-
Innholdsteller
5,240 -
Ble med
-
Besøkte siden sist
-
Days Won
129
Innholdstype
Profiler
Forum
Blogger
Articles
Alt skrevet av Mari
-
Jeg tror det er fordi vi ikke kan enes om hva som er usaklig og uhøflig. Mange finner humor i en skarp tone f.eks, og oppfatter det ikke som uhøflig. Noen igjen synes det får fram poenget å legge fram akkurat det man tenker. Andre føler de mister alt de kunne fått ut av plassen. Når jeg har folk på intervju til å jobbe på mitt team så spør jeg alltid om de tåler en spøk og om de er av typen som trives på en plass med stor takhøyde. Vi har en tone på teamet hvor det virkelig slenges kommentarer til alle, og det aller beste er om en selv har en på lur å slenge tilbake. Vi er et team med et helt supert miljø, høy trivsel og veldig herlig (subjektivt) stemning. Folk møtes på privaten etc og vi ler utrolig mye i løpet av en dag. Men det er ikke for alle, ingen plasser er for alle. Det betyr ikke at det er noe galt med plassen eller folkene, ei heller om de som ikke trives. Om du skjønner? Så spørsmålet kan kanskje kokes ned til følgende, ønsker vi å ha stor takhøyde på hundesonen?
-
"You can't change people, so be the change you want to see." Seriøst, og dette gjelder begge sider, å drive å fortelle andre hvordan de skal opptre har så utrolig lite for seg. Ingen mener om seg selv at de selv er ufine og mobbete, man vil ikke nå de man ønsker å nå. Dette kommer så soleklart fram ved at en som i min mening er av de aller krasseste og ivrigste brukerene av sarkasme og å sette ting på den ytteste spiss, er en som argumenterer for at andre er slemme. Problemet er at det er så subjektive meninger om hva som er krasst, herskete, for mye, for lite, saklig, usaklig. Det er helt plent umulig å finne en middelvei hvor alle er fornøyde. Noen vil alltid bli støtt, noen vil alltid støte. Det er uheldig og urettferdig, men en naturlig konsekvens av at mange forskjellige mennesker møtes på en plass. Så hva kan man gjøre? 1) Man kan moderere hardere. Dette er det tydelig uenighet om. Noen mener at tonen er stygg fordi det modereres, noen mener den er stygg fordi det modereres for lite. Å være moderator er en utakknemlig jobb. Heldigvis tror jeg alle setter pris på dere, selv om vi er uenige i hvordan ting gjøres innimellom. 2) Man kan suck it up, buttercup til de som ønsker endring. Kjipt fordi man ikke tar folks meninger på alvor. 3) Man kan si suck it up, buttercup til de som er krasse. Kjipt fordi man ikke tar folks måte å ytre seg på på alvor. 4) Man kan forsøke å åpne for at begge sider har litt rett. At noen ganger er tonen såpass unødvendig og lite konstruktiv at det tar vekk fra gode tråder og tramper på andre mennesker (jeg synes iallfall det). OG at noen ganger tar folk ting til seg som hverken var ment personlig eller trengtes å ta ille opp, men som snur en god diskusjon til å handle om diskusjon i stedet for tema (jeg synes iallfall det). Kan man enes om det? Eller man trenger kanskje ikke enes engang men heller akseptere at det åpenbart er sånn - ergo denne tråden - og derfor forsøke å ta litt hensyn til hverandre og at vi har forskjellig måte å fungere og uttrykke oss på? Noen jobber litt med å dempe seg, andre jobber litt med å akseptere at noen er mer frampå enn det en selv ønsker å se. Jeg håper at vi har plass til mangfold her inne og at alle kan finne det i seg å gi plass til de en selv ikke liker best som meddebattanter. Jeg personlig tenker at jo, noen ganger så himler jeg litt med øya over folk som bruser veldig med fjær, eller tar den minste lille ting personlig. Andre ganger har jeg selv misforstått og trodd at innlegg var ment annerledes enn det de var og reagert deretter, jeg har også blitt moderert for noe som ble oppfattet som et personangrep. Men jeg har aldri opplevd noe i den grad at jeg har følt det som problematisk. Jeg har alltid trivdes på sonen. Gjør vi ikke alle egentlig det? Eller hadde neppe denne tråden engasjert en i 11 sider? Jeg vet ikke. Oppdragelsestråder som dette er utrolig destruktivt for tonen og trivselen her inne. Samtidig er det bra at de kommer fram en gang i blant. Et paradoks det der.
