Mari

Det gjør veldig vondt. Men det kommer til å gå bra. Jeg følte aldri at jeg mistet kontroll over kroppen min. Vi var sammen om dette, noe vi skulle gjennom. Jeg husker dog at jeg spurte om jeg kunne få en pause. Du har god tid igjen enda. Det er mitt inntrykk at de fleste kvinner begynner å se fram til fødselen etterhvert, det er en naturlig prosess i graviditeten. Jeg synes ikke at min fødsel var noe vakkert eller berikende. Men helt seriøst, om jeg skulle hatt en til så er det ikke fødselen som hadde stoppet meg. Jeg synes det er fint at du snakker om bekymringene dine.

Jeg tror ingenting kan forberede en på å få barn. Jeg trodde det kom til å blir kjempeslitsomt, jeg visste at man ikke nødvendigvis følte greia med en gang, jeg var helt klar over at det kom til å bli endel gråt. Men det må oppleves for å synke inn uansett. Jeg så ikke positivt på det selv om jeg hadde lest og snakket om alt fra a til å rundt følelsene. Jeg har sagt det tidligere, men det var beintøft det året med så mye gråt. Jeg synes ikke du er negativ i det hele tatt, jeg har sldri oppfattet deg sånn. Jeg har aldri opplevd noen i denne tråden som negative. Det er lov til å være ærlig og dele sine opplevelser, det er derfor tråden eksisterer. Vi deler tonnevis mer gleder enn vi deler sorger, nettopp fordi begge er en del av å bli forelder. Jeg kunne skrevet det der. Tror jeg har gjort noe tilnærmet det også. Det aller viktigste jeg kan komme på å fortelle en nybakt og utmattet forelder er, "det blir så mye bedre. Det blir så utrolig, utrolig mye bedre!! Det kan du tørre å tro på." For det er helt sant, om man har en eller to eller tre. Alt går i perioder. De slitsomme kommer og går. De gledesfylte kommer og går. Når det står på som verst, husk at det kommer til å gå over. Det blir bedre. Og når du kjenner at hjertet banker som hardest og stoltheten nesten brister gjennom brystet, nyt det for alt det er verdt, for det kommer tøffe døgn igjen. Jeg tror at det er slik det er. Fra første dag med barnet, til den dagen man går i graven.

Eww.

Ja ok. Mitt inntrykk er ikke det samme. Men uansett hva vi to mener, så er det håndhevende instans i vårt rettsystem som får det siste ord. Hvordan tror du det fungerer i praksis? Er det noen andre enn de aller ivrigste og nyutdannede blandt våre konstabler som tenker at "lovbrudd er lovbrudd, burn them all!!"? Neppe. Hvor mange bøter tror du blir skrevet hvert år? Kontra hvor mange løse hunder går Politiets ansatte forbi i løpet av båndtvangstiden som de glatt og med god samvittighet overser? Det er et lovbrudd, det vet vi alle. Noen velger å bryte loven fordi de mener fordelene veier opp for risikoen. Det kan fint gjøres uten at det går ut over andre eller setter noen i fare. Å skifte over fra halsbånd til sele kan være et brudd på båndtvangen, men jeg tipper du er enig i at på et eller annet punkt så blir det latterlig?

Ingen benekter at det er et lovbrudd, Kanger.

Ikke uvanlig å få kul på plommestørrelse etter vaksine.

Så herlig å se det i bruk, Marie! Wednesday: "Nei, jeg gleder meg masse til å møte barna mine. Gruet du deg til å møte din(e)?" Folk ass. De skjønner ikke hvordan de høres ut.

Bullshit. Det er ikke det samme å bryte båndtvangen i en av byparkene midt i Oslo, som f.eks å drepe et barn. Båndtvangen brytes i høy grad rett utenfor Politihuset i Oslo hver eneste dag, jeg hadde selv løs hund der hele året i en periode da jeg var naboen til snuten mens de gikk ut og inn dørene hele dagen lang. Jeg ble stoppet en eneste gang og det var for å se stamtavlen til hunden min. Selv Politiet evner å se mellom fingrene på lovbrudd som ikke er et problem i praksis. Unnskyldninger? Jeg ville kalt det forklaringer. Slipper jeg hunden min i båndtvangsperioden så er jeg fullstendig klar over at jeg bryter loven. Ingen unnskyldinger rundt det i det hele tatt. Men jeg kan alikevel vurdere risiko og komme fram til at fordelene veier opp for risikoen, og jeg er klar for å ta konsekvensen om den måtte komme. Jeg kan fint forklare hvorfor jeg valgte å gjøre det lovbruddet foran en dommer om det kommer så langt, det betyr fortsatt ikke at jeg unnskylder. Tvert mot, jeg har ingen problem med å eie det valget. Det neste er vel at du tar en Pan, Kanger. Det hadde gjort dagen min.

Det du skriver er "løsslipp på egnede/lovlige områder", klart jeg tenker at du mener alle egnede/lovlige områder og ikke bare det ene som du personlig har 5 min unna deg. Folk må slippe hundene sine så mye de vil med andre og fremmede hunder for alt jeg bryr meg, jeg synes faktisk det er fint det er satt av egne områder til det slik at man har en møteplass. Det var ingen kritikk der.

Staff går LP 2. Fordi det er en staff.

