Vår toller er heller ikke begeistret for fremmede hunder. Når en ny hund skal innlemmes i flokken, tar èn med seg nyhunden og den andre Fibi (og de andre hundene), så møtes vi på avtalt plass i skogen. Der slipper vi Fibi og den som kommer imot med nyhunden sitter på huk og er superglad for å se Fibi. Fibi blir fra seg av glede over å se Ia (eller meg) langt inni skogen og innlemmer dermed nyhunden i gleden sin. Så slippes nyhunden også og vi går en tur i skogen sammen. Innen vi er hjemme er alt greit (i grunnen med èn gang) og hunden blir med inn som en selvfølge.
Her hjemme går hundene hvor de vil og sover i senga om natten. Tinka sover hos Ia når hun er hjemme, ellers sover alle i senga mi. Når vi er på skolen, er alle sammen sammen. Da vi passet Mozza, gjorde vi på samme måte og hun var en del av flokken i de ti dagene hun var her. Skulle det bli aktuelt, vil hun kunne komme rett inn, for nå hører hun til for alltid. Hunder er greie sånn
Nå har vi aldri fått valp og skal heller ikke få valp så lenge vi har Fibi. Ikke fordi vi er redde for at Fibi skal gjøre valpen noe, men fordi drittbikkjeoppførsel har det med å smitte og det er vi lite interesserte i.