Hundeliv

Om medisiner; disse kan du få kjøpt uten resept på apoteket, men om legen din skriver dem ut blir de mye billigere. Samt at du vil få dem på blå resept (dvs staten dekker det meste av medisinkostnadene) da allergi er en kronisk sykdom.

Siden man i tråden tydeligvis er imot all type burbruk, må jeg få skyte inn at jeg bruker bur i trening. Hundene har lært seg at buret er en trygg plass der det ofte vanker belønninger. Med dette som utgangspunkt, kan jeg for eksempel kontrollert legge på ulike belastninger for å trene hundene til å takle ting de i utgangspunktet er reaktive overfor. Fordel med å bruke bur framfor eksempelvis et teppe å ligge på, er at man kan "stenge ute" deler av omverdenen ved bruk av teppe e.l,- og så er faktisk hunden trygg der. Buret er også et fint sted å ha som utgangspunkt når man bare skal trene på deler av øvelser, trene selvkontroll osv. Og om hunden ligger i åpent bur langs banen eller om de ligger i bur i bilen i treningspausene må da være det samme? Men jeg er ikke upåvirket av burhateres harme. Da jeg hadde tispe med løpetid og hannhund i hus, hadde jeg store kvaler med å skulle stenge dem inne i hvert sitt bur mens jeg var på butikken. Alternativet jeg så for meg var å kjøre med dem til butikken, men da ville de jo allikevel ha ligget i bur den tiden... Selv om jeg har et balansert og praktisk forhold til burbruk, får hundene mine langt mer fysisk og mental trening enn den gjennomsnittlige familiehund. Det kan være mange fordeler med å bruke bur til hunden. Men alt med måte. Systematisk buroppbevaring i hjemmet er jeg ikke fan av.

Jeg ville tatt ny kontakt med veterinær når hunden fremdeles er snufsete etter 3 uker.

Synes artikkelen er blottet for tanken om at man bør velge hunderaser som man kan imøtegå behovene til,- om det er barn i familien eller ikke. De fleste som kjøper hund kun med utgangspunkt i at barn skal kunne klare å håndtere den (som i holde igjen med makt om nødvendig antar jeg), burde kanskje revurdere hele hundekjøpet? Og å hevde at barn er bedre hundetrenere enn voksne, opplever jeg som et veldig useriøst utsagn. Tenk hvilke konsekvenser det kunne fått dersom folk flest tok hr. Marrings utsagn på alvor. Ett godt poeng har han da; folk bør gjøre god research før de skaffer seg hund.

Uansett hvilken belønningsform du velger, tror jeg ikke at du kommer utenom kjedetrening. Siv Svendsen har skrevet om dette i sin blogg. Første innlegg om emnet er et stykke ned på søket jeg lenker til.

Ved et uhell har jeg faktisk gjort det :-) Innså plutselig at det straks var min tur og hadde URIMELIGE mengder pølse i lommene. Vrengte lomma og la innholdet på et bord. Da hunden forsvant på vei til siste øvelse, skjønte jeg ingenting, men han var altså på tur til bordet der godbithaugen lå. Heldigvis nådde han ikke opp og returnerte til meg (hedigvis fordi han ikke fikk mulighet til å belønne seg selv) og vi fikk vårt opprykk med knapp margin :-) Hunden trodde at han jobbet for avstandsbelønning hele veien, og ble utårlmodig da han måtte gå mange flere øvelser enn vanlig før frisignal ;-) Jeg ser at mange bruker avstandsbelønning når de går. Sekk med godbiter/leker rett utenfor ringen, tøybur med det samme ringside osv. Hvis du skal buke det, vil jeg i det minste anbefale deg å trene mye på dette, og da må du nødvvendigvis på et tidspunkt strekke tiden før belønning ut over et helt program. Det må du jo uansett hvilken belønning du benytter deg av. Selv sverger jeg til kjedetrening i de fleste økter, og uforutsigbarhet mtp når belønningen kommer (uansett om denne kommer fra lomma eller godbitskål) Masse konkurransetrening for både deg og hunden med kommandanter (velg gjerne noen du synes er litt skumle for å herde deg selv litt ;-) ), ringbånd, dommer osv. Prøv å konstruere de situasjonene i treningen som du vet fremkaller dine reaksjoner, og sørg for at å skape gode assosiasjoner til de tingene du ubevisst gjør med hunden når du er nervøs; belønn at du tar i halsbåndet osv.

