tillien

1 hour ago, Pasadena said:

Når det gjelder grenseverdier på fremmedstoffer i fôr er de tilpasset kommersiell husdyrproduksjon. Dyr skal leve til de har oppnådd slaktevekt, helst så raskt som mulig. De skal produsere mest mulig egg eller melk på kostnadseffektivt måte.

Har du noen kilde på dette? Ikke at jeg nødvendigvis tror det er tull, men kunne tenkt med å lest mer om det. Det høres ut som noe en dyreverns- eller miljøorganisasjon har sagt (som ofte sier mye fornuftig, altså), men kjøper det ikke sånn uten videre. Det er da mange dyr som lever lenger enn til slaktevekt, enten det gjelder livdyr, melkekyr, arbeidshester osv. I formålsparagrafen i loven  jeg linket til står det:

«Formålet med denne forskrift er å sikre at fôret er trygt og dermed ikke er helseskadelig for mennesker eller dyr, eller gjør næringsmidler fra dyr uegnet for konsum. Fôret skal heller ikke ha skadevirkning på miljøet»

Men ser jeg var misforstått tallene litt. Jeg fikk for meg at når de skrev 10 med et lite, opphøyd totall etter, så mente de 10 i andre potens . Men det var en merknad. Skummel måte å sette merknader på et titall på! Så da snakker vi 30% for arsenikk. Det er imidlertid litt uklart for meg hvilket tall man skal bruke akkurat der, så det er mulig nivået er noe for høyt i de to fiskebaserte produktene. For min del har jeg uansett bevisst unngått fiskebasert fullfôr grunnet miljøgifter.

Det der med BPA skjønner jeg ikke bæra av. Det er nesten så man mistenker metodefeil. Pipetter, beholdere eller annet labutstyr? For noen produkter er helt frie, uten at jeg klarer å se noen systematikk i ingrediensene der.

Jeg leste USA og «Class action lawsuit» og vurderte om jeg skulle hente popcorn eller om jeg bare skulle la det ligge ...

Neida, det var litt flåsete, men rettsystemet i USA er jo noe for seg selv. Og gruppesøksmålene der er jo en industri.

Fra det jeg kan lese så er det, som forventet, klart høyest konsentrasjoner i fiskebasert fôr. Det er dessverre en kjennsgjerning at en del tungmetaller hoper seg opp i marint fett.

Hvis min organiske kalkulator ikke spiller meg et puss, så er verdiene vesentlig lavere en norske grenseverdier for dyrefôr (vedlegg 1)

https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2002-11-07-1290/KAPITTEL_9

Det ser først litt stygt ut for de fiskebaserte fôrene før man oppdager at for akkurat disse så heves grenseverdien for arsenforbindelser fra 2 til 100mg/kg. De finner altså ca 3mg/kg i fiskebasert Acana/Orijen - altså ca 3% av grenseverdien. Kadmium ligger rundt 5-10% av grenseverdien på det verste og bly rundt 5% (her var det andre enn fiskebaserte fôr som var verst).

Så jeg mister ikke nattesøvnen med det første over at min får Acana og er oppflasket på Orijen, selv om jeg ikke fant noe på BPA i farta. Jeg tror podusenten også sover godt. Men det kunne vært interessant å se sammenligninger med andre fôr uansett.

Just now, Poter said:

Problemet er vel at noen tidligere i tråden fremstilte det som bare å drepe katten når den var på eiendommen og gjorde fra seg eller plagde hundene. Ikke den konkretiseringen du har med sist her om at det er «problemkatter» (om man kan kalle det det). Det var i allefall det jeg reagerte på, at katter generelt som art sees ned på og bare kan drepes, gjerne av en hund med de «riktige» instinktene. 

Spikern på hodet. Blir vanskelig å diskutere fornuftig når de som har reist diskusjonen ikke vet hvilken diskusjon de har reist  

8 hours ago, QUEST said:

Katter er katter og gjør det katter skal' -Alldeles utmerket argument! Det kan vel selvfølgelig overføres på hund også, går jeg ut fra?

Er vi på dette nivået igjen nå?

Hvis du tar med resten av argumentet mitt, så ser du forskjellen.

8 hours ago, Stella said:

Det er slettes ikke motstridende på noe vis å ønske at leveforholdene til dyr i fangenskap skal være gode, samtidig som man kan støtte avliving av katter som utgjør et problem. Man kan faktisk mene at katter skal ha gode liv, samtidig som man kan støtte avliving av alle umerkede katter. Igjen, det å dø er ikke et problem.

Du overså det jeg sa om egenverdi. Det er også er argument mot «det å dø er ikke et problem». Skal man snakke om «katter som utgjør et problem», så får man definere hva dette er. Jeg har kun snakket om katter som bæsjer og tisser der hvor folk ikke liker det. Hjemløse katter som utgjør både en helserisiko og som har grusomme liv er en helt annen historie. 

8 hours ago, Stella said:

Du må ha levd et svært skjermet liv om du aldri har opplevd noen som har synes løskatter eller eide katter på vift er et irritasjonsproblem eller har ødelagt eiendeler hos andre

Får si som jeg sa til QUEST: Er vi på dette nivået igjen? Uten at dette var så horriblet, så hadde jeg håpet - etter nyårets oppvask på forumet - at vi var ferdige med å påstå ting om folk man vet ingenting om.

