Midas

Jeg har en hund som stort sett går greit i bånd når vi går vanlige turer. Han trekker når vi går sammen med andre hunder. Ved passering har han ofte trekt mot andre hunder og vil hilse/leke. Det får han ikke og jeg orker ikke å ha en hund som står på to og aper seg hver gang det passerer en annen hund (som er ofte her vi bor). Jeg har brukt en metode på dette i det siste som har funket veldig godt. Hver gang han trekker ber jeg han om å sitte. Hvis han er flink og hører med en gang belønner jeg. Jeg belønner ikke at han går fint annet enn med ros. Jeg vil at han skal gå fint selv om jeg ikke har med godbit, og han driter i den belønningen jeg kan tilby når det dukker opp ting som har en høyere motivasjon. Jeg vil ikke bestikke han til å høre på meg, og i mange tilfeller får jeg det heller ikke til. Når han girer seg opp for å bort til andre hunder må han sitte til de har passert. Han er ikke utrygg i situasjonen, men jeg tilpasser avstand sånn at det er mulig for han å gjennomføre. Jeg bruker sitt som en brems, og belønner sitt. Jeg kan også bruke sitt for å belønne at han går pent. Han kan også få gå bort og lukte på ting han har lyst til som belønning for at han har gått fint. Jeg bruker alltid både halsbånd og sele på tur. Han får ikke dra meg rundt i noen av delene, men når han går i halsbånd trener vi og han får ikke vimse rundt. Dette har funket veldig bra på han, og nå kan han i de fleste tilfeller sitte når vi passerer andre hunder. Nå er "problemet" at han er veldig sosial og vil leke, og hverken redsel eller aggresjon. Jeg tror i mange tilfeller at det er et problem at folk skal belønne hundene sine til å gå pent i bånd, for veldig mange ganger i løpet av en tur dukker det opp forstyrrelser som er mer verdt enn godbiter, leke eller fører, og da er man like langt og har lite å hjelpe seg med om man ikke ønsker å stille noen krav til hunden. Jeg tror også at det spørs veldig hvor lenge hunden har trening i å trekke i bånd. Hvis den har gjort det i mange år er det vanskelig å trene det bort. Har også en inntrykk av at for eksempel stress på tur er noe som fort kan føre til trekking, og som er vanskelig å få bukt med om man ikke får gjort noe med stresset i første omgang. Jeg bruker også å ha rotrening innimellom på tur, og søk. Det roer tempoet. Midas var en ekstrem trekker, jeg fikk aldri bukt med det fordi jeg ikke la ned en god innsats når han var ung. Han hadde to gir, enten gikk han fot eller så trakk han som besatt. Han trakk på meg betennelse i ryggen når jeg gikk med magebelte. Jeg ville ikke at Maui skulle få muligheten til å bli sånn, så jeg har vært veldig konsekvent på det, bortsett fra når vi går tur sammen med andre hunder. Da bruker jeg bare magebelte og lar han få trekke og da bruker jeg alltid sele.

Når Midas var liten så avlivet jeg Dina. Han taklet det helt fint. De var ikke spesielt gode venner heller da, så det virket nesten som han synes det var greit å bli kvitt henne. Jeg tenker nok at Blondie sørger hun og, det er uvant for henne å ikke ha Tidi der lenger. Det kan hende hun venner seg til det etter en stund, eller så kan det hende hun trives bedre når hun har en hund sammen med seg. Jeg tror at hunder kan sørge over hundevenner som de er knyttet til og som de er vant til å være sammen med daglig.

