Jeg opplevde mitt livs største mareritt da Bonita var 4. Var på hundetreff med mange hunder, og en gang var det med en liten redd chihuahuavalp. Hundene sprang i fjæra, og vi eierne sto å pratet. Snur meg og ser Bonita med en livredd valp i munnen. Har aldri vært så glad for at hun har en så knallgod slippkommando noen gang. Brølte slipp, og valpen kom hel ut. Så skjelven og dårlig har jeg ikke vært før eller siden. Sjekka valpen, og det gikk heldigvis bra. Etter den opplevelsen fikk man seg en oppvekker. Nå i voksen alder har vi mest miniatyrer i omgangskretsen, og det fungere topp.