-
Enig. Og da er det uansett ikke omplasseringen som er problemet, men årsakene til at man havner i samme uønskete situasjon gang på gang.
-
Hehe, men så trenger man ikke alltid forstå for å respektere
-
Plonk sa hammeren da den traff spikeren.
-
Da er vi igjen over på at noen omplasseringer er ok, mens andre ikke er det. Og at det er andre enn de som lever i situasjonen som vet dette best. Hva skjer den dagen du skaffer deg en hund du ikke klarer å bli glad i? Som ikke viser deg noen interesse, som alltid foretrekker andre, som i tillegg irriterer deg i sin væremåte og som du bare føler noe er off med? Du klarer ikke le av dens ablegøyer, du blir bare dårlig humør. Du finner ikke mesting i små framsteg, kun frustrasjon over at de større aldri kommer. Hva skjer den dagen du deler hjem med en hund du rett og slett ikke klarer å like? Selv om du har prøvd som du aldri før har prøvd? Til tross for at du ikke har opplevd det så betyr det ikke at det ikke eksisterer. Følelser kan man ikke styre, innstilling er ikke alt, noen ganger er det best å akseptere situasjonen og gjøre det en mener er best for en selv og dyret. Jeg har som deg vært så heldig å ikke oppleve det enda, og håper det aldri skjer. Men når andre forteller om det så ser jeg ingen grunn til å tvile på de.
-
Ååh, jeg tar det absolutt ikke som kritikk. Det er ganske vanlig å bruke egne erfaringer for å få fram poeng når man diskterer Sonens eventuelle velsignelser eller fordømmelser har ingen innvirkning på meg når det kommer til akkurat dette valget i hunderiet mitt. Sånn for min del.
-
Gratiulerer så mye med dagen til lille (store!) Ida! For ei skjønn lita jente du er, det er helt sykt hvor fort tiden går. Grattis til foreldrene dine også, denne dagen er veldig spesiell for de også.
-
Jøssenam, det er enkelt å dømme. Det må være behagelig og (kanskje litt fordummende?) å tro at man vet bedre enn de involverte om hva som er riktig for dem. Jeg tenker at det er en historie bak hver omplassering og jeg ser ingen grunn til å anta at en slik avgjørelse er enkel for den som tar den. Min var iallfall langt fra lett. Det var så utrolig mange skulle/kunne/burde'r i den prosessen, men jeg ble til slutt møtt av mine egne begrensninger og tok det valget jeg håper var det riktige både for meg og hunden. Det var pissvanskelig, men jeg ser nå at for hunden var det helt klart det rette. For min egen del har jeg fortsatt endel tvil, for jeg skulle så gjerne ha beholdt henne, det lille udyret. Dustete, irriterende og verdens herligste. Det jeg biter meg merke i er hvor mange premisser som legges bak alle meningene helt uten at man egentlig aner om de er tilstede i den gjennomsnittlige omplasseringen. Man har valgt på utseende, man har ikke gjort research, man finner opp ting som "dårlig kjemi", man skaffer hund kun for å dekke egne behov uten å ta hensyn til hunden, man pælmer den fordi den fikk feil bokstav på hoftene sine. Vel ja, da er det jammen lett å dømme da. Men så kjenner vi ikke historien bak, vi kjenner ikke mennesket, vi kjenner hverken hunden eller omstendighetene, og det vi aner aller minst om (fordi det som oftest er en indre prosess som fører fram til et slikt valg) er hva som har foregått i eierens hode før man har gitt hunden et nytt hjem. Det er enklere å bare framstille hundeeiere på en måte som passer inn i sitt eget bilde. Og når man hører enkelthistoriene så kan man lett bare si at, "jammen, din omplassering var jo grei. Jeg snakker om alle de andre jeg." når man egentlig aner svært lite om hva som ligger bak alle de andre. Hvem skal få sette standarden for hva som er å "prøve nok". Hvem skal få bestemme hva riktig nok innstilling er. Hvem skal få definere hva som er research nok, for hva man "burde ha visst" eller når man har gjort seg fortjent til å omplassere? Personlig tror jeg at mange som omplasserer legger mye på seg selv, det er ikke artig å gi fra seg en hund. Jeg vet iallfall at min egen omplassering var basert på mine egne begrensninger da jeg fikk en hund som var annerledes enn det jeg ble solgt. Er det greit? Hvem sin "greit" skal få bestemme? Jeg forstår ikke annet enn at det kun kan være min greit som kan bestemme hvorvidt det var riktig valg i den situasjonen. Andre får ha sin egen greit å forholde seg til, det som er riktig er heldigvis ikke en smal sti men en bred motorvei når det kommer til dette. Det bør vi ha respekt og rom for. Klart det finnes folk som har lav terskel for å omplassere og lav terskel for å skaffe seg hund. Det er trist og urettferdig for hundene som er involvert. Da får man forsøke å informere på best mulig måte, helst med respekt slik at budskapet når fram. Men jeg kan ikke annet enn å tro at disse er unntakene, og ikke representanter for omplasseringer vi ser i dag. Det er iallfall min erfaring.
