Vita

Vi har en liten mellompuddel, og den får veldig fort snøklumper i pelsen når vi går tur utenom opptråkka løyper. Sikkert forsterket av at hun er såpass lav, 35-36 cm i mankehøyde. Vi bruker jegerens superdekken, en slags kondomdress for hunder. Det fungerer bra for oss, men vi kan dra tilbake til varmt hus og tine snøklumper nederst på beina og i baken. Ser for meg det vil fungere dårlig på telttur. Ellers tror jeg mellompuddelen kunne passet bra til dine behov. En utholdende tur kompis, alt annet enn jålete, mild og ukomplisert hund, slik jeg opplever den. Vår er glad i barn og andre hunder, har lite lyd og lite jaktinstinkt. Pelsstellet innebærer kliping med maskin og saks hver 6. uke, og litt oftere på poter og snute. Da er hun kortklipt som på bildet. Og det er ikke nødvendig med børsting eller rensing av pels selv etter vill herjing mellom tuene når hun kan slippes utenom båndtvangsperioden.

Vi hadde også en wheatentispe da vi fikk hund nr 2, en storpuddelvalp. Vår wheaten var 8 år, også grinete mot andre tisper, men det skal sies at den var veldig glad i alle barn. Vi var spent på hvordan gamlehunden ville takle valpen, men det gikk helt fint etter en noe kjølig mottagelse; det var nesten som hun ikke kunne tro vi mente alvor med å innlemme dette komplett uinteressante og ganske irriterende vesenet i familien. Jeg vet ikke om det var rasetypisk, men hun oppfattet nok fort at vi definerte valpen inn i flokken, og forholdt seg til det. Vi gav dem mat på forskjellige rom, luftet dem separat (for at valpen ikke skulle plukke opp unotene fra den store), og passet på at valpen ikke fikk plage den voksne. Men etterhvert ble den voksne som en mor for puddelen, i den grad at når vi nå flere år etter at gamlehunden er død møter helt ukjente wheatenterriere, er det sånn jubel og glede på puddelen at det må en forklaring til. Det er iallefall helt tydelig at den skiller wheatenterriere fra andre raser.

Vi hadde wheatenterrier i 10 år, og for oss var det et veldig godt valg. Vi så etter en middels stor allergivennlig hund, som var robust mentalt og kunne være med overalt, etter å ha hatt et nervevrak av en sheltie noen år tidligere. Vi hadde et hus med mye liv og røre, med barn på 8 og 12 år, og kompiser som kom og gikk, barneselskap og fotballturneringer, og i det hele tatt mye styr og ståk. Og vår Mira taklet dette på strak arm, og var glad i alle mennesker - store og små, menn og damer, med og uten hatt og skjegg og hjelm og alt annet som kan være skummelt. Det gikk til og med ei stålampe i gulvet like ved siden av henne en gang, uten at hun syntes det var noe å stresse seg opp over. Hun var god venn med katten og ble "mamma" for vår nåværende storpuddel da vi fikk den som valp (i den grad at storpuddelen nå går av hengslene av glede når vi nå treffer wheatenterriere, ukjente som kjente). Mira kunne være hjemme en hel arbeidsdag uten problemer, og var faktisk bortimot helt lydløs. Det kunne gå dager og uker mellom hvert boff. Hun kunne gå løs, stakk ikke av om ei dør skulle stå åpen og kom på innkalling, og jeg ante ikke da hvor mye gull dette var verdt - det måtte en storpuddel med et helt sykt jaktinstinkt til før jeg lærte meg å sette pris på det. Hun var veldig rolig og fin inne, og heller ikke krevende med tanke på tur og aktivisering. Hun fikk en daglig tur på ca 1 time, og det var stort sett det hele. Hun tålte godt vær og vind og det virket ikke som det brydde henne noe å bli våt og kald. Og veldig glad i å trekke på ski. En liten barsking som tålte mye. Vi forsøkte oss litt på agility og lydighet, men det var ingen stor suksess. Mira var ikke spesielt utholdende med trening, og gikk fort lei, og så var vel heller ikke treneren akkurat verdens mest iherdige. Det eneste som manglet på en perfekt hund var at hun kunne være skikkelig grinete og aggresiv mot fremmede tisper, og et par hun kjente også, der kjemien aldri stemte. Jeg vet ikke om hun ville ha sloss på alvor, for vi passet på, men jeg gikk alltid med den uroen, og det var ikke noe gøy. En annen ganske negativ ting var pelsstellet, men det er jo mer smak og behag - noen liker det. Men det var grunnen til at vi gikk for storpuddel som hund nr 2, som med sin stålullpels faktisk er mye enklere å stelle enn den myke wheatenpelsen som tover seg for et godt ord. Bortsett fra samkjønnsaggresjonen syns jeg wheatenen var en enkel hund, både som valp og voksen. Mulig jeg har blitt litt vel myk om hjertet nå etter å ha bladd gjennom gamle bilder, men hun var virkelig ikke spesielt stri og i alle fall ikke bjeffete. De andre wheatenterrierene jeg kjenner til virker også ganske lik den vi hadde, men det kan sikkert være store variasjoner innen rasen. Jeg synes for øvrig både bedlington og tibetansk terrier virker som flotte hunder som jeg kunne tenke meg å prøve en gang.