Men for å gjenta det jeg sa: «Jeg kan ikke en gang huske å i levende live ha truffet noen som har uttalt at katter er plagsomme en gang». Merk «katter», som at katter generelt er plagsomme. Jeg har selvsagt truffet de som har irritert seg over kattpisslukt, remjing om natta (vært der selv), naboens katt som sniker seg inn og stjeler hundemat og sikkert mye mer. Men jeg har aldri før hørt noen si at slike ting bør føre til dødsdom. Bor man i tettbebygd strøk, så er det sånt man må regne med. Akkurat som bilstøy, naboens plenklipper eller konstante vedfyring som forpester ute- og innelufta.

Da jeg ser at denne debatten er i ferd med å eskalere i god gammel sonen-stil, så sier jeg meg ferdig der.

Jeg blir rett og slett trist av å lese denne tråden. Katter er katter, de gjør det katter skal. Enn så lenge er det fullstendig lovlig å slippe dem løs. Det kan man diskutere både fornuften i og om det er godt dyrehold, men det er da ikke katta sin feil.

Å seriøst leke med tanken om å drepe en katt fordi den tisser eller bæsjer er så fjernt for meg at jeg trodde ikke det fantes noen som tenkte slik en gang. Det er evt eierne man får ta fatt - jeg oppfordrer forøvrig  til å unngå hetsjakt på disse også (jeg skjønner man ikke kan ta noe for gitt).

Å drepe en katt som ikke driter der hvor du vil er ikke det spøtt bedre enn å skyte bikkja til en hundeeier som ikke plukker opp hundedriten. 

Jeg har jo ofte lest at katter blir sett på som mindreverdige dyr, for eksempel i forbindelse med dumping før ferie. Jeg har ikke helt tatt det inn over meg, for i min slekt og omgangskrets så har det aldri vært noen som har sett slik på katter. Jeg kan ikke en gang huske å i levende live ha truffet noen som har uttalt at katter er plagsomme en gang. Så jeg blir rett og slett småskremt av slike holdninger. Reptiler, joda de har egenverdi og får rørende omsorg! Ulv, sau, fisk, gnagere og fugl også! (uten at jeg er uenig i noe av det). Men katter? Send bikkja på dem! Merkelig sted denne sonen av og til.

Jaktgolden må nå i alle fall være midt i blinken. Tispene er sjelden over 25kg, hannene et par kilo mer, men som andre har nevnt så er det trappehysteriet sterkt overdrevet. Jaktlabrador bør vel passe akkurat like bra. Begge to er veldig tett beslektet med flat, og jeg tenker at det er umulig at dere ikke vil like dem. Jaktgolden er kanskje litt mer happy-go-lucky enn jaktlabradoren? Smak og behag. Eller rett og slett en ny flat siden dere liker dem.

Toller er kjempefine hunder når de virker. Min oppfatning er et det er lengre mellom de som virker enn det burde være. En stor popularitetsbølge for noen år siden får ta skylden for det, det ble mye dårlig avl på kort tid. Når det er sagt, så er det slettes ikke sikkert det er verre å finne en god oppdretter der enn av andre raser (inkl golden og labrador), jeg har ikke undersøkt veldig nøye. Personlig opplever jeg flat, golden og labrador som mye likt når det kommer til stykket (ikke store nok forskjeller til at jeg klarer å finne en favoritt, men det er det folk som absolutt klarer), men toller er litt annerledes uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva det er. Det kan også skyldes de eksemplarene jeg har truffet, og jeg har ikke truffet en som er avlet med fokus på bruksegenskaper. Litt reserverte kanskje? Men jeg har truffet en som var det motsatte også...

Springer spaniel er jo i samme leia som retrieverene, men jeg kjenner dem egentlig ikke godt nok til å si så mye. Annet enn at det er en av rasene jeg kommer til å vurdere om jeg skal ha en hund til i framtiden.

Angående trapper, valp og HD/AD så kan man selvsagt tenke seg at en hund som er disponert for det kan bli raskere dårlig om man ikke er tar spesielle hensyn. Men da er det ikke nok å tenke trapper ellers så vil den hunden bli dårlig uansett. Når man ser hva en liten valp finner på utendørs, så skjønner man raskt at den trappen er som en dråpe i havet selv om det kanskje er mykere underlag ute. Og så er det enorm forskjell på å la en valp løpe fritt opp og ned en trapp som den vil, og å gå rolig opp og ned en trapp når det trengs. Det første ville jeg ikke latt en garantert frisk valp gjøre heller, til det er sjansen for at den skader seg på andre måter for stor. Det siste kan jeg vanskelig se på som noe annet enn god eksentrisk trening som trener opp nøyaktig den stabiliserende muskulaturen som trengs for å kompensere for dårlige leddforhold - i alle fall når den er blitt så stor at den går ned hvert trinn og ikke må «tippe» seg ned, og det skjer rimelig fort.

17 hours ago, QUEST said:

Dette er jo en interessant vinkling.. Har man som 'den andre' i det hele noe ansvar, så og si, for at sidesprang ikke skal skje? ( hvis man faktisk vet at den man har seg med/planlegger slikt med er i et forhold) Eller ligger alt ansvar på den som bedrar sin partner?