- 200 replies
-
- 11
-
Såta er (eller var) ganske diger ja. Tror kanskje jeg har tykt hår? Aner ikke, det er så lenge siden. Litt spent på den biten. Jeg bruker knottyboy dread remover kit nå som jeg jobber med å få de ut. Ingenting magisk med det. Men lukter godt gjør det definitivt.
-
Hatt mine i ca 9 år. Holder på å ta de ut nå, og det er utrolig deilig men sinnsykt tidkrevende. De har vært lange nesten ned til rumpa, de har vært korte Sideshow Bob-style, de har vært blonde og de har vært mørke. De har vært en kilde til endel hodelpine (lange dreads er tunge!). Hele veien har de vært ufattelig praktiske og det kommer jeg virkelig til å savne. Skinna eller dreads, det er de frisyrene jeg har likt best i livet. Men nå er broen brent for begge deler føler jeg, og det er helt ok det også. Tjolahopp, sonen!
-
Bumper denne jeg, fordi jeg rett og slett ikke vet hva vi har å vinne eller tape. At noen ville følt seg bundet må da være greit. Dem om det. Det betyr ikke at man mener at ekteskap er et fengsel for alle, men at det ikke er riktig for en selv.
-
Ja, og "forpliktelse". Jeg har blitt latterliggjort fordi vi turte å få barn sammen, men "ikke turte" forpliktelsen med å gifte oss. Virkelig? Jeg har ikke tenkt å gifte meg for å bevise noe for andre altså, både jeg og sambo vet hvor forpliktet vi er til familien vår. Og nei, ekteskapet er absolutt ikke nødvendlig for å sikre seg økonomisk, jeg kan bare se for meg at de færreste samboerpar kjører hele linja ut med testamente, samboerkontrakt og tinglysing. De/vi burde, men jeg antar at sånt blir utsatt ut i evigheten.
-
Men folk flest gjør ikke det? Intensjonen er ofte der, men så forsvinner det i hverdagen, eller så legger folk så mye i tilliten at de tror det ikke vil bli et problem. Ser jeg for meg iallfall. Jeg vet ikke om det finnes statistikker på slikt.
-
Dette kan jeg så lite om. Vi har barn sammen, bolig og lån står på oss begge, bilene står også på oss begge. Han har livsforsikring som tilfaller meg, jeg er uforsikret (spark i røven dette). Jeg trodde ikke det var så store forskjeller når man har fått barn sammen, men vi bør kanskje gifte oss? Planen er jo der sånn når vi har råd til å ha festen vi ønsker å arrangere, selve bryllupet er ikke viktig for meg. Men det er kanskje lurt å gifte oss nå og ta festen når penga er på plass?
-
Jeg leser det slik som at han hadde tenkt å legge henne i bakken fordi hun kom knurrende og truende, men rakk det ikke før hun bet. Det kan sikkert leses på flere måter. "Hun kommer uten ballen, for den brøy hun seg ikke om, men hun er knurrende og aggresiv mot han. Så går hun på armen hans og biter før han klarer å få lagt henne i bakken. " Om han pleier å legge henne i bakken som en del av oppdragelsen så kan det hende hunden er drittredd og biter i forsvar. En omplasseringshund som enda ikke er trygg på sitt nye hjem og familie? Det er ikke så far fetched. Om det er noe kan kan/ønsker å jobbe med er en annen sak.
-
Fair enough, jeg ser den. Men jeg synes fortsatt ikke jeg skrev det samme som Kanger i første innlegget hennes.