Aktivitetsnivået til storpuddelen min vil jeg si er moderat. Hun virker fornøyd med aktivitetsnivået hun får tilbud om, og det er ikke mer enn det må være: I hverdagene en times gåtur sammen med andre hunder, i tillegg til fri tilgang til en stor hage når vi er hjemme. I helgene blir det lengre turer, men stort sett ikke lenger enn et par timer. Om vinteren trekker hun på ski med svært stor entusiasme, og har ingen problemer med lengre turer eller sykkelturer. Hun er rolig og avslappet inne, stresser ikke, og er lykkelig og energisk når vi går ut. Egentlig helt perfekt, ut fra vårt behov, bortsett fra et voldsomt jaktinstinkt. Det forekommer visst i rasen (fant jeg ut etterhvert), og neste gang blir det grundige research på det punktet. Samtidig er nok puddelen en veldig tilpasningsdyktig rase, som utvilsomt kunne hatt glede av en mer aktiv hverdag. Yngstemann flyttet ut i fjor, og da stilnet hele huset mer av. Så hun hadde nok litt mer stimuli i de første årene av livet, nå er hun fire år.

Kan dele erfaringen med min ene storpuddeltispe. Seperasjonsangst eller piping har vi ikke opplevd. Da vi fikk den som valp hadde vi riktignok en voksen tispe fra før, som ikke hadde problemer med å være hjemme alene en arbeidsdag. Vi var litt spent på om ting skulle endre seg da gamlehunden døde to år senere, men det gikk fint for storpuddelen å være helt alene. Hun har adri vist tegn på stress når vi går fra henne. Hun skjønner tegninga tidlig, og går og legger seg i senga si før vi har komt oss ut døra. Stort sett en enkel hund å ha med å gjøre, og det blir nok ny storpuddel når hun takker for seg.

Jeg tror også mellompuddel kan passe bra. Min mellompuddel på vel et år har vært helt frisk så langt iallefall, er førerorientert og har lite jakt. Kjapp og leken, den hadde nok passet fint til agility (men der er det jeg som er bremsen). Selv nå i unghundtiden er den enkel å ha med å gjøre. Største ulempen er nok at den er veldig ivrig og kontaktsøkende både mot andre hunder og mennesker, men den lar seg lett avlede med godbiter. Mulig jeg har vært spesielt heldig, men mitt rasevalg var ikke tilfeldig, det baserte seg på lignende kriterier som trådstarter beskriver. Jeg hadde ingen ambisjoner om utstilling, og hadde heller ikke vært på utstilling med ‘puddel i blikket’ før nå i vår. Og jeg kan ikke si at lysten til å stille ut ble vekket, tvert i mot. Jeg erter kanskje på meg andre puddeleiere nå, men jeg syntes pudlene var stylet nærmest til karikaturer av seg selv. Og det var snakk om å ha spart pels i lang tid, om man startet med et kortklipt utgangspunkt. Men dette er jo selvsagt smak og behag.

Min storpuddel er ikke spesielt oppsøkende på folk, og kunne nok i teorien egnet seg godt i situasjonen du beskriver. Men hun har et veldig sterkt jaktinstinkt, og kan aldri være løs. Men jeg mener det finnes linjer med lite jakt.

Min lille erfaring med sheltie er fra vår første hund, for 16 år siden. Den var et engstelig vesen. Da vi fikk den som 8 uker gammel valp, var den så redd at vi måtte ligge helt stille på gulvet (!) for at den i det hele tatt skulle tørre å komme bort til oss fra tilfluktsstedet inn under ei hylle. Vi var helt ferske som hundeeiere, og lot oss overbevise av selger, som på telefon kunne fortelle at dette ville gå over, det var en litt forsiktig hunderase... Det gikk på et vis i et par år, og den ble fortrolig med oss i kjernefamilien pluss søstra mi, men ingen andre. Så bet den faren min, og da var det nok- vi leverte den tilbake til oppdretter. I dag hadde jeg nok tenkt det var bedre den fikk slippe, men som uerfaren hundeeier er det ikke så lett å ta slike beslutninger. Collier har jeg kjent flere av, de fleste litt forsiktige, men ikke engstelige. En colliehann i nabolaget er forresten en av de fineste jeg har møtt, av alle raser. Vakker som en gud, stødig som et fjell, og vennlig mot alt og alle. Han hadde jeg tatt inn i mitt røytefrie puddelhus på dagen.