Midas ble obdusert av veterinæren som var hjemme her og avlivde han. Jeg hadde jobbet på den klinikken, og de kjente han godt. Siden det var så mye uavklart med han og at det virket som han hadde en svulst på hjertet ville hun undersøke han med min godkjenning. Hodet hans ble ikke obdusert og i ettertid tror vi det var der svulsten og hovedproblemet lå. Vi fikk dessverre ingen oppklarende svar etter obduksjon av hjerte og indre organer (minus hodet). Der var så mye som var uavklart med han, men han var så dårlig. Samtidig så ble jeg usikker på om jeg hadde gjort det riktige. Nå i ettertid ser jeg at jeg gjorde det, for hans del. Jeg skulle bare så gjerne hatt han hos meg i mange år til ? Jeg føler iallfall at det er en trøst å ha han her. At det ble verdig for han liksom. Den eneste trøsten er at tiden letter litt på den verste sorgen ?

Åh, jeg kjenner meg så veldig igjen i det du skriver ? Når Midas ble avlivet så tok veterinæren han med seg for å obdusere han (han ble avlivet hjemme). Og jeg sjekket mail hele tiden for å se om jeg hadde fått noe info om han. Det var som om jeg ikke fikk puste uten han. Tilslutt kom urnen i posten, og det var godt og veldig vondt på samme tid. Jeg har urnen enda og tenner lys ved den hver dag. Det høres litt rart ut, og det er sikkert rart, men jeg snakker til han daglig og det er en trøst å ha den urnen og vite at han er hjemme igjen. Den sorgen man føler over å miste et så kjært kjæledyr er forferdelig. Den er helt lammende. Jeg talte dager for den eneste trøsten var at det forhåpentligvis skulle bli litt bedre når tiden gikk. Tenker på deg. Håper du får klare svar på obduksjonen og at hun snart er hjemme hos deg igjen. Tiden hjelper, selv om det ikke føles sånn når man er oppi det ❤️

“We are concerned about reports of canine heart disease, known as dilated cardiomyopathy (DCM), in dogs that ate certain pet foods containing peas, lentils, other legumes or potatoes as their main ingredients. These reports are highly unusual as they are occurring in breeds not typically genetically prone to the disease,” said Martine Hartogensis, D.V.M., deputy director of the FDA’s Center for Veterinary Medicine’s Office of Surveillance and Compliance. “The FDA is investigating the potential link between DCM and these foods. We encourage pet owners and veterinarians to report DCM cases in dogs who are not predisposed to the disease.” https://www.fda.gov/NewsEvents/Newsroom/FDAInBrief/ucm613355.htm

På Mythos til Malin ?

Tenker at det kommer jo veldig an på hva du skal bruke hesten til og på hvilket nivå. Hvis du kjøper en voksen hest som er innridd kan du starte med shaping da, og få hesten til å tilby adferd gjennom det. I tillegg kan du bruke speiling. Jeg tenker også at det går an å shape inn å lære hesten å følge med veldig små signaler for eksempel verbale kommandoer fremfor å bruke fysisk press. Det vil jo ta tid, og jo mer hesten er vant til voldsomme signaler fra før, jo lenger tid vil det ta for den å lære seg små og verbale signaler. Jeg tenker at dette blir et prosjekt i seg selv, og at målet de første årene må være å lære hesten alt dette sånn at du på sikt kan bruke den uten press og trykk. Jeg tror det er vanskelig å kunne konkurrere med en hest som er trent sånn enkelt og greit fordi det i konkurranser er påbudt med diverse "remedier". I tillegg vet jeg ikke hvordan reglene er for verbale kommandoer og sånn i konkurranser, men det er kanskje ikke noe mål for deg uansett. Jeg tror det er mulig om man er kreativ og tar tiden til hjelp.

Kondolerer så mye ?

Grusomt ? Ingen negative kommentarer og nærmere 15000 følgere. Uff, jeg blir skremt.

Han er så nydelig ? Stolt og klok. Håper han har flere somre igjen ?

