Sunlily

*Celebi Men, slik er det jo med hundene. Man vet jo aldri hva man får før resultatene er avlest. Hundene er jo fortsatt de samme heldigvis uavhengig av hvilken bokstav de får, de kan jo tross alt ikke lese

Hun ble røntget i går Men i stedet for å sende med posten kjørte jeg de inn De har avlesninger på onsdager og fredager, men trodde ikke jeg kom til å få svaret i dag siden de publiserte like etter at jeg gikk ut av døra fra kontoret deres at behandlingstiden ville ta lenger tid enn normalt på grunn av ferieavvikling Passet meg veldig fint med en slik avrunding på uka etter Celebi sitt resultat, så nå er ikke alt bare sort

I går var Tirith hos veterinæren og røntget både hofter og albuer, og tok en aldri så liten tannrens i samme slengen Hun syntes grusomt synd i seg selv og måtte konstant ligge oppå meg. Om jeg reiste meg var det heeeelt krise Vel, siden vi bor i Drammen valgte vi å ta turen direkte til NKK med bildene i og med at de brukte så sinnsykt lang tid på å avlese Celebi sine. Rett etter at jeg hadde vært innom kontoret og satt meg i bilen igjen publiserte NKK at det på grunn av ferieavvikling ville ta noe lenger tid med avlesningene enn normalt. Typisk, tenkte jeg. Til tross for dette poppet det opp i mailboksen min for en times tid siden "Diagnosebrev HD". Jeg synes alltid at det er grusomt å åpne slike brev, særlig fordi det har vært så mye motgang den siste tiden, men heldigvis kunne jeg puste lettet ut for jaggu var hun B/B Denne uken har vært full av alt for mange følelser, og hele hjernen min er et eneste virvar av følelser, så helt ærlig vet jeg ikke om jeg skal gråte, le, eller smile. Nå har jeg hatt nok av action for en stund, så jeg håper på bare gode nyheter en god stund framover Viktigst av alt er at Tirithen er foreløpig frisk og fin, og at hun kan fortsette å leve et langt, lykkelig og bompete aussieliv

Og det var de B på begge hoftene til Tirith! Nå gjenstår svaret på albuene

Fikk tilbake røntgenresultatene på Celebi i går, og nok en dag med dårlige nyheter... Albuene var frie og fine, men hoftene var C, så da satt jeg igjen med en trist forvert, en trist oppdretter og en meg. Nå er jeg så lei av det ene etter den andre at jeg snart gir opp. Sistemann ut med røntging i dag, så får vi håpe resultatene er gode denne gangen i det minste

Og bare fordi jeg kan, så deler jeg litt bilder av Moltres og Renes besteforeldre også Renes farfar CH Windrift's Lattitude Renes farmor CH Harmony Hill Halifax Shiraz Renes morfar CH McMatt's Blue Graffiti Renes mormor CH Bayouland Hug Me Tighter Moltres sin farfar CH Bayouland Creme Brulee Moltres sin farmor CH RisingStar's Wings Of Angels Moltres sin morfar CH DunkinDounut Del Whymper Delle G.Jorasses Og til slutt Moltres sin mormor CH Normari Redberi Ideal

De er flotte, ja Jeg heller ser ikke det helt store i merlene, men for meg har en god hund ingen farge og det er jo også derfor jeg ikke har et problem med å gjøre en solid x solid-kombinasjon om jeg føler at det blir det mest riktige, og jeg selv ønsker det Har faktisk fått spørsmål "Liker du ikke merle? Sånn siden du ikke har noen selv og du skal pare Moltres med en tricolor..." De får samme svar som jeg først skrev; en god hund har ingen farge. Jeg ønsker ikke at DET skal være avgjørende for hva jeg har i hus eller tar hensyn til i et kull (så fremst ikke det er en merle x merle-kombinasjon, for det er jo ikke tillatt eller forsvarlig.)

