Mari

Herregud så søte de har blitt på kort tid!

Nå ba du ikke om råd, men jeg benytter nå sjansen til å stille noen spørsmål og komme med innspill når du først er her på tråden.Jeg vet ikke om du har en egen tråd om akkurat dette. Jeg har vanket i bullemiljøet i all evig tid føles det sånn, og dette er ikke en unormal problemstilling der. Jeg har også hatt to hanner selv med lav toleransegrense for slossing og har lært mye av den erfaringen (mest om mitt egne overdrevne kontrollbehov og unødvendige tiltak). Tåler de å se trynet av hverandre? Gå båndturer sammen, se hverandre på hver side av en barnegrind? De er så "kulturelle" disse problemstillingene, om man kan si det sånn. Så avhengig av hva man er vant til, om du skjønner? Jeg ser det slik at du er vant til hunder som går overens helt uproblematisk, at det er normen, så når det blir trøbbel så blir kontrasten så innmari stor. Fallhøyden blir enorm, skuffelsen og kanskje også sinnet kommer fram. Ting kan derfor også se så mye mer uløselig enn det det er. Det er jo så vondt å sitte med den vonde klumpen i magen når det kommer til hundene våre, som er så viktige for oss og som vi er så stolte av. Cluet er å kjenne på de følelsene og så forsøke å sette de følelsene til side Det aller første tipset jeg har er å forstå at dette kan ta tid. Kanskje du klarer å slappe av mer da. Dere skal ta museskritt fram mot en fredlig sameksistens. Bittesmå skritt, et etter et. Og i mellomtiden så skal hundene holdes skilt selvsagt. Barnegrind er et ypperlig hjelpemiddel, da trenger man ikke stue en hund helt vekk om du skjønner. Det er triveligere for alle. Men det forutsetter at hundene tåler å se hverandre, det er det ikke alle som gjør med en gang. Jeg forstår at omplassering ikke er et alternativ, det synes jeg er kjempebra! Men da må dere også åpne for at hundeholdet kanskje blir litt annerledes enn det dere hadde planlagt. Garantert for en periode, og kanskje for alltid. Kanskje hundene ikke kan leve sammen helt fritt, kanskje dere må inn og være i forkant, ta forhåndsregler og rett og slett styre tingenes tilstand mere. Eksempler er at dere må være nøye med å fjerne triggere, dere må styre endel med lydighet når hundene er løse sammen, og dere må forklare hundene hva som er akseptabelt og ikke. Igjen tar dette tid, det er en prosess å lære disse triggerne, det er en prosess å lære hva som funker og ikke, og det er ikke minst en prosess for hundene å lære nye regler og et annet individ godt å kjenne. Jeg merker at du stresser med dette, at du er lei deg for at ting ikke fungerer og også at du er litt nervøs. Det forstår jeg innmari godt. Man blir skuffet over en hund man vet egentlig "kan" bedre, og når hunder virkelig sloss så er det veldig stygt og det kan være direkte skummelt å se sin gode venn forvandles til noe en ikke kjenner igjen. Alle disse følelsene er helt ok og legitime. Men jeg tror det vil hjelpe deg å tenke at "ok, slik er det akkurat nå, men det skal ikke være sånn for alltid". Som du vet er hundene våre kjempeflinke til å lese oss, flere av mine har vært flinkere til å lese meg enn det jeg selv er for å si det sånn. Det er jo rent utrolig egentlig. Jeg tror at om dere kommer til en slags midlertidig aksept, så vil utgangspunket for å jobbe med dette være annerledes, og dermed også bedre for hundene. Så prat med samboeren din, se om dere klarer å tenke at "jepp, nå er de bitre fiender, det er det de forteller oss. Da får vi også høre på dem og ta konsekvensen av det." La de få space fra hverandre. Skill de, ikke push grensene. La de få rom til å falle på plass. Om de ikke tåler trynet av hverandre, så skal de slippe det akkurat nå, da er det nok å forholde seg til lukten av hverandre. Det er kjipt og slitsomt å leve med et sluse-system, men tenk at det er midlertidig, og husk å gi hundene nok oppmerksomhet hver for seg. Når de faller til ro og klarer å være seg selv igjen ved å ha den andre i hus, da kan dere forsøke å introdusere noe nytt. En barnegrind hvor de kan