Mari

Takk! Jeg kjenner den ble ti ganger lengre med en gang det ble offisielt. Det kan du tro! Hun er visst veldig leken, og ikke alltid like høflig (men underkaster seg om hun får beskjed), så vi trenger mengdetrening for å lære snella ordentlig hundsk. Da er dine helt perfekte! Hvor høye er dine forresten? Jeg klarer ikke helt se for meg 35cm, er det som en staffetispe kanskje?

Tusen takk! Og næh?? Har du? Så kult! Gratulerer til deg også! Når jeg leste godkjent tenkte jeg automatisk FCI, men dette er da langt viktigere.

Ja, det er akkurat det! Det er helt perfekt. Hun har vokst seg ut av ADHD'n sin, for den var der til de grader da hun var litta ( ), og det er utrolig deilig. Valp var egentlig uaktuelt, det er vanskelig for en toåring å forstå hvorfor vennen hans biter han til blods hele tiden, bare det disket en valp. Etter Fyda ser jeg så mange fordeler med voksen hund, som sagt var det aldri spesielt aktuelt med valp. Vi gleder oss veldig!

I Hundesonen. I'm feeling the love.

Tusen takk alle sammen!! Dere er så søte og fine! Hun blir snart to år, SFX.

Ååh! Love is all around!

Ok, da trekker jeg pusten dypt og lar det stå til. Nå må ingen jinxe dette altså. Så her får vi sitte i plenum på sonen og kaste never med salt over skuldre, hamre knyttnever i tre og korse over hals, hjerte og alle andre livsnødvendige kroppsregioner, for Mari og den lille Marifamilien skal få seg hund igjen! Og vi er litt redde for at det skal gå galt på et eller annet vis. Det blir ikke om en stund, for først skal lille snella få løpetid, så skal hun parres, så skal hun få valper, men når de er levert, da skal denne snertne tøtta komme og bo hos oss. Vi snakker om et halvårs tid kanskje, så blir klærne våre nok en gang dekket i hvite stikkelshår, vi blir bullebumpet i nesa, vi kan igjen nyte turer i skogen, og guttungen får et søskensubstitutt å både leke og krangle med. De viktigste detaljene: Hun er frisk! Hun blir omtalt som en "utrolig elskelig hund", hun er rolig men leken. Hun liker barn. Hun går overens med andre hunder, underkaster seg om noen bråker. Kan gå løs, jakter ikke om du ber henne om å stoppe, og er veldig glad i folk. Artige detaljer: Hun har en skalle som gir henne en blindsone rett foran trynet, sånn at hun må føle seg fram til vannet i skåla før hun kan begynne å drikke. I kid you not. (jeg lol'et seriøst over dette!) Hun er ekstremt kosen, og egler seg oppi nakken din og bosetter seg der. Uviktige detaljer: Hun er en miniatyr bull terrier, stor for rasen (35 cm over manken), har et lite overbitt og cert fra utstilling. Aaaand, she got attitude! Puh! Tør jeg poste dette? I guess so!

Yeah ok.

Vel, jeg synes ditt innlegg var voldsomt. Det var ganske drøye påstander å lese inn i et innlegg, det må jeg nesten få lov til å påpeke.

Hun misforstår helt her. Vi trenger ikke snakke om skyld, men ansvar. Det er alltid menneskenes ansvar.

De er ikke raserene så vidt jeg har forstått. Jeg tror alle merle er kastet ut av de respektable registrene nå, og de registreres heller ikke lenger. Den er vel vanlig piebald? Ikke en uvanlig farge på pit bull i det hele tatt.

WTH, at den må reddes fra seg selv? Hvor i alle dager får du det fra i det korte innlegget der? Hvor skriver jeg at rasen er ødelagt? Holy projection batman! Jeg mener at uansett rase så bør man kun avle på hunder som er bedre enn halvparten, at det er en god generell regel innen raseavl. Skal man avle bare på kremen, så kan man fort få et problem med det genetiske mangfoldet. Målet er å alltid bedre rasen, uansett status quo. Jeg ser ikke hvorfor schäfer er noe unntak, eller hvorfor øretilstand skulle skille seg sånn ut fra andre eksteriøre feil. Alle kriterier bør alltid tas i betraktning i en slik vurdering. Alt det sagt, noen vil helst sikkert utelukke å kjøpe en valp fra en hengeøremamma, det er helt greit fordi vi har alle prioriteringer når vi kjøper hund. For andre er det langt ned på lista siden de har andre kriterier for å trives med en hund. Begge deler er helt ok. Det faktum betyr ikke akkurat undergangen for en rase. Å tvinge andre til å lage valper, eller kjøpe valper, basert på sine egne kriterier kan derimot fort bli kritikkverdig. For vi er vel alle enige om at vi neppe sitter med fasiten på hva som er sannheten. Unntaket er selvsagt når det går utover hunden(e)s velferd, feks sykdom, angster osv.