Her er for øvrig valpenes besteforeldre: Slovakisk Junior Vinner Vinter Vinner 2010 Italiesk Champion Harmony Hill's Arrivederci "Mango" som er far til Rene er amerikansk import og bor i Italia. Han har vært testet på både ender og sau, trener lydighet og har vært stilt litt Kroatisk CH INT CH Lisboa Vinner 2012 Cau Fosca Here Ace Of Clover "Ace" er Renes mor og er nå pensjonert som avlshund, men trener konkurranserettet mot agility og rally lydighet, og står også for championat hos ASCA. Ace bor i Frankrike, er født i Spania, men er etter amerikansk importerte foreldre. Multi CH INT CH RisingStar's Heaven Sent "Rafe" er Moltres far, og har en lang tittelrekke, blant annet Amerikansk og Russisk Champion. Han er amerikansk importert og bor hos Moltres sin oppdretter i Russland, og har en rekke med avkom etter seg og har vist seg å produsere en rekke med championer ikke bare innen for utstilling. Rafe begynner å bli en gammel mann, og bikker 11 år i år, men er fortsatt en av Russlands mestvinnende aussier (nederste bildet er tatt ved nyttår, så jeg må si han holder seg ung og sprek). Tim Spirit Arabica Fraital "Flo" er født og oppvokst i Russland, og er også etter amerikanske linjer. Hun har hatt en fotskade som har gjort at hun måtte avslutte utstillingkarrieren sin før den egentlig fikk begynt ordentlig, men har vært et fint tilskudd i min oppdretters avlsarbeid. Jeg presiserer at jeg ikke eier noen av disse bildene

Tusen takk Satser på at jeg får til å holde tråden noenlunde oppdatert, ja I påvente av løpetiden, kan jeg jo friste med litt flere bilder av de flotte foreldredyrene bare i valpeform Alle bildene av Rene tilhører hans oppdretter og/eller eier Bildene av Moltres tilhører hennes oppdretter

Haha, det er nesten slik at jeg ikke tror det selv Men her er EFIT fra den dagen Er man redd for skitne hunder, så bør man ikke skaffe seg aussie hvert fall - for slik er livet med en Dess mer skitne de kan bli, jo gladere blir de og jo bedre er det

Ja, det kan være gøy Men når det er like hårete en time etter at du har støvsugd hele huset som før, så er det ikke så gøy mer Ja, det er ofte det beste Og ikke bare fra de samme linjene - for det om de kan se like ut, er det ikke alltid de er så like Ulike linjer og typer kan utgjøre en ganske stor forskjell. Jeg trives ikke med alle de ulike linjene og typene, så det gjelder å sette seg ned og finne ut hva en faktisk vil ha og faktisk møte en god del ulike individer. Og til syvende og sist er det også viktig å huske på at eieren også former de veldig, så selv om hunden er slik i enkeltes hender er den ikke lik i et nytt hjem. Det kjenner jeg flere eksempler på.

Åååh, Moltres sin halvbror ble BIR

Slik er det av og til Tusen takk

Tusen takk Nå er hun veldig fotogen også da, så hun tar seg generelt veldig godt ut på bilder

Ja, de er generelt veldig kule, men for spesielt interesserte Er ikke en rase som alle trives med, så mange går jo over til BC og Kelpie. De er sære, bompete og vet hva de vil, men lærer du deg hunden å kjenne så får man til det meste og litt til. Nagini som jeg hadde var jo en ganske kreativ hund som lærte en ting samme dag hun ble introdusert for det og kunne det fra da. Moltres er ikke heeelt der, og kan tilby ganske mye rart selv om hun har gjort det riktig sikkert 10 ganger i strekk, bare for å "avansere" det litt i aussiestil Nei, altså.. Aussien røyter to ganger i året. Først 6 mnd på vårparten, så 6 mnd på høstparten. Uansett hvor nakne de er, så er det alltid mer som skal av. Uansett om de er fullpelset er det alltid pels som skal av. Uansett. Så du kan faktisk stå med børsten helt til krampa tar deg og det er fortsatt mer som skal av. Det er helt sykt. Det er virkelig en never ending story, og får du deg en aussie vil du sikkert le av at andre har advart deg og trodd at folk bare overdriver...Vi gjør IKKE det Floker sliter de ikke med da, annet enn litt bak ørene og kanskje litt i buksene, men de klipper man som regel bare vekk Som illustrasjon til hvor skittavstøtende de faktisk er - dette er fra samme tur og skiller en times tid: Før Etter Ja, tenkte det samme

