeg har hørt om har fra vært fra 7 år og oppover.

Av den type hunder som man tror skal leve for evig og virker helt friske til de plutselig får livmorbetennelse eller kreft. Ellers så hjelper det at ikke skjer med så mange hunder når det skjer med flere hunder man kjenner så blir man naturligvis redd for at det skal skje med egne hunder.

Når det gjelder det at det er forbudt og kastere/sterilisere friske dyr så kan den loven tolkes på flere måter og jeg har enda ikke møtt en dyrlege så ikke vil kastere/sterilisere mine dyr pga det er ulovlig.

Nei, det er ikke så mange måter og tolke den på, loven er ganske klar. At noen veterinærer kastrerer ukritisk har jo ikke noe med saken og gjøre, det sier jo bare mer om dem. Det er jo en grunn for loven, hvorfor utsette en frisk hund for unødvendig fare og ubehag når det ikke gir noe bedre ods for en gammel frisk hund? Den risikoen som blir eliminert utveies jo for den nye man skaper, man flytter jo bare problemet.

Nå er det noen år siden jeg undersøkte det så husker ikke tall lengre. Men det er en så pass stor andel av ukasterte hunder som får livmorkreft at jeg ikke tar sjansen på å vente til det eventuelt blir et problem. Er jo ikke sikkert at man oppdager det før det har gått for langt. Så lenge man ikke skal avle på dyrene mener jeg det beste er å sterilisere/kastere dyrene. Har diskutert det med flere dyrleger og har enda ikke møtt noen som ikke er enig i min begrunnelse.

Nå er det 4-5 år siden jeg undersøkte det så husker ikke helt nøyaktig tall men de var skremmende høye. Mye mulig det var tall fra usa og at det er annerledes i norge men jeg vet om flere hunder som har fått kreft i livmoren og da gjerne i så pass høy alder at en sterilisering ikke har vært et alternativ. Hadde disse blitt sterilisert i ung alder så kunne de kanskje vært reddet.

Men det var uansett så utrolig mange positive effekter av steriliseringen at jeg ikke synes det var feil og utsette henne for det. På det tidspunktet var hun frisk i ettertid har hun blant annet fått påvist allergi så det ville nok endt opp med sterilisering på et tidspunkt uansett.

Kastrering eliminerer/minsker risikoen for noen typer kreft, men den øker risikoen for annen kreft, benkreft (?) så det blir jo litt som og pisse i buksa for og holde varmen.. I tilegg så kan kanstrering også føre med seg en del negative endringer i adferd, ikke bare positive som mange skal ha det til (det gjelder begge kjønn). I tillegg til det igjen så er jo kastrering en operasjon, med alt det innebærer og man kan i værste fall risikere og miste en frisk hund pga komplikasjoner eller påføre hunden unødvendig mye ubehag og lang rekovalesens. For ikke og snakke om at det er forbudt og kastrere friske dyr Og med frisk så menes jo da en hund som ikke har plager som følger av at den er inntakt.

Og bare sånn lell: Viss det er så mye plager ute og går at man bør kastrere hunden sin i 6mnd alder for og forhindre plager så er det kanskje på tide og gjøre noe avls messig fremfor og kastrere. Evt som valpekjøper kjøpe en annen rase. Ting kan skje, selvfølgelig, og man kan være uheldig, men jeg synes ikke det rettferdiggjør og fjerne alt som er 'unødvendig' kirurgisk just in case..

Godt å høre at det ikke bare er her hos oss men også hos andre. Nå overså pappa hunden totalt, latet som at hun ikke var der i det hele tatt. Merkelig at de da blir så nysgjerrige at de glemmer frykten fullstendig? Hun ble oversett, papoa satte seg i sofaen og Mira gikk etter og satte seg ved siden av, tydelig interessert i å hilse på han. Hun fikk noen godbiter av han og så la hun seg ned og slapoet gidt av. Det er helt tydelig at hele greia fra han ringer på døren til at sitter rolig og godt i sofaen må jobbes med, og det funket jo fjell å overse henbe totalt! Sent from my iPad using Tapatalk HD

Så bra Det er jo ikke så merkelig egentlig, for siden det er en trygg hund i utgangspunktet så er det jo antagelig ikke en generell frykt, men antagelig heller noe i oppførselen på din far, og når han overser hunden så kan det hende at hans oppførsel blir en helt annen fra hundens ståsted og dermed blir han ikke så skummel lengre.

