Nowisclee

Løsslipp i skogen, helt klart. Helst et sted vi ikke treffer andre, gjerne alene, sammen med samboer eller sammen med en venn med hunder mine går godt sammen med. Gjerne en tur der vi bare går og tusler og utforsker nye stier, roter oss bort, finner tilbake og skravler om alt og ingenting om noen er med meg. Men løsslipp er ihvertfall tingen, da koooser hundene seg, og da koser jeg meg.

Veldig mye av det du spør om her kommer veldig an på oppdragelsen. Hvis du ikke lærer bikkja å gå pent, så vil den sikkert trekke i halsbånd. Hvis du vil ha en god trekkhund på turer med sele, må du trene på det og. Angående å stoppe når man jogger, må det trenes på. Angående å gå ved siden av eier løs, må det også trenes på, men de fleste gjeterraser er nok lettere å trene på dette enn for eksempel de fleste polare rasene som siberian husky, alaskan malamute, og en god del spisshunder. Angående å snu/stoppe/stikke hvis den ser noe mer interessant, så må dette også trenes på, å velge deg fremfor andre spennende ting. Alt sammen er ting som må trenes på med ALLE raser. Ingen raser er født lydige så de går pent i bånd, trekker i sele, aldri stikker av, aldri velger noe annet fremfor deg, osv. Men gjeterhundrasene, som f.eks. de belgiske fårehundene, er kanskje lettere å lære dette enn enkelte andre raser, som fuglehunder (som SKAL velge å gå ut etter fugl fremfor å gå i beina til eierne f.eks), harehunder, hjortehunder og elghunder (som skal gå laaangt ut fra eier og finne bytte), og en del polare raser. For eksempel.

Vi betaler 50 kr/stk for 5 kilos pølsene, dvs 10 kr per kilo. Det er når vi bestiller over 200 kg om gangen da, da får vi det jo tilkjørt også. Synes ikke det er så dyrt, og det er lett å dele opp, tar opp en 5kgs pølse, lar den tine en stund i vasken på kjøkkenet, deler/sager den i 4 med brødkniv, fryser med tre av bitene igjen i hver sin plastboks, har en bit i kjøleskapet i plastboks. Mye mer praktisk for oss enn 20kgs blokker som virker mye mer grisete å dele opp. Edit: vi bestiller da direkte fra Trøgstad.

Har du veldig høyt gjerde i hagen? Jeg ville kanskje hatt ham på soverommet hvis han virker urolig og nervøs.. Kjedelig om han skulle stikke av første natten? Ha ham heller på soverom/et annet rom der du kan ha madrass på gulvet, så du kan få med deg om han blir urolig. Kan jo også hende han ble litt stresset av lang lang tur hvis han ikke er vant til å gå i bånd? Ikke veldig uvanlig at hunder tisser inne når de flytter, min første hund, en rottweiler/dobermannblanding på 8 mnd, tisset inne rett etter flytting. Når hunden i tillegg er vant til å bo ute er den jo heller ikke vant med å måtte gå ut for å gå på do. Håper det går bra med dere iallefall! Masse lykke til

Oh ja! Flinke Mari som husker og minner oss på å vise at vi setter utrolig pris på de superflinke folka som gjør livet vårt verdt å leve!! *minnes panikken som deltes på facebook når sonen var nede..* Dere er fantastiske og jeg setter kjempepris på jobben dere gjør!!!

Har jeg også lagt inn en kommentar... klarte ikke la være. likte din, Line!

Ah okei. Jeg trodde de følte det fra sånn 3 års alder, jeg. Men de kan forstå andres følelser, right? Altså se når noen er lei seg osv? Er empati en tillært egenskap eller noe alle mennesker vil ha uavhengig av oppdragelse? Vi vet jo at utvikling av empati kan ha noe å gjøre med oppdragelse også? At barn som opplever dyremishandling og at det er ok, kan få dårligere/mindre empati overfor mennesker også? Og at det finnes mennesker totalt uten empati for andre, typ massemordere/psykopater og narsissister og sånn..? Humhum. Jeg blir så engasjert av sånt her at jeg nesten får lyst til å lære mer, utdanne meg og jobbe med det/forske på det, men. Det blir vel med tanken!!