se hverandre, men ikke komme bort til hverandre. Igjen gi dem tid til å slappe av i den andres nærvær. Når de slapper av og faller til ro, så kan de får lov til å såvidt snuse på hverandre gjennom grinden. En snus eller to, så bryt og send den ene til plassen sin. Aldri stivt og stirrete, det skal være av nysgjerrighet og åpenhet. Raske møter mellom avslappete hunder, som aldri rekker å utvikle seg til noe annet. Alt dette foregår over dagesvis, sannsynligvis ukesvis. Poenget er hele tiden å dytte toleransegrensen bittelitt, før det rekker å smelle, før de rekker å bryske seg. Kun rolig sameksistens hele veien. De skal ikke å erfare å sloss, brumme, bryske Og dette skal dere styre med lydighet. De skal ha så få erfaringer som mulig med aggresjon seg i mellom, for du vet med deg selv at det er de negative erfaringene som setter seg, sant? Vi trenger alle mange ganger flere positive erfaringer for å veie opp for de få negative. Det skal være huskeregelen din. Det ene museskrittet etter det andre, først med lukkete dører, så med barnegrinder uten kontakt, så litt kontakt mellom grind, så turer sammen i bånd med avstand mellom, så mindre avstand, så sammen i stua i hvert sitt bånd, så en løs i stua og en i bånd, så løse sammen uten tispa, så løse sammen med tispa. Skjønner du greia? Samtidig må dere være veldig nøye med å observere. Hva er triggere? Er det mat? Lokasjon (f.eks liggeplass), tilhørlighet til eier, tispa? Osv osv. Det er mye rart en hund kan synes er viktig nok til å sloss for. Vær åpen for det. Og tenk at kanskje er det situasjoner de aldri blir fortrolige med. Men at det alikevel går an å leve med det! Kanskje er det situasjoner de ikke kan være løse sammen under. F.eks om det kommer besøk og hundene blir oppspilte, det kan være nok til å forårsake press og spente tilstander og de tar det ut over hverandre. Eller i situasjoner som involverer mat. Eller når tispa får løpetid. Tent at det er kanskje ikke verdens undergang, for dere kommer inn i disse rutinene også. Det tar ikke lange tiden før disse situasjonene håndteres med den største selvfølge, som om dere ikke har gjort noe annet. Og husk også, det er lov til å ta noen skritt tilbake. Dere kommer til å drite dere ut, gå for fort fram fordi dere er så motiverte etter å komme i mål, eller overvurdere hundene litt. Det er helt mennesklig Ta disse hendelsene som lærdom og ikke skuffelse. Ordne opp mellom hundene, kjapt og effektivt uten kjeft og smell, forsøk å være nøytrale. Og så ta et par skritt tilbake i treningen. Det er helt greit å gjøre feil, i feil ligger det så utrolig mye kunnskap! Det er like mye god erfaring i feilene som i seirene. De er frustrerende der og da, så uendelig frustrerende disse feilene, vi møter oss selv så innmari på en måte og det kan være tøft. Men på sikt er de kjempenyttige, og dere vil lære dere hundene deres å kjenne på en ny, kjempegod og vutrolig nyttig måte. Enda en ting dere alltid skal huske på. Dette er ikke noe dere kan noe for, dere har ikke gjort noe galt og viktigst av alt, det er ikke noe galt med hundene deres. Sånt som dette skjer innimellom helt uten at noen skal eller kan klandres. Hunder er hunder, noen ganger møter de en arkefiende. Sånn er det bare. Prøv å ikke være skuffet over de, jeg skjønner at det er lettere sagt enn gjort. Det er lett å tenke, "Åååh, kan dere ikke bare være venner da! Det er jo ikke slik dere egentlig er!" (eller noe i den banen), men heller aksepter at nei, akkurat nå kan de ikke det. Punktum, liksom, og ta det heller derfra. Jeg tror den holdningen vil gi dere ro og et godt utgangspunkt til å jobbe konstruktivt og ikke dytte på for fort. Til slutt, jeg er ikke i tvil om at dere kommer i mål med dette! Kanskje ikke akkurat til dere hadde sett for dere, kanskje dere må justere rutinene litt, men med realistiske forventinger, riktig innstilling og god tid er jeg helt sikker på at dere ender opp med et trivelig hundehold hvor både hunder og mennesker trives. Jeg ønsker dere masse lykke til!