Så fantastisk at hun fortsatt er i fin form! Håper hun dør med de og ikke av de ❤️ Midas, tolleren min, hadde også mastcelletumorer. Vi fjernet de etterhvert som de kom, de var på ukompliserte steder å fjerne og av en alvorligere grad, men jeg valgte ingen cellegift, og en periode gikk han på kortison, men han hadde så mye bivirkninger av det at jeg valgte å ta han av alt av medisiner og få ha det så bra som han kunne den siste tiden. Jeg synes det er vanskelig å la hunden min gå igjennom en såpass hard behandling når den ikke er i stand til å forstå, eller varsle om smerter og ubehag ❤️

Herlig! Da kan vi kanskje oppnå noen mellomtitler før vi trenger å bekymre oss for utstillingspels og turkarantene i et halvår ?

Min portis er sånn. Det vil si i ulike tilfeller kan han holde i klær eller armer. Hvis jeg gir han en leke i munnen når han skal hilse, så hilser han veldig høflig uten å holde. Han gjør det tidvis også i iver når han skjønner at vi skal på tur eller trening. Da bruker jeg å kommandere han i sitt istedenfor å korrigere "nappingen" eller å skyve han vekk. Min erfaring er at han ikke responderer på korrigering eller at jeg skyver han unna når han er i det hjørnet, så for å unngå konflikter så ber jeg han om å sitte eller dekke og belønner det med ros istedenfor at det blir en kamp. Det har ført til at når han ofte tilbyr det selv i situasjoner hvor han normalt ville ha fått lyst til å hoppe på meg og nappe i klær.

Så trist ? Jeg føler veldig med deg. Det er så vondt å være i den situasjonen du er nå og. Håper dere får noen fine dager sammen ❤️

https://www.nkk.no/getfile.php/13289675-1508329280/Dokumenter/Aktiviteter/Agility/Mellomtitlerlydighetkreativlydighetrallylydighetogagilityapril16.pdf Fant dette på nkk sine sider. Tenkte kanskje det krevde utstillingsresultat siden blandingshunder eller NOX registrerte ikke kunne få mellomtitler, men det står ingenting om det her iallfall.

Er det sånn at hunden må ha gulsløyfe for mellomtittel eller det bare gjeldende for championat? Er det samme regler innenfor alle grener?

Jeg kjøper seng når han har sluttet å makulerere, hvis han noen gang slutter. Han er et år om en uke, så jeg har ingen forventning om at bursdagen skal medføre noen magi ? Han ligger med et fleecepledd som er rimelig perforert nå. Jeg vil helst at han skal ligge mykt, men så lenge han ikke klarer å beherske seg kan han ikke det. Ikke i sofaen heller. Stakkars lille monster ?

Klarte ikke å dy meg ? Har sittet med planer og eksamen, nå skal vi ut og gå tur i det som var finvær, men som nå er snøstorm. Maui har ødelagt den nye sengen sin som han fikk etter å ha makulert Midas sin gamle bia bed, så nå blir det ikke noe ny seng før han blir voksen og grei ?‍♀️

Maui og kan bjeffe noen ganger på lyder som er uvant eller som kommer brått. Han varsler ikke om han ser folk i vinduet, men mer hvis det kommer "skumle" lyder som han ikke kjenner igjen. Jeg bruker bare rolig be han om å komme eller gå og legge seg for å avbryte han. Han får oppmerksomhet, men han får ikke stå og bjeffe og eskalere. Jeg tenker at det kan henge litt sammen med alderen på hunden din og. Så lenge du avbryter han og ber han om å legge seg eller noe så vil ikke det forsterke bjeffingen like mye som bjeffingen selv gjør om han får fortsette med det.

Orker ikke å se crufts jeg heller. Synes det er så mye trist og overdrevet. Nå skal jeg sette på robotstøvsugeren og gå meg en tur med Maui mens jeg hører den nyeste episoden av true crime podden ?