Kjempeinteressant diskusjon, virkelig!! Og jeg syns så absolutt du skal rote deg bort! Det er det som er gøy, vi har vel vært ganske OT en stund uansett, selv om empati har stått litt i fokus. Jeg tror også en viktig faktor er hvordan vi selv opplever følelsene. Folk er jo så forskjellige på alt, vi vet ikke engang om vi ser samme farge når vi ser på en solsikke eller bjørk, vi har bare lært å kalle dem det samme. Det kan jo fort være veldig forskjellig hvordan vi oppfatter forskjellige følelser også, og hvordan vi føler med andre. Så kan man jo også dra inn fugler i diskusjonen. Mener du et 3 år gammelt barn kan føle empati? Har det kun med utviklet intelligens å gjøre? Eller følelsesregister? Eller hva? Kan papegøyer da føle empati? Sånn i og med at de regnes å ha intelligens på linje med et 3-4 år gammelt barn? De danner par for livet, de kan danne par med samme kjønn, også viltlevende fugler, de viser kjærlig oppførsel for å knytte bånd, osv osv.. Jeg tror dyr har et STORT følelsesmessig register vi ennå ikke kjenner godt. Men jeg tror også at det ikke er som vårt. Jeg tror også det er andre måter å oppfatte følesene på enn våre. Mer rene følelser, uten alle tanker og refleksjoner bak.

Hva er instinkter egentlig da? Må det være et bevisst og reflektert valg for at det skal være følelser i bildet? For meg er instinkter noe man bare ikke klarer å motstå å gjøre. Vil det si at å reagere på barnegråt, er et instinkt, og ikke fordi vi får kjipe følelser av det som vi reagerer på? Eller er det å reagere på følelser som fremkalles, å reagere på instinkt? Jeg forstår hva du mener med empati. Jeg ser nok empati litt annerledes, mer som å reagere på noen andres følelse uten at jeg vet hva som ligger bak. Jeg reagerer på et bilde av et trist fjes også, uten at jeg vet hva som ligger bak. Eller av et veldig lykkelig fjes. Jeg blir glad av å se et stort smil hos noen, uten at jeg vet noe om hvorfor den andre personen er glad. Jeg føler ubehag/uro/blir litt trist inni meg av å se noen som gråter på bussen/toget uten å vite hva som er bak det. Skulle gjerne trøstet dem hvis jeg hadde turd. Og sånn tror jeg også hunder kan reagere. At de bare får en følelse av ubehag og at noe er feil, litt tristhet, i kroppen når noen er lei seg? Det er en ren følelse, og ikke så mye tanker og bevisst handling. Mitt instinkt når noen er lei seg er jo å trøste. Men tankene og bevisstheten holder meg tilbake, fordi det ikke er min sak.

