Mari

La hunden være hjemme og gå og ta en prat med mannen. Hør hans sak og kom med din side, be om et forslag til hvordan dere kan løse dette. Sannsynligvis ordner det seg uten flere konflikter. Om ikke det funker, så ring Politiet og forklar saken på en saklig og jordnær måte. Tipper Politiet kontakter vedkommende og tar en prat. Sannsynligvis er det det siste du hører om dette og du får være i fred. Å flytte er en litt overdreven reaksjon synes jeg, med mindre det også er andre grunner til at du ikke trives der du bor. Jeg synes anmeldelse også er ganske overilt.

Det som er ufølsomt er å fortelle andre hvordan de skal sørge eller hva som er "riktig" når det kommer til før, under eller etter man lar sin gode venn få sovne inn. Jeg personlig har valgt separat kremering, kunne ikke falt med inn å tenke at de som velger annerledes er noe dårligere. For noe tull.

If your mind is too open, your brain might fall out.

Det var veldig diffust. Yes, but no, but kinda, I think. Maybe. Hehe, I can dig it. Jeg forstår ikke hvordan "det er mer mellom himmel og jord" = overnaturlig. Det er ikke sånn jeg tolker det. Jeg tror ikke på noe overnaturlig, men jeg tror det er en drøss med ting vi ikke vet. Det er så mange milliarder ganger mer vi ikke vet, enn det vi faktisk vet.

Å tro at det finnes liv på andre planeter må vel være den gjense oppfatning og ikke den sære?

Men tror du på spøkelser? Dette kan jo like gjerne være et ja som et nei.

Det ser ut som Vigdis kommer til å bli grov som sin mor. For en beinstamme på tøtta!

Absolutt. Jeg bare knytter det ikke til det faktum at mennesker har dødd gjennom historien. Om du skjønner?

Spøkelser? Nope. Og jeg er helt enig i at det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi vet (enda), å mene noe annet ville vært innmari rart?

Jeg har iallfall funnet ut en ting, man er aldri en så god forelder som før man har fått barn. God bedring, Loke!

Jeg tror du har helt rett i at det handler om den enkeltes komfortnivå og også preferanser, Nirm. Jeg ønsker å ha det slik vi har det, så enkelt er det. Det er et slikt type forhold jeg ønsker å ha, at vi er sammen om ting. For for meg handler det om en helhet, ikke bare om økonomi. Jeg føler meg hverken veldedig eller naiv. Jeg bare ser ikke på penger annerledes enn andre type bidrag til forholdet, der vi tross alt bidrar forskjellig enten periodevis eller bare rent personlighetsmessig gjennom hele forholdet. Og igjen, slik vi gjør det er hverken bedre eller dårligere enn hvordan du ville gjort det. Det er kanskje litt annerledes, men der stopper det om du skjønner? Jeg har som sagt levd fra hånd til munn over lengre perioder, jeg vet hvordan det er å være fattig. Jeg kjenner alt om økonomisk angst, om den konstante utryggheten det fører med seg, og frykten for de uforutsette utgiftene. Det er helt ****** å leve sånn, og siden jeg gjorde det over så lang tid så har det absolutt gjort noe med mitt forhold til penger. Ikke bare positivt heller bare så det er sagt, noe blir faktisk ødelagt av å leve så trangt. Men nå kjenner jeg at jeg beveger meg mot min min grense for utlevering, så jeg stopper der. Og i dette forholdet har jeg både vært den som tjener minst og den som tjener mest. Så nei, i mitt tillfelle er det iallfall ikke slik. I andre kan det helt sikkert stemme.

Et bilde jeg hadde tatt av min hund ble brukt i en video med politisk agenda. Det synes jeg ikke var kjempekult. Ellers har jeg aldri brydd meg noe særlig når jeg har sett mine bilder andre plasser. På trykk hadde jeg nok reagert mer jeg også.

Det høflige er fortsatt å spørre. Jeg visste ikke at vi snakket høflig kontra loven. Jeg er 100% enig med deg i at det er høflig å spørre først.

Ja, det er jeg ganske sikker på. Men jurist er jeg ikke.

Men du kan jo ikke forvente at folk er synske og vet når og hvor du legger ut bilder? Det høflige er å spørre først.