Det varierer jo veldig fra de ulike linjene og hvor mye hund du vil ha,og også hvor god jobb oppdretter har gjort med valpene Noe har det også å si på hvordan valpekjøper bevisst jobber med valpen når de har fått den hjem og så klart, men det ER mye dårlige linjer og individer der ute - det er helt klart En aussie er en kreativ hund som ikke alltid er like enkel å bli klok på, og det er ikke alltid man kan bruke samme læringsmetoder som på mange andre raser fordi aussien er litt sær og ikke alltid "gidder" om den ikke får noe ut av det, ja, eller om den selv mener at det kan bli gjort på en helt annen og "enklere" måte Det er ikke en rase for alle og en hver, men du får så klart individuelle forskjeller her og som på alle andre raser Du skulle nok ha hilst på Tirith, for akkurat dette er hennes sterkeste side Hun er en slik hund som "alle" liker uten noen rariteter, og hun har en skikkelig arbeidsmotor og er alltid klar Høyde og vekt varierer jo også veldig. Noen har veldig små individer og noen veldig store. Standarden sier 46-53 cm på tisper så spennet er stort. Vekten varierer jo også gjerne med hva man selv holder på med stiller man ut er de gjerne i showcondition, men går de AG er mange veldig lette og slanke for at tygden ikke skal være et hinder Mine tisper ligger på 50-52 cm og ligger alle på ca 20 kg, da er de i godt hold (Molten kan til tider være litt rulten de periodene hun forsyner seg selv fra fôrtønna) Pelsstellet er ikke så stress egentlig. Du MÅ jo ikke ha de klare til utstilling hele tiden. Ønsker man derimot å ha de klipte så er det tja litt stussing 1-2 ganger i mnd på poter, ører og hale/stump ☺ Børstingen kan du gjøre hver dag hele tiden og det vil fortsatt aldri ta slutt, så det handler mer om hvor mye tid du vil bruke på et evighetsprosjekt Pelsen i seg selv er veldig selvrensende og all møkk detter av så snart pelsen tørker (ellers hadde du aldri hatt en ren aussie,for de trives mer i gjørme enn på land)