Varga finner ofte hansker og luer og de får hun bare bære på til hun blir lei/vi kommer hjem. Spiselige ting prøver jeg og hindre henne fra og få i seg, men stort sett så rekker jeg jo knapt se at hun har funnet noe før det er på tur ned halsen, papir/søppel o.l. som hun enten bærer på eller prøver og spise slipper hun som regel om jeg sier nei/slipp.

En annen ting jeg tenker er at en sch i den alderen (som de fleste hunder i den alderen) sikkert kan være en håndfull bare i seg selv, og den har nok et ganske stort behov for og få ut energi på en eller annen måte, selv om det antagelig ikke er allt så kan det godt hende at det er en del av problemet også. Hjernetrim er jo fint for aktive hunder og enkelt og utføre selv om det er vanskelig og gå på tur. Trene triks kan man begynne med hjemme i stua og der finnes det både bøker, som feks denne, og videoer på youtube/andre plasser på nett hvor man kan få greie beskrivelser til hvordan man går frem i innlæringa av de forskjellige triksa. Dette er bra trening for hunden, men det er også fint for og skape et sterkere bånd og samarbeid mellom dere to, noe dere har nytte av uansett, men kanskje spesielt nå når dere jobber med litt vanskelige ting. Søksøvelser er også fint, det kan være alt fra at du hiver maten hennes eller godbiter utover plena/i snøen også får hun jobbe med nesa og finne maten sin før hun får spise den. En annen ting kan være søk etter ball/leke, start enkelt med og holde i halsbåndet, hiv ballen og slipp henne etter at ballen har landet, etterhvert så kan du hive lengre, vente lengre før du slipper, hive den inn i skog/buskas og binde henne og løpe inn i skogen og hjemme den før du kommer ut igjen og slipper hunden.

Et par andre ting som du kan trene på hjemme er impulskontroll/selvbeherskelse, feks hun skal bli sittende/liggende, mens du løper rundt eller mens du hiver en ball/leke og får ikke ta den før du sier at hun får lov, dette krever jo at hun jobber med seg selv og blir i ro selv om hun har lyst til og leke med deg eller ta ballen, noe som også kan være et fint hjelpemiddel og ha med seg ut i verden senere. Det blir litt andre situasjoner in real life, men det skader uansett ikke at hunden har lært noen form for selvkontroll. Men husk og start enkelt, lær henne først bare bli også starter du med bittesmå forstyrrelser og øker gradvis etterhvert som hun blir bedre.

Tren kontakt masse, det er også en sånn ting som man alltid har mye igjen for og som er et fint verktøy og ha i bunn uansett hvilken situasjon man kommer oppi.

Også kanskje trene på og finne av/på knappen, haus henne opp litt også avslutt leken brått så hun må roe seg, rett og slett lær henne og veksle fint mellom gira/rolig, her igjen vil det være store forskjeller mellom stua/hagen og real life, men har hun lært og veksle så har du et verktøy og jobbe med i situasjoner hvor hun stresser seg opp.

Det er ikke så lenge siden jeg sendte en forespørsel til de, fikk svar dagen etter eller noe, men uten at jeg kjenner til de så veldig, kan det hende at de er opptatt nå, mtp finnmarksløpet osv?

HD: C er ikke det verste, AA: D derimot hadde ikke jeg villet avlet på uansett, og spesielt ikke på en så fremtung kraftig hund som bulldoggen. Feilstilte øyehår er jeg også veldig negativ til kjenner jeg, men viss han er et godt eksemplar fysisk (snuteparti/luftveier og nogenlunde funksjonabel bygning) Så hadde jeg kanskje vurdert det OM det ikke er mye av det ellers på linjene. Men både sterk AA og feilstilte øyehår, jeg ville ikke brukt denne hunden (men nå finnes det neppe mange bulldogger jeg ville brukt i avl heller, min mening er at rasen burde fått hjelp utenfra og litt nye gener) Din høres jo bra ut iforhold til gjennomsnittet da, vertfall på konstruksjon.