Vi har aldri gått tur om morgenen, men hundene får gå ut i løpestreng i hagen. Tur skjer om ettermiddag/kveld. Nå har vi aldri hatt veldig krevende raser (fordi vi har innsett at vi dette ville bli hverdagen for hundene), og det har fungert godt. En må jo passe på at de får spist og gjort fra seg, men morgenrushet tar såpass med tid her i huset at det aldri har vært et problem. Faktisk har hverdagen blitt mer utfordrende etter at yngstemann flyttet ut i fjor, og den så jeg ikke komme. Det merkes at det bare er to voksne i full jobb i huset, og ingen tenåring som kommer hjem fra skole litt tidligere enn oss. Da vi hadde barn og ungdommer i huset var det i oftere folk her, mer selskap for hundene, og mer som skjedde - «gratis» aktivisering i form av venner med hjem, unger som lekte med og koste med hundene fra de de kom inn døren. Nå må vi legge kabalen for hver uke, slik at en av oss er hjemme til fire hver dag.

Jeg har også en hund som aldri, aldri kan gå løs, en storpuddel. Den var vel knappe to år da vi innså det. Da hadde den ikke gått løs på en god stund, og mannen min skulle på en skitur teste om hunden nå hadde lagt av seg det vi så optimistisk tenkte var valpefakter, altså å stikke av. Resultatet var at den ble borte i over to timer - det vil si, han så den og hørte den oppe i fjellsidene, på vill jakt etter ett eller annet, trolig hare eller rev. Den var så sliten at den snublet i sine egne bein da han endelig fikk tak i den igjen. Det skjer en full blokkering når den får ferten av dyr. På hytta har den fanget og spist mus flere ganger. Det er jo dessverre en aldeles uønsket premiering av jaktinnsatsen, men det er jammen ikke lett å unngå. Den har aldri jaget husdyr, hjort eller den slags, men det er sannsynligvis bare fordi den aldri har fått sjansen. Den vet jo ikke om noe annet en båndtilværelsen sin, og syns heldigvis at å trekke bortimot er meningen med livet (og det får den gjøre mye), så jeg tror ikke den har et dårlig hundeliv. Vi ble egentlig litt tatt på senga av å få i hus en sånn jeger ved å skaffe oss storpuddel. Jeg trodde jeg hadde lest meg godt opp på rasen, men dette hadde jeg ikke fått med meg. I ettertid har jeg forstått at det ikke er helt uvanlig. Wheatenterrieren vi hadde før hadde et mer moderat og kontrollerbart jaktinstinkt, og ok innkalling (litt «tunghørt»). Den fikk gå løs i hagen (uten gjerde) når vi var ute selv. Den jagde katter til tomtegrensen, og snudde fornøyd når oppdraget var utført. På fjellet utenfor båndtvangtiden gikk den løs uten problem, og akkurat det savner leg litt.

Jeg har erfaring med to mellompudler (9mnd og 9 år) og en storpuddel (4 år). Ingen av mellompudlene bjeffer, bare den yngste - hun kan bjeffe litt i lek for å få opp stemningen. Mens storpuddelen bjeffer på ringeklokka og folk som går forbi. Så det er nok variasjoner på bjeffenivået, selv om det sikkert kan stemme at de små kan være mer bjeffete generelt. En viss form for arv og sosial læring er det vel også med bjeffing, så om du besøker oppdretteren og tispa/valpene, kan du sikkert få en pekepinn på sannsynligheten for å ende opp med en bjeffer. Den eldste av mellompudlene jeg kjenner er min søsters, den kom i hus da barna var 2, 5 og 8 år. Den har fungert veldig godt i den familien, iallefall. Ingen seperasjonsangst, og begge foreldre i full jobb. Og som sagt ingen bjeffing. Den jager katter, men kan gå løs sammen med familiens kaniner. Den er fremdeles svært leken, og er svært glad i mennesker, (noe som jeg mener er rasetypisk), men den er mindre interesser i andre hunder. En enkel og uproblematisk hund. Det mest negative er at den sliter med å slå seg til ro når de har besøk, dvs av voksne, da vandrer den omkring og tigger om kos hele tiden. I lengden blir det litt slitsomt. Men med den vanlige «besetningen» i hus, er den veldig rolig og grei. Jeg har hatt wheatenterrier tidligere (går for å være en mild terrier), og byttet rase pga enklere pelsstell med en kortklipt puddel. Jeg har veldig mye godt å si om wheatenen vi hadde, men sett i bakspeilet er det behagelig med hunder som er mer omgjengelige med andre hunder.

