Cloudberry

32 uker idag, fysen på ALT, og synes hun begynner å bli littegranne tung der inne... Jeg lurer på om første svangerskapet oppleves lettere for de fleste fordi det er så mye nytt og spennende? Alle jeg kjenner synes svangerskap nr 2 var mye tyngre enn det første. Må si meg enig i det gitt.

Jeg kan si både å ligge på ank og otta. Men tror ank er vanligst. Og jeg får ofte fnatt, fikk meg en god latter da en kompis hadde googla det for meg

Å, denne tråden tenkte faktisk jeg også på I år lurer jeg på å lage krydderhylle av en trepalle. Og kanskje så noen nye stauder, men dette har jeg jo nada peil på. Hvordan gjør man det? Jeg ønsker meg grønne fyldige tuer, med små blomster på. Staudebedet mitt er skrått med steiner, og litt leirete jord. Tror det er H4. Og steiksol hele dagen på finværsdagene om sommeren. Noen som har staudetips?

Vi handla vel bare bleier selv de første månedene (året?), resten var mer enn dekka av innholdet i de boksene Men så brukte vi lite kremer og sånt da.

Jeg innrømmer det - jeg har fått sånn gravid-dilla på enkelte lukter. Høyt oppe på lista står kjellerlukta vår (betong, støv og vaskemiddel i salig forening), diesel og klorin Veistøv er også deilig, jeg fikk faktisk et biiiittelite innfall om å smake på det tynne, fine laget med støv som lå på bilen min her om dagen Men jeg greide å styre meg for den da. Jeg kan ikke huske å ha hatt dilla på lukter i forrige svangerskap, bare forsterka luktesans den gangen også. Men disse deilige luktene kjenner jeg så sterkt at jeg nesten kan smake dem øverst i halsen. Jajamensann.

Her og H sparka aldri så hardt at jeg fikk direkte vondt, men de siste ukene lå hun jo ganske rolig, og sparka mot ett og samme punkt. Kjentes ut som jeg hadde blåmerke fra innsida etterhvert Jeg kalte henne forøvrig "dokka mi" i en eller annen sammenheng igår. Det er ikke noe jeg pleier å si, og hun satte opp et forundra ansikt og sa "Neiiii, er ikke dokka!" "Hva er du da?" spurte jeg. "Jeg er mamma sin lille skatt!"

Jeg skjønte ikke helt om dette skulle være relatert til størrelsen på babyen eller svangerskapsdiabetes? Men uansett er det jo helt på en prikk det du sier. Det er strengt tatt ikke noe vits i å grue seg til fødsel, for man aner ikke hvordan det vil bli, og man får ikke gjort noe med det på forhånd uansett. Etterhvert som mitt første svangerskap lærte meg at jeg kunne ikke kontrollere noe som skjedde uansett, så ble dette faktisk mer betryggende enn skremmende

Jeg for min del tror ikke jeg noen gang skal ha to hunder samtidig igjen. Det var nok mye vår egen feil, som ikke innså at i tillegg til å oppdra valpen måtte vi "oppdra flokken" tvert vi hadde to. Der feila vi, og de årene vi hadde to stykker var det mye styr. Vi hadde to tisper, som ikke var spesielt begeistra for hverandre (= lite glede av hverandre, iallefall den ene veien), men de hadde aldri noen store konflikter seg imellom. Det var bare alt det andre styret som ble slitsomt i hverdagen. Eneste jeg har lyst å påpeke er at man skal være litt forsiktig med å forvente at hund nr 2 blir som den første, selv om det er samme rase. En jeg kjenner har to av samme rase og linjer faktisk, og de er virkelig som natt og dag. Men de trives godt sammen da, yngstemann er bare særs mye mer krevende enn eldste Jeg svarte vel ikke på noe av det du lurte på, men jeg poster da lell

Her brukte vi ikke smokk, vi ga opp. Hun hadde et enormt sugebehov i starten, men det gikk raskt over. I mellomtida ville hun ikke ha smokken noe særlig, så det endte med at vi ikke brukte smokk. Og eegentlig synes jeg det var helt greit at det ble sånn Et lite tips; Barnas hus har 25% rabatt på valgfri vare ut morgendagen. Greit om man skal kjøpe noe som koster litt, jeg sparte noen hundrelapper idag på tripp-trapp til lillesøster Det er forøvrig det eneste hun får, stakkar. Alt annet må hun arve. Sånn er det å ha ei storesøster født på samme tid som en selv

