Cloudberry

Først; for ei nydelig lita pie soelvd! Helt skjønn Tenker masse på deg Marie. Gleder meg til å høre om den fine lille tulla di Imellom besøk, syk mamma og sykt barn har jeg ikke hatt så god tid til denne tråden i helga, men jeg har omsider ført over et lite bidrag jeg også. Og jeg synes forresten at om du vil, så skal du bruke de på deg selv. Kanskje en frisørtime eller en ansiktsbehandling eller noe om et par-tre uker? Masse lykke til, aldeles snart er hun her!!

Gratulerer så mye med jenta, velkommen til verden Tuva Marie!

Interessant Mine hunder vet definitivt at jeg ikke ser dem iallefall. Tenkte på det senest idag. Jeg gikk på badet og låste døra bak meg, og tvert hørte jeg at begge hundene hoppa ned fra sofaen og tok seg en runde inne på kjøkkenet

Så spennende, masse lykke til!

Åå, føler sånn med deg Men jeg har ikke så mye trøst å komme med, annet enn at det fortsatt er slik at for hver dag som går, er du en dag nærmere.

Mm.. 2 ganger har jeg møtt settere på rømmen. Panikken lyste ut av øynene deres, og de oppførte seg mer som sky og ville dyr enn domestiserte familiehunder. Fikk ikke tak i noen av dem Uva ble skremt på tur en gang, men hun rømte instinktivt (?) rett hjem heldigvis. Nå var dette bare en halvtimes gange innover skogen, og hun er godt kjent i området, så kanskje det var derfor hun fant hjem uten problem. Ingen av våre stikker av heldigvis Uva kan sprette avgårde noen ivrige meter hvis hun ser rådyr eller skogsduer. Men hun er aldri ute av synsrekkevidde, og kommer tilbake etter en innkalling eller to

Synes denne også er lesverdig.

Uff.. Unnskyld. Det er vondt å tenke på hva du eventuelt har misforstått her. Jeg skal være mer forsiktig i fremtiden, ElZorro beskriver fint hvorfor dette er en tråd man skal være litt ekstra fintfølende i. Kjempefine bilder av en kjempefin gutt

Å, Mari Jeg håper ikke det var jeg som var spiren til dette? Jeg maser om at H har sovet så mye, fordi jeg opplevde i mitt svangerskap at det var en opplest og vedtatt umulighet, punktum. Så mange rundt meg kom med alt fra slike teite "Ja, du får sørge for å sove deg opp for de neste 18 årene, mohahah" til forsiktige antydninger om at barseltiden er alt annet enn rosa babylykke. I den grad at jeg endte opp med å grue meg mye mer til barseltiden enn fødselen, og det er jo litt i overkant. Akkurat som Ida ville jeg bare komme med litt motvekt og nyanseringer, for det er jaggu litt trist å grue seg til den første tiden med sin nye baby også. Og jeg håper inderlig at folk forstår at jeg ikke mener det handler om innstilling dersom man blir sliten av å oppleve det dere opplevde, eller det hun i barselgruppen min opplevde. Eller at jeg mener dere ikke er like glade i ungene deres dersom dere uttrykker noe annet enn rosa babylykke-minner fra de første ukene, månedene, året. Æsj, nå angrer jeg på innlegget jeg posta før idag, jeg får ikke til å forklare så veldig godt hva jeg mener her merker jeg.

Ja altså, søvnen til en nybakt mor er jo ofte designet for å takle nattevåk Jeg sov iallefall ekstremt lett, våkna av hvert minste lille knirk og var lys våken på et blunk. Og sovna etterpå like kjapt. Nå er det litt tyngre, jeg er trøtt når hun vekker meg om natta og sånn, men jeg sovner veldig kjapt igjen etterpå fortsatt. Den deiligste søvnen jeg noensinne har hatt, var den dagen vi kom hjem fra sykehuset. På sykehuset hadde vi jo H i senga mellom oss, og da ligger en nybakt mor på sida, med rompa utfor kanten og legger knapt merke til det, for hun kikker jo på lille vidunderet sitt. Søvnkvaliteten ble jo deretter. Men da vi kom hjem, fikk inn alle ting og alt føltes som det var på stell, la vi H i vugga si. Hun sov selvsagt, så da gikk jeg og la meg i senga mi. Flat ut på rygg, alene i min egen kropp, helt 100% avslappa. Der sov jeg som en stein i en times tid, og følte meg som et helt nytt menneske etterpå, kunne leve resten av livet på den søvnen jeg fikk da Jeg må si jeg er ganske misunnelig på dere som straks skal føde.. Ikke ventetiden med alle vondter og ubehageligheter, nei. Men fra øyeblikket fødselen starter og man vet det, fødselen, og de første øyeblikkene og timene og dagene med den lille...