Ja, jeg ble innlagt. Lå på sykehus i flere dager. Har aldri hatt uvi hverken før eller siden. Litt snodig egentlig.

Da jeg fikk nyrebekkenbetennelse hadde jeg skyhøy feber og store smerter. Det var ingen tvil om at noe var galt.

Kan man koke det ned til dette spørsmålet? Er det mulig for en schäfer å være bedre enn 50% av rasen på tross av at den har et hengeøre? I så fall så tenker jeg at ja, da kan (evt bør) man vurdere å avle på den.

Dette blir jo bare enklere og enklere.

Oj. En kjip men tungtveiende tilbakemelding. Takk.

Knallbra! Takk for linker, SImira, der var det mye å lese. Skal ta en nærmere titt på Kela. Slipper frakta siden svigers ofte kjører opp til oss. Høres ut som et glitrende alternativ so far.

Jenter, dere ruler. Hvordan er prisen på burene? Ligger de jevnt eller klarer noen å ligge lavere uten å budge på sikkerheten?

Klart man kan, men her er det mange flotte folk med mye kunnskap og plenty egenerfaring. Alt det på samme plass. Hundesonen er ofte bedre enn google på mange ting. For min egen del inkluderer disse tingene bl.a bilbur. Takker og bukker og nikker og neier. Det var akkurat noe sånt jeg var ute etter.

Klabbern. Men hva heter merkene?

Quesadillas, med hjemmelaget refried beans, løk, sopp, tomat og ost. Salat attåt. T'is the nom.

That's about it.

Bare for å være en litt medmennesklig motvekt her, nå som vetbesøk er bestemt. Debbie, jeg skjønner deg kjempegodt og vet akkurat hvordan du har det. Jeg har også hatt altfor mye syk hund, og vet du hva, jeg har blitt skada i hodet av det. Normalmeteret mitt funker ikke lenger, jeg får ikke til å si det på en bedre måte. Jeg føler ikke at jeg klarer å se hva som er hva når det kommer til sykdom på hund, og har spurt her inne flere ganger fordi jeg ikke stoler på min egen dømmekraft lenger. Det er kjipt og ubehagelig å tvile på seg selv, og merke at man har arr som skygger for det klare synet man en gang hadde. Tanken på å kunne stappe fingrene i øra og synge høyt har vært fristende mer enn en gang, så jeg vet akkurat hvor du kommer fra. Men det funker jo ikke det heller, for tvilen går og gnager og gnager og tapper deg fullstendig for energi. Man blir så stuck altså, når man har opplevd mye sykdom og for min egen del mye død. Ja, man er skada. Jeg føler veldig med deg. Det er en vanskelig situasjon å stå på vent slik du gjør. Enderesultatet kan også være vanskelig å leve med uten skyldfølelse, for det kan være at du opplever lettelse sammen med sorgen. Tillat deg det, for det handler ikke om hunden din, men om sykdommen dere begge har måttet leve med. Stor klem!

