Malamuten

Det kan det jo gjøre, men ikke sikkert du skal håpe på at det går over av seg selv nei. 

God stimuli, tja, mengder? Ellers er det vell litt fritt frem til hva du gjør. Ville begrenset ren lek i form av ballkasting osv litt, men ellers vil vell det meste være fint i kontrollerte former. Lange turer, begynn med litt trekk nå frem mot og igjennom vinteren. Gå tur i litt utfordrende miljø, men gjerne hvor det likevel er litt plass så man ikke trenger å komme tett på alt og bare jobb med kontakt, fokus osv. Gå ut, finn en fin plass å bare sitt å se på livet(gjerne etter en lang tur  i starten om det er en vanskelig type aktivitet), spor, lydighet, triks, feltsøk, smeller/nosework. Om ikke helt passering, men tren mengdetrening på å gå tur med mye hunder i bånd, det burde uansett hjelpe noe på usikkerheten. Jobbe med selvkontroll og stresshåndtering?

Og hunder kan fint jage katter selv om de vokser opp med katt. Mine har vært greie med kattene våre inne, men ute var alle katter fritt vilt. Våre. Fremmede, spilte ingen rolle.

4 hours ago, Ia said:

 

@Malamuten, jeg opplever at mange ikke får korrekte opplysninger om gårdsdrift og dyreholdt med mindre de oppsøker det selv. Nå er selvsagt norge langt bedre enn mange andre land på dyrevelferd, men hvis vi ser på Tine- og Gildereklamene hvor de koser og duller og steller på de nyfødte babydyrene som dagen etter opptak skal slaktes eller rives bort fra mor (sånn omtrent), så er det jo ikke akkurat en legit representasjon av hva som foregår. Overraskende mange forstår ikke, eller nekter å forholde seg til, at det er døde dyr de spiser. Har man baller til å jakte eller slakte selv synes jeg saken er en annen, men så mange av mine oslovenner har null forhold til gårdsdrift og slakt, og hadde aldri klart å ta livet av et dyr selv. 

Så det skal ikke handle om å pushe livssyn på barn, men om at jeg som byjente mener mange rundt meg godt kunne vokst opp med en god del større bevissthet rundt hva de betaler for og hva de spiser. Selv om industrien i Norge er på god vei i riktig retning må jo hamburgeren dø for å bli hamburger. Og det er det mange som ikke forstår, fordi ingen noen gang har sagt det til dem.

Nå er jo dette en diskusjon om barnesanger som liksom skal være skadelige, en uttalelse jeg iallefall ikke er noe enig i. Men siden avsporingen ikke er fullstendig irelevant så fortsetter jeg.. 

Hva er det de ikke får opplysninger om? Detaljer i landbruket? Eller basic som at kjøtt kommer fra dyr, dyra må dø, dyra står i fjøs osv? Før det er vell vanlig å lære bort så vidt jeg vet iallefall. I relativt ung alder. At folk ikke vil forholde seg til det er en helt annen diskusjon, men det er jo deres valg/standpunkt. Det har vell lite med informasjon å gjøre, før jeg tviler på at det er mange i dette landet som når myndig alder uten å forstå at kjøtt kommer fra døde dyr.. Gilde og Tine selger produkter. Selvsagt pynter de på sannheten(eller viser iallefall ikke hele sannheten), men det har vell lite med hverken barnesanger eller utdanning og gjøre. 

Jeg vet ikke om jeg selv ville greid å slakte dyr til mat, ihvertfall ikke egenoppdretta, men hva har det med saken å gjøre? Siden tidenes morgen har vell oppgaver blitt fordelt så ikke alle trenger å gjøre alt. Mat må man fortsatt ha. Og for noen av oss så er det både naturlig og greit å spise kjøtt. Det betyr ikke at jeg ikke vet hvor maten kommer fra eller hvordan dyra har det. Det betyr ikke en gang at jeg synes landbruket er toppers, men det kan man jobbe med og heldigvis kommer det mer og mer nisjeprodukter hvor dyra får bedre stell, mer utetid, kjøttet er bedre behandlet i ettertid osv som man kan velge istedet.

Jeg synes definitivt at det kunne vært mer fokus på hvor kjøtt kommer fra, slakting og også hvordan dyr har det, bevissthet rundt hvilket kjøtt man kjøper og fra hvem ifht hva man støtter osv, både ifht landbruk og dagligvare, men også fra et naturlig ståsted. Sånn funker naturen, sånn er realiteten. Noen blir mat. Gi og ta. Vær takknemlig osv. Men dette er jo et samfunnstema tenker jeg som ikke har noe med sanger å gjøre. De kan med fordel putte mer slikt inn i skole/bhg, men først og fremst trengs det vell en endring i samfunnet. Dette må bli et større tema for alle. Dessverre så er det vell bare en naturlig utvikling av at vi stadig faller lengre bort fra naturen, alt skaleres opp, industrialiseres og alle som ikke jobber med det selv får liksom ikke det helt store innblikket, spesielt når de kanskje helst bor milevis fra nærmeste gårdsbruk eller slaktehus, midt i en storby.

Just now, Powderpuff said:

Jeg får prøve å gå tur på hans betingelse. Han går frivillig ut morgen og kveld når han skal gjøre fra seg. Ellers har han mulighet til å løpe i hagen (inngjerdet). Men han er nok ikke så glad i å være ute. Jeg trodde alle hunder elsket å gå på tur. Ønsker det beste for ham og at han blir en trygg hund. Er redd for en del lyder.

 

Det gjør de.jo stort sett, men ingen liker vell å bli utsatt for ting vi er redde for. Så er han redd ute så blir det jo heller ikke gøy å gå tur.

9 minutes ago, Stjerneskinn said:

Vi vokser opp i en verden der vi fra unge blir hjernevasket til å skulle tro at det er riktig å utnytte og spise dyr og at det ikke finnes noe alternativ. Alle (hvertfall de aller fleste) barn stiller naturlig spørsmål ved dette i svært ung alder når de lærer hvor maten (kjøttet) kommer fra, og foreldre flest er langt ifra ærlige, det er heller ikke skolen og ikke barnesanger som dette. Det er jo ikke riktig mener jeg, å presse på livssyn man selv synes er greit når det så hardt går ut over uskyldige parter og liv. Synes barn skal kunne ta er eget valg når de er store nok for det, og lære fakta tidlig om hvor maten og dyreprodukter kommer fra på en riktig måte (og ikke at kua f.eks bare frivillig ønsker å gi bort sin melk som jo er ment til hennes kalv). 