Jeg føler at vi kanskje bare har litt forskjellig oppfatning av ordet empati, også? Altså. Det å sette seg inn i andres følelser og forstå hvordan de har det, behøver jo ikke bety at du forstår HVORFOR de er lei seg? Bare at de er det. Sauer er vist å kunne se forskjell på mette, fornøyde sauer og sultne, stressede sauer utifra et bilde av den andre sauen. De fikk valget mellom to dører, begge hadde samme fristende matkilde bak dør. De valgte nesten konsekvent døren med bildet av den mette, fornøyde sauen på. Det sier meg da at de forstår kroppspråket til en annen sau utifra et bilde, de forstår at den sauen som er stresset ikke har det fint, og de velger vekk den døren. For meg er det å forstå, og velge vekk, en følelse av sult og stress. Aper er testet mye på menneskelige emosjoner, å kjenne igjen følelser hos mennesker på bilder, via ansiktsuttrykk. Det gjorde de det veldig dårlig på. Når de derimot ble testet på bilder av andre aper, så endret resultatene seg drastisk. Jeg mener at hunder som bor og vokser opp sammen med mennesker, kan (lære å?) kjenne igjen følelser, og reagere på det. Hvorfor ellers skulle de reagere på forskjell i tonefall og kroppsholdning hos oss, uten at det har vært noen overveiende negative (eller positive) konsekvenser innblandet noen gang? Når det ble slutt mellom meg og samboern i februar, var jeg langt nede. Den ene gangen vi hadde besøk av en voksen venninne som gjerne ville hjelpe oss gjennom litt ting, og som snakket med oss begge, hadde jeg det veldig veldig vondt, men var veldig rolig likevel. Det er den eneste gangen i dette huset at Lundii noen gang har ligget på sofaryggen. Hun lå bak skuldrene mine med hodet på skulderen min. Hun merket helt klart at jeg var lei meg/at følelsene mine ikke var som de skulle. Og hun la seg inntil meg. Jeg kan ikke på noen måte bevise at det var fordi hun forsto at jeg var lei meg. Men jeg har INGEN annen forklaring på det. Hun har ikke gjort det før eller siden. Kun i den situasjonen, der jeg virkelig fikk trøst av det, og der jeg virkelig blottla mine følelser for noen andre, og også snakket om en del andre ting fra tidligere i livet som gjorde vondt. Jeg ba henne ikke om det på noen måte, hun gjorde det utav det blå. Såklart ikke noe bevis på noe, fordi det ikke er gjentatt i noen annen situasjon. Men jeg føler likevel at det ikke er rart om hunder kan kjenne igjen følelser hos mennesker. De kjenner da klart igjen glede og sinne. De kjenner at vi er nervøse. At vi er trygge på oss selv. Så hvorfor ikke sorg? De skjønner selvfølgelig ikke HVORFOR man er lei seg når tlf ringer og man får beskjed om at noe fælt har skjedd. Men at de forstår at man er lei seg når man da sitter og gråter etterpå, har jeg ingen problemer med å tro på. Og heller ikke med at de ønsker å trøste/gjøre noe med at vi er triste. De har kanskje ingen stor forståelse for det, de føler nok ikke det samme selv. Jeg ser meg selv som empatisk når en venninne er lei seg, og jeg synes det er ubehagelig/trist at hun er lei seg og vil at hun skal bli glad igjen. Jeg tror hunder er empatiske, men på et annet plan enn vi ofte tenker på. De setter seg ikke inn i en situasjon som vi gjør, de har ingen forutsetning for å forstå HVORFOR vi er lei oss. Men at de registrerer det og gjør noe i respons på det, er jeg sikker på. Selvsagt sikkert individuelt hvor mye de reagerer, akkurat som mennesker. Mange menneske-tester på følelser går bare på å se og gjenkjenne følelser hos andre. Da får man se et bilde og skal gjenkjenne følelsene hos folk utifra ansiktet deres. Der er det forskjellige resultater. Men de fleste kjenner igjen det. Hunder som vokser opp hos mennesker, og som er så gode på å lese kroppsspråk bør da absolutt også kunne kjenne igjen sorg. Kanskje det er feil å kalle det empati. Hvilket ord kan man bruke om hunde-empati? Eller sjimpanse-empati? Når sjimpansemødre som har mistet unger før, viser mye mer omsorg overfor en annen som mister en unge, enn de som ikke har mistet en selv? Syns vi kanskje bare burde kalle det forskjellige intelligenser, jeg. Mer enn høyere intelligens hos mennesker. Det er jo tilogmed vist at marsvinmødre som blir skilt fra ungene sine, får reaksjoner samme sted i hjernen, som mennesker som føler sterk sorg. Jeg sier ikke at de kan forstå at andre føler det samme likevel, men at de har mye følelser vi ikke har anerkjent i lang tid. Og forklaringen på at hundemødre og andre mødre ikke reagerer så mye på at ungene forsvinner når de er så og så gamle, kan vel bero mye på tid og alder? Et menneske med et barn på 18 år blir ikke akkurat så bekymret for at barnet er ute hele natten, som hvis barnet er 11 år? Når barnet er 30 år vet de ikke engang om at de er ute hele natten, nødvendigvis. Det handler jo om tidsperspektiv. Når delfiner kan kjenne igjen lyden til delfiner de kjente for 15 år siden, så er det vel ikke så vanskelig å gå med på at de knytter bånd? Forskjell fra art til art, individ til individ også videre, helt definitivt. Jeg tror ikke at hunder går rundt og tenker på barna sine og hvordan det går med dem. Men jeg tror de har stor omtanke for dem mens de lever sammen med dem og oppdrar dem. Selv om enkelte har sett at hunder ikke reagerer på kallerop fra valper etter dag 13, så er det vel mange som har sett det motsatte også, vil jeg tro? Nå ble dette her igjen mye mye lengre enn jeg hadde tenkt. Jeg blir så rotete når jeg skriver på mobil, beklager det, har sikkert gjentatt meg selv flere ganger.. Orker bare ikke gå gjennom på mobil, det blir bare rot.