Ja jeg mente ikke å motsi deg eller noe sånn, ser at det kom ut litt klønete. Men det du påpeker er et utrolig viktig poeng. Helsesøstra mi sa mye av det samme til meg på 6-ukers. Hun spurte hvordan det gikk, og jeg fortalte at alt går fint og at vi "fortsatt venter på at det skal bli vanskelig", mest på spøk. Men hun fulgte det selvfølgelig opp, og spurte hva jeg hadde trodd skulle bli vanskeligere. Tja, søvn for eksempel, sa jeg. -"Er dere ikke oppe om natta og ammer da?" -"Joda, 3-4 ganger hver natt, men hun spiser jo og legger seg rett ned igjen, såpass må man jo tåle" -"Nei, det er det slett ikke alle som tåler faktisk. Og det at du ikke synes det er vanskelig har minst like mye med din egen innstilling å gjøre som hvordan H er og ikke er". Så ja, det er et veldig viktig poeng du kommer med der. Og med tanke på at jeg ikke hadde hørt om slike sovebarn før, så er det nok vanligere å ha litt mer styr om natta feks, enn vi har hatt. Men det er slett ikke uvanlig at man får sovet også, det var bare det jeg ville frem til. Men enig med deg i at det er bedre å bli positivt overrasket Jeg har hatt et par i barselgruppa som har hatt det motsatt, og syntes de første ukene var ekstremt slitsomme. De har hatt gråtebarn da, hvor ene gutten spise hver 2. time, og brukte halvannen time på å sovne igjen etterpå, hver eneste natt. Om ikke tanken rundt nattevåk har slått en før man plutselig skal leve sånn, så er det nok beintøft. Lillesnuppa mi er forøvrig 8 måneder idag! Hvor er pauseknappen?

*klippe bilde* Bare vent til du legger henne oppi der. De er som et lite frimerke oppi den store senga Og så kan jeg fortelle at det slett ikke behøver å bli sånn heller Inatt for eksempel, H la seg klokka 19.15, våkna i tre-tida tipper jeg og fikk pupp, og sov til 6.15 igjen. Det er normalen her nå for tida. Hun var 7 uker første gangen hun sov en 12-timers natt. Jeg må bare si det, for jeg synes det er overveldende mange skrekkhistorier om hvordan det er å ha spedbarn. Jeg gikk og psykisk forberedte meg på at dette kom til å bli så uendelig slitsomt, så når H kom og var den sovedukka hun er, så måtte jeg spørre helsesøster om det var mulig at hun sov for mye? For noe sånt som dette hadde jeg aldri hørt om før. Joda, de aller fleste må jo belage seg på mindre søvn, men det er ikke gitt at man ikke får sovet ut de neste 3-10 årene selv om man får barn Jeg personlig sov mye mye dårligere de siste månedene av graviditeten enn jeg gjør til vanlig nå.

Det er 5 år mellom oss

Ja, det er uten tvil mye mer avslappende for meg å være hjemme enn på jobb. Det er vel en kombo av at jeg har ei utrolig blid og "enkel" jente som har vært tilfreds fra hun ble født, og det at jeg har en krevende jobb med høyt tempo. H var mye blidere etter duppen sin ja. Nå kryper hun rundt og prater med seg selv Jeg ser en liten strek der tann nr 2 kommer, så det var nok den som plaga henne i natt. Kjenner den ikke ennå da, men håper den bryter gjennom snart.

Ikke sant. Jeg har prøvd å strikke mens jeg ser på tv, men jeg må enten strikke eller se på skjermen. Synes den er littegrann vanskelig for å være merket som nybegynner-oppskrift egentlig. Men det er jo kun pga patentstrikken, jeg brukte noen runder på å ikke knøvle med de vrange maskene.