For min del er det hverken et problem at det står i avisen eller hva folk (uansett handikapp eller ikke) gidder og ringe avisen om, jeg har allikevell min mening om at det er rart(i mangel på bedre ord) og gå til avisen for noe slikt, uten at jeg synes det kvalifiserer til heslig oppførsel.. Det er liksom litt som og gå til adressa for at karussellen på tivoliet bare hadde rosa vogner, når jeg ville ha en svart, fordi rosa er flaut. Folk gjør ting, andre folk har meninger om det, that's life. Men og dra 'diskriminerings' kortet synes jeg er litt drøyt. Er det ikke lov og ha meninger om denne saken fordi hun som gikk til avisa er svaksynt?

Er det en valp eller omplasseringshund? Det kan jo være så enkelt som at din far har et spesielt kroppsspråk som hunden reagerer på. Jeg ville fortsatt med ignorering helt til hun selv blir trygg, evt la han være forautomat litt bare for og bygge opp en positiv forventning, og kanskje la han gå en tur med henne (viss han vil) det er fint for og bygge tillit og forhold. Det er mye man kan gjøre uten og klappe på hunden eller være veldig direkte på andre måter. Gå tur, kast ball/lek(annet morro), ha godbiter tilgjengelig og gi til hunden hver gang hun viser interesse selv (altså ikke gå etter henne med godbiter) osv.

Jeg klarer ikke helt og se det jeg altså, jeg sier ikke nødvendigvis at dama er vrang eller "utnytter" handikappet sitt, men om man har personlige issues (noe som er helt greit) enten det er knyttet til et fysisk handikap eller noe annet så er jo det den personen sitt problem da tenker jeg. Det hender da at jeg får slite med mine issues og ikke synes at ting er bra nok, fordi jeg sliter med noe, men man springer da ikke til avisen fordi? Førerhund eller ikke da, viss jeg hadde kommet til kristiansand og funnet ut at hunden måtte bli igjen ute og ikke hadde hatt lyst til det så hadde jo det vært mitt problem? Da hadde jeg nok tatt kontakt med betjeningen og foreslått at de kunne opplyst om dette på hjemmesiden sin (om de ikke allerede hadde det) og kjørt hjem igjen.

Viss de sitter fast så kan det være et dårlig tegn, fettkuler er ofte løse/bevegelige, jeg ville uansett ha sjekka det opp, så slipper man og gå og lure da, og kanskje uroe seg unødig. Han begnner jo og dra på åra dessverre.

Jeg forer to ganger om dagen normalt sett, men 3 ganger om dagen på dager med hard fysisk aktivitet. Ingen faste tider eller noe, det blir når vi står opp og så ila ettermiddagen/kvelden igjen (som regel litt avhengig av hvor tidlig/sent de fikk frokosten).

Jeg har ikke hatt hunder som kan ha maten stående fremme hele tiden, og om jeg får det noen gang så kommer jeg uansett ikke til og ha mat fremme. Jeg vil vite at de spiser når de trenger det, viss vi skal på fjelltur feks så vil jeg at de spiser før vi drar, og jeg vil vite hvor mye de har spist og når og det går bare om jeg forer faste måltider. Det samme gjelder i en del andre settinger også.

Hadde jeg hatt en liten selskapshund for og tusle rundt i nabolaget med så hadde det vært noe annet.

Det jeg føler når vi møter på hunder er at hun er aggressiv, men det kan jo være for at jeg blir nervøs og usikker. Hu bjeffer ekstra mye og hopper v andre hunder. Bjeffer og hopper når vi treffer mennesker og, men hu slikker. Så hu vil jo bare hilse, tror jeg .

Vi skal på dressur kurs, men det blir ikke før etter påske fikk jeg til svar. Venter på info fra hundeklubben vi har her. Er trønder ja, men bor laaangt unna Tr.heim, dessverre.

Siden vi ikke kan gå lengre turer for øyeblikket bruker jeg å ta henne med til b.hagen hvor det er inngjerda, så får hun springe fritt og brukt energien der. Og ja, hun gjør fra seg før vi går inn i b.hagen, bare så det er sagt, hehe :-)

Det er ytterst få hunder på 6 mnd (var det ikke det hun var? ) som faktisk er aggressive. Hun er nok enten usikker eller stressa, uansett om hun er usikker eller stressa så er fremgansmåten mye den samme, vær mye ute og bare se på livet, ha med godbiter og gjør det til noe positivt, gå på plasser hvor dere har mulighet til og holde dere noen meter unna folk og hunder så du slipper og stresse, men hvor det er litt og se på så du får trent noe.