Du kan prøve å helle matolje på toppen av vannet.

Og bare for å føye til litt, om varmekablene er ute og kjører så må dere sannsynligvis rive gulvet. Da kommer det legging av nytt gulv, pris på varmekabler (riktignok ikke det dyreste), avretting (for vår del i to omganger), altså blir det fort mye dyrere. Har dere helt vann i det sluket som stinker? Hjalp det isåfall?

Jeg tror ikke de billigste løsningene er det smarteste på bad. Totaloppussing på et bad på 5-6 kvm uten at man gjør noe jobb selv til 150K er ikke spesielt dyrt. Det kan være forvirrende med anbud, bare så du er advart. Vi har hatt 3 forskjellige firmaer til å ta en titt på vårt og alle som en har anbefalt å gjøre forskjellige ting. Om dere ikke er nevenyttige eller har generell peiling så kan det være lurt at det er noen tilstede med litt kunnskap.

Hva er overkommelig pris? Hvor mye må gjøres? Å pusse opp bad er kjempedyrt! Det er utrolig mange variabler i forhold til hvor dyrt det blir, størrelse, må det rives gulv og vegger, skal dere flislegge, trenger dere elektriker, osv osv. Vi skal pusse opp badet nå snart, vi er usikre på om gulvet må rives, men flere av veggene må ned. Det er ikke et kjempestort bad, men jobben som er gjort der fra før er elendig. Om vi ender på 75.000 er jeg veldig fornøyd, og mye av jobben gjør vi selv. All riving og bygging av vegger f.eks, og gulvet om det må rives. Det eneste vi trenger rørlegger til er å flytte varmtvannstanken, og vi trenger ikke elektriker. Fliser er også veldig dyrt. Det er visst ikke lurt å bruke de billigste, og fra det vi har sett så er 200 kr pr kvm billig flis. Så selv med det budsjettet så er det en billig totalrenovering. I tillegg regner jeg alltid raust oppover, ting koster alltid mer enn det man tror når det kommer til oppussing. Vi mister jo også badet vårt i en periode, det suger skikkelig når man har småbarn. Heldigvis er vaskerommet vårt det gamle badet, så vi kan dusje der inne, men vi mister toalettet. Blæ, hele prosjektet er litt fryktinngydende for å være helt ærlig, bad er liksom det verste å pusse opp både når det kommer til pris og det praktiske. Jeg håper iallfall at det ikke tar mer enn et par uker. Mureren fikk jeg anbefalt av malinck her inne faktisk.

Grunnet en avbestilling selger jeg dette pleddet jeg har laget. Det er strikket i ren økologisk bomull og har cirkamålene 100*150 cm. Utrolig mykt og deilig garn. Selges for 600 kroner, som er mindre enn det jeg måtte legge ut for garnet. Dårlige mobilbilder, kan ta bedre bilder om ønskelig. Bedre bilder av fargene som er brukt.

Det er et godt poeng også. Ja, det er jo den biten jeg ikke skjønner. Men jeg eier ikke konkurranseinstinkt, altså på et helt patetisk nivå. Jeg klarer bare å se utstilling i lys av sin funksjon, jeg skjønner ikke moroa med det. Vi henger sammen forskjellig der altså. For min del kunne konkurransen vært fjernet totalt, men jeg ser jo at da hadde nok antallet oppmøtte rast betraktelig. Ja, nettopp, jeg forsøkte også å si noe om dette. Jeg forstår hensikten, men alikevel kommer det med noen negative konsekvenser, sant. Det er kjipt. Finnes det alternativer? Jeg kjenner iallfall at jeg har et prinsippielt problem med at man må betale for å klage. Absolutt rom for forbedring med andre ord. Iallfall når jeg ser Lines svar litt lengre ned. NKK må altså også ta sin del av skylda. Igjen handler det ikke om hva hunden tar skade av, men ikke engang en knallsolid hund skal oppleve å bli behandlet råttent. Det er et tillitsbrudd om eieren leverer fra seg lenka og hunden blir utsatt for slikt, uansett hvor bra bikkja er, og det er derfor enkelte har problemer med dette og dermed ikke ønsker å ta den - om enn lille - risikoen. At du personlig ikke har problemer med det, er ikke relevant i det hele tatt. Men det er ikke opp til deg å forstå. Det er opp til deg å respektere. edit. Legge til noe så jeg ikke så så sur ut.

Jeg har veldig god erfaring med Sinsen, selv når de gjorde feil. De ryddet raskt opp i feilen da den ble påpekt og det er det som teller i mine øyne. Prisene er veldig gode. Jeg måtte delvis betale for at de gjorde en tabbe ved en anledning, det var litt irriterende.