Nei, har ikke lest noen av dem, de må jeg få tak i. elsker alt av litteratur som omhandler hunder, atferd osv. Nå skal det sies at Balcombe fokuserer ikke mye på bare hund, han er innom mange forskjellige dyrearter, noe jeg finner veldig givende. Da er det et bredt spekter av atferder, og det er spennende! anbefaler hvertfall de bøkene til Balcombe på det sterkeste for alle, de er helt supre. Spesielt Pleasurable Kingdom som er både morsom, spennende og lærerik. Second Nature er mer faglig rettet, synes jeg.

Har du lest noe av M. Bekoff's bøker/tekster, og sett noe på forskningen hans, Tabris? Han sier myyye jeg finner veldig fornuftig. Du har også mye forskning fra Jonathan Balcombe, veldig veldig mye bra der, bl.a boken hans "second nature". Virkelig vel verdt lesning der han tar opp mye. Fra teksten bakpå boken: "A leading scientist explores animal reason and emotions. Do baboons have a keen sense of right and wrong? Do chickens find certain human faces attractive in the same way people do? Do cats and dogs get their feelings hurt? In 'Second Nature', animal behaviorist Jonathan Balcombe makes the case that animals, once viewed as mindless automatons, actually have rich sensory experiences and emotional complexity." "If you care at all about animals, this book is a must-read" -Jeffrey Masson, coauthor of "When elephants weep". "Jonathan Balcombe is a rare being, a scientist who has escaped the narrow orthodoxies of institutional science, an intelligent human being who is more than ready to recognize intelligences of other kinds." -J. M. Coetzee, winner of the Nobel Price in Literature. "Graceful prose makes this an excellent introduction to the examination of animal minds." -Booklist "A passionate and persuasive argument for vegetarianism on both humanitarian and environmental grounds." - Publishers Weekly. Jonathan Balcombe, PhD, is a former animal behaviour research scientist for the Physicians Committee for Responsible Medicine, amd currently a consultant based in Washington, DC. He is the author of "Pleasurable Kingdom". Pleasurable Kingdom er også en bok som VIRKELIG er verdt å lese om man bryr seg om dyr generelt og er interessert i å lære hvordan de har utviklet seg, hva de jobber for å oppnå i livet og hvordan de "tenker og føler" (misforstå det rett..). Altså hva de reagerer utifra og hvorfor de gjør som de gjør. Nå skal det sies at jeg ikke ble vegetarianer etter å ha lest bøkene hans. Men jeg har enda større respekt for dyr, og enda større respekt for deres følelsesliv. Jeg gjør ikke noe annerledes i hundeholdet mitt, for mye av dette følte jeg fra før at var riktig. Men han setter ord på det, har forsket på det, har bevist at dyr viser omtanke for hverandre, på en god måte, ikke på en "å stakkars lille hunden som må få på klær og ikke bli kjeftet på og ånei nå er den redd så den må trøstes og nå er den lei seg for den andre hunden ikke likte den" måte, sånn som virkelig ekstrem antropomorfisme uttrykkes. Dette er fornuftig, gjennomført god forskning som sier mange gode ting som har vært (og fortsatt er) virkelig vanskelig å få gjennom i den generelle forskningsverden..