Hva er det man ikke er ærlig om mener du? Jeg kan iallefall ikke erindre å noen gang ha trodd at dyra frivillig gir oss hverken det ene eller andre.  Ikke kan jeg erindre å ha trodd at det ikke finnes noe alternativ heller, utover at jeg som liten selvsagt var avhengig av andre uansett all den tid jeg ikke hadde penger selv feks.

Barnesanger som feks kua mi opplever jeg heller som noe fint i den forstand at vi skal sette pris på maten og hvor den kommer fra, å være takknemlig. Ikke noe pynting på sannheten eller noe forsøk på å hjernevaske noen til en oppfatning som ikke henger sammen med virkeligheten. "gir" er ikke bokstavelig her som i at de gir det til oss av egen fri vilje, men enkelt og greit et produkt som kommer fra kua. Også er jo sangen promotering av melk selvsagt som jo tradisjonelt sett er en viktig del av barns kosthold i Norge. 

Jeg er enig i at det ikke er greit å pushe livssyn. Det synes jeg igrunn ikke uansett hva det gjelder og jeg synes barn og unge i så står grad som mulig skal få slippe å bli presset til noe de ikke vil eller synes er greit i så måte, men jeg vet ikke om jeg synes å spise kjøtt er et livssyn. Det er kanskje ikke nødvendig, men det er naturlig. Det er en del av livet, egentlig. Og i så måte synes jeg ikke det er hverken feil eller rart at det er her de fleste får sitt utgangspunkt. Det sagt så er dyrevellferd m.m. viktig og all den tid kjøtt ikke er nødvendig så burde alle som ikke vil slippe å bli tvunget til å spise kjøtt, å få lov å velge et livssyn som ikke inkluderer utnytting av dyr om/når de evt kommer dit. Og selvsagt få korrekte opplysninger om hva dyrehold innebærer, men ja, jeg lurer fortsatt på hvor vi ikke får det?

Hvis han er så usikker ute som han høres ut og vanskelig å jobbe med så ville jeg forsøkt en litt annen tilnærming, til og begynne med iallefall. Startet nært hjemme, og prøvd å få han til å bli trygg ute først og fremst. Prøv å heller ta det som en treningsøkt hvor målet er å komme gjennom til hunden, få tankene hans over på noe annet og begynne å bygge positive assosiasjoner til å være ute. Korte økter i starten med noe enkelt og gøy også bygger man på etterhvert som det evt fungerer. Etterhvert kan man blande tur og "jobb" litt om hverandre for å få tilbake turbiten også ?

Er det verre i perioder eller likt hele tiden? Er han sjekket for om han har vondt noen plass? Er det forskjell på å gå alene eller sammen med andre hunder? Er det noe som er skummelt ute så han går å er redd? Er han interessert i godis/lek? Er dere nøye på å passe på at han ikke blir våt/kald(om han er litt følsom på det feks?) osv?

Tenker jo generelt at dere må finne en måte å gjøre det gøy/trygt på, litt vanskelig å være veldig konkret uten detaljer på hva som er problemet, men er han usikker ute så er vell første steg å jobbe med det. Er han bare ikke så gira på å gå på ville jeg prøvd å gått en del sammen med andre hunder (om det motiverer), Ikke gå for langt, Ikke bare gå, men kanskje gå ut å ta en lekeøkt, godbitsøk, jobb litt med hunden underveis for å gjøre ting litt mer spennende og engasjerende, kontakt, hopp opp på stubber, steiner, balanser på ting, går noen triks, og belønn godt selvsagt. Kanskje er han en type som får mer positivt igjen for å rusle til parken å sitte der å se litt på livet fremfor å gå langt, da ville jeg gjort mer av slikt osv. Pass på at tempo osv tilpasses hunden så det ikke blir negativt med slikt. 

11 hours ago, Valpemor said:

Tusen takk for gode tips! Vi har prøvd å gå turer med dem sammen. Hun lille er nok veldig pågående og det er gjerne da den store glefser. Han bjeffer også veldig mye og «kjefter» på henne når hun følger etter han. Vi har hittil alltid hatt dem i bånd når de er sammen. Den voksne hunden er mest interessert i gå og overser den lille. Sist vi møttes kom han logrende mot valpen, men startet å bjeffe med en gang han så det var meg som var sammen med valpen. Vanskelig å finne balansen mellom å prøve å få dem til å gå sammen og skåne valpen, men det er kanskje mengdetrening vi trenger. Den voksne hunden er frisk, men klart han begynner å bli eldre og er ikke like gira på å leke som han var for noen år siden. 

Jeg synes dette høres ut som en veldig allright og fornuftig hund jeg, med godt språk, som sier ifra når det er på sin plass å sette grenser ovenfor en ung jypling. Tviler på at det er noe du trenger å skjerme valpen for, men likevel greit å holde dem i bånd, om ikke annet så også for gamlingen sin del. Det er ikke sikkert det er så gøy med en vilter og pågående valp for en litt eldre herremann, selv om han sier ifra hvor grensene går(ihvertfall om valpen ikke tar til seg dette og respekterer grensene hans). Det går seg nok til med litt tid og modenhet   

14 hours ago, maysofie said:

Jeg hadde for meg at reservert betydde at en hund gjerne kunne omgås fremmede, men ikke bryr seg stort med dem. Trygg nok til å ta kontakt, men øvrig uinteressert. Frem til jeg fikk Keo, for hans versjon av nevnte type er tillært. Han er nok en hund mange kunne stemplet som reservert, men som både er trygg og usikker i samme hund.

Keo er selektiv sosial, vil jeg si, han har meget følsomme antenner for hvem han føler seg trygg med. 90% av tiden går han frem å hilser, får en klapp, for så å ignorere vedkomne såfremst han ikke blir oppsøkt for videre kontakt. Han bryr seg heller ikke om folk vi møter på gata, på tog eller annet, såfremst det ikke er kjentsfolk, for de eeeelsker han. Reservert? Nei, usikker som har lært seg å håndtere det på best mulig vis. 

For Keo var redd for mannfolk frem til han ble 3-4 år gammel, han var livredd folk som var ‘rare’ (uvanlige kroppsspråk). Han reagerte med å kjefte på avtand, trekke seg unna i intimsona og knurre om de kom for nært. Vi jobbet himla mye med nettopp det, resultatet er en hund som gjerne hilser, men bryr seg ikke videre.