Det er litt trist at vi har kommet til et punkt hvor man får ros for å fortelle noe så åpenbart som hele sannheten og ikke bare fokuserer på det positive. Det at noen velger å være åpen og fortelle om hva man sliter med, hva som er vanskelig, om en hund har uønskede resultater enten mentalt, helsemessig eller nesten til og med eksteriørt, kan føre til at man i enkelte tilfeller kan føle seg nærmest latterliggjort av bedreviterne, hengt ut av andre, eller også utestengt fra enkelte "vennekretser" og miljøer. Hvordan det kan ha kommet til et slikt punkt er for meg ganske uforståelig. Det er fortsatt litt mer akseptert å ha eksteriøre feil og mangler enn på alt annet. Fordi det er vanskeligere å skjule. Pelsrasene, slik som min egen, har jo enklere for å skjule feilene, og tro meg, til og med dette prøver man å skjule, i stedet for å bare godta at alt ikke er perfekt. For all del, jeg kan forstå at det kan skille mellom et championat og ikke, men samtidig... Om en er nødt til å jukse til et utseendet med børste, spray og saks, vil det ikke da egentlig per definisjon gå under faking? Og kan vi da egentlig si at hunden da er en verdig vinner? Vanlige eksempler er jo å klippe til bryst om hunden har nok pels, klippe til hasene for bedre vinkler, klippe til bedre over- og underlinje, bedre stopp, bedre kryss... You name it. Selvsagt er det jo opp til dommeren å bedømme og kjenne etter feil, men skal man virkelig dra den så langt at man er nødt til å gjøre endringer på hunden fordi den ikke er tilfredsstillende nok? En korthåret hund har man ikke mulighet til å skjule feilene på samme måte, og ofte synes jeg faktisk at det jevnt over er oftere at konkurrentene er jevnere og mer korrekt bygget i utstillingsringen, enn om man kjenner etter på de mer pelssatte rasene. Det er så klart min personlige oppfatning, og ikke nødvendigvis en realitet. Helseproblemer er jo et helt eget kapittel. Du har de som kun tester for det absolutt nødvendige, og de som tester for litt til. De som nekter for at det finnes svakheter på linjene slik som tannmangel, krypt, epilepsi, kreft, allergier, og alt annet lumskt, og de som skylder på at det må være den hunden i stamtavlen til den representative hunden som ikke er i slekt med din hund som har gitt det akkurat i den kombinasjonen. Du har de som faktisk får dokumenterte feil på hunden sin som trekker litt på skuldrene og sier "jaja, dette går fint" og likevel publiserer at hunden har gått gjennom helsetester og er fri. Du har de som tar mentaltester av hundene sine, og de som ikke tar de. Personlig synes jeg det er et veldig fint verktøy og anbefaler alle på det sterkeste å ta en, uavhengig av ens egen rase. Faktisk er det både spennende og lærerikt, men det er ikke nødvendigvis en fasit på hvordan hunden din reagerer hver gang eller i alle settinger. Det er en pekepinn på hvor hunden din står den dagen etter å ha blitt presset til ytterpunktene på hvert eneste moment, og også med en fører som garantert har nerver og som att på til skal være passiv. Settingen blir tatt veldig ut av dagliglivet, men forsatt kan man oppleve hva som faktisk bor i hunden din. En hund som er et veikt individ på en mentaltest, vil jeg jo tørre å påstå at eier mest sannsynlig ikke får seg en overraskelse. For all del, kanskje mentaltesten viser at den faktisk er enda veikere enn man trodde i enkelte settinger, men det hender jo faktisk at man får seg en overraskelse andre veien og. Noen velger bevisst å ikke gjennomføre en mentaltest, selv med et individ fra en rase hvor det ofte blir sett på som et avlskrav fra raseklubben. Noen bruker påstander slik som "Hunden er allerede blitt to år, så det er ikke hensiktsmessig å ta en slik test, da det er ment å være en unghundtest." mens andre kommer med påstander slik som "Jeg gikk mentalttest med en tidligere hund av meg,og den ble helt ødelagt etterpå, så jeg ønsker ikke å ødelegge en hund til." Om sistnevnte faktisk er en realitet, og at den i ettertid i flere år etter testen er tatt, fortsatt sitter med redsler på bakgrunn av en mentaltest, så ville jeg personlig ha revurdert hunden som avlshund. Jeg sitter selv med en hund som ikke kom seg gjennom MH-en da hun brukte for lang tid på avreagering, men ikke en gang hun henger igjen fra det i det hele tatt. Poenget mitt er, har vi kommet til et punkt hvor vi er redde for å vise våre svakheter og feil, og prøver å gjøre så godt vi kan for å skjule de, gjør vi oss alle selv bare en bjørnetjeneste. Jeg kjenner hver gang jeg poster resultatene til hundene mine uavhengig av om det er et bra eller dårlig resultat at det sitter noen der ute og dømmer meg og mine valg. Hver eneste gang jeg har postet et resultat som ikke har vært et særlig godt resultat har det knytt seg i magen velvitende om at det sitter noen der som godter seg på min bekostning, og jeg forstår virkelig hvorfor man kvier seg for å poste slike resultater. Helt fram til jeg får slike kommentarer som jeg har fått i dag for eksmepel, hvor jeg ble skrytt av for å ha turt å være åpen om noe som virkelig blir sett på som fy-fy å avle på. Selv om jeg velvitende vet at det finnes andre i hundemiljøet som selv velger å avle på en hund mange mener ikke burde gå i avl, men som unngår å nevne det, og dermed ikke virker like skremmende som en hund du har blitt fortalt har "issues". Jeg ønsker hvert fall mer åpenhet rundt helheten. Det vil aldri under noen omstendigheter finnes en helt perfekt hund, selv om en som eier kan føle det. En ønsket egenskap for noen, er ikke alltid en ønsket egenskap for andre. Selv om mange hunder er korrekt bygget etter standarden betyr det ikke at alle er av samme type, eller at det ikke er forbedringspotensiale. Selv om en hund har blitt røntget fri for HD, AD og er øyenlyst fri uten bemerkninger, betyr det ikke at den kanskje kan være et individ som har skavanker som ikke er ansett som vanlig på rasen, eller at den har korrekt bitt og fullt tannsett. Eller at den er fri på alt av DNA-tester. Selv om en hund fungerer som brukshund, betyr det ikke nødvendigvis at den fungerer som familiehund, og motsatt. Selv om hunden er stødig som et fjell på en mentaltest betyr det ikke at den er det i hverdagen, eller at en veik hun må vise alle sine svakheter på en mentaltest. Og selv om alt ser fint ut på enkelte punkter, betyr det ikke at den er feilfri på alle de andre - DET skal mye til. Når det har kommet til dette punktet hvor det er uvanlig å stå fram med både det positive OG negative, så er det så klart vanskelig å være den som går mot strømmen. Det er aldri hyggelig å å bli baksnakket eller å få kvasse kommentarer på hvordan man kan bruke en slik avlshund, men sannheten er at det blir baksnakket uansett. Nettopp fordi alle til syvende og sist velger å gjøre det hver enkelt føler er best selv om ikke andre er enige (og det vil aldri skje at alle er enige om et valg, særlig når en er tilskuer og vet "best"). Likevel er jeg ganske sikker på at de som velger å dele alt og være åpen når folk spør, tjener på det, kontra de som hemmeligholder enkelte svakheter. For som nevnt - folk snakker. Jeg for min del føler det er bedre å være mine uvenner i forkjøpet og heller være der for mine framtidige valpekjøpere fra dag 0, og forberede på hva som kan skje og på den måten finne de riktige valpekjøperne til riktig valp. I stedet for å være den som får ene valpen tilbake etter den andre når sannheten til slutt kommer fram, og ikke minst mange triste og sinte valpekjøpere som har blitt veldig glade i det nye familietilskuddet sitt. Det viktigste for meg er at jeg er føler at jeg har gjort alt jeg kan for å gi mine valper og valpekjøpere best mulig utgangspunkt, at de skal tørre å dele deres problemer og ikke bare føle at de alltid må prestere. Jeg ønsker at de skal slippe å kjenne på følelsen jeg har hatt et par ganger om at jeg bare ville hatt muligheten til å ta et valg om det var utfordringer og ulemper jeg ville risikere å sitte med eller ei når jeg valgte å kjøpe hunden. Og ikke sitte med skjegget i postkassen når hunden nærmer seg et år og sannhetene begynner å komme fram. Og det alene er grunn nok til å være åpen om hvilke svakheter mine hunder har, og meg selv ikke minst, og så klart det å stå for valgene man har tatt og være ydmyk om det ikke går som planlagt i stedet for å alltid gå til angrep og skylde på alle andre. Noen har hvert fall kommet med ordtaket "ærlighet varer lengst", og det er en leveregel jeg personlig prøver å følge så godt det lar seg gjøre og oppfordrer alle som en om å stå opp for egne meninger og tanker, og resultater - gjør vi alle det, vil det til slutt bli veldig mye enklere for alle og en hver å dele alt, og ikke alltid jage etter hva som er best, men faktisk være realistiske nok til å innse at de fleste har sine feil og mangler, og at hver enkelt må velge hva man ønsker å satse på og ikke, men også stå for valgene man tar. #TeamSunlily