Vanskelig, og ikke sort hvitt. Formildende omstendigheter: Du er genuint forelsket. Har møtt mannen/ kvinnen i ditt liv. Det er den som er i er forhold som tar initiativet. Du vet at forholdet han/hun er i ikke er bra (dog en slippery slope, det er lett å begynne å tolke slikt slik en vil). Ingen barn i forholdet. Skjerpende omstendigheter (stort sett det motsatte av formildende, men oppsummert): Du er bare ute etter sex og spenning. Du vet det er barn i forholdet. Du har ikke indikasjoner på at forholdet er usunt (sånn rent bortsett fra utroskapen da). Du er venn med en eller begge i forholdet.

Jeg synes det er vanskelig å dømme en person som blir sjekket opp av en i et forhold og som deretter faller pladask. Forelskelse er så sterk en drift, det grenser til psykose, at spesielt om den i et forhold er av den kyniske typen og vet akkurat hvilke knapper som skal trykkes på, lyger litt om eksisterende forhold (han er slem, hun er utro, vi planlegger å gå fra hverandre...) så er det begrenset hvor mye ansvaret ligger på «den andre». Men generelt så holder man seg unna folk i etablerte forhold, og jeg klarer ikke å komme på noen åpenbare scenario hvor jeg ville tenkt at den som er i et forhold ikke vil ha vesentlig mer skyld enn den andre. Det måtte være om en part, gjerne en med bagasje i form av mye usikkerhet og lavt selvbilde, bevisst plukkes ut av en eller annen mestermanipulator/psykopat. Kanskje litt søkt, men har garantert skjedd. Det er slikt psykopater gjør, og de er gode på det.

10 hours ago, Angelina said:

Tenkte egentlig mest å lære om de forskjellige hunderasene jeg da i gruppe 1. Synes bare det er morro å vite så mye som mulig og jeg er nok veldig hundegal. Jeg tar for meg en gruppe av gangen ellers så går det bare helt i surr. Er morro å lese om alle hunderaser.

Hørtes ut som en fornuftig fritidssyssel  Da vil jeg anbefale deg å bruke listen over feks gjeterhunder feks på,wikipedia og så lese om hver enkelt på raseklubbenes hjemmesider. Start med de norske, så svenske og danske og evt engelske og amerikanske raseklubbenes sider om du ikke får nok. Merk at det kan være noen forskjeller på hvordan hunderaser avles og brukes i forskjellige deler av verden, men mye er nok likt i Norge, Sverige og Danmark i alle fall. Og merk at en del raseklubber kan ha en tendens til å underkommunisere problemer med rasene. For hver enkelt rase skal det finnes en såkalt RAS (Rasespesifikk avlsstrategi), der står det ofte bra info.

På wikipedia står det veldig mye rart om en del hunderaser (men veldig mye bra om mye annet), og på en del av disse oppsummeringssidene står det også en del rart og i alle fall veldig forenklet. Så som at det ikke er en nybegynnerhund eller at det er en krevende rase uten å forklare hvorfor.

Flatcoated retriever kan også være noe, jeg bruker å glemme den siden jeg overhodet ikke har oversikt over avlen der. Med de kriteriene du nevner (allsidig, vennlig, sosial familiehund med god avknapp) så kommer dere ikke utenom retrieverne og andre hunder i gruppe 8, feks engelsk springer spaniel som også er utrolig flotte allsidige hunder (eller en av de andre spanielene i gruppe 8). Puddel var forresten opprinnelig også en slik type hund, og innehar derfor mange av de samme egenskapene fremdeles. Slektningene til puddel, som fremdeles er i gruppe 8, feks portugisisk vannhund, kan kanskje også være noe, men det er mindre avl på disse og jeg vet ikke hvor lett der er å få tak i en bra en.

On 17.3.2018 at 12:25 PM, Symra&Pippin said:

Men av alle broddetypene jeg har prøvd er disse i særklasse, de har gjort vinteren lettere å takle for meg!: De heter Snowline spikes chainsen Pro. Borer seg ned i isen og har grep i alle retninger.

De broddene er helt råe! Jeg har brukt dem i marka på knallhard skaresnø, stålis, og islagte vann i hele vinter, og det har gitt meg et nytt perspektiv på hva vinter kan være. Jeg kan jo gå overalt, rett opp bratte bakker med stålis, og med slike forhold som det har vært her i vinter så er det utrolig effektivt å bevege seg i marka. Med islagte elver, myrer og vann kommer man seg jo så lett rundt omkring, til plasser man ikke har kommet seg til på sommerstid.

Her er ikke slik vinter vanlig, 2 meter snø er vel mer normen, men da tror jeg jeg må gi truger en sjanse til neste år.

XXL har best pris på de broddene, ca 380,-.

Just now, Angelina said:

De som er mest krevende sånn generelt sett.

Ikke sånn: Hunderasen er kun for de erfarne. Dette er ikke en førstegangshund.

Det er en god grunn til at border collie, malanois og hollandsk gjeterhund ikke er for alle og enhver.

Nå har flere, på flere forskjellige måter forsøkt å forklare hvorfor det er vanskelig å svare på spørsmålet ditt. Krevende ikke er et entydig begrep.