Jeg vil bare klarlegge at jeg IKKE tror hunder er små mennesker, altså. Jeg tror ikke at de catcher alt vi tenker og føler, og jeg vil absolutt ikke at folk skal "overtolke" dem og behandle dem mer som mennesker enn som hunder, som de jo er. Men jeg mener at de har mye følelser og at de følelsene fortjener at man vet om dem/tar hensyn til dem. Selv om de ikke på noen måte reagerer som mennesker eller bør behandles som mennesker. Men at de har sitt eget følelsesregister, som man ikke bør skyve under en stol. Jeg mener at de bør ikke tolkes som mennesker med menneskefølelser, men som hunder med hundefølelser, og katter med kattefølelser osv.

Anbefaler denne boken av M. Bekoff: http://www.google.no/books?hl=no&lr=&id=TIW2D7eR_Y8C&oi=fnd&pg=PR17&dq=feelings+in+animals&ots=S2Di42leRW&sig=EjkD3a370NjkQ0XuzxZQcMSrR4k&redir_esc=y Edit: den sier det meste av det jeg prøver å si, og er virkelig verdt å lese for ALLE, uansett om man er skeptisk til dyrs følelser eller ikke. Det er mange gode ting i den boken.

HVORFOR skal det være så vanskelig for deg å tro at hunder har utviklet seg i NÆR sammenheng med menneskene, Tabris? Jeg blir nesten litt oppgitt av deg. Vi VET at hunder viser oppsøkende, "bekymret" og kjærlig omsorg overfor andre hunder "in distress". For eksempel valper som blir etterlatt alene, hyler/uler/piper, for å få en reaksjon og oppmerksomhet fra forelder/andre voksne hunder i flokken. En voksen hund som uler/piper/"hulker", "roper" på flokken sin, og får da respons fra andre hunder. (Selv om vi mennesker er veldig på at med både valper og voksne hunder skal vi overse til de tier stille, så de lærer seg at det ikke nytter) Hunder sørger om andre hunder dør. De viser "omsorg/bekymring" om andre er skadet/syke. Så hvorfor i alle dager skulle de ikke vise omsorg også overfor mennesker? Jeg har STOR tro på at mange følelser hos dyr bare ikke er kartlagt ennå. Jeg har full tro på at nytelse og kjærlighet er en stor del av følelsesregisteret hos dyr. Rett og slett fordi det er evolusjonært nyttig å ha de følelsene. Elsker du barna dine, vil du gjøre alt for å beskytte dem. Nyter du maten du spiser eller et trygt og varmt sted å sove eller andre ting som er bra for deg, vil du oppsøke de tingene oftere. Det er ikke SÅ mange år siden man ikke trodde dyr kunne føle smerte/redsel heller. At det kun var instinkter som styrte dem til å trekke seg unna smerte. Nå har de jo fått bevist at også fisk føler smerte. Hvorfor i alle dager skal de ikke føle ting som omsorg/kjærlighet når de føler redsel og smerte? Det er evolusjonært et pluss å føle slike ting hvis man er et dyr som føder opp sine egne unger og/eller lever i flokk, det fører til et nærere bånd mellom individer. Og at hunder da, som har blitt avlet for å fungere med og leve i samspill med mennesker over mange tusen år, kan føle empati(selv om jeg kanskje heller ville kalle det "omsorg" og "bekymring"), at de kan være bekymret for hvorfor et menneske er lei seg og ønske å gjøre noe med det, ser jeg ingen grunn til at ikke skal stemme. En hundemor eller voksen hund reagerer sterkt på piping fra valper, og det tror jeg ikke er bare fordi instinktene skrur på en "bryter" i hodet som sier "gå og se hva det er og fiks det" når de hører lyden. Det er mye mer evolusjonært effektivt å ha en følelse som gjør at du ønsker å gå og sjekke det. Mennesker og hunder (og enkelte andre dyr) reagerer på valpe/babylyder med bekymring, omsorg og et