Dog, 5% av tiden kan han finne ut at han eeeelsker fremmede, være verdens tryggeste, gladeste hilser. De siste 5% hører til hans litt svakere «jeg», som enda er usikker, men som vi nå sjeldent ser.

Det er jo ikke nødvendigvis noen motsetninger tenker jeg. I veldig mange tilfeller vil jo voksne hunder som er trent litt med kunne fremstå som reservert(uinteressert), men eier som har fulgt de fra starten og som ser alle deres sider med jevne mellomrom vet vell oftest hvilken hund de har og hvorfor. ?

4 hours ago, Wilhelmina said:

 Når man setter ting i sammenheng tror jeg egentlig ikke det er så vanskelig å skille reservert/uinteressert fra redd/usikker, men for noen sitter det kanskje litt langt inne å erkjenne at hunden er svak mentalt når det finnes alternative forklaringer som høres bedre ut.

Enig med deg. Men jeg tror det også er litt definisjonsproblemer her, for jeg hører mange bruke reservert som at de forventer noe negativt, feks, jeg liker kull Y, men er redd de er mer reserverte enn kull x(og her er ikke det tilsiktede problemet at hunden kanskje er for uinteressert i fremmede altså). Eller oppdretter/eier står å beskriver sin hunds utfordringer og omtaler det også som noe negativt/uønsket men avslutter med at, men rasen skal jo være reservert, som at det er helt normalt og noen man bør regne med. Både potensielle kjøpere og oppdrettere. Jeg tror noen oppriktig tror at det er innafor slik rasen skal være og at det er greit. At man vil avle på det overrasker meg dog litt uansett, for samme hva rasrstandard åpner for eller ikke så er det vell ingen som vil ha en dårlig hund tenker jeg, enten det er snakk om at man skal selge de eller beholde selv for fremtidig avl. Ikke enkelt.

Gå tur sammen. Gjerne i bånd hvor valpen ikke får være pågående på den voksne hunden. La de observere og bli kjent med hverandre på avstand. Ta det rolig inne, hold de adskilt i starten(bånd, grind e.l. ), evt bare hold valpen under kontroll så den voksne får bestemme tempo.  Bedre det enn at det blir dårlig stemning og la de vokse på hverandre. På en positiv måte. Det kan være ressursforsvar, men det høres ikke helt typisk ut, da burde han jo ha det ovenfor deg eller ovenfor foreldrene dine ellers og, og det burde vært fortrinnsvis knyttet til når valpen er for nær deg og ikke ellers. Ikke bare fordi dere er i samme rom liksom. Men valper er jo forskjellige, i språk, fremtoning osv. Eller om den eldre ikke har truffet mange andre valper nå etter din valp så kan det være en naturlig endringni hunden uansett pga alder, evt smerter eller noe slikt.

Men litt mer konkret, når kjefter/glefser han etter valpen? Er det fordi valpen er veldig pågående? Voldsom? Eller ut av det blå?

Just now, Myrsnipp said:

Selvfølgelig spiller det en rolle om hvor det blir nevnt fordi flere av dere argumenterer med "når ts spør om det må man svare på det". Men nå orker jeg ikke å diskutere dette mer, det virker dessverre som mange av dere ikke forstår (eller vil forstå) poenget mitt. Mulig jeg er utrolig dårlig til å forklare og/eller formulere meg. Heldigvis har TS forstått og virker svært fornuftig på rasevalgene sine!  Og for atter en gang, nei det var ikke positivt ladet, nei det hjalp ikke TS noen ting annet enn å få et dårlig inntrykk (som han selv har skrevet her tidligere i tråden). Og ja jeg synes det spiller en STOR rolle om man har levd med rasen eller ikke når man skal anbefale/ikke anbefale rase til noen.

Og igjen, denne tendensen har jeg sett mye til her inne på dette temaet og jeg syns det er en uting. Selv om man har holdt på med hund i alle herrens år skal det mye til at man har vært borti alle verdens raser og har grunnlag til å anbefale/ikke anbefale en enhver rase til noen. En anbefaling skal være lenger enn en setning etter min mening. Man kan heller snakke ærlig om sin egen rase istedet for å fremme sin egen rase ved å snakke ned andre (sier ikke at dette ble gjort her men har sett det flere ganger på forumet). La folk som faktisk har erfaring om rasen uttale seg, så uttaler man seg selv om sin egen rase. 

Melding er sendt!  

Poenget er at dere ikke en gang er uenige om hvorvidt rasen har lyd, så hvorfor så sår? Det eneste dere er uenige om er hvorvidt det skal kalles mye lyd eller lite lyd, og det er en personlig oppfatning som strengt tatt ikke har noe med rasen i seg selv å gjøre. Helt uavhengig av erfaring med rasen. Og dubhar jo selv bekreftet og vært enig om at rasen har lyd så hva i alle dager er det å diskutere hvem som sa det? Folk vet da hva lyd er. Det er mange andre hunder som har lyd i de situasjonene du selv beskriver. Det er ikke sånn at folk ikke nødvendigvis vet hva de synes om det. Det er faktisk en del som synes at det er uønsket og mye lyd, selv om ikke du gjør det, ogbdet er greitnat det kommer opp slik at potensielle kjøpere kan ta valget om hva de synes er en dealbreaker, eller ikke.. Nei, jeg skjønner at det ikke var positivt ladet, jeg regner med det var en heads up ang lyd, men som sagt, om det er det eneste som blir nevnt så er det jaggu ikke veldig ille. Alle raser i dag har noe, mange langt mer enn at de har tendenser for lyd, så det får du vell heller ta med deg som noe positivt at det er det eneste som kommer opp.

Og hva så om folk ikke synes det samme om ens rase som en selv gjør? Om det i verste fall blir å omvende en mulig fremtidig valpekjøper, hva så? Livet går mest sannsynlig videre for alle og rasene  også.. Det er vell ingen med valpekull i denne tråden nå, så det er ikke akkurat sånn at man sitter sloss om salg på bekostning av andre..