Jeg snakker ikke om bikkja di er bra eller ikke, hva den tåler eller ikke uten å ta skade, det er ikke det innvendingene handler om i det hele tatt. Det handler om at man har sin personlige grense for hva man mener er akseptabel atferd mot sin hund, og du vet innmari godt at du har det selv også for du kan være ganske så klar her inne på hva du mener er greit og ikke ( det er ingenting negativt i det), og at man derfor ønsker å ha kontroll over hva hunden sin utsettes for. Du står fritt til å mene at det kontrollbehovet er overdrevet, men det er helt på siden. For du må nesten gi andre rom til å ha annerledes komfortsone enn deg, selv når du mener den er dustete. Vi er forskjellige rett og slett, når det kommer til slikt finnes det ikke riktig og galt. Jeg visste ikke at eier var tilstede, det hadde hjulpet mye for meg. Jeg tror ikke det skjer i det hele tatt, det var et forslag fra Belgerpia som et verktøy til å minske trynedømming og bestikkelser. Jeg synes det er et interessant forslag.

Tja, man hører om dommere som oppfører seg dritt mot hunder, jeg ser ikke hvorfor proffe handlere skulle være annerledes. Vi snakker heller ikke om brorparten liksom. Men vi er klar over at det varierer veldig hva skal type oppførsel vi mener er ok ovenfor en hund. Vi har alle våre grenser for hva vi er ok med, om lista ligger høyt eller lavt hos den enkelte er litt irrelevant. Fint for deg, men andre kan tenke annerledes og de skal tas like alvorlig. Slik jeg forstår Belgerpia ville en slik ordning forsikre at det er unntaksvis at man gir bort hunden for å handles. At det blir litt som å gå opp til eksamen på videregående, det er bare enkelte som trekkes ut og det gjøres tilfeldig for hver utstilling. Så la oss si at på en utstilling så trekkes - bare for å trekke et vilkårlig tall ut av hodet - 5% av påmeldte raser til å stille ut, du vil fortsatt være temmelig sikret at du får stille ut hunden din.

Det holder jeg med deg i. Jeg tror den største utfordringen med utstilling er konkurranseaspektet. Det er konkurranseaspektet som gjør at å stille ut for dommere som ikke liker typen til hunden føles som bortkastede penger. Realiteten er at også denne dommeren har nytting kunnskap om hunden som er verdt å ta med seg. Klart at en oppegående eier er klar over sin hunds svakheter, men den er aldri objektiv (ikke det at en dommer noen gang er det heller, men fortsatt i større grad), og om man mener at utstilling har sin funksjon ved å få en "objektiv" og utdannet utenforstående til å påpeke styrker så må man åpne for at h*n har en like nyttig funksjon i å påpeke svakheter. Så gjennomsnittet av bedømmelsen er absolutt hvor det ligger, men det forutsetter at man stiller for en gruppe dommer fra hele spekteret innenfor preferanser. Det er også konkurranseaspektet som gir motivasjon til juks, både fra utstillere og fra dommere. Om det ikke var heder, ære og til en liten grad penger å hente fra å oppnå gode resultater så ville neppe folk ha jukset. En ting jeg synes er viktig når man aksepterer at det foregår juks, er at man også aksepterer at det alltid vil foregå juks. Det er mulig at vi er på det stadiet hvor det foregår minst mulig juks, og at kvalitetssikringen faktisk er god nok slik den er. Eller er det mulig å implementere flere parametre uten at det går utover utstillingsgleden og trivselen? Jeg synes det er en interessant diskusjon, og en forfriskende en som for en gangs skyld ikke handler om utstillingens funksjon og verdi eller evt mangel på disse. Jeg lurer også på om regelverket er for strengt når det kommer til å snakke om dommeres prestasjoner i ringen? At det gjør det vanskeligere å få juks fram i lyset? Slik jeg forstår det så må man betale penger for å sende inn en formell klage, og ellers har man å pent holde kjeft om bedømmelser og dommere. Jeg ser absolutt hvorfor regelverket er slik det er, noen mennesker tar utstilling veldig alvorlig og det er utrolig mye rart i kulissene. Det hadde vært mye skitprat, hubaluba og anklagelser uten god grunn, om det var fritt fram å kritisere og dissikere. Men konsekvensen er også at dommeren blir veldig beskyttet når det gjøres såpass vanskelig å klage. Dessuten synes jeg å se at dommerrollen blir ganske opphøyd, som noe litt hellig, man skal kle seg pent og være takknemlig, mens realiteten er at det er utstiller som har betalt for en tjeneste, og man kan derfor også stille endel krav til tjenesten man mottar. Jeg tar det for gitt at man alltid opptrer høflig og respektfull, dommeren også. Men man har også gode muligheter til å sile ut de dårlige dommerene. Ha en dialog med raseklubben som velger dommere, via offisielle klager, og ikke minst også jungeltelegrafen om man klarer å ta den for det den er. Helt sikkert også flere, som jeg absolutt har interesse av å høre om.

