Nå er det lenge siden vi har hatt noen sonenhistorie her inne, så sånn i disse førpåsketider, starter jeg og sender ballen videre, så får vi se hvor vi havner
Etter mye virrvarr, mange og lange tråder som surret seg bort i alt mulig annet og diverse andre hindringer, var dagen kommet. Sonenfolket skulle på tur. Målet var Budapest, der de skulle redde en masse beaglehunder som var brukt i forskning, men som nå skulle omplasseres til kjærlige hjem i Norge.
Sonistene hadde leid en buss til dette formålet. Den startet tidlig en marsmorgen oppe hos Djervekvinnen og skulle snirkle seg nedover landet og plukke opp soniser underveis. Djervekvinnen hadde stått opp tidlig, luftet Nitro og instruert samboern i sånt som samboere trenger å instrueres i før man kan reise fra dem og så heiv hun kofferten i bagasjerommet og satte seg i bussen. Det var litt snålt sånn med en gang å sitte i en tom buss, men snart sovnet hun og hun våknet ikke før bussen tutet iherdig utenfor det neste sonenhuset. Der kommer det fire collier i fullt firsprang, men da de ser kameraet Djervekvinnen har rundt halsen, bråstopper de og setter seg på lang lang rekke og smiler. "Jøss" tenker Djervekvinnen, "det er de første bikkjene jeg har møtt som er trente posører". De sitter dørgende stille og sperrer veien, så Djervekvinnen tar hintet og knipser i vei. Tilslutt er hundene fornøyd og kommer svinsende og hilser passe uærbødig som hunder skal. Da hun banker på døra, blir den etter en stund åpnet av en litt hektisk Lill som er nesten reiseklar, men hun må bare skrive ferdig den siste lista til mannen. "Ja, jeg har bare skrevet fjorten lister, så det er ikke så mye for ham å holde styr på, mens jeg er borte!, sier Lill.Djervekvinnen smiler høflig og later som hun skjønner hva i alle dager Lill snakker om. Hun blir litt mer bekymret når hun ser bunken av lister Lill har i hånda når hun kommer på bussen, men hun sier fremdeles ingenting. Så setter bussen snuta videre sørover.
Jeg kaster ballen til IW