Mari

So what om man tenker annerledes enn denne moren? Det spiller vel ingen rolle om man forstår hvorfor dette er viktig for moren, poenget er at det åpenbart er det. Og det er jo her prinsippet ligger, ikke i frukta. Det handler om at moren har et spesifikt ønske om hva som skal skje med sitt barn. Da skal barnehagen strekke seg langt synes jeg, de får tross alt godt betalt for å ta vare på barnet og det er veldig viktig at de respekterer foreldrenes ønsker så langt det lar seg gjøre. Å la barnet få frukt til alle måltidene sine er ikke et urimelig krav, det krever heller ikke enorme ressurser av barnehagen, og det er ikke slik at det påfører de andre barna negative konsekvenser. Barnehagen er på mange måter foreldrenes ansatte, de skal behandle barnet slik foreldrene ønsker at det skal behandles, det er den generelle hovedregelen. For å være helt ærlig, jeg synes folk gjør innmari mange snåle ting med barna sine. Men det er da virkelig deres snåle ting å gjøre. De har min fulle støtte i sine snålheter, slik jeg håper jeg har andres støtte selv om jeg velger å gjøre ting som kanskje virker snåle for dem. Men å gi ungen sin mye frukt? Det slår ikke ut på snålhetsskalaen min altså. Ikke et lite ping engang. Min søster fortale meg at foreldrene til en gutt i barnehagen til nevøen min hadde - etter guttens eget ønske - begynt å konsekvent kalle ham for Batman, og de insisterte på at barnehagen skulle gjøre det samme. Og da skal de faktisk det. Jeg synes det virker flaky som bare det, men hva vet vel egentlig jeg om hva som er det beste for dette barnet? Det er det foreldrene som gjør. Ja, det finnes ting som er sunnere enn frukt, men seriøst, det er da virkelig en helt fair sak å velge å ikke begrense fruktinntaket til barnet sitt. Skal man kritisere foreldre som gir barnet sitt for mye frukt? Det er litt vilt synes jeg. Da bør man være temmelig feilfri selv, om man legger grunnlaget for kritikk der liksom. At dette er blitt en avissak er megateit. Enten er det veldig lite som skjer i Drammen (håper jo på det), ellers har dette rukket å bli en konflikt mellom foreldre og barnehage, og da må barnehagen også ta sin del av skylda for at det har gått så langt. Da er det nok en svikt på begge sider.

Gufsa er for ei jente det pikken er for en gutt. Jau.

Jepp. Time to lawyer up.

Jeg bare sier at om behovet er der så skal du gjøre begge deler.

I tillegg til alle preventive tiltak bør gamle damer få smertestillende når de har vondt.

En ting er hva den enkelte oppdretter skriver i sin kontrakt og ønsker å refundere for, det er jo også litt kulturelt innad i rasemiljøene hva som gjøres og ikke gjøres, men noe annet er hva en oppdretter er juridisk forpliktet til å gjøre. Det ene styres av den enkeltes moralitet, det andre er lov og rett. Om oppdretter er juridisk forpliktet å refundere for kosmetiske feil, vil konsekvensen bli SKYHØYE valpepriser. Sånn vil det automatisk bli, pluss at enda færre vil ønske å være seriøse oppdrettere siden man har begrenset kontroll over hva man faktisk produserer. Det ville jo vært veldig beklagelig. Jeg stusser litt jeg da, og lurer på om avisartikkel forteller hele historien. Kan det være en fysisk sykdom som er årsaken til den abnormalt store pommen? Noe med hormonene? Og så må jeg si at jeg tenker at dette er et skikkelig luksusproblem. Om vi har kommet så langt i raseavlen at kosmetiske feil som høyde og vekt gir juridisk grunnlag for refusjon, så må vi nesten kunne si at vi er i mål? Jeg er også enig med 2ne, siden jeg sjeldent får beholde en hund mer enn i 2-3 år, at det er et urimelig klagegrunnlag sett I forhold til hva mange andre må stri med med sine hunder. Det kunne aldri falt meg inn å kreve erstatning for mine skrøpelige hunder, og tilbudet jeg fikk på gratis valp fra oppdretteren av min hund med medfødt hjertefeil har jeg ikke benyttet meg av. Jeg ønsker at oppdrettere som JeanetteH, Belgerpia og co skal tjene så mye som mulig på sitt oppdrett jeg, det er da slike oppdrettere vi ønsker skal holde på lenge.