56 minutes ago, Myrsnipp said:

Er seriøst det den verste typen av lyd? Jeg hadde slitt ekstremt mye mer med bråk hjemme alene, bråk når de hører lyder, bråk når det kommer folk, bråk når de kjeder seg, bråk når vi går på tur.. men det er no bare meg da. Kanskje derfor jeg trengte en utdyping, kunne aldri sett for meg det der som et problem å leve med. Jeg tåler at folk er uenige, men jeg synes det er rart at folk som aldri har levd med rasen mener deres mening veier tyngre enn noen som faktisk har rasen. Forresten spurte/nevnte aldri TS noe om lyd i hovedinnlegget, men det første og eneste som ble nevnt om lapsk var lyd (som en negativ greie) når TS spurte om erfaringer, det reagerte jeg på. 

Jeg kan sende deg litt info og erfaringer om lapsk litt senere ikveld når jeg har tid til å skrive litt mer!  

Jo, det er verre, men som sagt så er det ingen raser, og ytterst få individer, som står å bråker bare fordi.. Derfor er det vell ikke noe man tar høyde for. Spiller det noen rolle hvor det ble spurt om? Eller hvorfor folk mener det? Raser med såpass mye lyd er det helt vanlig å nevne at kan ha en del lyd. Det er absolutt ikke alle som er fan av det, uavhengig av erfaring med rasen. På samme måte som feks jaktinnstinkt på siberian. For noen er det et problem, for andre en ikke sak. Det er vell ikke noe å bry seg om at noen nevner hverken lyd eller jaktinnstinkter? Det er vell ingen som veier tyngre enn andre ang rasen, og jeg ser ikke helt hvor dere er uenige heller, sånn rent sett bort i fra hva dere kaller mye lyd og hva dere mener ang trenbarhet på lyd. Så sånn sett er det vell ikke feil det de sier og da spiller det vell ingen rolle om de har rasen eller ikke? Det er jo ikke sånn at lapsk vallhund er den eneste hunderasen med lyd heller liksom, så det er jo godt mulig de har erfaring med det temaet uansett. At lyd er det eneste som blir nevnt er vell igrunn ganske positivt, da har vell folk et ganske godt inntrykk all over vil jeg si, ifht negative/utfordrende sider med rasen..  

4 hours ago, Myrsnipp said:

 

Jeg vet ikke helt om jeg forstår hva du mener i den første setningen. Men jeg er enig med deg om at selvfølgelig hadde det vært digg hvis man kan få drømmerasen uten lyd, men her må man jo også veie uvaner mot uvaner   Hva kan man leve med, hva kan man ikke. Personlig for min del vil jeg heller ha en hund som kan gå litt løs og ikke har det største jaktinstinktet enn at de skal være lydløs. 

Det er det jeg har prøvd å få fram i tråden her at man må være litt forsiktig med hva man sier og gjerne da evt utdype, spesielt på nettet. Jeg prøver ikke å si at lapphundene er lydløse, men at det er ufortjent at de kun skal omtales som hunder med lyd når de har så mange andre gode egenskaper og lever opp til alle TS sine kriterier  

Det jeg mente er at når bjeffe ved oppspilthet/lek og evt noe varsling stort sett er det verste man får i kategorien lyd så følge vell folk for å kommentere det, og siden det heller ikke ble spesifisert hva ts ikke ønsket av lyd så ble det heller ikke naturlig antagelig å spesifisere hva mye lyd betyr eller hva man legger i det. Forøvrig har vell diskusjonen som utviklet seg kommet med både informasjon om hva lapphunder generer av lyd evt og hva man synes om det. Det er vell ingen som jeg har lagt merke til som har frarådet eller rakket ned på eller noe slikt, bare kommet med et obs, også har jo diskusjonen utspilt seg litt fordi du ihvertfall ikke har vært enig i hva noen andre av oss synes er mye lyd og andre har ikke vært enig i et par av dine utsagn. Sånn er det på nett. Forskjellige tolkninger, mulige misforståelser. Man må lese alt som står å ta høyde for personlig tolkning og spørre litt mer direkte så man får mer detaljerte og pinpointa svar evt om noe er uklart. Det er ikke alltid så lett å utdype noe man ikke vet/forstår trenger utdypning.

@simen det er jo enda lettere å komme med treffende info om du deler litt dine tanker og oppfatninger, evt spm og bekymringer. Hva ser du for deg? Hva ser du for deg kan bli problem? Hva er viktig for deg i hunden utover pels og slikt ?

Just now, Myrsnipp said:

 

Hvis det er det man mener så synes jeg man kan skrive det, for det er veldig vanskelig å tolke hva den enkelte legger i mye lyd og i denne tråden tok jo TS det negativt. Hva hvis TS synes det høres OK ut med evt lyd i disse situasjonene? «Om man må», føler ikke at jeg lider meg gjennom hverdagen med mine akkurat, enkleste hundene jeg noen gang har hatt (kan som sagt sammenligne med to SH, to jämt og en terrier, og nei det er ikke himmelsk mange hunder men er nok til sammenligning).

Det kan man jo selvsagt, men nå er det liksom ikke så mange "verre" alternativer og når ta selv bare skrev mye lyd så var det vell mange som følge at det var motstridende. Hadde det blitt skrevet ok med lyd i lek og når det kommer folk feks få hadde antagelig svaret vært at da trenger du igrunn ikke å utelukke noen raser med hensyn til lyd. Og sånn er det jo på nett, man må være spesifik om detaljer er viktig for det er så forskjellig hva man legger i ting og hva man tåler og ikke tåler. Personlig synes jeg det kan bli voldsomt mye med slike verbale raser og styrer helst unna. Dog hadde jeg nok ikke droppet drømmerasen bare fordi den har en del lyd, for som du sier så er jo ikke det hele tiden, men jeg hadde nok fint kunnet droppe en rase med lyd til fordel for en noenlunde tilsvarende uten. Men det er meg.

12 hours ago, Myrsnipp said:

Nå har jeg ikke sagt at de _ikke_ har lyd, men hvis det eneste man kan kommentere om en rase når ts etterspør er "mye lyd" synes jeg det er utrettferdig mot rasen. Ang uthevet, dette tror jeg gjelder ganske mange raser. Og som nevnt har mine lyd under lek og agilitytrening (ikke lydighetstrening og de få utstillingstreningene/utstillingene vi har vært på), men det er da virkelig ikke et problem. TS skal ha med seg hunden på tur på fjellet og på kontoret, det tror jeg skal gå rimelig bra uten lyd. 

Det er ingen raser, og ytterst få individer,  som står å bjeffer konstant. En hund med lyd i lek og når den blir oppgiret og evt noe varsling er vell stort sett så mye lyd man får hva kommer til rasestandard. Og derfor vil nok dette for veldig mange gå under hunder med mye lyd. For mange er ikke dette heller ønskelig å ha, selv om det meste går om man må. 