Tusen takk HAha, du ass Får se hvor vidt jeg klarer å holde denne oppdatert da... Du kjenner jo meg

Tusen takk for gode ord, både til deg og resten Jeg synes det er leit at man ikke skal tørre å innrømme feil og svakheter på hunden sin, for det finnes helt ærlig ikke en eneste feilfri hund selv om mange fremstiller det slik Til syvende og sist er det å gjøre både seg selv og valpekjøpere en bjørnetjeneste. Folk snakker, særlig innenfor et rasemiljø, og da er det like greit å komme folk i forkjøpet, gjøre valpekjøpere obs på eventuelle svakheter like mye som evt gode egenskaper. Er man obs fra dag 1, vet man jo også litt mer hva man skal jobbe iherdig og konsekvent med for å forebygge mest mulig, og ikke minst man som valpekjøper får et valg om det er noe de selv ønsker å satse på og/eller risikere Skal man drive oppdrett bør man kunne stå for valgene man tar, selv om de ikke alltid er like populære. Klarer man ikke det, bør man kanskje heller la være Ærlighet varer tross alt lengst, og flere av de som har vært interesserte i valp fra Moltres har satt pris på min ærlighet ovenfor hennes svakheter, og har faktisk sagt at det er hovedgrunnen til at de fortsatt ønsker valp etter henne - og det får meg til å føle at jeg har tatt et riktig valg. Det finnes mange der ute som ikke ville ha avlet på Moltres, og jeg har full forståelse for dette. Der igjen så er det dumt om en hund som potensielt sett kunne vært en veldig annerledes hund hadde hun muligens hatt andre oppvekstvilkår blir lagt på hyllen uten å ha gitt det et forsøk. Kommer ikke avkommene seg gjennom MH-en de heller (gud forby) så vil verken hun eller valpene hennes gå i videre avl. Så enkelt er det. Men når jeg sitter med niesen hennes her hjemme som har vokst opp hos en annen oppdretter, og kjenner til flere i nær slekt som ikke er lik, så synes jeg det er verdt å gi det en sjanse Du har flere aussier som er høyt oppe i klassene, for det meste litt av den lettere typen og gjerne litt mer bruksrettet, men du finner flere fra showlinjer og. Nå er ikke Moltres og Tirith veldig tunge i kroppen, så de kan nok i teorien fint klare seg oppe de høyere klassene, og som i alt annet ligger det mye i hva handleren gjør det til og. Tirith for eksempel har en helt sinnsyk fart og kunne nok ha gjort det veldig greit sammen med borderne, noe som også bordereiere har presisert når de har sett henne i action Nå får jo ikke hun vist seg fram da, men som sagt - mye ligger jo i bygning som du selv sier, men også handleren, treningen foruten om stevner og også hvorvidt hunden selv synes det er rågøy eller bare gøy (Og holdet på hunden. Selv om den er bygget for fart, betyr det jo ikke at den ikke får i seg mer enn hva kroppen egentlig har behov for ) Ååh, takk Ida Hun er en helt fantastisk hund, men hun er en enmannshund Hun har stort sett kun øyet for meg, eller mat... Hun er dødskul og er morsom å jobbe med. Hun er en hund med humor, og du aner ikke hvor mye jeg ler av henne og påfunnene hennes når vi trener. Eller hvor mye jeg klør meg i hodet når hun er på matjakt på plasser det ikke skulle vært mulig. En gang vi var på grillfest hos noen venner av oss fant hun godbiter i huset, som hun kom løpende ut med for å få tildelt. De vi var på besøk hos visste ikke hvor den kom fra, men syntes hun var så sjarmerende at hun fikk litt godbiter (de har selv en hund, så de kom jo ikke helt ut av det blå). Deretter løp hun inn igjen og kom med en annen pakke. Og slik fortsatte hun til hun hadde hentet 4-5 stykker. Så fant hun fôrsekken... Da måtte vi lukke verandadøra Poenget mitt er, hun er dødskul og veldig matglad, noe som fører til veldig mange rariteter fra henne som alltid bringer fram en god latter og litt gråt