Hurra! Grattis så mye, dette var virkelig vel unt!

Nei, om det er slik at dommeren alltid gjennomskuer alt man forsøker å skjule eller har fikset opp i, så er det selvsagt ikke juks å dysse ned svakhetene. Men da må jeg innrømme at jeg iallfall ikke ser poenget med å gjøre det i det hele tatt. Er det ikke større verdi i å få hunden bedømt med sine svakheter like synlige som sine styrker? Er sarkasmen egentlig nødvendig? For meg hadde det ikke hatt noen verdi å tape ører og å skjule feil om jeg skulle hatt hunden min på utstilling, da hadde jeg ikke fått det jeg var ute etter. Er det da så utrolig frekt å ønske bedre innsikt i hvordan andre tenker, spesielt de som drar på utstilling ofte? Noen leser åpenbart mye arroganse og angrep i mine innlegg, det er kjipt om jeg framstår slik, for jeg er faktisk oppriktig interessert. Jeg ser ikke ned på de som driver med utstilling på noen slags måte. Slik micromanaging av hundens utseende ser ganske rart og ekstremt ut utenfra, og det er utenfra jeg står. Igjen, dette kommer fra noen som selv har tapet ører. Jeg er da like skyldig som den som taper ører med ringen for formål.

Jeg tenker at man kan forvente vanlig høflighet, at man får gå i fred når man ber om det. Jeg synes ikke det er for mye forlangt, det handler ikke så mye om å ta hensyn, men mer om å ha litt respekt for andre og deres behov selv om de er annerledes enn sine egne. Grunnen til at man ønsker å gå i fred er egentlig irrelevant synes jeg. I min erfaring så virker den generelle befolkning å ha samme mening (unntak er kanskje Oslomarka? ), for jeg fikk stort sett gå i fred uten særlig om og men eller store reaksjoner når jeg uttrykte det på en ok måte.

Nei, det har jeg ikke. Du forstår vel at kan kritisere enkelte deler av konseptet uten at man generaliserer det til hele aktiviteten og dens innhold. Da får du gå og plukke på de som mener og uttrykker dette da, 2ne, i stedet for å kalle meg overfladisk og dum. Jeg har ikke sagt en dritt om hvor glad eller ikke glad utstillingsfolket er i hundene sine, for SELVSAGT er de like glad i hundene sine som alle andre er. Jeg har stilt hund, jeg har jobbet som skriver på flere utstillinger og jeg har vært med å arrangere utstillinger. Når kvalifiserer man seg til å få lov til å ha en mening?

Herregud, nei. Jeg har aldri ment at alt med utstilling er juks, fanteri og overfladisk. Jeg mener at om man fikser opp i feil og mangler, så kan man argumentere for at det er juks, jeg synes at det er en diskusjon verdt å ta, og det i verste fall kan ta vekk fra verdien som utstilling tross alt har, evt skal ha. Det siste er det tydeligvis uenighet om også innad i utstillingsverden. Deler av utstilling er kritikkverdig og de delene må jeg da få lov til å diskutere. Du trenger ikke ta det så innmari personlig, 2ne. Hva skjer om man plutselig ikke kan være kritisk eller diskutere da? Er det dit man vil? Resten fikk jeg ikke lest, det er bare å beklage, for nå må jeg legge meg. Full dag i morgen og sent ute allerede.

Vel, det har jeg aldri ment, 2ne. Det kan jeg jammen ikke huske jeg har gitt uttrykk for heller. Jeg har mye respekt for mange mennesker som driver med utstilling, mange av dere er her inne på sonen også, så at jeg synes noen sider av utstilling er kritikkverdig trenger du absolutt ikke ta personlig. Nei, det tror jeg jammen er unntakene. Wow. Vel, dette nivået er det vanskelig å diskutere på gitt, så det er jammen bra du ikke ville delta. You keep saying that...

HVorfor bryr du deg om hva jeg liker å diskutere eller ikke om du alikevel mener at det jeg har å si er forutinntatt og uinteressant? Jeg mener ikke det bare er juks og fanteri. Jeg ser at utstilling har styrker og verdier, og jeg ser at det er svakheter og negative konsekvenser. Hadde jeg aldri diskutert utstilling så hadde jeg heller aldri skjønt hva som er poenget med det i det hele tatt, men det har jeg altså lært, og jeg ser logikken i det. Øretaping synes jeg er stappteit, på tross av at jeg har gjort det selv. Ooh, meg?

