Mari

Urin, vekt og blodtrykk på hver kontroll. Hadde svangerskapsdiabetes, men alt det ble gjort før vi fant ut det.

Puddelen er så bra den, at den gjør alle andre raser litt bedre.

Usj, det hørtes ikke noe hyggelig ut. Legene har sine plusser og minuser, det samme med jordmødre. Jeg brukte begge to under svangerskapet og var fornøyd med det. Jeg håper alt er i orden med deg! Leiet er det vel ikke kjempestress med enda, men jeg skjønner godt at du tenker mye på det. Det er helt naturlig. Ha ha! Ja, det er det jeg mener. Men hadde du kommet med bylten og sagt "Møt Markus!", så hadde nok pipa fått en annen låt. Jepp, folk kan definitivt være for ærlige. Ikke del om du ikke har lyst. Men jeg tipper det eventuelle jentenavnet er like fint som guttenavnet dere har klart, og da blir det bare helt perfekt.

Fordommer? Hva slags fordommer tenker du på? Men ja, jeg tenkte at det var lurt å vente med å si navn. Folk er for ærlige, men om de ikke får vite det før barnet er født og faktisk har fått navnet, så drar de en hvit løgn om det er nødvendig. Hvite løgner kan være fine de. Nå var det ikke bestemt før ganske nære fødsel for oss, men jeg tror faktisk ikke vi fortalte navnet før han var ute nettopp fordi jeg egentlig ikke hadde så stort behov for å vite hva folk egentlig mente. Vi valgte et veldig sjeldent og kanskje litt sært navn. Jeg tror kanskje folk synes det var et litt rart valg og det kan jeg forstå. Men vi synes navnet er kjempefint og så lenge han synes det er ok også, så er det jo bare det som teller.

Tjasj. Dette er nøkkelord som kommer ganske langt ned på prioriteringslista jeg har gjort meg som forelder. Det er mange like prinsipper mellom barneoppdragelse og hundeoppdragelse, vi er tross alt bare dyr vi også, men jeg behandler en hund alikevel helt annerledes enn jeg behandler et barn.

Det sier jeg av to grunner. En, jeg har lært meg å kjenne deg (i den grad man kan si sånt om folk man knapt har møtt) gjennom de ti pluss årene vi har kranglet, vært enige, støttet og kverulert om hverandre på div forum, og gjennom dette har jeg fått en respekt for deg som hundeeier og som menneske. Jeg tror du er en edruelig og kjærlig hundeeier som tar avgjørelser basert på hundens ve og vel. Jeg håper jeg er av samma slager, men det vet jeg ikke for dessverre så tviler man gjerne mer på seg selv enn andre. Og to, jeg tror at riktig er en ganske bred vei, ikke en tynn, smal og kronglete sti. Man har en god buffer på begge sider av skalaen, uten at det trenger å bety at hunden lider unødig eller at den får en prematur død. Jeg er helt enig i at folk driter seg ut, og jeg mener at å drite seg ut kan man gjøre i begge retninger. Men om ikke eieren er den beste til å ta denne avgjørelsen (det er forskjell på å vite best og å være den beste til å ta avgjørelsen), så er jeg veldig usikker på hvem som er det? At eier rådfør seg før h*n velger tar jeg som en selvfølge, da det er noe vi som mennesker for det meste gjør når vi står foran vanskelige valg. Det gjør oss ikke immune fra å gjøre feil. Det er interessant å spørre seg om det vært flere riktige avgjørelser om det var veterinæren som bestemte? De kan også drite seg ut, pluss at de har en økonomisk interesse i å behandle. De har en individuelt varierende grense på hva som er for mye og hva som er for lite. Hva med venner? Vet de bedre? Familie? Retoriske spørsmål, men det er interessant. Avlivning er ikke en kollektiv avgjørelse uansett hvordan man snur og vender på det, samma hvor mange andre man spør til råds. En må ha det siste ord. Om det ikke er eier, som tross alt kjenner hunden best, hvem er det da som er den beste til å bestemme om en hund får leve eller dø? Jeg kjenner iallfall at jeg ikke er villig til å delegere bort den oppgaven til andre, selv om det er den oppgaven i hundeholdet jeg har absolutt minst lyst til å ta. Jeg tror egentlig at vi for det meste er ganske enige i denne tråden. Men det er et himla sårt tema, og vi har lett for å se argumenter i lys av våre egne personlige valg som vi har slitt med å ta. For min egen del setter sånt følelser i spill, som igjen kludrer til en diskusjon som - i all sin vanskelighet - egentlig er ganske enkel i teorien.