Gratulerer så mye

Siden det nærmer seg paring med stormskritt kan jeg jo som smått publisere kullplanene for 2017 her og, siden planene har vært offisielle i et halvt års tid allerede Moltres skal etter planen pares ved førstkommende løpetid og forhåpentligvis vil dette bli vår første kull. Som dere muligens husker gikk Nagini tom for to år siden, så der ble det jo ingen valper noe som for øvrig var hell i uhell, men nå er det på tide å prøve igjen også får vi håpe at rødtoppen klarer å fikse biffen Moltres skal pares med en kjekk fransk herremann boende i Finland som virkelig utfyller henne. De som kjenner Moltres vet at hun er importert fra Russland og at jeg har jobbet ganske mye for å få henne til den hunden hun er i dag. Hun har ganske enkelt vært en oppvokst som kennelhund og har vært veldig preget av dette, og det viste MH-en veldig godt. Selve MH-en startet veldig fint, men da vi kom til kjeledressen ble hun såpass skremt at hun løp og holdt seg et godt stykke unna, og kom ikke tilbake før tiden var ute. Det hang fortsatt igjen da vi gikk over til skrammelet og vi valgte å bryte der da det var liten vits å fortsette. Hun er med andre ord en veik hund, men vi merker ikke så mye til dette i hverdagen. Rene derimot har gjort en fantastisk mentaltest hvor han reagerer stort, men er rask med avreageringene - og det er dette Moltres trenger. Rene har for øvrig en kullbror som har vært brukt på en tispe med samme "problemer" og disse valpene har alle blitt sosiale og frampå hunder som er uredde. Derfor gir vi det en sjanse. Rene og Moltres vil kun gi røde tricolor-valper, men alle halelengder er mulige. For meg har det vært avgjørende å finne en hanne som matchet henne helsemessig og mentalt sett, så eksteriøret har aldri vært noe jeg faktisk egentlig har enset. At de begge er såpass typelike som de er, er så klart et kjempestort pluss, selv om jeg nok tror at valpene vil utvikle seg til å bli noe tyngre, grovere og kraftigere enn Moltres. Til tross for at det ikke var noe jeg tok hensyn til, så kan Rene smykke seg med titlene Finsk og Norsk Champion, og Estisk Junior Vinner-14. Moltres jobber med brukskravet for å kunne utløse sitt norske championat. I tillegg trener mot start i bruks og lydighet, og har et napp i RLP1. I tillegg trener vi en sjelden gang i blant litt agility for moro skyld, så med tiden håper jeg på å kunne starte et stevne eller to for gøy i det og uten videre ambisjoner. Både Rene og Moltres er HD og AD-frie, med kjent DNA-status på begge. Moltres er allerede øyenlyst fri, så nå gjenstår det bare at Rene blir øyenlyst, så kan løpetiden bare komme - for den er rett rundt hjørnet og er forventet i april/mai. Både jeg og hannhundeier har stor tro på kullet, og skal etter planen begge beholde fra kullet. FIN N CH EST JW14 Imperial Whist's Hert Honors Des Terres De Laumeneel Fraytal' Tint Of Soul

Ærlighet varer lengst - og dessuten er det jo noe hvem som helst kan finne ut av om de leser litt på dogweben hennes, så vi har virkelig ingenting å skjule Er jo som du sier lov å håpe, og noen må jo alltid være først for at en forandring skal skje Målet er vel egentlig bare at andre skal endre litt synet på at gresset er så mye grønnere på den andre siden, for det er ikke det. Vi trenger jo ikke jage etter noe eller prøve å være feilfrie for vi har alle noe smårusk - det hadde bare vært så mye enklere for alle om man kunne innrømme svakhetene og feilene og, og ikke alltid bare fokusere på det positive for folk blir jo redd for hva alle andre tenker til slutt

