ida

*feil tråd*

Hva blir ditt nick da, da?

Eller Sverre Anker Ousdal med litt snål østlandsdialekt. Gauler: "Her kommer Klapp og der kommer Babb og nå skal det bli moro!"

Han er 61 år gammel, jo. Da går jeg for Robert Redford

Han er jo bitteliten, jo

Aleksander Skarsgård! Vi sender han til sjøs et par år først, bare Han må bli litt mer hardbarka! Husk at Harry er nærmere to meter lang!

Neiiiiiiiiiiiiiiiii, det vet vi jo at hun er. Vi vil se

Jeg befinner meg da sansynligvis ved collieringen på søndag. Vet enda ikke når eller hvor, men det ordner seg nok

24 og 25 august. Link

Kos deg med Ida, du. Men sånn når du orker, så gjør det ingenting om du spammer med bilder, heller

Nei og nei og nei

Gleder meg veldig til bytur med bittelitt shopping i morgen

Alle hunder kan bli med på langtur. Har møtt på chihuahuaer langt til skogs, jeg. Tøffe små rakkere og superhyggelige var de Nå er det vel ikke lov å ha med hund på turistforeningens hytter, tror jeg.

Åhhh, nå får jeg bilder i hodet av gjeterprøver på trehjulsyklende unger. Klasse 2 mopeder og klasse 3 biler. At ingen har tenkt på det. Har jeg fortalt at jeg ikke har sovet i natt?

Nei nettopp, men jeg tror at du forsto at jeg ikke mente at det er korrekt atferd, men ting en BC kan finne på å pusle med helt av seg selv om den mangler oppdragelse og/eller oppgaver.

Enig med oppdretterdamen, jeg. En myk, førervâr hund, er jo gjerne litt vâr på så mangt. Da jeg leste den canadiske tollerboka som en liten bibel, bet jeg merke i at de hevdet at en toller som ble skremt, kunne bruke år på -om noen gang- å komme over det. I tillegg kunne de bli redde i situasjoner som minnet om den de ble redd for. Derfor kreves det selvfølgelig en oppmerksomhet rundt dette, en viss skjerming mot raketter, drita fjollefolk etc og en pedagogisk og effektiv strategi for å få hunden til å avreagere, bli trygg igjen om den skulle freake ut for et eller annet. Dessuten vil tolleren gjerne bade. Det er en livsnødvendighet, egentlig. Å legge lydighetsstevner nær vann, kan være litt dumt for en tollerekvipasje. Sier det plask, forsvinner tolleren, for det som plasker skal plukkes opp. PLIKTENE KALLER!!! Selvfølgielig burde den være så lydig at den ikke lot seg affisere, men det er nå en del av det som gjør at rasen ikke nødvendigvis kan kalles enkel i enhver situasjon. Vår Solo vet allerede at det ligger et badevann ca 1 kilometer inne i skauen her. Hun har aldri vært der, men hun værer og trekker og sier så beskjedent at hun trenger et bad og vi kan bare gå denne veien, så kommer vi til kilden til alle livets gleder En BC skal for eksempel ofte samle og ordne opp i rekkene og syns alle burde gå sammen og ikke tulle rundt hit og dit. Det være seg biler, unger på trehjulsykkel eller de som faktisk hører til i turfølget

Tror egentlig vi ikke tenker så forskjellig, jeg. Nå har jeg akkurat lest en artikkel (intervju med en mor) i Aftenposten. Det faller stadig brikker på plass når det kommer til alt Ia slet med, også. Det er ikke bare lett å ligge flere hestehoder foran sine jevnaldrene på så mange felt. Selv om IQ-tester er noe tull, kan den gi en liten pekepinn om visse faktorer. Noen ganger skulle barna kommet med en oppskrift

Noen ganger er jeg glad for at jeg hadde pupper som var fulle av melk når de trengte å være det

Ok. Selvfølgelig, men da gjerne: "Så flott at du trøstet Siri da hun slo seg". "Så bra at du lånte bort spaden din. Ikke sant det er morsommere når alle kan leke sammen?" Det er jo ingen motstninger her. Jeg måtte faktisk be en assistent på SFO slutte å si at IA var pen. Hvilke verdier ville det gitt henne om hun lærte at det som var viktig her i verden var å se ut som en, eh ja, liten prinsesse? Samtidig er det en mammas rett å si at hun har de vakreste ungene i verden. Både inni og uttapå! Både til dem og om dem