Always, bebbe! Ja, men vi må nesten få diskutere det, 2ne. Du trenger jo ikke være med. Jeg har ingen interesse av å delta på utstilling, men jeg synes alikevel det kan være interessant å diskutere. Iallfall fram til Marimannen kommer hjem og jeg får noen å skravle med.

Veldig snål og innfløkt rettferdiggjørelse av noe som så utrolig enkelt kunne løst seg både bedre og mer rettferdig.

Greia er at folk vil vinne på utstilling. Jo, og sørge for at de faktisk orker å leve med hunden. (Sorry, Lill, jeg bare måtte. ) Gjør som jeg, kjøp Toro Villris. Den kommer i posjonspakker som du legger i kokende vann i tjue min og presto! god ris som du bare rister ut av posen.

Joda, det er ok. Men jeg lurer på hva som er kvalitetssikringen rundt at dommere plukker ut hunder som det jukses/fakes/skjules med. Det var der jeg tolket Pippin&Symra, men det kan hende jeg tolket henne feil.

Forresten, Lola, det er det øret som står opp på Charlie som er det korrekte av hans ører. (Altså hans venstre øre)

Jeg tror egentlig det handler om hvor involvert man er i rasen. Det er veldig utbredt å tape ører på amstaff, veldig utbredt. At det var vanlig å gjøre var egentlig eneste grunnen til at jeg tapet ørene på min første amstaff. Ironisk nok var det vel det eneste komplimentet hun fikk på eksteriøret sitt (fra utstillingsfolket), at hun hadde flotte ører og ørestilling.

Ja, det er klart at det er oppdrettere som er ansvarlige for de kombinasjoner de gjør, men jeg føler ikke at det var helt det jeg spurte om. Pippin&Symra skrev at hunder med feil blir luket ut i utstillingsringen av dommerne, og da lurte jeg litt på kvalitetssikringen rundt det. Jeg tenker at det må være et symptom på noe når vi føler vi må micromanage hundens skjønnhet på dette nivået, det er jo unektelig ganske ekstremt for en som ikke er inn i aktiviteten, jeg er bare litt usikker på hva det er et symptom på. Kanskje vi er så heldige at raseavlen har kommet så langt at det er så små variasjoner som skiller bra kontra ikke bra? Jeg vet ikke.

Jeg må bare si at jeg har selv teipet ører på valp. Jeg er ikke uten skyld i dette. Jeg tenker litt tilbake på denne fjotten jeg da. Hvor sjarmerende er ikke dette? Det er veldig rart for meg at et øre skulle få meg til å ikke klare å se på ham? Det er litt out there for meg, men for all del, to each their own. Hunden tar jo ikke skade av å bli tapet heldigvis.

Ok, og da spør jeg, hva/hvor er kvalitetssikringen for dette? Hvordan vet man at de som har feil med relevans for avl blir plukket ut alle som en? Helt enig i at ingen hunder er perfekte, men hvor er avlsverdien i en bedømming om hunden ikke måles som helhet, med hud og hår? Jeg synes dens imperfeksjoner også skal bli bedømt, ellers er det ikke lenger en bedømming i mine øyne, men en konkurranse i hvem som er flinkest til å skjule feil. Dette er vanskelig for meg å forstå.

Jepp. Jeg tror kritikken kommer fordi mange/noen/enkelte mener at det ikke er ærlig med "redigerte" hunder i utstillingsringen. Det er jo ikke en ny problemstilling. NKK har lagt ned forbud mot mye kosmetisk fiksing, farging, styling etc, så det spørs vel bare hvor man mener grensen skal gå.

Ja, jeg har hatt hunder med rosenører i noen år jeg også.

Ja, det er selvsagt det det handler om. Konkurransedelen av utstilling. Men om den blir tatt så langt at man fikser og trikser og faker og skjuler, så kan vel evalueringsbiten miste sin funksjon og verdi også? På sikt altså? For hva betyr vel sløyfene når man ikke vet om det er hunden som helhet som er bedømt? Det er litt retoriske spørsmål altså, det er ikke skjult kritikk. Jeg er ikke inn i greiene, men har lært mye her på sonen.