-
Og at noen skriver om samme tema som deg i samme tråd som deg betyr ikke at man snakker til/om DEG. Kan man ikke få dele tanker om samme tema som deg uten at du blir nedlatende og begynner å generalisere hele forumet? Sheesh... edit; og egentlig ikke akkurat det du skrev i det hele tatt. Jeg forsøkte å si noe fra denne forelderens perspektiv. Du forklarte synet på barn fra du som passasjers perspektiv. Jeg synes begge deler er like viktig jeg, siden det tross alt er to av tre/fire involverte parter i fly/barn-temaet.
-
En venninne var den som flyvertinnen kom bort og pratet med da ungen løp bajas opp og ned midtgangen. Hun sa det rett ut; "Det er dette eller en unge som hylgriner til vi lander. Jeg vurderte dette som det beste alterntivet, men det er helt opp til deg og mine medpassasjerer. :)" Hun har veloppdratte og harmoniske barn for øvrig. Hun er en fantastisk mor. Det er så himla lett å si "det er bare å...". Det er ikke alltid å bare. Ikke i det hele tatt. Det betyr ikke at man er en dårlig forelder som ikke bryr seg eller at man har generelt uspiselige barn. Alle barn er uspiselige drittunger innimellom, jeg beklager å måtte si det. Det er kjipt når det går utover andre, jeg har hatt slike opplevelser med min egen. Det er både flaut og ubehagelig. Sannsynligvis er det ikke siste gang jeg har opplevd det heller dessverre, og det skjer jo selvsagt i de situasjonene som vi ikke kommer oss ut av, typ fly, for ellers har jeg jo en strategi som funker eller en retrettmulighet slik at det iallfall kun går utover meg. Som regel er han er grei og høflig gutt altså, men på veien dit har vi av og til tatt plass som ikke er vår. Heldigvis har jeg blitt møtt med forståelse og tålmodighet av de rundt meg, de fleste husker/skjønner vel hvordan det er får man håpe. Men, om man diskuterer de som virkelig ikke bryr seg så ser jeg ikke helt diskusjonen. Foreldre som gir beng i barna sine er jo bare dårlige foreldre uansett setting. Alle er jo enige om at det er en uting, eller? Det er ikke en diskusjon, og jeg tror ikke vi finner mange av de her. Problemet er vel heller at det finnes gode og involverte foreldre som kan se ut som de ikke bryr seg, men som tar de valgene av en grunn. Vi vet ikke hva som ligger bak, vi kjenner ikke hele bildet. Jeg forsøker så langt jeg kan å ikke dømme når jeg ser et bittelite snev av et stort bilde, som tross alt en flytur er. Ikke det at jeg selv ikke går i den fella, for det gjør jeg jammen både titt og ofte.
-
Riktig friss, feil farge. Kunne godt sett ut som hun der da. Tipper hun har fin rumpe også.
-
I look like an ass.
- 82 replies
-
- 12
-
Her får laboratorie-valpene oppleve frihet for første gang
Mari replied to Aslan's emne in Dyresaker i media
http://tjomlid.com/2014/05/21/beagle-bloff/ -
Gratulerer med dagen, Isa! Et helt år! Så mye som skjer på et år, det er helt vilt. Håper dere koser dere! @ , jeg er helt sikker på at H mener at lille H trenger et par Angry Birds sokker. Jeg tenker han bestemt mener at alle barn bør ha minst et par Angry Birds sokker. Og buksa vil jeg helst ikke se igjen. Den satt aldri godt på ham. Og så håper jeg at lille H ikke er for rosabær når hun vokser inn i Caelum genseren slik at hun vil bruke den! Etter hvert er ikke sølepytter like spennende lenger. Eller... Når sant skal sier så handler det vel mer om at de skjønner hva feil sko og klær faktisk innebærer.
-
Tja, han er ikke akkurat sånn med alle. Men din H gjorde inntrykk på ham!
-
Det blir virkelig bare bedre og bedre. Og bedre og bedre! Når han var veldig liten gledet jeg meg til han ble større, nå vil jeg bare stoppe tiden og knuge øyeblikkene ihjel. Søte fjøsnissen Ida. Tenk så mye hun skal lære i det fjøset. Heldige hun som får vokse opp så tett med dyr og se hele syklusen. Det er en veldig fin gave synes jeg.