sterkt ønske om å tilfredsstille de behovene babyene/valpene legger for dagen. Jeg tror det er et instinkt hos oss begge, men jeg tror instinktet føler til at følelsene fremkalles hos oss begge. Jeg sier ikke at hunder er mennesker, jeg vil ikke at de skal menneskeliggjøres, men jeg tror dyr generelt har mye mer følelser enn de fleste mennesker er villige til å akseptere. Jeg mener sterkt at alle dyremødre elsker ungene sine. Det er evolusjonært nyttig å elske noen som har dine gener, da vil du beskytte dem. Jeg tror og vi gjerne ikke vil tenke på det fordi vi ikke vil tenke på den stakkars kua som da står med følelsen av at ungen hun elsker og vil beskytte, er borte. Bare fordi hun skal produsere melk til oss. Jeg tror ikke dyra står og tenker over hvor høyt de elsker noen og hvor mye de savner noen og hvorfor de gjør det og alt det der. Men jeg tror de har den følelsen av kjærlighet for noen som ikke man kan forklare, som en mor elsker sitt nyfødte barn og vil beskytte det, uten noen dypere forklaring på det. Ikke fordi man kjenner hverandre så godt og setter pris på det osv. Og empati er en følelse jeg ikke tror man trenger høyt utviklet intelligens for å føle. Det er da bevist hos aper at etter at en mor mister en unge som dør, får hun høye nivåer av stresshormoner. Disse synker når de andre i flokken viser omsorg og sørger med henne. HVORFOR skal ikke andre dyr kunne føle det samme?

Nesjøen står det på det vannet på google maps iallefall.. Edit: nå da?? *frustrert* https://maps.google.no/maps?q=nesj%C3%B8en&ie=UTF-8&hq=&hnear=0x466c4b0480fddb49:0x4264fcf4469665a3,Nesj%C3%B8en&gl=no&ei=acx0UoOaNqfV4gTw4IGIDQ&ved=0CCoQ8gEwAA

Er ikke det vannet som ligger rett over 8-tallet i SAS4418 på bildet? Kunne minne om det i formen. Leit det opp på et kart? ^^,

Hvis du ikke vil skrive et anonymt brev, fordi de da skjønner at det er dere, og du ikke vil ta det opp ansikt til ansikt, så er det jo ikke så mye mer du får gjort. Du kan kanskje klage til politiet, si ifra at det er mye bråk, dersom det er før sju om morgenen og etter ti-elleve om kvelden, men da får de jo igjen vite at det er noen som har klaget, selv om de ikke nødvendigvis får vite hvem. Og hvis det bor så få der at de vil finne det ut med et brev, så vil de sannsynligvis skjønne det om politiet tar kontakt og sier det har vært klaging på bråk fra hundene. Eventuelt Mattilsynet, men de har vel ikke rett til å gjøre noe med mindre det er snakk om dyrevelferden. Og igjen, da får også naboen vite at noen har klaget, selv om det er anonymt. Så om du vil være anonym, har jeg egentlig ingen tips, hvis det bor så få oppi der at de skjønner det er dere uansett. Mitt beste råd: Sett deg ned og skriv ned det du vil si på en pen måte, formuler deg hyggelig, at du har full forståelse for at det ikke er bare lett å få tilpasset hundeholdet med 4 hunder, men at bjeffingen er litt plagsom for dere. At du ikke mener på noen måte å skape dårlig nabostemning, men du vil gjerne si ifra slik at det kanskje kan gjøres noe med? Kanskje at du gjerne kan komme med tips til trening på å ikke bjeffe dersom de trenger det? Skriv ned alt sammen, og la samboer eller en god venn få lese gjennom det for å se om du har formulert deg ok. Så går du gjennom det noen ganger, tar med deg lappen i lomma, og går bort til naboen og spør om det kan passe å snakke sammen litt. det er en høy terskel å klatre over, men det kan kanskje på sikt føre til et bedre naboskap!