Jeg er ikke uenig i noe av dette, og akkurat det jeg har uthevet synes jeg er en god diskusjon i seg selv. Det er helt andre forventninger til behandling nå enn da jeg ble hundeeier for første gang. En dag vil det ikke lenger være ok å la vær å behandle en hund med kreft, noe jeg personlig ikke ønsker å gjøre uten særskilte omstendigheter. Samtidig tenker jeg hvilke grenser vi var ti år før der, og ti år før der igjen. Det er behandlinger nå som er utelukkende positive, hvor verden har gått framover og det er kjempebra. Men det skulle vært en mer bevistt og åpen debatt rundt akkurat dette, blandt oss dyreeiere og også innad i veterinærstanden. Dette gjelder forsåvidt mennesker også.

Jeg vet ikke om dette er sarkasme, men jeg skrev det jeg skrev fordi det virket som du trodde jeg mener at du ikke kjenner hundene dine bra nok. Er dette ment til meg? Eller er det til andre? Om det er til meg, kan du fortelle meg hva det er du er uenig med meg i? Dette tror jeg gjelder for størsteparten av hundeeiere gjør. De konsulterer med veterinærer, med sin familie, med sine venner. De kommer fram til sine avgjørelser etter beste evne. Jeg sier ikke at det alltid er riktig, jeg sier ikke at vi ikke tar feil noen ganger. Hele poenget mitt fra børjan av var at det ikke er noen hovedregel når det kommer til disse avgjørelsene. De tas for hvert enkelt tilfelle. Jeg er iallfall ikke komfortabel med å sette en grense for hva som er nok for hunder jeg enda ikke engang har eid. For meg så vil det variere. Jeg hadde tatt en annen avgjørelse for Töddel enn for Fyda om de fikk samme skade, og det hadde jeg gjort med de beste intensjonene jeg kan finne i meg. Noe mer har jeg faktisk ikke å gå på, for som jeg skrev lengre opp, hunden kan dessverre ikke svare. Det er helt ****** å være der. Jeg føler virkelig med deg.

Johan og Hermod.

Ja, nå skrev jeg langt før jeg så at du hadde svart. Jeg er helt enig med deg at det er en dritvanskelig avgjørelse. Men jeg tipper at du også er enig med meg i at du ikke hadde tatt identiske avgjørelser for hundene dine heller, men at du ser an hunden du må ta avgjørelsen for? Hæh? Hvor har jeg sagt det? Jeg har ikke insinuert noe i den banen i det hele tatt. Jeg er helt sikker på at du har tatt de riktig avgjørelsene for dine hunder, 2ne. Slik jeg er sikker på at JeanetteH har og Kanger, og de aller fleste av oss som sitter her inne på hundesonen. Fordi jeg har respekt for dere som hundeeiere.

For en rar måte å bruke et slippery slope-argument på. Vi har alle en grense. Selv om man tillater en ting betyr det ikke at man blir helt revet med og aldri vil stoppe, eller at man driter i hundens ve og vel. Jeg tror alle oss som har avlivet hunder pga kroniske helseproblemer har mistet utrolig mange timer med søvn til denne problemstillingen. Ikke ta utgangspunkt i at alle som amputerer/opererer tar den avgjørelsen med letthet og selvfølge. Du, som selv har kronisk syk hund, vet nok helt sikkert hva jeg snakker om. Alle observasjoner som gjøres, alle vurderingene om når er det nok, er hun litt bedre nå, var hun sånn i går, drar jeg det for langt, lurer jeg meg selv. Pokker, de spørsmålene er evige med en syk hund, de slutter aldri. De gnager og gnager, man får aldri fri. Det er en skikkelig sucky situasjon å være i, jeg har vært der flere ganger. Hver avgjørelse jeg har tatt har vært for hundens egen del, det håper jeg iallfall inderlig. Men dessverre så er det og blir en tolkningssak til slutt, for hunden kan ikke fortelle meg hva den selv vil. Enkelte hunder er noen skikkelige fightere, jeg vil ikke ta fra en slik en muligheten til å fighte. Det ville vært feil. Noen hunder lider med smerter for lenge, og det hadde knust hjertet mitt å være eieren som sitter igjen med den følelsen etter jeg har tatt farvel med min gode og lojale venn. Denne problemstillingen er selve essensen av den forbannelsen som følger med å være hundeeier. Så mye glede vi får, så mange fine minner vi lager. Men så må vi også betale med å velge når den skal dø. Og det er en forbanna vanskelig avgjørelse, vi skal ha respekt for det. Vi skal ha respekt for de som ønsker å prøve, og vi skal ha respekt for de som føler seg nødt til å ta den tunge turen.