Nei, det er ikke sikkert at det er fordi man ønsker å skjule mentale brister på hunden, at man ikke ønsker å gi den fra seg til fremmede folk du aldri har møtt før. Det kan være fordi man vet at folk kan være idioter og oppføre seg som en dritt mot bikkja, og det er et tillitsbrudd mot hunden å overlevere den til noen man ikke vet kommer til å behandle den etisk. Jeg tipper at du ikke hadde gitt meg Valpis å gå en lang skogstur med heller, uten å ha møtt meg først og vite at du stoler på at jeg ikke tar elendige valg, sant? Det er litt samme greia. Det sagt, det er lite konstruktivt å si at alle som ønsker å belyse juks er dårlig tapere, og at alle som er kritiske mot utstilling som institusjon er uerfarne og ignorante. Da framstår man som om man har skylapper der man står med hodet begravd i sanden, og det er faktisk ikke mitt inntrykk av utstillingsfolket i det hele tatt. Klart det er juks i utstilling, det vil alltid være juks i en konkurranseform. Klart det er svikt i systemet, da utøverne og dommerene er mennesker, og mennesker gjør feil og i tillegg er det store forskjeller på hva man legger i etikk og moral. Det hadde vært innmari forfriskende om man kunne hatt en ærlig og åpen diskurs på et eller annet tidspunkt, uten at alle hadde tatt det som personlig kritikk enten om det er fordi de vinner eller taper, deltar eller bare observerer. For her er det svin i begge skoger.

Jeg kan ikke svare for alle andre i denne tråden, kun for meg selv. Selvsagt er atferd arvelig. All atferd er genetisk, i hvilken grad varierer fra atferd til atferd og fra individ til individ. Du trenger ikke tillegge meg meninger jeg ikke har for å få frem poenget ditt, og vi trenger ikke enang uenighet for å diskutere en problemstilling. Jeg sier ikke at du ikke tar bikkja di for den hun er, 2ne, jeg bare forteller om mine meninger helt uten å anta at de er forskjellige fra dine. Jeg sier ikke engang at de som er opptatt av kategorier tar feil, det eneste jeg sier er at det ikke er bare positivt. Kategorier er vi helt avhengige av, uansett hvordan vi snur og vender på det. Vi kommer ikke unna de. Det er ingen grunn til å bli oppgitt fra min side iallfall. Jeg mener ikke at du ikke ser hunden din for det hun er, tvert imot kommer det tydelig fram i innleggene dine her på sonen at du gjør nettopp dette. Helt uten skam eller unnskyldninger. Akkurat slik det bør være.

!! !!

Litt selvlaget oppskrift, skal knote den ned senere. Har laget varianter av den du linket til, det var fint med en påminnelse. Og DU!!! TUSEN TAKK FOR BURSDAGGAVE!!! Du er en knuppelupp!

Veggislasagne laget fra scratch med feta og spinat. Det ble veldig godt. Denne ideen skal jeg knabbe og bruke på Marivis. Jeg er alltid på leting etter kjapp middag som kan tweakes til hva man har i kjøla. Leftovers er genial lunsj til H også.