For å være førstegangs valpekjøper høres det ut som du har gjort mye riktig allerede ?. Jeg kar kjøpt valp fire ganger, og gjorde vel omtrent alt feil første gang. En søt valp på Finn, og dermed slo jeg til. Resultatet ble dessverre ikke så bra. Da vi skulle kjøpe valp i fjor, brukte jeg mye tid på å finne riktig oppdretter. Jeg er ikke så god med å avdekke linjer og svakheter der, og har heller ikke noe kontaktnett i rasemiljøet, (ganske amatør, altså, i forhold til mange her), men tenker en kan komme et godt stykke på veg med å snakke og maile med ulike oppdrettere. Og gå etter magefølelse. Jeg var veldig tydelig på hvilke egenskaper jeg ønsket og ikke ønsket i hunden, blant annet ønsket jeg lite jaktinstinkt. Min opplevelse var at de oppdretterne jeg etablerte kontakt med (dvs de som orket å lese og svare på den milelange e-posten min), var ærlige på dette. Og henviste meg videre dersom de trodde deres valper ikke ville passe så godt til mine behov. Slik sett får jeg også mer tillit til en selger som «holder litt igjen», heller enn en som virker litt for lysten på å selge uansett. For min og vår del ble resultatet veldig bra, en harmonisk og trygg mellompuddelvalp, iallefall så langt er god venn med både katter og høner i nabolaget.

Så trist å høre, Stella. Min fyller 4 år i mars, var drøye 3 på bildet. Dette er min første puddel, så har lite erfaring der. Men ser på puddelgrupper på Facebook at mange har storpudler som blir gamle. Noen rundt 15 år, så vidt jeg husker.

Jeg har samme klippefrekvens som Stella, men bader oftere pga moderat støvallergi, hos hunden, altså. Ca hver 14. dag. Pelsen er av den stive typen. Jeg vil si den er flokefri når den er kort, og får den litt lengde før klipp (rundt 5-7 cm), er den lett å børste gjennom likevel. Jeg bruker å børste før klipp, syns det er lettere å klippe da- særlig med maskin. En klipperunde inkl børsting tar vel mellom 1 og 1,5 time, avhengig av hvor nøye jeg tar det. Bad med føning etterpå tar vel også fort en time. Føning er kanskje ikke nødvendig ved kort pels, men mer behagelig for hunden enn å gå med våt pels, innbiller jeg meg.

Min storpuddeltispe er 58 cm høy, og har også lettstelt kort sveis.

Jeg har puddel nå; en stor og en mellom, og har hatt wheaten tidligere. Tisper alle sammen. Jeg kan jo bare uttale meg om de individene jeg har hatt, men tror de er/ var ganske rasetypiske. Alle tre veldig glade og lykkelige hunder, glade i mennesker (mellompuddelen likevel aller mest og i absolutt alle, både kjente og ukjente, store og små), medgjørlige og greie hunder. Selv om wheatenterrieren var litt mer «tunghørt» når det passet henne. Jeg har alltid hatt forholdsvis kort pels på alle hundene, men synes pelsstellet var vesentlig mer krevende på wheatenterrieren, som for øvrig hadde pels av amerikansk type. Pelsen var myk og floket seg veldig lett, og flokene kunne være vanskelige å få ut. Storpuddelen har svart pels som stålull, og er enkel å børste gjennom. Mellompuddelen har fortsatt myk valpepels, men likevel med mindre floker enn wheatenpelsen. Klipping foregår dels med maskin og dels med saks, og så lenge en ikke skal stille ut og ellers kan leve med en uperfekt klipp, går det fint an å ta dette selv. Og en lærer jo også etterhvert. Jeg var forresten på et klippekurs da wheatenterrieren var liten, og hadde stor nytte av det. Den største forskjellen på wheaten og puddel, slik jeg har opplevd det, er at wheatenterrieren var en del «tøffere» en pudelene, både at hun tålte mer bråk og støy rundt seg uten å bli urolig (noe som var perfekt i en periode da det var mye unger inn og ut av huset), men også at hun var skarpere i møte med enkelte andre hunder, særlig tisper. Pudelene oppleves som mildere, og at de foretrekker harmoni og fred i huset. Høylytt søskenkrangling gir grunn til å luske seg vekk til et roligere sted i huset. Nydelige hunder alle sammen, men det var først og fremst pelsstellet som gjorde at jeg ikke gikk for en ny wheaten.