Så hvis vi snur på det da. Hva er det du legger i ordet krevende? Hva er det du ser for deg beskriver en krevende hund? Hvilke egenskaper? Hva er det den krever av en hundefører?

Hvis du svarer på det så går det kanskje an å hjelpe deg

Jeg vil definere utroskap som hemmelig, romantisk samkvem med en annen. Det gjelder om man bare holder hender og stirrer hverandre dypt inn i øynene på regelmessig basis, om det er snakk om kyssing, eller om de har timesvis med sex. Men det er grader her - det er sannsynlig at om man ikke har tatt skrittet helt ut, så er det noe som holder igjen og det kan tyde på at det er mer å bygge på i det opprinnelige forholdet. Og så tenker jeg også det er forskjell på å gjøre noe dumt en enkelt gang på et julebord, det å gjøre det flere ganger på flere julebord og det å ha noen fast over lengre tid med mange, mange muligheter til å tenke seg om og hvor man mange, mange ganger må ha løyet partneren rett opp i ansiktet.

Hvor grensen går tror jeg er svært individuelt og avhengig av personlighet, tidligere erfaringer og hvor forholdet står når det skjer. Det er ingen fasit. Personlig føler jeg meg sikker på at den verste sorten med et langvarig seksuelt, forhold hvor man blir sveket hver eneste gang, hvor parteren lyger til deg flere ganger og later som om alt er normalt, ville vært et svik jeg aldri kunne tilgi. Det samme ville nok vært saken om det var snakk om et langvarig romantisk, men ikke seksuelt, forhold. Et engangstilfelle en kveld på byen kunne muligens tilgis, men neppe to og i alle fall ikke fler. Men jeg ville ikke veddet på den tilgivelsen første gang heller.

Når det kommer til stykket så ser jeg at folk takler det på veldig forskjellig måte, og at det de sier ikke alltid er det de gjør. En kompis var notorisk fylla-utro og ble skilt ganske raskt. En annen kompis er notorisk fylla-utro og de lever som om ingenting er galt, selv om hun vet. Dama til min beste venn var utro av den verste sorten. I over et år hadde hun et forhold med en på jobben, de hadde seg på jobb og på kveldstid og løgnene var mange for å få tid til å treffes. Her snakker vi om er par som var rundt 35 år gamle, de hadde vært i lag siden videregående bodd i lag siden 20-årsalderen og hadde to barn på under 6 år sammen. Under denne utroskapsperioden fridde han til henne på julaften, stor og etterlengtet overraskelse og hele familien tilstede. Hele våren ble brukt til å planlegge tidenes bryllup, med tilsynelatende stor entusiasme. Samtidig som utroskapen fortsatte. Så begynte vennen min å få følelsen av at noe ikke stemte. Det begynte med at han la merke til noe på FB-siden hennes - og snek seg til slutt inn på kontoen hennes. Der fant han mange saftige meldinger og «takk for i går», for å si det sånn. Vel, etter en temmelig stygg periode på mange plan, så giftet de seg etter et drøy år, veldig diskret. De er fremdeles gift (på femte året eller noe slikt) og ser ut til å ha det bra. Jeg kan imidlertid ikke fatte hvordan det er mulig, og min venn sier jo at tilliten ikke er den samme. Men det er en blanding mellom at han er veldig glad i henne, at han ikke vet å leve på noen annen måte, at han ikke orker tanken på å begynne på nytt og det er barna. Forut for alt dette så var han av typen som aldri ville tålt en one-night-stand, det sa han flere ganger. Så det skjer ofte noe når teorien møter virkeligheten.

Vorsteh og irsk setter er flotte hunder, men ikke det første jeg tenker på som ren familiehund. Det er jakthunder med stor viltinteresse og instinkter som de bør få utløp for på et vis. Kjenner jeg noen som har slike hunder som rene familiehunder? Jada, og for dem fungerer det ganske greit, men jeg synes ikke det er noen veldig god match likevel

Angående labraoodle så vil du nok her inne stort sett få høre at dere bør holde dere unna. Det ene er, som du er inne på, den kyniske -doodle-avlen. Den andre er at det gir ingen mening, når man har to fine, etablerte raser å blande dem sammen mer eller mindre tilfeldig (utfallet er i alle fall mer eller mindre tilfeldig siden det ikke er snakk om systematisk avl over generasjoner) og så selge dem til dobbel pris. Ingen overhodet. Om man ikke er en kynisk oppdretter som ønsker å øke profitten sin da.

Men om man ser på utgangspunktet for labradoodle - labrador og puddel, så synes jeg begge er gode forslag. En golden retriever vil nok også fungere veldig godt - mye likt labrador der.

Når det gjelder røyting og pelsstell så vil man måtte leve med minst en av delene. Raser som ikke røyter, som puddelen, krever pelsstell. Raser som røyter kan være nærmest vedlikeholdsfrie - men krever en god støvsuger. Og så er det nok en del raser som krever begge deler for feks ikke å floke. Golden er nok kjent som røytemonstre i perioder, men hårene er av den sympatiske typen - ruller seg pent sammen i dotter og veldig enkle å støvsuge bort. Andre hunder, som feks whippet (som jeg ikke kjenner ellers), røyter kanskje mindre, men har korte mer stikkende hår som sitter fast i alt av tekstiler.