Oppbygget energi hjelper neppe så det jeg ville gjort er og tatt turen litt utenfor allfarvei et par dager i uken (eller mer) slik at dere kan få gått en lengre tur, brukt overskuddsenergi, senket skuldrene litt og bare kose dere begge to før dere tar fatt på treninga igjen med nytt mot dagen etter. Og slapp av, hun er nok ikke aggressiv, så ikke gå rundt og tenk det, da tror jeg bare du lager deg større problemer enn du har nå.

Du kan også se om du får alliert deg med noen som har trygge stødige hunder som dere kan gå på tur med innimellom. De kan sikkert hjelpe deg med tips, samtidig som din hund kan lære litt av og se på de som er rolige og ikke bryr seg om alt. Viss hun er sterk så kan også grime være et greit hjelpemiddel mens du trener. Da blir ikke hunden så sterk og du kan kanskje slappe av litt mer, noe som vil hjelpe begge to.

Hva er så spesielt med sele, ser mange skriver om det. Blir det lettere å gå turer, er det det du mener? Ja, er veldig fersk, hehe.

Sele er jo for at hunden skal kunne trekke uten og skade nakke/hals, men grunnen til at det er greit og veksle mellom sele og halsbånd når man trener gå pent i bånd er for at hunden er smart og vil etterhvert lære at det er en forskjell. Den vil lære at når du tar på sela så kan den gjøre som den vil, mens når båndet er festa i halsbåndet så skal hun gå pent.

Man må gå tur innimellom og mens man trener på og gå pent så bytter man fra halsbånd til sele når man vil ha en pause og bare gå tur, om du skjønner, også bytter du tilbake til halsbåndet når du vil trene videre.

Mine har heller aldrig vært flinke på å gå i bånd, her har det vært løst med sele å lov til og trekke, og begge malamutene har roet seg selv og gått pent i bånd sånn rundt 4 års alder men det erjo unektelig veldig behagelig med hunder som går pent så det er nok verdt innsatsen om man er tolmodig nok. Jeg prøver og lære varga og gå pent i langt bånd nå og gud for en tolmodighetsprøve, men hun kan gå pent ved fot da så man kan få pause når man blir lei. Tror mye roerseg automatisk også når hun bare blir kvitt litt av stresset sitt. Men jo yngre de er jo lettere er det så greit ogbegynne med en gang :-)

Båndtrening har du fått tips på, og om du ikke kommer deg på tur så kan du feks kjøre til en plass uten folk å yhunder og slippe henne løs litt eller ha på sele og bare la henne trekke deg rundt litt, slik at hun blir kvitt litt energi også og en pause fra båndtreningen, for så og hå på med nytt mot igjen senere. Evt ha med både halsbånd og sele på tur, bruk halsbånd når du trener gå pent og skift til sele og gi frikomando når du vil ha pause, evt slippe løs/langline, bare pass på og lag et skille mellom gå pent og gjør som du vil slik at det blir enkelt for hunden og forstå. Ang bjeffing så virker det på meg som det er litt stress bare. Ta turen til plasser hvor det er mye folk/hunder men samtidig plass til og holde litt avstand, armer deg med massegodbiterog tren kontakt o.l. sladretrening/kindereggmetoden kan du google og lese om, det tror jeg du kan ha mye igjen for. Og når våren kommer og det blir varmere i været så er det jo fint og tamed seg bikkja og en god bok eller noe og sette seg godt til rette i en park e.l. ogbare se på livet og venne seg til at man kan slappe av selv om deter mye som skjer rundt om kring. Kan jo også være en fordel og melde seg inn inermeste hundeklubb og være med på fellestreninger. Dafår dere trening sammen medandre og kanskje noen har noen gode tips til dere også:-)

Edit: er du trønder? Trondheim? Isåfall har du både nidaros bhk og schæferklubben hvor det er endel som skjer og fellestreninger o.l. ellers så skal jeg bruke mye tid i parker o.l. med min hund ivår sommer om du vil ha selskap :-)