Vi hadde toller i åtte år og jeg anbefalte ikke rasen til noen, tror jeg. Derimot hadde vi et par heftige diskusjoner her inne om at enkelte av oss mente at rasen vår var for krevende for de aller fleste

Så klart barna skal få skryt! Så klart de er flinke når de knytter skolisse, tar bussen alene for første gang, sykler for første gang, klarte å bære hjem posen med varer helt selv, sitter stille når du børster håret, selv om det lugger, får seksere på skolen, eller en treer i et fag de sliter med. Samtidig skal de få støtte og hjelp så lenge de trenger det, kanskje ubedt, kanskje litt uten at de egentlig vet det innimellom, uten at det betyr at det er noe nederlag. Hvordan få atferd til å øke i intensitet og/eller frekvens uten å forsterke den? Hva er det for noe tull? Alternativ 1; "Så flink du var som syklet helt til den benken! Jeg er superstolt av deg." Alternativ 2: "Så fin du er som syklet til benken." Jadda. På den andre siden er jeg i mot bestikkelser.

Fritt for Jaran!! Fuuuuuus og dobbeltfus! Såh!

Det var da noen som lusket i buskene, lurket i skyggene, rullet på grusen, eh, altså noen som er i gravideskapet enda Da hun som nå er 18 begynte i barnehagen som nesten tre-åring, sånn i fjor eller noe var hun nærmest sykelig sjenert (hvem skulle trodd det ). Vi snakket litt fram og tilbake og de lot henne bare sitte litt for seg selv og dingle, til hun fant ut av hvordan ting fungerte, de. Ingen dillet eller presset henne inn i sosiale greier hun ikke var komfortabel med, I samlingsstund fikk hun sitte på fanget og ingen spurte henne om skumle ting som hvilken sang hun ville synge, eller noe. I løpet av en måneds tid var hun supertrygg og hadde bestevenninne (Henning) og kjæreste (Benedicte) og var fremdeles sjenert, men trygg og sjenert fordi hun fikk lov til å bli kjent i sitt tempo og være seg selv. Verdens beste barnehage! Det er ikke farlig om ting tar litt tid. La det synke litt inn og bare han vet at det er en trygg voksen som ser ham, tror jeg det vil gå veldig bra, jeg

Jeg blir med, hvis noen gidder å kjøre meg, fordi jeg er lat

Noen ganger kan man kanskje prøve å flytte fokus fra seg selv og over på andre. Alle bryr seg mest om seg selv. Gå ut fra at de rundt deg også er mer opptatt av hvilket inntrykk de gir, hvordan de kler den nye sveisen om de er riktig kledd, sier de riktige tingene osv. Hvis du møter andre med en vilje til å gjøre møtet med deg så lett som mulig for dem, vil du få det samme igjen. Hvorfor skal vi elske oss selv? Vær trygg på den du er, de målene du setter deg og ha ren samvittighet i det du gjør. Du i deg selv, er bra nok. Det holder det. Jeg går ikke rundt og elsker hverken meg selv eller andre sånn i hverdagen. Jeg driter meg ut ofte og syns jeg er teit, gammel, urettferdig, ensom, sur og bitter. Innimellom. Men hverdagen er da ikke sånn. Jeg gidder da ikke bruke tid på å ikke tørre å gjøre eller si ting jeg har lyst til, fordi jeg er for redd. Redd for hva da? At jeg ikke skal være perfekt? At jeg ikke får være med å "leke"? At andre skal snu ryggen til meg? Vel, livet er fullt av hendelser som sårer, gjør oss små og kanskje latterliggjort og urettferdig behandlet. Livet skremmer livskiten av oss innimellom. Reis deg, stå innimellom midt i helvetet og brøl, ikke finn deg i at livet skal holde deg nede. Det er så mye morsomt som skjer, så mye kjærlighet å finne, så mange du kan bety noe for. Ikke snyt dem for det! Dessuten anbefaler jeg alle mammaer å skryte masse av barna sine. For store ting og små ting og bare fordi de er til. Elsk dem hemningsløst og si det til dem. Hver dag. Slipp dem samtidig ut i verden på egenhånd i den takten de trenger det for å klare å stå på egne bein. Gi dem troen på at de kan!