Hurra! Gratulerer med fint kull

Lykke til

Å, den forklaringa har jeg ikke funnet/sett. Men det betyr jo strengt tatt at det har skjedd en menneskelig svikt i form av feilvurdering, to ganger, før det til slutt ble for seint? Skjønner at barn ikke er små voksne, men vurderinga av pasienten må vel gjøres med utgangspunkt i de forutsetningene man har? Blant annet vissheten om at han måtte være frisk nok til å tåle reisen før han eventuelt ble sendt, slik at terskelen for å henvise videre blir lavere når man vet om reiseveien? De har jo aldri garanti for helikoptertilgjengelighet heller, liksom.. Helt forferdelig sak, uansett

Såvidt jeg skjønner var gutten hjemme i helga i stedet for på barneavdelinga i Ålesund. Når han da kom inn igjen var han så dårlig, at han døde under transport til Ålesund eller Trondheim, fordi han da måtte til en åpen barneavdeling. Men hvorfor iallverden måtte han det? Det er sikkert en logisk forklaring på det, men jeg har jo ikke peiling på noe sånt, så for meg fremstår det hele helt uforståelig, for ikke å si tragisk og meningsløst.

Er ikke til kontrollene det er "kritisk", men nettopp hvis det skulle skje noe, som Fillerya er inne på Man spør jo som man har vett til, eller? Jeg forstår ikke hvordan gangen i tragedien i Kristiansund må ha vært. Hvis et barn er livstruende sykt, hvorfor må det være en åpen barneavdeling som behandler? Kan ikke legevakt/akuttpersonell ta imot barn? Det må jo ha vært en eller annen ekstraordinær medisinsk situasjon som førte til at ungen istedet for å bli behandlet, dør i helikoptertransport? Jeg fatter det ikke

H slutta å sove i helgene sånn gradvis og hadde vel slutta helt da hun var 2,5 år. Derfra tok det bare en måneds tid før hun hadde slutta i bhg også. Det bare gikk over av seg selv, hjemme hadde hun ikke lenger behov for dupp på dagtid. I barnehagen fikk hun velge selv, og det gikk gradvis over der også. Og ang helsekort, jeg har fått streng beskjed i begge svangerskap om at helsekortet skal jeg alltid ha med meg, så det ligger alltid i ei plastlomme i veska. Underlig at det er noe som varierer fra sted til sted, egentlig?

Du får trøste deg med at det jevnt over er "enklere" å være a-menneske slik samfunnet er lagt opp, hjelper ikke deg da, men A littegrann. H er notorisk b-menneske egentlig, og snur kjapt om til å sove 22-10 hvis hun har fri mer enn ei helg liksom. Det har hun ikke fra meg gitt, hilsen a-menneske. Nå sitter jeg og moter meg opp til å bære henne i seng.

Beats me! Snakka med mamma i fem minutter i telefonen nå, vips, var hun borte. Hun henger fortsatt litt igjen etter at dagsovinga ble kutta ut. Men til gjengjeld kommer hun til å sove til vi vekker henne 06.30 imorra, og i motsetning til å være pottesur, kommer hun til å være uthvilt og i perlehumør Så jeg har egentlig ikke noe å klage på, annet enn at det er jo gørrkjedelig for meg at hun sovner så tidlig..

Helt nydelig @Irenen! Uff, her har vi hatt en smådramatisk ettermiddag. H sto med hånda i døra når pappaen skulle lukke den. Det er ei stor, tung terrassedør i glass på skinner som ikke glir sånn kjempebra, så han er ikke forsiktig når han lukker akkurat. Og der var selvfølgelig tommelen til H Men det ser ut til å ha gått greit, vi var først helt sikre på at det der måtte bli brudd, men det ser ut til at hun slipper med en klassisk blånegl. Men, hvordan vet man om man skal stikke hull på dem? Uff, jeg ble helt kvalm og pappaen knust. Jeg tåler ikke sånt med negler, jeg synes selv det er så vondt at jeg vil besvime og det var ikke noe bedre å se at hun fikk så vondt Nå ser hun Vennebyen på netflix og spiser pepperkaker og har fått tilbake humøret igjen, heldigvis. Noe av det første hun stotra etter at krampegråten ga seg var "Ikke doktor! Ikke sprøyte" .... mammaen må ta skylda for den. Etter en tur hos doktoren pga en allergisk reaksjon på mandag, kjøpte jeg boka Emma må til doktoren til henne. I den boka får Emma sprøyte, og det har visst gjort inntrykk Stakkars gullet mitt. Hun var fornøyd med å slippe doktor, men skuler litt på pappa fortsatt