Hvor har jeg sagt at du ikke har forståelse for det? Jeg tror du leser meg veldig feil nå, eller jeg formulerer meg klumsete, for hele poenget mitt var at det er kjipt for begge parter når slike møter skjer. At det er lov til å synes det er kjipt enten man står på den ene eller andre siden av konflikten. Vi snakker alle fra vårt eget ståsted, sant? Vi snakker på grunnlag av våre erfaringer og historie. Jeg gjør det når jeg sier at jeg skulle ønske at folk hadde sine utagerende hunder i bånd. Du gjør det når du sier at du har en veldig lydig hund som har hatt minimalt med uhell. Vi har begge helt rett, ikke sant? Det blir en konflikt i denne tråden fordi vi er oss selv nærest, og når ting blir snudd og belyst fra den andre siden, så er det lett å oppfatte det som kritikk av seg selv. Det er helt naturlig, men kunne alikevel svært enkelt vært unngått. Ok, og da spør jeg som deg. Hvor har jeg slengt med leppa til alle, klandret andre, sagt at du ikke er høflig eller tar hensyn, eller brukt deg som målskive? Ser du? Jeg tviler på at det var det du mente. Hehe, jeg håper iallfall det. Når en tråd blir såpass lang som denne så har man gjerne vandret vekk fra det første innlegget, diskusjonen har utviklet seg, og det som begynte som et utgangspunkt har blitt til et eksempel. Jeg forstår at du har tatt denne tråden personlig, og jeg kan til en viss grad forstå hvorfor, men jeg tror ikke du trenger å leve ethvert innlegg i tråden som om det er potensiell kritikk av deg spesifikt.

Fyda hadde ikke blitt ødelagt av et slikt møte, men på riktig tidspunkt hadde det satt meg tilbake. Og det hadde vært ****** irriterende. Slik Grim taler fra sitt ståsted, med en hund som har god lydighet men et par uhell, så må andre få lov til å snakke fra sitt ståsted, hvor et slikt møte hadde vært opprørende fordi det setter en sårbar hund i en ufortjent situasjon. Helt uten at det betyr at bikkja blir ødelagt av det, for helt ærlig så blir da vittelig de færreste det. Det er møte mellom disse to som byr på problemer, og det er kjipt for begge parter. Det er irriterende når andre ødelegger for en selv, det betyr ikke at man forventer at alle andre skal ta spesialhensyn, eller at man er en sart liten spire som knekker under en liten bris. Det betyr at man setter pris på at andre yter normalt hensyn og vanlig høflighet. Man kan fint akseptere at andre har uhell med sine hunder og samtidig synes det er kjipt at det er en selv som må leve med konsekvensen. Man klarer de to tingene på en gang. Iallfall gjør jeg det. Ja, det gjør det virkelig. Det er vind i seilene fra begge sider synes jeg. Jeg er helt enig. Det er en sånn iver etter å putte ting i bokser, som om det betyr noe å stemple en hund som ditt eller datt om det nå er rævva eller super. Men the proof is in the pudding - på stygg norsk - hunden du har foran deg er den den er uansett. (Dette er grunnen til at jeg i en eller annen tråd kom fram til at jeg mener at når man skal trene bort en atferd er ikke motivasjonen bak spesielt viktig sammenlignet med andre ting.) Hovedvekten av mine hunder har vært fine og stabile hunder som har gitt meg enormt mye, jeg har kost meg mye ved å dele livet mitt med dem, men de har også hatt sine diller alle som en. Det er ikke diskvalifiserende, det er ikke noen biggie, det er ikke alle diller jeg har giddet å trene på engang. Jeg tror at om litt flere aksepterte hunden sin i sin helhet så hadde de stresset langt mindre med alt mulig. Enten det gjelder krav fra andre eller om kravene kommer innad fra seg selv.

Vet ikke? Men det finnes flere måter å blokke på, jeg har aldri brukt stryking f.eks. Men egentlig vet jeg ikke om det heter på blokke på norsk. Oversatte bare fra engelsk jeg. Synes jakka ble fin jeg også. Friske farger til en liten tass. Garden, nope, ingen teknikk det der nei. Jeg kunne skyldt på at garnet var ujevnt kanskje, sånn som på skjerfet til din mor, men hadde vel fort blitt gjennomskuet.

Og der ser man hvor flink Mari er til å blokke arbeidet før hun sender det av gårde... Du Garmen, den jakka blir nok mye jevnere etter første runde med vask. (ren merino på begge og ullprogram på eget ansvar forresten!)