3 hours ago, Shokata said:

 

Ingen ønsker seg hunder med redsler og kjip mentalitet, men er det ønskelig at man endrer reserverte hunder til å bli sosiale og omgjengelige? 
Endrer vi noe mer når vi går inn og fikser? 
Blir de feigere (og dermed reddere) når de mister reservertheten? 

Jeg synes ikke det. Det er vell generelt enklere med reserverte hunder og kanskje hadde man da også hatt mindre konflikter. 

Endrer vi noe mer når vi går inn å fikser, vell ja, som regel. Mentalitet er sammensatt og ofte er det ikke en ting som gjør en hund sånn eller slik,men en kombinasjon av flere. Det største problemet er vell dog at mange endrer feil ting i utgangspunktet. Mot feks er jo noe det virker som flesteparten er livredd, så da tar de vekk det, men beholder gjerne skarphet og stress. Forstå det den som kan. Så ender man opp med usikre bikkjer som biter istedet. Eller bare usikre og da i mange tilfeller. Usikker kan være enkelt i "rett" kombo, men bra eller ønskelig? Neppe. 

Blir de feigere når de mister reservertheten? Nei. Reservert er en egen ting som man kan være i tillegg til. Helt uavhengig av mot eller mangel på det. En hund som holder seg unna fordi den er usikker trenger ikke å være reservert i det hele tatt. Den bare tørr ikke noe annet. Men en reservert hund kan også være usikker selvsagt. Eller helt trygg og igrunn sosiale de og, bare litt mindre påtrengende til alle og en hver.  

Mer utadvendte hunder med usikkerhet kan også bli verre. En reservert hund vil ofte leve litt mer i sin egen boble sammen med fører/familie og ikke bry seg så mye med alt som ikke er veldig påtrengende. Mens mer utadvendte hunder fort kan bli mer oppsøkende, også på tross av usikkerhet. Det er lettere at det ender med noe kjipt.

Jeg tror noe av greia er at mange reserverte raser har vært vakthunder feks. Hvor man antagelig i mange tilfeller har gitt litt f i om hunden skremmer/biter i usikkerhet eller i forsvar(når faktisk nødvendig), evt kanskje også en del andre raser som kanskje ikke nødvendigvis er skarpe eller veldig vaktsomme, men som heller ikke har så mye omgang med andreog derfor har kanskje slikt blit nedprioritert. Bare jakter eller gjeter eller slikt. Pluss at vi nå i en del år har drevet å generelt avlet ned mot bla og det har garantert satt sine spor. 

Just now, Shokata said:

Temaet kom igrunn opp i en rasetråd, fordi jeg stussa på en formulering som satte igang tenketingen  

En del raser er beskrevet i rasestandard som reservert (gjerne med en bisetning om at de ikke skal være nervøse eller redde), mens realiteten tidvis viser seg å være noe annerledes.
Gjemmer oppdrettere seg bak ordet reservert, når de velger det som i noen tilfeller kan anses som uegnede avlsdyr, grunnet redsler/usikkerhet/nervøsitet?
Lærer man valpekjøpere at det er sånn hundene skal være, at dette er normalen? 
Av egne erfaringer vil jeg påstå at det finnes oppdrettere som beskrevet (men jeg påstår absolutt ikke at dette er normalen for alle, så langt derifra). 
Hvor langt drar man det innen en rase før man innser at det som skulle være reservert nå er noe helt annet?
Og hva skal til å innse at man er der? 
 

Vanskelig å si i grunn så lenge man ikke vet hva som kverner i hodene på folk. Men jeg vet at en del oppriktig tror at reservert = usikker. Og det er helt garantert noen som bare bruker det som en unnskyldning for å kunne avle på et dårlig individ uten at det fremstår som feil (og noen går jo på). Også er det jo for med å bli litt blind på egen rase. Hvordan ting er og hva man er vant med å se kan veldig fort bli det man forventer og mener er rett til en viss grad. 

Hvor langt drar man det før man innser at det er feil? Tja,  det spørs jo om man faktisk innser at det er feil da, regner jeg med. Noen synes jo kanskje ikke det(fordi de ikke vet bedre antagelig). Hva skal til for å innse det? Ja, det er vell det store spm.. All den tid folk ikke vil innse at grove fysiske skavanker er feil så er det vell antagelig ganske farfetched å tro at folk vil innse at dårlig mentalitet er feil, sånn i praksis. Spesielt om det ikke oppleves så problematisk(hunder som trekker seg istedet for å bite feks). Man får vell bare forsøke å.opplyse og spre info og håpe det finnes flest oppegående oppdrettere innad i rasen.

Har ikke hatt noen selv, men vet av flere med lavt stoffskifte som er aktive brukshunder iallefall. Uten problem så vidt jeg har hørt

2 hours ago, Maltipoo said:

Hei!
Jeg har ei lita tispe på snart 5 måneder. Hun bodde hos en annen familie fram til hun var 4 måneder, og der var hun godt vant til å være hjemme alene i 5 timer. Når jeg fikk hun startet vi salte men sikkert å venne henne på å være hjemme alene. Startet med en tur på do, så en tur til postkassen osv. Alt dette fikk veldig fint, det eneste var at hun peip litt, men hun la seg fort til ro og begynte å tygge på beinet sitt.

Så etter å ha prøvd oss ut i en mnd følte jeg meg trygg på å være borte i 1 time. Dette gikk helt fint, hun peip litt i starten men det gikk fint.

Så prøvde jeg å utvide til 1 time og 30 minutter. Det gikk veldig fint når jeg dro. Men når samboeren min kom hjem etter 1 time syntes han at hu peip så fælt så han slapp hu ut. Det samme skjedde dagen etter, men da småbjeffa hun litt når han kom hjem

Og nå er hun helt umulig. 2 dager siden greie hun fint å være hjemme alene, men nå starter hun et uvær og bjeffee og piper som bare det med engang jeg forlater rommet. Jeg legger igjen et tyggebein og vanligvis er hun så opptatt av det at hu såvidt merker jeg blir borte, men nå enser hun ikke noen av godbitene eller beinet jeg har lagt ut. Har nå prøvd meg fram i 2 dager nå, og jeg skjønner egenrlig ikke helt hva jeg skal gjøre. I går varte bjeffinga i hele 40 minutter, og det var ikke vanlig mørk bjeffing, men veldig høy og lys bjeffing til å få vondt i hode av.