Ja det håper jeg også Hun sover fortsatt, og det er lenge siden formiddagsduppen har vært så lang, så hun var nok sliten og trøtt stakar. Jeg holder på at hun kommer på søndag. Morsdagsgave

Takk Er ikke så farlig med meg da. Nå har hun sovet 2 timer i vogna si, og jeg har hatt rompa planta i sofaen like lenge, det følte jeg var lov idag Synes litt mer synd på pappaen, men. Det blir vel min tur også å dra på jobb etter mer eller mindre null søvn. Godt at du har fått sove, endelig! Håper at fødselen din starter når du er uthvilt. Jeg ble veldig glad og spent når fødselen endelig kom igang her, men jeg må innrømme at jeg rakk å tenke at "Svarte at jeg ikke fikk sove litt først!". Jeg var som en zombie hele natta, og sovnet faktisk mellom noen rier. Man er ganske trøtt når man rekker å sovne midt i riepausene som varte bare ett minutt, og attpåtil føle at det hjelper

Åh, jeg er misunnelig på dere som strikker så fort! Men men. Jeg er ganske stolt av meg selv likevel, for det ser ut som at stripekjolen faktisk blir ferdigstilt Nå er jeg halvveis i andre ermet. Det lønte seg å ha starta på bolen ørten ganger, for ermene fikk jeg til på første forsøk, på tross av at jeg aldri har strikka med fem pinner før

Hum, jeg skulle ikke skrevet det der om godt humør på tross av tenner H våkna omtrent samtidig som jeg la meg igår, rundt midnatt, og fikk være med i senga vår. Hun har grått, sutra, snurra rundt 1 zillion ganger, sparka, lugga, sutra, klora, sutra. Og sutra. Og sovet bittelitt. Jeg tror dette må være den mest urolige natta vi har hatt siden hun kom. Veldig grinete og dårlig humør på morgenen idag også, men det er jo ikke rart. Både kløende, vonde gommer OG ei dårlig natts søvn, hvem som helst blir grinete da. Nå må bare mammaen huske å ha en av biteringene i kjøleskapet til enhver tid, det virker som de lindrer godt. Dentinox tror jeg vi dropper, syntes det var skummelt å lese om bivirkningene som har dukka opp.

Nei, godt spørsmål.. Når det gjelder venner tror jeg det hadde vært helt ok. Men så er jeg under gjennomsnittet opptatt av legning da, jeg synes rett og slett ikke det er så interessant. Da en barndomskompis kom ut av skapet var det som om en brikke falt på plass, "Aha, selvfølgelig er han det" tenkte jeg, uten at jeg hadde lurt så mye på det på forhånd. Men det var ikke en større aha-oppdagelse enn da en annen barndomskompis fortalte at han utdanner seg til lærer liksom. "Aha, selvfølgelig bør du bli lærer". MEN, stort men. Foreldre og barn, det hadde jeg nok brydd meg litt mer om. Foreldre fordi det da naturlig nok innebærer at mamma og pappa ville skilt seg, og det er jo en trist opplevelse selv om man er voksen og utflytta forlengst. Og kanskje opplevd sinne? En følelse av å ha blitt lurt i oppveksten kanskje.. Og om jeg får et homofilt/transkjønnet barn, vil nok det oppleves trist og vanskelig fordi det er vanskelig for barnet (antar jeg, i de fleste tilfeller). Støtte vedkommende håper jeg at jeg kan gjøre uansett. Når jeg tenker meg om var kanskje reaksjonen min til barndomskompisen min litt fornærmende? Det er jo en kjempe-big deal for ham liksom, og så svarte jeg bare "Åja, så fint :)" eller noe i den duren.. Som sagt, i utgangspunktet synes jeg ikke det er så interessant.

Venter i spenning her Jeg husker jeg var veldig mottagelig for alle velmente ord om å slappe av (på tross av nattevåk og det som hører til), helt til den magiske termindatoen og humøret mitt gikk i dass. Needless to say, jeg føler veldig med dere! Men jeg drister meg likevel til å si at snart kommer de nydelige små byltene som snur oppned på allting, og da vil all ventingen være helt verdt det

Egentlig møttes vi aller første gangen på en fest, men jeg kryssa av "På skole". Vi gikk på samme vgs ett år, og det ble mye prat i pausene, og litt skulking for vi hadde ikke tid til annet enn å prate med hverandre.. Hihi. Nå har vi vært sammen i 12 år, samboere i 10, og foreldre sammen i 8 mnd

Nå har jeg sukket og aaawwwet og meg gjennom en drøss bilder av nydelige prikkebebiser, og jeg ble så henført at jeg glemte havregrøten som stod på ovnen. Nå spiser jeg frokostblanding

Søndag kommer hun, tror jeg. Søndags formiddag

Spennende Men for hver dag som går er du en dag nærmere, Marie