Hvor mange av landets løsslippområder tror du det gjelder for? Og hva er det første man alltid bør være forberedt på når man besøker et frislippområde for hund? Andre løse hunder. Med alt det innebærer av lek, krangling, glede, slossing, smitterisiko etc, etc. Som sagt, det er fint for dem det funker for, men jeg personlig er ingen stor fan.

Fint for dem som har hunder som passer til løsslipp med (masse?) fremmede hunder. Og ikke minst eiere som synes det er en bra ting. Det gjelder jo ikke alle.

Det gjør vel de færreste. Derav nysgjerrigheten min.

Trekkies

Ja, det er urettferdig, og det strekker seg langt forbi hundens frihet. Det er helt andre krav til oss eiere av de fordomsbefengte rasene også.

Sjansen er tilnærmet ikke-eksisterende. Hundekamper er ikke et problem i Norge. Heldigvis. Bullehundene du møter er selskapshunder på samme måte som din egen er. De sliter sofer, de slikker tårer, de leker med barna, de turer eierne sine, de gleder og de frustrerer. Ja, de er helt vanlige hunder. På godt og vondt.

:lol: Hvor mange på sonen tar'n lurer jeg på.

Jeg har bare hatt bullehunder. De er horer, they go where the loving is.

Jeg synes ikke du er tåpelig, og jeg forstår godt hvorfor folk føler som de gjør når det kommer til akkurat disse rasene spesifikt, man har fått det pepret inn fra alle kanter i lang, lang tid. Men siden jeg digger dem så må jeg bare få si at både pit bull og amstaff er fantastiske raser. Jeg har selv eid to renrasete amstaffer og kjenner en drøss med renrasete pit buller, de er og har vært elskelige og flotte hunder alle som en. Noen har hatt litt diller med andre hunder av samme kjønn, men ikke stort verre enn jeg har sett hos andre raser. Det er ikke noe farlig å være blanding av amstaff eller pit bull. Tvert imot, de kan være av de herligste hundene på kloden. Og menn er like gode hundeeiere som kvinner. Om de nå går med hettejakke, har tattiser eller mangel på hår. Her er min samboer sammen med vår amstaff Charlie. Han var et får i ulveklær han, og vi savner ham veldig. Selv om min samboer er skalla, har både muskler og tatoveringer, så er han en svært så ansvarlig og kjærlig hundeeier.

Det er også noe med hva man ser. Man husker den ene schäferen av hundre som oppfører seg truende fordi den bekrefter en fordom som ligger bak i underbevisstheten, men når idas toller går bananas så går det fortere i glemmeboken fordi man ikke har en etablert forventning i hodet. Confirmation bias heter det. Det er bl.a derfor fordommer er så utrolig harde å bryte, de kan sitte som støpt selv om de ikke er berettiget på noe slags vis. Ja. En hund som har bitt og drept mennesker skal avlives. Så kategorisk tør jeg jammen å være.

Jeg husker da jeg var på seminar om farlige hunder en gang og en av foredragsholderne snakket om hvor stor forskjell det er på hvordan raser blir behandlet. Pit buller blir avlivet uten å ha vist noe tegn på aggresjon, men da en st. bernhard bet og drepte et barn i Belgia så stod folk i kø for å overta den. Hele landet ble engasjert i å redde hunden.

Nei, hvordan skulle jeg kunne det? Jeg bor i mitt hode, ikke i ditt.

Jeg vet det var ganske drastisk annerledes å ha amstaff før og etter raseforbudene i tiden det stormet som verst, enn det var i f.eks 2010. Det var ganske heftig der en stund, det er var helt vilt hva folk kunne få seg til å si og gjøre. Så ja, jeg har opplevd veldig mye fordommer. Ovenfor hundene mine og ovenfor meg som eier, noe av det direkte ondskapsfullt. Sagt og gjort i uvitenhet og frykt selvsagt, men dog. Jeg har valgt den typen hunder som er mest myteoppspunnet av dem alle, og var klar over det hele veien. Det stoppet det ikke fra å svi noen ganger, det skal jeg ærlig innrømme.

Me. Me. Me. Jeg mente ikke... Jeg er ikke sånn... Lånehunden ditt... Eiehunden datt... Dere misforstår... Dere er så frekke... Dere hopper til konklusjoner... Me. Me. Me. Ikke et kløyva ord om hva planen er eller hvordan unngå i framtiden, ikke en empatisk tanke for denne mannen som blir tvunget inn i situasjoner han så klart har uttrykt at han ikke er komfortabel med. Bare bortforklaringer, ansvarsfraskrivelse og lite selvinnsikt. Løsningen er enkel: Den høflige metoden er å be om unnskyldning og så ha hunden din i bånd og sørger for at mannen får gå i fred. Alternativet er at du hopper over unnskyldningen og går rett til andre punkt. Uansett hvor mange unnskyldninger du legger fram så er det kun du som er ansvarlig for din hund og dens atferd. Du. Ingen andre. I hele hundens liv. Uhell har vi alle. Jeg har ikke noe problem med uhell. Ingen er perfekte, hverken hunder eller folk og uhell tåler heldigvis de fleste av oss enten vi er skyld eller offer. Essensen ligger i hvordan du velger å håndtere dem. Det virker som du er veldig opptatt av å henge skylden på alt rundt deg, og lite interessert i å se din egen rolle i situasjonen. Det er litt trist må jeg innrømme, men nå har jeg vel sagt det jeg føler jeg har å si om denne saken, og da er det ikke stort igjen å gjøre enn å si lykke til. Jeg håper helt oppriktig at dette løser seg for begge parter.