Hun er vanligvis en hund som ikke lager en eneste lyd, men hun har tydeligvis forstått nå at det hjelper å lage lyd.
Noen som har noen forslag? Burde jeg starte hjemme-alene treningen helt fra start igjen?

Gå en langtur, skikkelig lang så hunden er sliten også går du ut. Bjeffer kanskje litt lell, men legger seg bok ned fort om det ikke er noe annet som stresser henne. 

16 minutes ago, simen said:

Hei,

Har planer om å få meg hund neste år, mot høsten.

Er veldig nysgjerrig på polarhunder, men er redd jeg ikke klarer å få nok tid til en slik hund.

Jobber som bas, har kontor, så mulighet til å ta med hund på jobb. 0700-1600 arbeidstider.

Fritiden går så å si bare til å være i skog og mark, og i ferier er det opp i fjellene.

Driver med fuglejakt på høsten, men ingen planer om en jakthund ifm dette.

Er redd jeg ikke klarer å tilfredsstille en polarhunds behov, da jeg har skjønt disse hundene nesten krever en Lars Monsen, og er en krevende hund som nr 1. (har vært med å oppdra en irsk setter)

 

Ønsker da tips om andre alternativer, det jeg da ser etter:

* strl mellom / stor

* tåler kulde (mener ikke at den skal kose seg i -30 å sove i snøen, men skal klare seg fint i telt på vinterstid)

* nysgjerrig

* leken

* lett å oppdra 

* "lett-trent"

- litt vanskelig å si hva jeg ser etter, vil at den skal ha mye av egenskapene til polarhundene, men samtidig ikke fult så mye.

Har sett litt på toller, som kunne vært noe, og c. spaniel, men blir litt i minste laget, samtidig er det noen øreproblemer på rasen.

Takker alle tips!

Sier som Meg, polarhunder er ikke voldsomt krevende De liker for all del å være ute og blir gjerne med på lange turer hele dagen, men de krever langt mindre sånn jevnt over. En av de enklere rasene vil jeg si, på mange måter. De må ofte holdes i bånd pga jaktinnstinkt og stor selvstendighet, men utover det er de stort sett veldig enkle. De er hardføre, man trenger oftest lite "utstyr" med til hunden, de har sjeldent utfordringer som at de jager/gjeter folk, biler, sykler osv. det er stort sett 0 lyd/varsling/vaktinnstinkter med unntak av litt "prating", har man mange så kan det hende det blir litt lyd når de blir litt oppspilte, men ellers lite. De er stort sett gode på å slappe av når de ikke jobber og stort sett veldig sosiale og stødige, både til folk og hunder(malamute og grønnlandshund kan ha noe samkjønnsaggresjon og har litt mer temperament om det oppstår gnissninger med andre hunder av samme kjønn). Jeg vil i grunn kalle de lettlærte og, de er oftest lett å motivere med mat og lærer fort, men det spørs hva du tenker på med lettlært. De er ikke hunden man gjør det lett for seg selv med i hundesport ala lydighet feks, de kan lære momentene, men det er noe annet å jobbe over lang tid, flere øvelser på rad uten belønning i mellom osv. Og dette er ikke nok til å overskygge jaktinnstinktet stort sett, om de ser noe de vil løpe etter. Leken, vell, de er ikke alltid så interessert i å kjempe om ei fille eller løpe etter en ball feks om det er det du tenker på, selv om noen liker det.   De kan være ganske destruktive i ung alder uavhengig av mosjonsmengde, men om du har mulighet til å ha med hunden på jobb så er det vell mer eller mindre helt uproblematisk. 

Kan jeg bare spørre hvorfor du ikke vurderer fuglehund feks? De er jo flotte turhunder som regel og i tillegg så vil du jo da få mulighet til å ha med på jakt, om du vil. 

Ellers tror jeg toller vil være midt i blinken ifht det du beskriver, men vær litt obs på mentalitet evt når du velger kull/oppdretter. Springer vil nok også være en fin hund for deg regner jeg med, fra linjer med litt futt i iallefall(noen blir veldig daffe og laidback), men de har vell ikke noen voldsomt god pels mtp kulde og litt upraktisk pels som får klumper i snøen så man gjerne må ha på både sokker og dekken/kondomdrakt, i visse temperaturer og føre iallefall. Alt ettersom hvilken type du evt skulle interessere deg for kan du jo sjekke ut jaktspringer/workingspringer og i tillegg til den "vanlige". Samme rase, men linjer hvor fokus har vært på jakt og bruksegenskaper. De er gjerne litt mindre/lettere type, mindre lengde på pels og mer energiske. Disse blir jo ikke stående fuglehunder som setter osv, men de brukes til støkkjakt nært fører og apportering. 

Det er vell igrunn mange raser som kan passe godt. minus evt pels/kuldetolleranse. De vil jo uansett kunne være med i telt året rundt, men krever jo da mer tilrettelegging og tilpasning. Dekken, pose, godt underlag osv. 

On 8.10.2018 at 2:05 PM, ToneW said:

Hei!

Nå trenger jeg litt hjelp fra erfarne hundefolk  

Litt forhistorie: jeg og samboeren min overtok en hund som var da litt over 1 år. Han er nå 3,5 år. Han er en blanding mellom husky og pointer. Han har ALDRI spist på noe hjemme før. Aldri! Han er en rolig hund når han er hjemme, ligger oftest og bare slapper av eller tigger etter mat  

Her om dagen kom vi hjem fra jobb og finner verandadøra totalt oppspist. Store biter er bitt av. Matskåla ligger også drefset inni et hjørne. Dagen etter skjer det samme med døra mellom stue og yttergang (som er lukket, han er i stuedelen). Dvs. han har spist opp to dører - som også er de dørene som er på veien ut. Når vi slipper han ut når vi kommer hjem disse dagene går han og tisser litt, og kommer inn igjen. Altså han var ikke i krise og måtte på do. Vi skjønner ingenting! Etter å ha hatt han i over 2 år, så skjer dette helt ut av det blå. 

Han er vant med å være alene i 6-7 timer mens vi er på jobb på dagtid, og han har fått godt med trim hver dag hele uken før dette skjedde. 