Og så kan jeg jo nevne at oppdretter til en av mine heelere selv har valgt kelpie som konkurransehund i LP... De gjør det forøvrig riktig så bra :-)

Jeg har kjøpt heeler med tanke på å konkurrere aktivt i LP. Iløpet av tre år med aktiv trening har vi karret til oss en førstepremie i klasse 1. Vi har trent en del andre ting enn LP også, da: spor, blodspor, rundering, litt agility. Har unghund nå som også er plukket ut mtp LP-konkurranse. Muligens kan jeg avansere noe raskere med henne, men jeg har vel konkludert med at dersom jeg virkelig skal satse på konkurranse blir det BC eller kelpie på meg. Dersom du ser på resultatene til heeleren i Sverige og Norge, vil du se at det er flere som gjør det bra i agility, mens de fleste stagnerer i de lavere klasser i LP. Som liten hund i agility, der det er full fart og raske reaksjoner som gjelder, er heeleren en kjemperase. I Lp der det er veksling mellom full fart og fullstendig ro som gjelder, gjør den det ikke like bra. Generelt synes jeg det blir feil å velge rase til LP utifra hva rasen får til i ag. Det er vidt forskjellige grener, og det er ikke gitt at en rase som gjør det bra i den ene grenen også gjør en tilsvarende jobb i den andre sporten. Men det finnes visstnok en norsk heeler som er LP-champion. Problemet er vel først og fremst at rasen er så lite homogen, og at det er umulig å finne linjer der foreldredyr har vært brukt aktivt i konkurranse i de høyere klassene. Heeleren er en artig hund å jobbe med altså, men om det er snarveien til elite du er ute etter, så ville jeg valgt en annen rase :-)

Tror ikke det er fare for at hunden går lei dersom du trener variert. Jeg trener ofte på ulike momenter i sporingen; jobber hunden slurvete i vinklene, legger jeg spor med mange vinkler eller flere korte "vinkelspor" som hunden løser etter hverandre, samme med blodopphold. Har hunden problemer med forstyrrelser i sporet/ kryssende spor kan jeg trene det en gang osv. Jeg hører om hunder som blir lei blodspor og da mistenker jeg at det er fordi treningen blir for statisk og hunden forventes å løse prøvesporlignende spor hver gang. Variasjon er tingen. Da opprettholdes treningsiveren både hos hund og fører.

Dersom denne rasen tas i betraktning, må man også være obs på at det er store individuelle forkjeller også når det gjelder arbeidskapasitet. Her finner du alt fra sofahunder til arbeidsmaskiner,- så man bør vite hva man vil ha, gjøre gode undersøkelser og ha en god dialog med sin oppdretter. Det er flere norske lancashire heeler-kull i vente,- og så er det selvfølgelig en del kull både i Sverige og Finland.

Det er foreldrenes plikt å gjøre barna mest mulig i stand til å ta vare på seg selv. Da mener jeg opplæring i økonomi er en viktig del av det. Og jeg tror ikke noe på å sy puter under armene på avkommet. På ett eller annet tidspunkt må de faktisk betale for eget livsopphold, og jeg tror det er en slags stolthet også i det å klare seg selv. Jeg synes også det er viktig at barna lærer at deres bidrag teller, og at vi har et felles ansvar for hverandre. Jeg betalte alt av utgifter til barna var ferdige med videregående. Etter den tid, fikk de beskjed om at de måtte betale en symbolsk sum for å fortsette å bo hjemme. Nå valgte begge å flytte etter endt videregående, og de klarer seg utmerket,- også økonomisk.

Vet ikke hvordan det er i rallylydighet, men i LP er ikke tisper med løpetid velkomne

Hvis de legger på skinne, festes vel denne med bandasjer og evt teip? Det ville jeg personlig forsøkt å unngå dersom hunden allerede har et betent sår. I så fall ville jeg fått testet hvilke bakterier som finnes i såret først. Det ville jeg forsåvidt ha bedt om allerede,- for å være sikker på at hunden får et antibiotikum som har effekt på den typen bakterier som finnes i såret. Å "forsegle" et allerede betent sår, kan gjøre vondte verre. Skinnen kan også i seg selv gi gnagsår,- som i sin tur også kan bli betente... Er bruk av skinne ikke til å unngå, må du jo bare gå for det.

Valper som importeres fra Sverige før de er fylt tre måneder, trenger ikke behandles mot revens dvergbendelorm / echinoccus. Sjekket dette da jeg hentet valp for en drøy måned siden.

Dersom jeg var i deres situasjon ville jeg faktisk ringt veterinæren igjen i morgen for å få grundigere informasjon. Evt ringt min faste veterinær for å få videre oppfølging der. Rekonvalesenstiden er viktig, og derfor bør dere ha nok og god informasjon og oppfølging. Tror nok de fleste veterinærer er vant med at man er litt satt ut etter at en slik skade har oppstått, og at de villig gir ytterligere info når eier har fått landet litt.

Senest i dag ble min 6 kilos ufrivillig "jaktleken" til en boxerhanne som manglet innkalling og syntes det var festlig med en mini på flukt. For min hund var dette ramme alvor. Jeg er oppvokst med større hunder, og det er klart det er noen andre bilder som farer gjennom hodet i en slik situasjon når størrelsesforskjellen er stor. Å blåse av hvor mye mer alvorlig slike situasjoner kan ende når størrelsesforskjellen er stor, synes jeg i beste fall er utrolig naivt. Jeg går ikke rundt og er redd for slike situasjoner til daglig, men klart det ligger i bakhodet.