Hm... Jeg personlig forstår begge sider av denne problemstillingen, men at jeg mener at den som eier og kjenner hunden best har de beste forutsetningene for å gjøre det som er riktig for akkurat den hunden. Klart, noen vil alltid ta feil valg enten det er i den ene eller andre retningen, og det er veldig trist om det nå ender i en lidende hund eller en prematurt død hund. Men hovedregelen må være at det ikke finnes noen hovedregel men at man på se på hunden man har foran seg? Jeg kjenner iallfall at jeg ikke er komfortabel med å dømme noen for å operere hunden sin med lang rekonvalens, eller den som velger avlivning kontra operasjon. Begge deler er helt legitime valg.

Eventuelt har man funnet ut at hunder er individer og det som er sant for en ikke trenger å være sant for den andre.

Glemte helt å si at Simen er også et kjempefint navn! Helt i samme gata av stødige og ordentlige mannsnavn.

Jeg liker Hermod kjempegodt iallfall. Er glad i slike staute, flotte og stødige navn, at de er gamle er bare et pluss. Kristian er fint det også. Men enig i at det er litt snålt å ha en Kristian Sand når man i tillegg bor der.

Hermod var kjempefint! Hva med å snike inn Jan en plass? Ørjan eller noe i den duren?

Ooh, grattis, Wednesday! Små gutter er kjempekule, det er bare å glede seg. Navn kommer dere i boks med. Vi holdt på dritlenge og var i mål en uke eller noe før gutten kom.

Han ligner på Eirik. Marimannen er enig. Men han har jammen mye fra deg også.

Ja, det var det da. Du får sette deg ned å nusse litt på henne neste gang. Klart, det får kanskje Nora til å føle at ting er enda skumlere, men da slipper iallfall eventuelle forbipasserende sarte sjeler å kjenne på dyrevernsnerven sin. Ta litt hensyn'a, 2ne. (Courier er sarkasme-fonten min fra nå av. )

Ooh, ooh! H hadde også et par sånne "synge til Jesus"-tryner. Angående barnehage så er det veldig positivt for vår del. H stortrives der og han får ting der som vi ikke kan tilby hjemme på mange plan egentlig. Blir det lange perioder uten barnehage så merker jeg det godt på ham, han kjeder seg og blir fortere sur. Helt ærlig, jeg tror han blir dritt lei av å tråkke oppå oss hele tiden også, og jeg tenker egentlig at det bare er sunt. Vi finner på mange aktiviteter sammen, har flere andre barn vi møter på jevnlig basis. Både i nabolaget, i familien og i vennekretsen Men det vil aldri kunne bli helt som i en barnehage. Det er plusser og minuser med alt her i verden, slik er det også med barnehage. Personlig føler jeg vi har funnet en god balanse i forhold til antall timer i barnehage og hjemme som vi trives med alle sammen.

Åja. Det så ut på innlegget ditt som du mente det.

Jeg savner et svar på dette jeg... Ja. Og poenget mitt var at det er like irriterende når folk framstiller positiv hundetrening som om man står og ser på at bikkja blir ferdig med det den driver med, for så å belønne. Begge deler er like feil.

Åååh! Gratulerer så mye! Håper den lille mannlige fjotten inni der viser seg å være drømmehunden (nr 2).

Hva hadde dette med det du siterte å gjøre? Og jeg har sett folk som denger bikkja si. I full offentlighet. Uansett, anekdoter har lite empirisk verdi. Poenget mitt er at det finnes idioter på begge sider av skalaen (sannsynligvis like mange også?), men de aller fleste bruker faktisk vett i treningen sin, selv om de kanskje velger forskjellige hjelpemidler på veien.

Ja... Jeg tror det er like mange som mener dette, som det er folk som mener at korrigering = slag og spark og dess hardere dess bedre. Den der "de venter på at hunden skal spise ferdig middagssteken" om folk som trener positivt er bare viss vass. Akkurat slik som at "hundene til de som bruker straff er livredde og kuet" er like mye viss vass.