 

Litt ekstra info: vi har flyttet fra 50 kvm leilighet og til dobbelt så stor tomannsbolig. Han er mer var på lyder her, og vi merker han ikke har slått selg helt til ro - bjeffer mer på lyder o.l. Og han bjeffer ellers aldri. Men det er nå 3 mnd siden vi flyttet inn her, og dette startet nå nettopp. 

 

Noen som vet hva dette kan være? Og hva bør vi gjøre? Pr. dd. har han ca. halve huset tilgjengelig mens vi er på jobb. Bør vi avgrense det enda mer? Bare la han ha ett rom? 

Har dere prøvd å filme eller ta opp lyd når hunden er hjemme alene? For å se hva det er som gjør det? Er han generelt urolig, stressa? Eller er det noe på utsiden som trigger han? En katt? Folk? Lyder? Kan det være løpetid i nabolaget?

29 minutes ago, Piding said:

Hei! Jeg skal kjøpe bilbur og har brukt 4pets sin «kalkulator» for å finne ut hvilket bur som passer til bilen. Den kan ikke finne bur når jeg legger inn mellomstor hunderase, (her snakk om finsk lapphund) men går jeg opp en vektklasse så har den to bur som vil passe.  

Så da lurer jeg på om det er å anbefale å kjøpe bur som i teorien vil være designet for en større hund? Har det noe å si eller bør jeg lete videre? 

Spørs jo helt hvilke mål produsenten har gått ut i fra. Bilbur bør ikke være veldig store, men synes mange beregner alt for små bur og, så like greit å sette noen ca mål selv. Jeg synes feks bredde bør være ca lik hundens mankehøyde. Kanskje noen cm mindre heller enn større enn slik at hunden har litt støtte under kjøring. Dybde tar jeg hele hundens lengde (halerot til snute)og høyde slik at de kan sitte oppreist, evt så høyt som mulig om det er store hunder og takhøyden ikke er helt nok. 

Det trenger du neppe  

On 6.10.2018 at 5:48 PM, Wilhelmina said:

Reagerer hunden så er ikke avstanden til forstyrrelsen stor nok. Så da tenker jeg at dere må trene med større avstand enn det dere gjør nå. Trenger hunder 300 meter for å være trenbar, så gir du den 300 meter. Ikke gå på steder der dere risikerer å møte forstyrrelser på en smal sti for eksempel, det er ikke rettferdig ovenfor hunden når du vet at det blir for vanskelig.

Siden vi lever i den virkelige verden og ikke i en teoretisk virkelighet, hvor gjennomførbart tror du det er i praksis? Uten å gå på bekostning av at hunden ikke får tur eller noe annet enn passeringstrening på et jorde? Og nei, det er ikke urettferdig å utsette hunden for en dårlig passering i ny og ne, så lenge man ikke stiller krav i den settingen som hunden ikke evner å etterleve med evt oppfølgende konsekvenser/korrigering, frustrasjon og/eller dårlig humør/stemning. Da er det bare en dårlig passering og neppe noen skade skjedd eller noe stort tilbakesteg i treningen heller så lenge det ikke skjer hele tiden og så lenge vi bare er rolige og later som ingenting samt sørger for at hunden ikke får løsning på å faktisk løpe bort å hilse. Nå er det ikke nødvendigvis urettferdig å bare stille litt krav heller, sånn innenfor rimelighetens grenser og med et passende humør og håndtering selv. Selv om det ikke er 100% frivillig og tilbudt. Det er livet, det er læring, det trenger på ingen måte å skape hverken frustrasjon, usikkerhet eller negative/ubehagelige opplevelser selv om det ikke nødvendigvis er positivt for hunden å ikke få lov til det den vil(uten at det blir overskygget av en enda bedre ting for hunden som avledning) å måtte jobbe med seg selv og sin selvkontroll litt

 

On 6.10.2018 at 9:40 AM, skogsnisse said:

Hei, hva slags treningsmetoder bruker dere til passeringer? jeg blir så i tvil om kindereggøvelsen eller Turid Rugås metoden er best. Jeg har en spretten og glad Labrador på 4 år, som skal bort å hilse på alt og alle, begynner å bjeffe med en gang hun ser noen på langt hold. Hun har fått belønnet denne adferden mange ganger, så jeg må jobbe med å få snudd dette.

Jeg overtok henne for rett over et år siden, har prøvd å jobbe med dette problemet, og søkt hjelp hos hundetrenere, men jeg blir så itvil om hvilken metode som fungerer best på min hund. Hun er ikke redd, men veldig glad og skal hilse. 

Min tilnærming om det er utfordrende. 

1. sørg for at hunden ikke får løpt bort til andre. Langline, bånd osv for å sørge for 100% uten uhell en god periode eller bare slipp løs der der er oversiktlig langt avgårde og såpass store avstander at du vet du får kalt inn også om hun ser noe. Ikke bare får ikke hunden løsning på å løpe bort og booste den forventninga/minnesbildet(uavhengig av brutt lydighet eller slikt), men den får heller ikke noe løsning på å ikke høre etter. Om du roper og hunden ikke kommer så får du hanket henne inn og gjennomført det du begynte på og der har man dobbel effekt.

2. sikt på å begrens/unngå utagering i så stor grad som over hodet mulig og gjør minst mulig utav det om det skjer. Får du til å bryte henne etter hun har satt i gang så hadde jeg gjort det, viss ikke bare forhold deg rolig og bestemt og gå forbi.

3. oppsøk utfordrende miljøer og jobb med kontakt, lydighet, samarbeid, fokus, motivasjon, lek og forventning til deg. Og med utfordrende miljø mener jeg ikke bare ifht passeringer, men alt hvor hun faktisk får jobbe litt med seg selv og fokus, selvkontroll osv. Det inkl egentlig også trening/øvelser som jobber med hundens impulskontroll( også i miljøer uten forstyrrelser). Legg godbit foran hunden eller på et ben uten at hun får ta den før du sier versågod eller før hun gjør noe du ønsker, feks gir deg kontakt(som utløser at du gir belønningssignal), eller putt en godbit i hånda og om hun prøver å ta den uten lov, eller av type sitt/ligg og bli  hvor du feks utfordrer henne med å kaste en ball eller noe hun liker uten at hun får løpe avgårde og bryte kommando på eget initiativ. I dette spesifikke tilfellet hadde jeg nok også jobbet mye med å være rundt folk og hunder uten å hilse. Selv om dette ikke nødvendigvis er noe hun er vanskelig på i kontrollerte former så ville jeg gjort det en del for desensivitering og bare virkelig drille henne på å ikke ha forventninger om å få hilse på folk eller hunder, for det gjør dere ikke. Vanlige passeringer, stopp å snakke med folk, ro og fokus i folkemengder, rundt barn, rundt hunder. eller litt utfordrende settinger. Og selv om dette evt er noe dere har trent på å hun kan i den forstand at hun oppfører seg så er det fortsatt mulig at det er ytterligere rom for desensitivisering og at det ikke er bortkastet å utsette henne for slike situasjoner oftere/mer, selv om hun er avslappet nok til å holde seg i skinnet allerede. 