Ellers er det sikkert mange raser som kan passe, men jeg har nevnt litt om de du nevnte og de jeg kjenner best. Det er sikker andre som kommer med masse andre gode forslag etterhvert.

Uansett hva dere velger til slutt, pass på å finne en god oppdretter som avler hunder etter deres behov og med helse i fokus. Lykke til!

Jeg synes det er så vanskelig å si, for en ting er hva man tenker når man leter etter rase eller oppdretter, en annen ting hvordan ting blir med akkurat din valp. Da er det to ting som slår inn. Det ene er at man har tatt ansvaret for et liv, og det ansvaret mener jeg går langt forbi noen ubehageligheter (noe markering inne, plagsom bjeffing, enkelte spesifikke redsler som må håndteres). Det andre er at man har blitt glad i krabaten og kan finne på å unnskylde alvorligere ting som kanskje gjør at hunden ikke bør leve med akkurat deg (seperasjonsangst og du må på jobb, ikke passer inn i flokken) eller kanskje ikke bør leve i det hele tatt (farlig eller sterkt plaget hund).

Jeg ser for meg hunden jeg har nå og hvordan det hadde blitt om hun ikke likte andre hunder, og reagerte med aggresjon mot alle andre hunder, alltid. Det er noe av det jeg liker aller minst hos andre hunder, og som var et absolutt kriterie når jeg valgte rase. Om hun skulle bli slik, men ellers den samme, så tror jeg jeg hadde levd greit med det. Jeg måtte gitt opp kurs og trening med andre hunder, men akkurat slik jeg lever nå så hadde det gått greit. Det kan gå dager mellom hver gang vi ser snurten av andre hunder. Hadde hun utviklet skuddredsel - noe som er litt trasig med en jakthund, for å si det mildt, så hadde det blitt med et skuldertrekk og så hadde jeg sent henne på legd de 4-5-6 enkeltdagene jeg dro på jakt og den forventede økningen i jaktaktivitet etter anskaffelse og trening av hund ville utgått. Og så er det sikkert en rekke slike enkeltting som isolert sett går greit, men om det blir mange nok av dem så når man til slutt en grense. Her snakker jeg både om hva jeg som eier hadde orket, men en hund med altfor mange issues er neppe en balansert og glad hund heller. Skulle hun bli mannevond så er det i alle fall noe annet, og der går det en absolutt grense. Det samme gjelder om jeg på tross av iherdige forsøk, profesjonell hjelp, og en del tid ikke klarer å gi henne et godt liv grunnet «ufarlige» ting. Jeg vil tro det da det var snakk om en hund som er så dårlig skrudd sammen at muligens ikke ville ha det godt uansett og at dyrlegen ble neste og siste stopp.

On 16.3.2018 at 9:27 AM, QUEST said:

Ville det være en deal-breaker for din del, eller ville det være likegyldig, så lenge du føler at dette er 'den rette'?

I teorien ikke, i praksis sannsynligvis.

Hvis jeg føler det samme etter jeg er blirt fortalt det, så hadde jeg ikke brydd meg på noen som helst måte om evt reaksjoner fra andre eller hva det nå måtte være. I praksis så tror jeg imidlertid at det ville blitt en gigantisk turnoff og at jeg ikke hadde klart å se på personen med samme øyne romantisk sett. Litt som at jeg elsket blodpølse helt til jeg skjønte hva den var laget av.

Just now, QUEST said:

Ser jo at jeg glemte noe vesentlig her..nemlig; er det alltid en kobling mellom pen= seksuellt attraktiv for din del? Mange av de menn jeg har utspurt sier nemlig det mens jeg helt klart skiller på de to begrepene, jeg kan som nevnt absolutt se at noen ansees som pene/klassisk vakre, selv om jeg ikke finner dem seksuellt tiltrekkende.

Nei, ikke alltid og i definitivt i varierende grad. Det er jo kvinner som er pene å se på, men ikke attraktive. Litt samme som: Oj, det var en utrolig pen 4 år gammel jente - men for normale folk så er det jo ikke noe seksuelt attraktiv der. Og det er jo ikke fordi det selvsagt er unormalt å tenne på 4 år gamle jenter - det bare er ikke "noe" der. Litt samme følelsen kan det være når det gjelder en del voksne også. I tillegg har man de du snakker om, de klassisk vakre som av en eller annen grunn ikke helt "gjør det" for meg. Men det blir en litt annen ting, for jeg kan se på dem og se at "jo, det der burde jo være noe jeg likte", men så er det ikke sånn. Her tror jeg personlighet og utstråling kommer inn mer enn faktisk skjønnet (som til en viss grad er målbart)

1 minute ago, QUEST said:

Jeg tror absolutt det med symmetri, farger og hudkvalitet ( tipper den er litt 'hjulpet her) er sterkt medvirkende årsaker ja. Interessant at du nevner manglende seksuell attraksjon her, for flere menn jeg har bedrevet litt hobbyforskning på, ser ut til å koble seksuellt attraktiv=pent. Jeg prøver på ingen måte å dra alle under en kam her eller erklære det som noen feil, på ingen måte. Jrg registrerer bare at jeg selv kan skille temmelig klart mellom noen jeg kan se/anse er klassisk vakre ( symmetri/proposjoner) mens jeg selv overhodet ikke finner dem interessante på noen seksuell måte. 