Jeg ser ikke hvor jeg er uenig med deg. Jepp, mange lager unnskyldninger for hundene sine, plenty folk og hundene der blant dem. Det er nok mye fordi de er glade i hundene sine og føler det tar noe vekk fra individet å si at de er dårlig skrudd sammen i hodet, noe det selvsagt ikke gjør. Eller at det er et slags svik mot en god venn. Hvem vet. Men det er alikevel ikke alle som havner i den kategorien, sikkert ikke alle som du tror gjør det engang. For det er mulig at noen mener Fyda var dårlig i hodet fordi hun kunne bli bøs i et uventet hundemøte, jeg kan leve med det, no biggie at all. Det forandrer ikke det faktum at jeg kjente den hunden best, og jeg vet at bikkja var solid med god avreagering. Er vi ikke egentlig ganske enige? Kanskje med unntak av kategoriseringen. edit: autocorrect

Mange hunder faller heller ikke under denne kategorien. Jeg har hatt en hund som ikke likte fremmede (hann)hunder fordi han var bøs, uhøflig og intolerant. Han var ikke mentalt svak med dårlig avreagering. Jeg har også hatt en hund som - i en periode - ikke likte fremmede hunder fordi hun hadde stor mangel på erfaringer i en viktig periode av livet. Hun kom seg og ble på slutten av sitt liv svært så hundevennlig. Jeg tror det var på grunn av mange ting, og en av de var fordi hun slapp å forholde seg til hundemøter hun ikke var forberedt på. Fyda var på ingen måte en svak mentalt hund, hun var tvert imot en kjempesolid hund mentalt. Helt super faktisk. Hadde jeg hatt en hund som ikke likte andre hunder fordi den var mentalt svak så hadde jeg ikke hatt noe problem med å innrømme det. En av mine hunder kunne være slik som Grim forklarer, knøvle de ned og bølle med de, spesielt de som var av typen som ikke svarte opp. Hun var for ung til at jeg kan si om hun var mentalt svak, men jeg tror at de fleste som lærte Moshi å kjenne ville sagt at hun var en fin hund med godt lynne og temperament (hun ble bare 1,5 år, så det er vanskelig å si på en rase som blir svært sent modne). Hun var isåfall svært så velfungerende til å være mentalt svak. Sånn med tanke på at det er lav terskel for å kalle noe angrep - noe jeg er veldig enig med deg i - så er det jammen meg lav terskel for å kalle en hund mentalt svak også. Det er en kjempeiver etter å putte ting i kategorier i hundenerderiet. Ganske fascinerende egentlig, men ikke bare positivt. Jeg tenker bare at man kan ikke dømme en hund mentalitet utfra hvordan den reagerer i én setting. Mentalitet er en sammensatt ting som man må se helheten på for å uttale seg om. (Og før du går i fistel, jeg forsøker ikke å si at du sier noe annet.)

Ingen kan stemme på Siri om de har møtt henne IRL i løpet av de siste to årene. Sorry, det suger, men sånn må det nesten bare være. Jeg vil ikke ha kalender, men kunne godt ha funnet på å kjøpt en i gave til en hundenerd! Eller, kommer det til å stå "Hundesonen!! Hundesonen!! Vi er best, ingen protest!!" over hele greia? Jeg stemmer iallfall for en litt diskret reklame.

Jeg tipper man kan enes i følgende: * Det suger å få fremmede hunder oppi seg når man av en eller annen årsak ikke ønsker det. Spesielt gjelder det hunder som ikke er trivelige. Det er helt greit å påpeke det i en tråd som dette. * Det suger å ha glipper. Spesielt når man har en hund som viser seg å skremme en annen hund under en glipp. Det er helt greit å påpeke dette også i en tråd som dette. Jeg tror nesten hele diskusjonen bunner i at hundeeierene til begge typer hunder gjerne vil ha litt anerkjennelse, respekt og toleranse. Her på sonen bør det være plass til det. Personlig synes jeg hverken at hundene i første punkt eller hundene i andre punkt automatisk er drittbikkjer. Det er jo helt utrolig lav terskel for å kalle en hund for drittbikkje på sonen, nesten så man skulle tro det var den kule greia å gjøre. Alle hunder har diller. De snilleste hunder i verden kan være slemme i ny og ne, den lydigste hund i verden kan bli impulsiv og den kjipeste bikkja i blokka kan glimte til og være den perfekte sosialiseringspartner for en liten valp. Enten så har vi drittbikkjer hele gjengen (jo, rett sagt, mine drittbikkjer er alle døde) - og begrepet mister sin mening - ellers så bør vi spare begrepet til de hunder som faktisk er rævva. Hunder er dynamiske. Det er vi hundeeiere også. Dette kommer altfor lenge etterpå, men jeg svarte før du hadde redigert innlegget, og trodde det jeg siterte var et svar til mitt innlegg. Da ble jeg litt , men ser nå at det var en misforståelse.