Vi har tre, det er null problem. enten er det yngste tispa og hannhunden som leker drakamp, mens eldste tispa ligger og slapper av, leker med oss, eller blander seg i de to andre og kjefter litt, eller så er det tispene som leker mens hannhunden ligger og slækker, eller koser med oss. Ute så herjer de alle sammen hvis de har lyst, eller bare to, eller bare en. Nå er jo dette en "løpe-rase", litt myndete i type lek og gemytt, så de eeelsker jo å løpe etter og jage hverandre, en foran med en leke og de andre etter for eksempel. Da er det ingen som er utenfor. Men det kommer sikkert litt an på rase, individ og type lek også? Jeg skal ikke ha flere enn tre med det første, det fungerer greit og er nok å holde styr på på tur, men har lyst på en fjerde en dag

Vi har meldt på alle tre etnahundene, altså en junior tispe, en ch tispe og en ch hannhund. Vet det kommer minst to til, en junior tispe til (søster til vår) og en svensk unghund? åpen? hannhund. Vi er der hele helgen i rasestanden til Podencoklubben også, kom gjerne innom og hils på, kos vakre hunder og få en pepperkake eller to!

Hunder i flokk med flokkmentalitet er noe helt annet enn hunder en og en. Mine tre reagerer mer på andre hunder når de er samlet alle tre, enn hvis vi har med bare 1 eller 2.. Helt klart. Og hunder ER flokkdyr, de er ikke laget for å akseptere alt og alle på det de ser på som sitt område (uansett om det nå er hagen/hundegården de bor i til vanlig eller om det er en plass de pleier å gå tur eller hva som helst). Vi vil at de skal akseptere alt og alle, overalt, men det er absolutt ikke alle hunder som er sånn skrudd sammen, uten at det er totalt unormalt og ekstremt dårlig mentalitet. Hadde de skadet denne hunden så kunne man snakket om farlige hunder, men det ser da absolutt ut som om de har "skremt" den andre hunden mer enn skadet. Og når hundeeier til vanlig har et godt, trygt hundehold, så bør han da jaggu få en sjanse til den ene gangen det skjer et uhell..? Mine 3 kunne sikkert også skremt vettet av enkelte av naboungene (som ikke er vant med hund/er litt forsiktige/redde for hund) dersom de hadde stukket av og løpt alle tre mot ungene, Lundii hadde definitivt bjeffet, og de hadde vært raske. De hadde kanskje hoppet på dem, og de kunne veltet/klort dem. Hadde ungene løpt så hadde de helt klart løpt etter/med. Selv om de ikke hadde angrepet på noen måte så kunne fint ungene og foreldrene sett dette som et angrep. Nå forventer jo ikke jeg at det skal skje noen dag, jeg sikrer hundene mine, men skulle noen ha åpnet porten når jeg slipper dem ut om ettermiddagen så kunne det ha skjedd.. (selv om jeg alltid pleier å gå ut døra først så kan ting skje..) Skal da mine hunder avlives/omplasseres fordi det skjedde, eller skal jeg få sjansen til å sikre dem bedre, med f.eks port med hengelås på, eller bedre rutiner på å sjekke at porten er lukket før jeg slipper ut?