Jeg kobler absolutt seksuellt attraktiv=pen, det gjør vel alle rent biologisk sett (men effekten av det kan modereres av andre faktorer). Men du må legge til rett kjønn. Og det er jo der det streiker med transer ... det kan se så mye ut som en jente som bare det, men femi-radaren forteller meg at det blir noe feil  Litt som den klassiske:

Hvor de fleste i noen sekunder merker at noe ikke er helt som det skal, før man plutselig skjønner at ... selvfølgelig de har byttet!!!

3 hours ago, QUEST said:

Ah..Conchita..som jeg faktisk syns er veldig pen  Ikke som mann dog , det er et vakkert menneske men jeg klarer ikke helt 'bestemme' meg for hva slags kjønn min oppfatning lander på.

1 hour ago, Debbie said:

Det er som noen nevnte over her, denner personen synes jeg er utrolig vakker rett og slett. Men jeg klarer ikke så si helt hvorfor.

Jeg ser at det er noe veldig pent med han/henne, men det blir liksom litt som når jeg ser et pent maleri, tegneseriefigur eller noe slikt. Det er liksom ikke ekte og jeg klarer ikke å se noe attraktivt (seksuelt) i han/henne på egne vegne, eller å identifisere han/henne som en attraktiv mann. Tror hjernen blir litt forvirret. Så det blir veldig rart ja!

Hvorfor man synes han/hun ser pen ut kan man jo lure på, men det er vel the usual suspects: proposjoner, farger/hudkvalitet og symmetri.

3 hours ago, QUEST said:

Interessant nok er mange biologiske menn adskillig penere enn 'ekte' kvinner , når de opptrer som kvinner.

Jeg skjønner hva du mener, men for meg blir det litt på samme måte som med Conchita: Wow - der var det noe veldig pent, men neeeeeei spesielt attraktivt var det ikke. Men en gang havnet jeg på en transe-bar i San Francisco (vel, det er ikke en bar for transer spesielt, men av transer - type asiater: AsiaSF) og der tok litt tid før jeg forsto hva som foregikk der. Så bare en masse asiatiske skjønnheter uten sidestykke jeg. Det var vel strengt tatt ikke før noen fortalte meg hva som foregikk at jeg skjønte det  Jeg hadde nok drukket litt for mange Anchor Steam Beers, for når jeg ser på bildene av de som er der nå så kan jeg ikke helt skjønne at jeg skulle bli lurt...

Jeg vil også være med! (og later som jeg ikke helt har skjønt opplegget)

(Kilde Wikimedia Commons)

En liten oppdatering.

Damen fra NKK besvarte mine innsigelser. Det viste seg at hun hadde formulert seg særdeles uheldig. Hun sa først:

«Vi kan informere om at våre regler er fulgt både når det gjelder kull nr. xxxxx og kull nr. yyyyy».

Hun mente å si:

«Det jeg skulle ha skrevet var at NKK har fulgt de saksbehandlingsreglene som gjelder i forbindelse med brudd på de etiske grunnreglene for avl og oppdrett. Det er ingen tvil om at begge kullene bryter med våre grunnregler og det blir nå opp til Disiplinærkomiteen i NKK å behandle saken videre.»

Hun sier også at de ønsker å registrere alle valper, så også disse. Jeg skjønner ønsket og det er fornuftig. Problemet oppstår når de ikke har andre sanksjonsmuligheter mot oppdretter som gjør det klart og tydelig for potensielle kjøpere at dette er snakk om en useriøs oppdretter, eller et tvilsomt kull. De burde blitt flagget på et vis. 15 000,- i «bot» er det ingen som ser eller merker. Knapt nok oppdretter selv som sitter igjen med pene 85 000,- minus noen utgifter. Og en periode med registreringsnekt er jo absolutt ingenting verdt om et år eller to. Da er det på han igjen. 10 valper, 100 000 kroner 15 000 i bot, kanskje - takk vi registrerer valpene, men vent 2 år før du svindler noen neste gang.

Når det gjelder diskusjonen om krav til at hunder skal være frirøntget, så står det nok i NKKs etiske regelverk til å kunne si noe om det. Nei, det er ikke et eksplisitt krav om at foreldre skal være frie, men for raser med HD-indeks (eller indeks for andre polygenetiske sykdommer) gjelder: «Gjennomsnittlig indeks for kombinasjonen skal være bedre enn gjennomsnittet for rasen» (punkt 4.7 i avlsstrategi). Ellers må man bruke et visst skjønn og punkt som «Bare funksjonelt friske hunder skal brukes i avl» (punkt 4 i etiske grunnregler) og «Avl og utvikling ska baseres på langsiktige mål og sunne prinsipper slik at avlen fremmer god helse, godt temperament og rasetypiske bruksegenskaper» (punkt 1 i etiske grunnregler). Jeg vil tro at det skal svært mye til om innblanding av D-hofter, spesielt om det er grader av forkalkning, oppfyller disse reglene. Sannsynligvis også for to C-hofter, men er de uten forkalkninger så vil det jo hjelpe på. Men man må selvsagt se på helheten - er det et ellers ekstremt viktig individ for rasen (dokumentert gjennom tester og prøver), så kan det vel i noen tilfeller forsvares. Feks om det er en veldig liten rase.