Noen av dere kjenner nok til oss allerede, og andre ikke. Jeg har vært medlem av sonen fra jeg var ganske liten og fortsatt gikk på småtrinnet på barneskolen og har alltid hatt en stor interesse for hund. For all del, jeg har hatt flere hunder i livet mitt enn jeg er stolt av å ha hatt, men som for mange andre så har det hatt sine årsaker til det. Jeg vokste opp med min Bichon Frisé, og fikk senere også en alaska husky. Rocky og Hero har begge tidligere vært presentert på sonen, men begge disse guttene har hver sin plass blant stjernene nå. De har begge to vært med på å lære meg mye om hund og hundehold, og formet meg som den hundeeieren jeg er i dag. De var der for meg i en trøblete oppvekst, og jeg for de i en trøblete hverdag med seperasjonsangst. Å leve et liv med en hund med seperasjonsangst er vanskelig. Å leve et liv med TO hunder med seperasjonsangst er ikke akkurat veldig mye enklere, men vi klarte det på sett og vis. Da jeg ble 18 kjøpte jeg meg min første aussie, og siden da har jeg hatt rasen veldig nært til hjertet. Det er noe ved rasen som jeg ikke klarer å finne i noen annen rase - og tro meg, jeg har prøvd. Jeg vet ikke om det bare er jeg som alltid har kjempeuflaks eller hva greia er, men jeg stusser litt over hvordan alle kan insistere på at aussien er så frisk når jeg til stadighet får et eller annet rusk på mine hunder - rusk som jeg ikke har kunne påført de selv. Jeg ser andre som sliter med epilepsi, mange som sliter med HD, AD, øyensykdommer, kreft... you name it. Vi har individer med dårlig mentalitet, tannmangel og tidlig tannstein, og att på til har vi et ganske dårlig rasemiljø. Så når folk fortsatt kan insistere på at rasen er en av de friskere rasene, så blir jeg jo litt redd. Er det virkelig enda flere sykdommer jevnt over på alle andre raser? Og dette har vært årsaken til at jeg har sett på andre raser. Fordi jeg ganske enkelt er lei av å "aldri" få et friskt individ på alle punktene jeg ønsker. Likevel, ender jeg alltid opp med en aussie. Alltid. De er fjollete, de lærer raskt, de er ikke for store, ikke for små og de har et utseende som appellerer til meg. De har humor og fjaser, de er robuste hunder som aldri sier nei til nye utfordringer og de bare generelt er noe av det beste jeg vet i hundeverdenen. Du får de i alle fargevarianter, med og uten haler, store og tunge, små og nette, masse pels, moderat med pels, lette ører, tunge ører, masse arbeidslyst, ingen arbeidslyst, glade og sosiale hunder, reserverte hunder... Ja, mulighetene er uendelige virker det som, og det finnes liksom ingen begrensninger... ja, for uten om i det du helsetester de, hvert fall om du heter Charlotte og er meg. Da kommer det på løpende bånd det ene problemet etter det andre. Men, nok om det. La oss få en litt mer positiv sving over innlegget! For tiden bor jeg i Drammen med hundedyrene og samboer, vi trener og går turer, og gjør egentlig det som passer oss når det passer oss. Vi trener konkurranserettet mot lydighet og bruks, og litt rally og agility på siden. I tillegg til dette stiller vi en del ut og det er sjeldent vi har helgefri sånn generelt. Jeg er overmiddels glad i fotografering, så det blir ganske ofte med på tur og treninger, og med det blir det også veldig mange bilder. Så mange bilder at sambo til tider kan irritere seg over at jeg alltid skal ut for å ta bilder. Hjemme bor to aussiefrøkner - henholdsvis Moltres fra Russland på 2,5 år og Tirith fra Italia på 1,5 år. I tillegg har jeg Celebi fra Frankrike på 2,5 år boende ute på fôr (hun er så klart også en aussie). Både Moltres og Tirith har egne tråder som oppdateres type tre ganger i året her inne, men i og med at jeg er så glad i å snakke om de kan de alle få en kjapp presentasjon. Moltres kom til meg fra kennel Fraytal i Russland da hun var 4,5 mnd gammel. Hun kan være en håndfull for alle andre, men i mine øyne er hun en veldig enkel frøken å ha med å gjøre. Hun vet hva hun vil, liker orden og system og er en ganske bestemt tispe, men hun har humor og kan finne på de merkeligste ting. Noe av det jeg husker best fra valpetiden hennes var hvor glad hun var i apportering da allerede... Hun hadde en usedvanlig spenst til tross for høyden sin, og kom en dag apporterende med et melkeglass. Hvordan hun fikk tak i det og enda klarte å bære på det, og i det hele tatt hvordan det fikk plass i munnen hennes forstår jeg ikke. Jeg var derimot ikke like imponert når hun hadde fått tak i brødkniven og kom glad og lykkelig apporterende med den og... Moltres er en kreativ sjel med en fantastisk luktesans. Hun kan lokalisere en godbitsmule hvor som helst uavhengig av hvor mange bokser, esker, skap, låser og dører hun må gjennom - og hun får tak i de. Det kan til tider helt ærlig være ganske frustrerende, men samtidig kan man ikke gjøre noe annet enn å riste på hodet og le over hvor smart (og desperat) hun egentlig er. Tirith kom fra kennel JustAussie i Italia og er niesen til Moltres. Hun eies med sambo, og skulle være hans hund. Nå har det seg slik at vi har litt forskjellig syn på hvordan man gjør en aussie til en glad og fornøyd aussie, Så det er jeg som står for treningen, matingen og alt arbeidet, mens han står for kosingen... Hun er en arbeidsmaskin uten like, og virkelig elsker nye oppgaver (for øvrig elsker hun gamle oppgaver også, så lenge hun får være med)... Hun er en gledesbombe uten like, og ingenting kan få denne frøkna til å slutte å logre. Og ei klarer noen å la være å smile eller smelte for hennes personlighet uansett hvor sure de enn måtte være. Celebi flyttet til Norge fra Frankrike høsten 2016 2,5 år gammel, og bodde hjemme hos meg en periode for sosialisering og miljøtrening før hun flyttet til fôrvert ikke veldig lenge etter. Hun har vokst opp hjemme hos oppdretter med åtte andre hunder boende i hus, men har vært relativt lite utenfor oppdretters eiendom så hun fikk litt kultursjokk da hun satte sine bein på norsk jord. Hun er en glad aussie som virkelig har begynt å blomstre opp mer og mer etter hvert som selvtilliten hennes har bedret seg. Hun er hjemom engang i blant så hun er absolutt en del av #teamSunlily's. #TeamSunlily's