Først og fremst var det visstnok (etter det jeg har hørt, jeg har ikke sett dokumentasjon på det) at man i Spania (og andra land rundt der?) må betale hundeskatt hvis man eier mynder, og podenco-typene var de vanlige jakthundene der. EDIT: Og jegerne ville jo da såklart ikke betale skatt for å eie jakthunder.. Ellers så er de jo innlemmet under 5-7, som er urhundtyper. Jeg forstår det ikke helt da de er mye mer mynde enn spisshund, men.

Hahaha stakkars lita! Det der er som å se Lundii i regnvær, da gjør hun sånn. I snøvær vil hum helst løpe hjem, for da er det jo kaldt på beina også, og man får snø i ørene og sånn. Er det bare kaldt, med snø på bakken men oppholdsvær, så kan vi fint gå lange turer, da innpakket i litt dekken og potesokker, og lue hvis det er veldig kaldt. *leite opp bilde* Edit: Chiara på vintertur ca 4 mnd gammel.

Ja jeg var superskeptisk når Martin skulle gå lisensløpet sitt med Lundii som støttehund, i bøttregn, de var jo absolutt ikke fornøyde med å skulle ut i regnværet. Men det gikk SÅ fint med en gang vi kom på banen og de skjønte hva de skulle. Men å gå tur i regn derimot, det er unødvendig. I bånd vil man bare stoppe/snu, løs gjemmer man seg under nærmeste busk eller prøver å løpe hjem.. Edit: og haha, syns jeg ser henne løpe rundt med hundesolbriller i regnværet! :lol: Edit 2: Jeg er fortsatt urettferdig mot Martin. Han prøver ikke å stoppe/snu, eller stikke hjem. Men halen henger, ørene står rett ut til siden og han subber avgårde. I regnvær. Vind og snø gjør ham ikke så mye, da er han mer med.

Lite trim her = hunder som sover i sofaen, og har drakamp med leker innimellom. Mye trim her = hunder som sover i sofaen, og sjeldnere har drakamp med leker. Så strengt tatt ingen stor forskjell på mye/lite trim, de virker ikke mer "passifisert" i perioder der det er lite trim. Som f.eks når det er møkkavær ute, for de VIL faktisk ikke være ute når det er møkkavær. Da må jeg draaaa dem med meg på tur, de snur og piper, drar hjemover, de fryser, og de hater meg helt klart. (Ser det på blikkene de sender meg når de har kommet over "herregud hva er det du gjør mot oss?!"-fasen..) De løper og gjemmer seg når jeg finner fram bånd og seler, selv om jeg oppfører meg som vanlig. Og da er det faktisk ikke gøy å gå tur heller, når man føler man regelrett mishandler hundene sine.. Da vil jeg heller ta en økt på kjøkkengulvet med hver av dem med litt hjernetrim, dersom de gidder komme ut fra under teppet i sofaen, der de som regel gjemmer seg når det er ekkelt vær ute.. Edit: okei, JENTENE sender meg hat-blikk. Martin bare innfinner seg med at verden er ekkel og prøver å unngå at han legges merke til. Han gjør ikke så mye utav seg han. Annet enn at han drar som en tulling når vi snur og går hjemover igjen, må være litt streng da for at han skal gå pent. Men jentene DØR på seg når det regner/blåser/sludder/snør. Unntatt hvis man er på Lure Coursing. Da er ikke regnvær så farlig altså. Er det fint vær derimot og vi ikke går tur(hvis vi f.eks er syke eller det skjer noe spesielt på kvelden) så er de fornøyd med å få løpe og leke i hagen. Helt klart. De er også MINST like fornøyd etter en løpe løs-tur i skogen på 30 minutter, enn etter 3 timer båndtur langs veier.