3 hours ago, Tormi said:

Hei, jeg og kjæresten min har en irsk setter valp på ca. 4 mnd som ved to anledninger har møtt andre irsk settere og plutselig begynt å pipe og løfte den ene bakfoten. Han sluttet å halte rett etterpå og viser 0 tegn på smerte senere. Jeg tror begge gangene det var hannhunder vi møtte. Det skal sies at vi gikk på saltede veier den ene gangen(reaksjon på potene kanskje?).

Har hilset på tispe i langline uten samme reaksjon.

 

Noen som har noen lignende erfaringer eller kan det være en underliggende skade på bakbeinet som han ikke vil vise til andre hunder eller lederen sin?

 

Jeg aner ikke hva det kan være, men at det har noen sammenheng med kjønn eller rase på de hundene dere møtte tror jeg er svært lite sannsynlig.

Sår, øm tå eller klo eller annen skade i foten kan det ha vært. Akutt (tråkket på noe) eller noe dere ikke klarer å framprovosere på samme måte ved å ta på foten.

Jeg ville sett det an og oppsøkt veterinær dersom det blir en vane eller hvis det utvikler seg på andre måter.

Just now, Siri said:

og jeg har opplevd å ikke greie og gjøre en skikkelig avtale slik at jeg aldri fikk møtt dem jeg skulle møte  Det VAR ikke alltid det gikk bra liksom  Ikke at vi dævva av det, men...  Og jeg har navigert etter sola fordi jeg hadde kjørt meg bort i Stockholm (før GPS'ens tid)  Men jeg tenker at vi BURDE kjede oss mer faktisk. Vi burde kjede oss mye mer, for da tror jeg kanskje vi ville satt større pris på de små ting i hverdagen også...  

Du leser meg kanskje litt vel bokstavlig. Jada, vi både kjørte og gikk oss bort, men det var nå bare sånn det var. Det var ikke noe alternativ. I motsetning til om man kommer i en slik situasjon i dag, har glemt mobilen og friker helt ut over hvor dum man kunne være. Vi, som du sier, dævva ikke av det og det gikk bra stort sett bestandig. NAFs veibok var gull å ha i hanskerommet. Men Stockholm, eller for den saks skyld Oslo uten GPS i dag ...  Joda, det gjør meg svett ...

Det siste du sier, om å kjede seg mer, tror jeg er spikeren på hodet!

Delte erfaringer med «gamledager» ser jeg. Trist å lese om de som ikke hadde det bra!

Det er klart all denne nye teknologien har ført mye godt med seg. Og det er helt klart at spesielt enkelte grupper har fått helt nye liv - forskjellen til resten av samfunnet blir mindre. Mine to besteforeldre døde i begynnelsen av totusentallet. De var begge døve. Telefon kunne de ikke bruke, så de hadde en fantastisk maskin kalt teksttelefon. Et tastatur med en liten monokrom skjerm til, koblet til telefonlinja. Man kunne snakke med folk som hedde teksttelefon direkte, eller man kunne ringe opp en sentral hvor det satt et menneske og leste opp det de skrev, og skrev ned det de på andre siden sa - om man skulle snakke med folk med vanlige telefoner. Den var veldig viktig for dem. De hadde veldig bra liv etter hva jeg kan dømme, men for en revolusjon de ville opplevd  utover 2000-tallet hvis de hadde vært født 10-20 år senere, med Skype og etterhvert muligheter for videosamtaler med et par trykk på nettbrett og smarttelefoner. 

Jeg har ingen tro på eller ønske om å gå tilbake til den gamle tiden nå etter at vi har utviklet den teknologien vi har. Bare tanken på å skulle møte noen, handle julegaver eller finne fram til en adresse uten mobiltelefon med gps og google gjør meg smått uvel! Så et evt tankeeksperiment må gå ut på at disse nyvinningene aldri kom, at man aldri kunne forestille seg slike ting. For folk fant fram, de kjøpte julegaver og de klarte å møtes for en kopp kaffe på en café tidligere også, og folk flest gikk ikke rundt å kjedet seg hele tiden før heller. I den grad de (folk flest altså, ikke de som virkelig opplevde kjedelighet av ulike årsaker) evt kjedet seg mer så kan man nok spørre seg om det nødvendigvis var en dårlig ting. Og så er det vel teorier som går ut på at all denne underholdningen, all den informasjonen vi konsumerer nå faktisk gjør oss avhengige og at vi har lettere for å kjede oss nå. Hjernen må ha konstant påfyll av underholdning, informasjon eller bekreftelse.

Jeg er absolutt ikke av typen som tenker at «alt var så meget bedre før», jeg er en teknologi-nerd og mener at ALT blir bedre med bluetooth, men at vi har mistet noe på veien og at den digitale revolusjonen går så inni granskauen fort at vi ikke er i stand til helt å se hva det betyr for menneskeheten, det er jeg overbevist om. Det kan gå veldig bra, og det kan gå veldig dårlig, men det er en mye lengre og dypere diskusjon.