Jeg forventer ikke at dere skal ha lydighet til å avbryte de om de sloss altså. Jeg tenker at dere bør ha lydighet nok til å avbryte om de begynner å stivne/stirre. Og da med en nøytral kommando, "gå og legg deg." ikke noe nei eller stopp eller sånt. Dete skal bruke nøytrale kommandoer og ikke forsøke å oppdra dem til hvordan de skal oppføre seg mot hverandre, den kampen vil dere tape. Dere skal bare bryte om dere ser ting som ikke er akseptabelt, men helt nøytralt og rolig. Å ha de i bur tror jeg kanskje blir veldig kunstig og anstrengt for dem begge. Da er det mye bedre med en barnegrind i en døråpning, og ha såpass kontroll at de ikke får gå bort til hverandre uten at de er avslappet og rolig. Du vet hva du skal se etter på kroppsspråk? Jeg ser for meg følgende typiske scenario bare for å illustrere: Din hun ligger på den andre siden av barnegrinda, på en behaglig hundeseng og slapper av. Den andre hunder ligger på stua og koser seg. Den reiser seg og går litt rundt slik hunder gjerne gjør, går mot grinda og stopper opp og ser på din hund. Tyngdepunktet ligger på bakre del av kroppen hans, halen er litt lav, står ut fra kroppen og logrer svakt. Ørene er avslappet. Din hund våkner og ser opp på ham, snuser ut i lufta og reiser seg så opp. To muligheter utspiller seg: 1) Nå ser du at kroppstyngden på sambos hund endrer seg, han står nå med tyngden på frambena, ørene peker mer opp og framover, halen legges mer over ryggen og du ser han strammer rygg, nakke og magemuskler. Det er din cue "Pluto, gå og legg deg". 2) Du ser at sambos hund ikke endrer kroppsspråk, og din egen hund ser også ganske avslappet ut, de nærmer seg hverandre og møtes snute mot snute gjennom grinda. Din cue er den samme "Fint. Pluto, gå og legg deg." Begge disse møtene er positive. Nå har du tatt over kontrollen i disse møtene. Hundene vil etterhvert lære seg at det er du som bestemmer om det blir konflikter eller ikke, og det på en ryddig og ikke-konfronterende måte. De kommer garantert til å føle at det er en befrielse. For hunder vil jo ikke sloss, de er generelt veldig fredlige dyr, og det er situasjoner som er det som fører til trøbbel. Du skriver at dere kan gå i bånd sammen, det er kjempebra! Det er en naturlig måte for dem å tilnærme seg hverandre på, hvor de kan fokusere på noe annet og bare bli vant med at den andre er i nærheten uten at det utgjør noen trussel. Gjør mye av dette! Blir det knurring så er der for nær hverandre, da trenger de litt mer rom. Et lite tips, selv om turene går fint og uten knurring så ikke la de stå og lukte på samme flekk, det er ofte en trigger blandt hannene. Jeg tenker at det ikke er så viktig hvorfor det har blitt som det har blitt, dere trenger ikke ha så mye fokus på det. For framgangsmåten er den samme uansett hva som ligger bak konflikten. Prøver dere å lete for mye etter grunner og plassere de i en forklaringsmodell, så går det litt på bekostning av den aksepten jeg heller skulle sett at dere hadde. For dere vil aldri med sikkerhet kunne si hvorfor de når har blitt uvenner, og dermed bør dere ikke legge så stor verdi i nettopp det heller. Se heller framover nå, og start slik jeg har skissert. Fram med barnegrind og ut av burene. Tren kontakt med de, og spesielt det med å avbryte de når fokuset deres er et annet sted, og akkurat det tror jeg dere best trener inn på en lystig måte slik at dere ikke ender opp med å legge mer press i en evt presset situasjon. Igjen, jeg tror dere er vant med å kunne ta som en selvfølge at ting går helt greit uten humpler i veien. Derfor oppfatter dere dette som noe som er vanskelig å håndtere, og dere føler presset. For om de hadde sin første slosskamp for bare 9 dager siden så kan vi neppe kalle dette er stort problem enda. Akkurat nå er det bare uvant for dere, og en stor omstilling, og det kan jeg forstå. LItt tabber har blitt gjort slik at de har fått muligheten til å sloss flere ganger, sånn sett er dere et par skritt bak utgangspunktet vil jeg tro, men det er jo ikke umulig å rydde opp i. Nå er det på tide å starte på nytt. Jeg tror absolutt at slik du beskriver ståa så blir ikke omplassering noe alternativ. Men jeg ville lempet på forventningene om dere legger lista at de skal gå løs med hverandre 24/7 uten at dere trenger å tenke på noe som helst. Det er kanskje urealistisk nå som de har fått muligheten til å sloss flere ganger. Men det trenger heldigvis ikke bety omplassering det! Biter de seg fast når de sloss? Kan du å effektivt skille to hunder som har bitt seg fast slik at det blir minimalt med skader og dårlig erfaringer? Angående det at dess lengre de er atskilt dess verre blir det, vel, det gjelder jammen ikke for alle. Noen hunder trenger den avstanden til å roe gemyttene og få adrenalinet til å legge seg. Få trygghet nok til å kunne starte med blanke ark. Dere har nå erfart at det ikke fungerer for deres hunder at de slippes sammen for fort. Da spiller det ingen rolle hva andre folk sier, når det er hundene dere må lytte til. Og adskilt og adskilt. Hva er ikke adskilt da, å ha de løse sammen? På hver sin side av ei barnegrind kan de se hverandre, de kan lukte hverandre og ja, de kan faktisk kommunisere. Men dere eliminerer sjangsen for at de får sloss. Det er kanskje adskilt, men da må man åpne for at det er nyanser også her.