Det er et umulig spørsmål. For det første kommer det an på hunden, treningsvilje, motivasjon, utholdenhet, hvis dette må bygges opp i hunden først vil det ta lenger tid. I tillegg kommer det an på om hunden er sosial, oversosial, engstelig for andre mennesker eller hunder og miljø. Det er mye trening i en konkurransehund som ikke ligger direkte på selve øvelsene og momentene. Og den mengden kommer ofte veldig mye an på hvordan hunden er skrudd sammen og såklart hvor flink fører er. Så kommer øvelsene i tillegg, og også der kan det oppstå bumper i veien selv om man følger "oppskriften". Så ja, noen hunder tar det kanskje 2 år, mens andre hunder tar det 5-6 år med regelmessig og gjennomtenkt trening før man kommer til målet. Nå vet jeg ikke hva som er situasjonen her da, men jeg tenker ihvertfall at veien er målet når det kommer til hundetrening og konkurranser. Det skal være gøy både for hunden og meg, hunden skal ikke bli lei og vi skal ta høyde for perioder hvor hunden er mindre mottakelig for trening.

Så nydelig den er. Kondolerer, det er så forferdelig å miste de ? Tok denne i dag, så den er ikke grodd på bildet ? Hunden er brunskygget, men det vises ikke så godt på den røde huden. Da er det bare å begynne å spare til neste ?

Maui har vært sånn at han løper runde på runde med ting i munnen. Det løste seg når jeg begynte med håndtarget. Startet med å trene det uten å ha noe i munnen, så gikk jeg over til å vise håndflaten når han har noe i munnen. Hvis han slipper det før han kommer inn tar jeg vekk hånden. Han må dytte snuten i hånden med tingen i munnen. Jeg har også trent med klikker og i starten klikker jeg når han plukker opp, så venter jeg til han er på vei inn før jeg klikker, da kan han slippe når jeg klikker. Tilslutt måtte han dytte nesa i hånden med apporten i munnen. Har du prøvd å presentere en leke når han har løftet opp apporten? Altså sånn at han løper inn og slipper den for å ta leken?

Tiden flyr i godt selskap! Maui er snart 1 år! (21. Mars) I vinter har vi vært igjennom ulike faser sånn treningsmessig, men vi prøver å legge tilrette sånn at han skal få mest mulig mestring og glede over å trene sammen med meg. Han er fortsatt en godt over gjennomsnittet sosial fyr ovenfor andre hunder, mennesker er ikke så interessante så lenge de ikke sier noe til han, da er det en annen sak ? Han er veldig trygg og miljøsterk. Jeg tar han innimellom med til litt andre miljø enn det hverdagslige, og her forleden var vi nede i byen. På torget er det anleggsarbeid og det bråket noe sykt! I tillegg måtte vi gå gjennom sånne tette containertuneller mens det smalt og banket rundt oss, og han bare rusler helt uanfektet rundt. Han kaver seg veldig sjelden opp uansett miljø, så det eneste han eskalerer i forhold til er andre hunder. Det har blitt mye bedre enn det var i treningssammenheng da, så nå kan jeg ha han litt løs når vi trener i hallen med andre hunder rundt. Treningsiveren og kapasiteten er jeg overrasket over. Han er utholdende og motivert til å jobbe de aller fleste gangene vi trener. Vi har gått noseworkkurs i vinter. Det liker han veldig godt og har også her vist en god utholdenhet i søkene. Han er en uhelbredelig ramp og finner på så mange rare ting. En skikkelig stor personlighet i en myk, sta og modig liten gutt. Han er alt jeg ønsket meg og mer til ? Vi har så smått begynne å gå på ski og kjørt litt spark og i vinter, han synes det er supergøy ?

Jeg elsker denne serien! Det er passe mengde hundetrening til at jeg også får med meg min andre halvdel på å se det Tårene sitter løst hver eneste episode. Det er så flott å se at det å ha en hund faktisk gjør så mye for menneskene også utenom de praktiske oppgavene de hjelper til med. Det vet jo allerede vi, men jeg tror at dette fører positivt med seg for mange hunder Og portisen Linda! Hun var superkul og jeg kjente igjen så mye i min egen hund. Portiser er superkule hunder som fortjener å bli vist frem som en aktiv og lærevillig rase. Tommel opp!