3. Gjør det som funker og belønn alt av ønsket adferd, hjelp/avled(om du får til det) der du ikke får til å passere mens hunden er bevist på hva som skjer. Det er bedre med ingen opplevelse/læring enn løsning på det man ikke ønsker.. Og ihvertfall langsiktig så er det også en viss læring i bare alene å få brutt (u)vaner. Har man ikke utagert på lenge, feks så er det etterhvert en viss sannsynlighet for at det ikke blir like instinktivt å gjøre det om man før eller siden står i en setting hvor hunden hadde utagert før. 

4. Jobb med alt stort å smått som hunden ikke er perfekt på, selv om det ikke oppleves som problematisk i seg selv enten det er visse trekk i hunden eller situasjoner hvor hunden har noe å jobbe med, vet ikke helt om jeg får frem hva jeg mener her men rett og slett alle settinger hvor man har en mulighet til å jobbe med motivasjon, fokus, samarbeid, impulskontroll, lydighet osv hvor hunden blir utfordret litt(der hunden ikke gjør alt riktig, tilbyr selv, enser ikke forstyrrelser etc) og sånn sett i noen grad har rom for utvikling og læring . Alt dette tilsammen bruker å gi en relativt hurtig bedring fordi man liksom tar fatt i saken fra alle ender samtidig. Man fjerner evt stress(som gjør ting vanskelig for hunden) så den faktoren minskes/forsvinner, man jobber med lydighet for å skape større suksess på det punktet, man jobber med fokus så det kommer på rett plass, man jobber med forventninger(og følelser/naturlige reaksjoner utifra hundens mentale sammensetning), både ned de man ikke vil ha og opp de man vil ha som skaper en helt annen forutsetning og balanse i det hele. Man betinger adferd og skaper mer eller mindre instinktive reaksjoner som også vil komme til syne i vanskelige situasjoner. Man legger opp til mestring og man er tydelig og gir ikke hunden noe valg, så før eller siden vil den bli litt hjernevasket på at sånn er det og de andre alternativene blir ikke vurdert lengre. Og alt dette til sammen gir gode resultater, også før alle disse tingene er på plass og "ferdig jobbet". Og man kan jo selvsagt velge den tilnærmingen eller metoden(e) man vil. Det kan kanskje høres voldsomt ut, men det meste dekkes jo ila ens normale aktiviteter, man bare kanskje endrer litt på hvor man går, hva man gjør mens man går, hvilek belønninger man har med og hvordan man bruker dem eller bare åpner for ny tenking og flytter fokus litt. Og man må selvsagt ikke ta bokstavelig alt, men jo mer av alt dette man får jobbet med jo raskere og bedre vil resultatene melde seg. 

5. Pass på at ikke du blir så opptatt av metode eller at alt skal være så riktig eller slikt at du i verste fall ender opp med å bli en opprettholdende/forsterkende/utfordrende faktor. Vår håndtering av situasjoner, utstråling, kroppsspråk, tydelig og selvsikker kontra nølende eller forvirra osv osv har mye og si. Det er viktigere at du fremstår som tydelig, rolig, selvsikker, at du har kontroll, er en autoritet osv enn at alt blir perfekt. Tenker ikke på noe dominasteori eller slikt nå altså, men om vi begynner å surre og blir utydelige eller stressa så blir ting vanskeligere samme om man snakker om glede, usikkerhet, stress, ulydighet eller hva det er. 

On 30.8.2018 at 12:27 PM, Annah said:

Hei, noen som ser forskjell på disse AD bildene av albuene på min hund? 

Det til høyre ser bedre ut enn det til venstre, synes jeg. Men er ikke noe god på albuer igrunn.

2 hours ago, Kristiin said:

Noen som vil gjette her?

B kanskje.

On 3.10.2018 at 2:04 AM, Aea said:

Er det mest de typiske jakthundene som liker å trekke på Kickbike og kickspark? Tenkte at kanskje de typiske trekkhundene må være ute i hundegård noen ganger og jeg har ikke mulighet til å ha hundegård. Derfor jeg ser etter feks. Vorsther eller kleiner munsterlander? Forslag på andre raser? Pointer? Er det noen oppdrettere som da godtar at hunden ikke blir brukt til jakt? Eller må man drive med jakt for å ha disse hunderasene? Hvilke hunderaser trekker mest? Gjerne ramse opp. Er det noen her som ikke bruker dem til jakt? 

Alaska husky/hound blandinger, siberian husky(ihvertfall noen linjer/oppdrett), samt fuglehundene er vell jevnt over de sikreste kortene om trekk er viktig. Men mange andre som trekker godt og villig og så ingen hindring hos veldig mange raser i grunn.

Polarhunder må ikke stå ute.

Mange hundekjørere som kjører med fuglehunder og selger til folk som vil kjøre hund eller til andre aktive folk selv om man ikke jakter. Noen jakter selv med sine trekkhunder og synes sikkert og at det er viktig, andre har dem bare som trekkhunder og vektlegger kun det i avl og selger deretter. Spm er vell helst hva du vil ha? Fuglehunder er litt galere, løper fortere og noe kortere enn feks husky. De løper fort nok de og til å by på både spenning og morro og de duger godt for hobby og turkjøring og langdistanse. Men kommer fort til kort på sprintløp. Fuglehunder har jo stor radius løs, dårligere pels, potensielt dårligere poter osv, men huskyen potensielt ikke kan gå løs. Husker har potensielt en mildere/roligere fremtoning enn fuglehunder som kan være litt "mye", ihvertfall i ung alder. Ingen av dem er jo nødvendigvis problemstiske, men smak og behag hvilken type man liker. Polarhunder kan etter min erfaring være ganske destruktive som unghunder, aner ikke hvordan fuglisene er der. Det er jo ikke helt uvanlig med destruktive unghunder uansett rase, men føler det er vanligere på polarhundene enn en del andre raser.