OT, men

Det er en uting å anta. Jeg driter helt ærlig i hva du definerer som "ekte, forjævlig gjeld" for jeg har ingen interesse av å få ditt godkjent-stempel på mine erfaringer, uttalelser, meninger og/eller holdninger (stryk det som ikke passer). Men det jeg ønsker å påpeke er at du har nullniksnada peiling på min livshistorie og hva jeg har opplevd i de årene jeg har vandret rundt på kloden. Jeg vet akkurat hvordan det er å leve fra hånd til munn over en lang periode, i årevis, om jeg har vært fattig nok for deg er ganske uviktig for meg kjenner jeg. Det er temmelig arrogant å fortelle andre hva de har opplevd og ikke, spesielt når du forsøker å bruke det for å umyndiggjøre hva folk sier og mener. Du hadde vært bittelitt mer smakelig om du hadde valgt å stille et spørsmål - i stedet for å påstå - sånn for future reference. Smootches! Og siden jeg fikk litt behov for å utdype mitt syn på dette så fant jeg igjen den forrige tråden vi hadde om dette og kopierer inn mine innlegg derfra. Det handler nemlig om en helthet, ikke så mye om penger. "Hos oss er det naturlig å ha felles økonomi. Jeg eide bolig da vi ble sammen, og nå har vi kjøpt sammen i etterkant. Vi så hvor mye jeg hadde med i egenandel, dette er "mine" penger, altså penger jeg skal ha igjen i et evt brudd og salg av bolig. I vår nåværende bolig står vi som felles lånetakere med lik andel, og hvem som betaler mest i kroner og øre er totalt irrelevant. Sånt regner vi ikke på, det har jeg heller ingen interesse av. Vi bidrar begge med det vi har. Å regne ut prosentandeler ville vært helt absurd i vårt forhold, dessuten strekker bidrag til husholdningen seg langt forbi pengene synes jeg, og det blir dermed et umulig regnestykke. Det synet reflekteres vel også i hvordan vi har valgt å gjøre det. Dette er hans bolig like mye som min. " "Inntekt schminntekt. Hvorfor trenger det være så rettferdig? Vi deler jo livet vårt med hverandre, bolig, barn, tid, hund (da hun levde), mye av fritiden og omgangkretsen. Vi har et vennskap vi er to om, en kjærlighet, og det er der lykken i forholdet ligger. Klart vi også deler pengene våre med hverandre også. Det kommer helt naturlig for oss. Vi teller aldri kroner, hvem som skal ha sitt og når, hvem har krav på hva. Sånn ønsker jeg ikke å ha det. Vi har en felles pott vi disponerer. Noen ganger bidrar jeg mer til den potten, andre ganger er det han. Kanksje går det opp i opp, kanskje gjør det det ikke. Det er ikke viktig. Sånn er det også i andre deler av livet, vi bidrar forskjellig i perioder. For meg er det ikke annerledes bare fordi det handler om penger. For meg er ikke målet at ting skal være så rettferdig som mulig, målet mitt er at vi skal ha det bra. Og hvorfor skulle ikke du få ting gratis? Han får da plenty ting gratis han også ved å være samme med deg. Kanskje det ikke er i penger og materialistiske ting, men verdiene du, Monica, bringer til bordet er da like verdifulle alikevel. Marimannen var vel heldig i den forstand at jeg eide bolig da vi ble sammen. Vel, fint for han tenker jeg da, det er ikke noe jeg tenkte mer over da vi startet livet vårt sammen. Det er bare sånn ting var. Men jeg forstår at andre har et annet syn, og ville kanskje bli bitter og følt seg urettferdig behandlet om de tjente mer penger og følte de ikke fikk sitt tilbake for det. Jeg kan se den. Vi er jo forskjellige, og det er heldigvis bare fint. edit: Jeg ser nå at det kan se ut som jeg prøver å få deg til å tenke som meg, og det gjør jeg ikke altså! Du sier helt klart at slik vi gjør det virker feil (selv om det står i gåseøyne ) for deg, og den stemmen skal du høre på. :)"

Du kan selvsagt synes det er så sært du bare vil, 2ne. Jeg er uansett veldig enig i prinsippet og at lovverket blør nedover til mer ubetydelige detaljer har jeg heller ikke noe problem med. Jeg krediterer også alltid fotografen, men så har jeg lånt bilder av folk jeg kjenner som har gitt de til meg. Uansett tøyer jeg loven, om jeg ikke regelrett bryter den, da jeg postet bilder av Töddel i vakker-tråden siden bildene var tatt av Bananen. Jeg tipper at saker som dette har blitt kjørt opp og ned i mente. Jeg er 99,99% sikker på at det er fotografens bilde og at fotografen eier rettighetene til å bruke det.

Prinsippet er at idét du har skapt noe så er det ditt. Om det du har skapt er patetisk dritt eller historiens største bidrag til kunsten er helt irrelevant. Det er uansett umulig å gradere fordi det er så subjektivt. Det er viktig å ha dette prinsippet.

Absolutt! Jeg har ingen behov for at andre skal gjøre det slik vi gjør det, eller noen formening om at vi har en bedre eller mer riktig ordning enn det f.eks dere har.

Det hadde - i mitt forhold - vært en selvfølge at barnebidragene hadde gått ut fra samme konto som alle våre andre utgifter går ut fra. Jeg hadde altså brukt min lønn på hans barnebidrag uten å blunke. Vi har det ikke helt likt iallfall. Vi har også hvert vårt kort, men vurderer å avbestille det ene fordi det kan være litt upraktisk. Alle pengene som kommer inn blir satt inn på en felles konto (eller, den står i mitt navn da), derfra går de ut igjen i de utgiftene vi har, og det som blir til overs blir disponert til sparing, ønskekjøp, hobbyer, tullekjøp og viktigkjøp. Vi har ingen "dine" og "mine" penger (unntatt de vi får i gaver og lignende), vi har ikke noe "ditt" eller "mitt" lån. Vi har utgifter som vi står sammen om. Hvem som bidrar med hvilke penger og når er irrelevant. I praksis er det jeg som disponerer pengene, fordi jeg er flinkere økonomisk enn han og dermed ble det naturlig nok slik. Denne ordningen trives vi begge med.

Jeg tror ikke det hadde spilt noen rolle for meg. Det hadde vært en selvfølge. Jepp. Det fikset vi opp i med vår felles økonomi.

Du spør sånn i forhold til om min partner hadde hatt barn før vi ble sammen? Isåfall, ja.

Felles. Jeg ville ikke hatt det på en annen måte. Jeg er den som styrer økonomien.

Slanke, flotte, veltrente staffer. Det er et altfor sjeldent men herlig syn! Det er jammen meg en fin gjeng du har.