Jeg tror jeg bare ville startet en plass i den jungelen og prøvd meg fram. Noe fra kurante merker som du finner i en dyrebutikk. Uansett hvilken noen anbefaler, så vi du få minst tre andre som sier det ikke funket for dem. 

Dersom det er noe av de vegetabilske tilsetningene i Acana hunden reagerer på, så kan  man jo prøve feks Orijen fra samme konsern som har 85% kjøtt, og mindre av «kjøttet» er i form av kjøttmel.

Men det er også fullt mulig både Acana og Orijen blir for kraftig kost, og at det er motsatt vei du skal gå. Igjen, du må bare prøve deg fram.

Du skriver ikke noe om hvorfor du byttet fra Hills? Hvis hunden fungerte på det så ville jeg i alle fall gått tilbake til det og fått stabilisert magen før du prøver noe nytt. Evt kjøpe noe skånekost hos veterinær. La ting normalisere seg et par uker før du introduserer noe nytt. Å hoppe fra fôr til fôr på en ustabil mage er muligens ikke den beste måten å teste ut nytt fôr. Og bytt ekstremt sakte - på 300g kanskje 30g om dagen? Og del opp i flere måltider i begynnelsen, om du ikke alt gjør det. 3-4 er passe. Det er normalt sett mer skånsomt for magen.

Jeg vet ikke hvorfor du ønsker noe kornfritt, men ikke se deg blind på det i alle fall. Det viktigste er jo å finne eller hvetebasert fôr. Det er ikke gitt at erter og bønner er noe bedre for akkurat din hund. Hvis Hills fungerte tidligere, så kan kanskje noe kornfritt derifra være en plass å starte? Om de har det i sortimentet sitt da... 

Akkurat nå sitter jeg og mimrer. For de yngre her inne, evt en repetisjon for de som trenger det: Tenk deg en verden uten datamaskiner, nettbrett eller smarttelefoner. Ikke noen DVD- eller videospiller. Man snakket ikke i telefonen sosialt, om det ikke var slekt eller venner utenbys fra. Man gikk over gata til nabogutten eller -jenta. Kun 1 kanal på TV og 1 kanal på radio. NRK sto for begge. Ukens høydepunkt var når Donald (eller annet favorittblad) kom i butikken hver tirsdag, det var lørdagens barne-TV (som var lengre og bedre en de daglige) og det var lørdagsbarnetimen på radio. Det var ikke noe mer som ble servert. Det var selvsagt bibliotek, leker, kort og- brettspill, bøker og den store leke, møte og herjeplassen «ute», men det er en annen historie.

Hver lørdag klokken 17 laget jeg og lillebroren min en hule av tepper, paraplyer og puter på rommet mitt. Vinduene ble dekket til, radioen ble slått på og inni hulen satt vi musestille en hel time. I stummende mørke. Det var lørdagsbarnetimen. Først var det litt om dette og hint. Vi skulle feks hjelpe til med å redde verden ved å måle pH i lokale bekker og vann og sende resultatene inn. Med brev, selvsagt. Målebeger og pH-papir ble sendt gratis til alle som meldte seg på. Påmelding pr brev, selvsagt. Det var fryktelig spennende og lærerikt. Men høydepunktet var uansett hørespillet. Hvert hørespill gikk over flere uker. Det var «Stompa», «Tordivelen flyr i skumringen», «Skatten på sjørøverøya» og mye mer. Men det som virkelig brant seg fast var «Stjernene forteller». Et hørespill som tok for seg stjernebildene og historier fra gresk mytologi knyttet til dette. Det var guder, helter og monstre. Fryktelig spennende!

Jeg har tenkt fryktelig mye på den serien i voksen alder, den gjorde virkelig inntrykk. Fant den omsider til blodpris som lydbok for noen år siden, men syntes det ble dyrt. Så fant jeg plutselig hele serien liggende på nrk.no her om dagen, og nå har jeg snart hørt alle episodene. Selvsagt er det ikke det samme som voksen, og skuespillerne høres mye teitere ut enn jeg husker. På skikkelig NRK-nynorsk til og med. Men jeg har virkelig kost meg og tenkt på en tid som fryktelig fort var forbi. Bare et par år etter dette hørespillet fikk jeg min første datamaskin, vi fikk videospiller, kabel-TV, P2 og TV2. Under ti år etter logget jeg på internett for første gang, og fikk e-postadresse, mobiltelefon ... og så ble verden aldri den samme igjen. En konstant informasjonsflyt, et konstant opplevd krav om å være tilgjengelig, en konstant strøm av verdens fandenskap, dilemma, lokalpolitikk, storpolitikk, nye produkter og tjenester som man på et eller annet vis må ta stilling til. Og krangling på hundesonen  (det har blitt mye bedre!). Jeg er egentlig usikker på om jeg har fått det noe bedre når det kommer til stykket, på tross av alle mulighetene - hvor hadde hundeholdet mitt vært uten internett for eksempel? Jeg er også egentlig usikker på om vi som art er skrudd sammen til å håndtere alt dette - jeg håper det.

Uansett, for spesielt interesserte, her finnes hørespillet: https://radio.nrk.no/serie/stjernene-forteller-serie-1

Lurer på om det funker på barn fremdeles?

PS Lørdagsbarnetimen fortsatte helt fram til 2010, men da var over 90% av lytterne voksne.