But ofcourse! Men godt å høre lell. Men det er jo sikkert fort gjort å tolke litt ut fra det man leser heller enn å se det som faktisk står der, og akkurat dette temaet er jo viktig da. Så jeg gjentar gjerne i det kjedsommelige hva det var jeg ikke skrev Lykke til med bursdag! Minipannekaker i ulike former kunne kanskje vært noe? Steke i feks pepperkakeformer? Uff, du har all min medfølelse På slutten med H opplevde jeg det hele som psykisk tortur altså. Jeg hadde masse modningstegn flere uker før termin, og gikk ei uke over. Kombinasjonen med at det jo strengt tatt er direkte vondt med modning av og til, så går man jo der i en evig "nå? kanskje nå?" og gleder og gruer seg og whatnot. Jeg var så klar da fødselen endelig startet at jeg ble bare supergira og glad da jeg skjønte at det faktisk skulle skje. Det er jo en positiv ting i det hele. Håper du holder humøret oppe og får en fin fødsel når den kommer

Det ble voldsomt god dag mann økseskaft med hele den gi/ikke gi febernedsettende-saken Om noen skulle være i tvil; hverken jeg eller legen jeg kjenner har sagt at man skal gi ut over anbefalningene i pakningsvedlegg. Poenget var at disse anvisningene er vel innenfor det som er trygt, og at å gi innenfor disse begrensningene for å dempe sterkt ubehag ved feber er noe legen jeg kjenner mener at man bør gjøre. Puh! Beklager dårlig formuleringsevne, jeg er fortsatt groggy pga migrene. Er det forresten noen som har litt input til meg på hvordan jeg skal gå frem for å regne differansen mellom å få foreldrepenger utbetalt av NAV og fra arbeidsgiver? Feriepengene er jo enkelt å regne, men resten? Hvor finner jeg info på det? Og, gratulerer så masse med fireåringen @ Nydelig jente!

Ja jeg hadde ikke forventa at du skulle misforstå det jeg skreiv - jeg vet jo at du er en påpasselig mamma som tenker sjøl Men jeg fikk en liten lærepenge på dette lell, for man vet jo aldri hvem andre enn den man adresserer som leser/tolker/misforstår, og da er det litt dumt å videreformidle et slikt argument for å gi febernedsettende når barnet har sterkt ubehag (igjen, selvfølgelig innenfor anbefalt dose!) som ble gitt meg personlig. Naboen min visste jo hvem han snakket til og kunne vurdere sitt publikum, han visste at jeg ikke ville tro at det bare var å pøse på med masse paracet "bare fordi". Jeg er litt heldig der da, H responderer veldig godt på bare 1 paracet så vi er aldri oppe i en mengde hvor vi nærmer oss anbefalt dose i et døgn. Da har du ikke lest Rakshas innlegg, alt dette fjaset om utover anbefalt dose kom fra min lille anekdote. Raksha sa aldri noe om at hun skulle gi mer enn anbefalt dose

Dumt av meg å nevne det, for jeg mener virkelig ikke at man skal dikte opp dosering selv, men jeg skjønner at det er det dere leser ut av svaret mitt. Men ville du anbefalt Raksha å ikke gi ungen noe febernedsettende overhodet slik hun beskriver at situasjonen er?

Ikke jeg heller - uten en leges velsignelse, og det har jeg da heller ikke sagt at Raksha skal gjøre?

Gratulerer med 2-åringen @Marie Jeg henger ikke helt med, hvorfor skulle du ikke gi henne medisin? For at hun blir så bra av det at hun bruker energi? Huslegen vår (ja faktisk nærmeste naboen vår i den andre halvparten er fastlege. Vår og vår, men han har da kikket på H et par ganger og Uva en gang faktisk, hehe) har en aldri så liten kjepphest på dette. Han ville sagt kjør på med medisin som funker. Anbefalt dose på ibux og paracet til små barn er veeeeeldig forsikte anvisninger, ifølge ham kan man gi dem mye mer enn anbefalt dose hvis det trengs uten problem - men selvfølgelig kun hvis en lege sier det. Altså er det ikke noe risiko overhodet med å gi ungene innenfor anbefalt dose, og som han sier, det er ingen som blir fortere frisk av å ha vondt. Og særlig disse små som ikke skjønner helt hva som foregår, mener han burde slippe ubehaget hvis de kan. Så jeg stemmer for å gi henne, og bare passe på at hun ikke blir kald eller gjør noe annet som kan forverre forkjølelsen. God bedring! JEg er bare oppe og vaker. Hadde mitt tredje migreneanfall på fire uker idag, forrige gang var bare nå på lørdag. Jeg får bare aura-anfall, ikke noe smerter å snakke om, men jeg blir helt utkjørt av det. Mamma og samboeren mener jeg bør dra til legen, men han får jo ikke gjort noe med det såvidt jeg kan forstå. Men jeg blir drita lei av det

Hjalp ikke at hun gråt lettere hysterisk etterhvert også. Men jeg får meg ikke til å la være når jeg først har sagt at vi må. Noen ting kan man bare ikke velge vekk. Vi var heldigvis venner etterpå, jeg fikk lov å trøste og legge henne. Men det var skikkelig trasig altså