Ja, det er dessverre et par av de. Positive er jo at ingen andre går i samme fellen hos akkurat denne oppdretteren i det minste Vel, du kan så spørre. I Italia er ikke kupering tillatt engang, men det blir fortsatt gjort særlig blant de som skal stilles ut fordi det ser mer flashy ut, og man slipper halen som kan "ødelegge" helheten om den blir båret for høyt eller krøll over ryggen for eksempel. Skulle jeg ha trukket meg ville hun hatt problemer med å få solgt henne til noen andre med utstillingsambisjoner, med mindre de holder til i Norden, fordi svært få ønsker en aussie med hale nettopp pga helheten (for folk flest er det jo veldig rart med en hund uten hale, men med stumphalerasene blir det veeeeldig annerledes). Da vi kjøpte henne understreket vi at vi ikke ønsket en kupert hund, men at vi ønsket NBT (natural bob tail). Vi for vår del hadde ingen hast med ny valp, så hadde det ikke dukket opp hadde vi ventet på en annen spennende kombinasjon. Så hun var vel redd for at hun ikke skulle få solgt henne og løy til oss rett i trynet. Vi fikk omtrent ingen bilder av henne uansett hvor mye vi spurte. Vi fikk tilsendt et par bilder de første leveukene, og da depositumet var betalt fikk vi ingen flere fram til vi kom med halvveis trusler i og med at vi faktisk hadde betalt 500 euro allerede og hun lastet opp bilder av resten av kullet... Så vi fikk et par dårlige mobilbilder to ganger til før levering, så vi ante ikke hva vi egentlig reiste ned for å hente... Ja, hun er jo en veldig fin hund ellers, men jeg skulle så gjerne ønske at hun kunne vært konkurransehunden min nettopp fordi hun har en så fantastisk arbeidslyst og lærer så raskt. Mistet jo så klart en del av motivasjonen rundt regelmessig trening, så nå går det mest i hva enn vi føler for uten mål og mening Jeg har valgt å være åpen om dette i håp om at andre skal slippe å måtte oppleve det samme...for det er rimelig surt å betale 20k for en kosehund som egentlig skulle vært konkurransehund Nå kan hun jo heldigvis enda brukes i avl da, så fremst hun er frisk, så vi får heller håpe at hun gir alt det vi elsker ved henne til valpene, om vi skal se noe positivt i en ganske håpløs situasjon

^What she said Tragisk, men sant