Aya

Kjøp en rase som har grunnleggende egenskaper du liker - ikke som du tenker at du kan leve med eller trene vekk. Pass også på at disse grunnleggende egenskapene passer til livet du lever, ikke det du ønsker å ha.

Fetteren min heter Odd Christian Feet. Jeg kødder ikke.

:lol: Beste jeg har hørt på lenge!

Akkurat det der har jeg tenkt også - det er faktisk ufint å spørre om ikke folk har fått seg kjæreste, om de har noen i kikkerten og sånt, synes jeg, så jeg spør faktisk aldri om sånt. Vil folk fortelle så gjerne det, men jeg skal ikke presse det på noen .

Jeg synes faktisk ikke du har noe med det, jeg. Enkelt og greit. Enten det er en gang i uka elle to ganger i året...

Akkurat det er vel litt forskjellig fra situasjon til situasjon? Når jeg snakker med søstrene mine om sånt er det fordi er er oppriktig interessert i deres liv, og fordi det kan være greit å betro seg til en storesøster. Jeg spør ikke kolleger eller folk som bare er bekjente om det samme. I relasjonen jeg har til mine søsken og mine nærmeste venner hadde det vært ufint å la være å spørre og interessere seg for slikt. (Men jeg spør ikke "har ikke du fått deg kjæreste enda da?", men heller om det er noen de liker eller er betatt av - sånne ting vi snakker om )

Min oldemor het Hjørdis Lilla, ble bare kalt lille. Ellers het min oldemor på den andre siden Ella Sofie Christine, og det er jo ikke så spesielt, men kombinasjonen Ella Sofie synes jeg er nyyydelig! Jeg har også en oldefar som heter Norvald, og en tippoldefar som heter Waldemar. Ikke så sære, men ganske stilige og uvanlige nå til dags. En barndomsvenninnes oldemor het Berte Kanutte

Jeg er babysyyyyyk!

dritkjekk (hvilket bare slår tilbake på meg selv, for jeg syns også han er en pen gutt )

Kan du ikke bare spørre om de har noen i kikkerten? Eller om de er heite på noen? Eller om det er en greie på gang? Eller om det er noen spesielle i livet deres? Det er jo kjønnsnøytralt

Jeg spør nok litt mer i retning av dine eksempler enn mine altså, sånn i praksis, jeg gikk bare tom for fornuftige formuleringer en liten stund der Jeg har aldri i mitt liv sagt "heite skrepper" f.eks Kanskje jeg burde begynne med det?

Det der synes jeg også er veldig riktig av deg. Jeg vet ikke hvor mange ganger forskjellige mennesker har sagt til meg "hva gjør typen din da?" "Er han gammel da?" Osv. Det er sååå sykt pinlig å bare "Eh, hun er bla bla bla". Det er ikke meg det er ille for sånn sett, det er dem. For det er veldig tydelig at de blir både flau, utilpass og synes hele situasjonen er ubehagelig. Karriereveilederen min spør veldig kjønnsnøytralt. Hun vet bare at jeg har en samboer faktisk, jeg har aldri sagt kjønn tror jeg ikke. Fordi jeg mener det er ikke relevant Spør folk så sier jeg kjønn, eller om det er relevant på noen annen måte.

Ellers, jeg tåler fint at folk blir stille noen sekunder jeg altså. Ingen har blitt det, men det hadde ikke plaga meg. Det jeg ikke liker er når jeg tydelig merker at det er fordommer, at folk regelrett viser at de synes jeg er ekkel, rar eller whatever. Det treffer hardt altså.

Jeg husker når jeg var sånn 11, min bror sa at homofili var en sykdom, for vi var skapt til å leve sammen mann og kvinne. Og jeg satt i baksetet og bare whaaat?!?! Ingen i familien visste det da, men jeg skjønte virkelig ikke greia, var jeg syk? Han har kommet litt lengre siden den gang da, og om det skulle vise seg at sønnen deres var homofil, så tror jeg det hadde gått veldig fint jeg altså.

Nei, jeg har vært heldig altså! Det er det ingen tvil om. Brødrene mine er litt dobbeltmoralsk, det er veldig synd. Jeg kom jo aldri direkte ut av skapet, Begge søstrene mine og ene broren min har visst det. Antagelig mamma og pappa også. Og hvertfall vennene mine. Så jeg har aldri sagt det rett ut at jeg er bifil i den forstand. Utrolig trist å lese hvor ulikt det blir tatt imot altså!

Synes denne tråden er fantastisk interessant jeg

Fint innlegg! Og ja, jeg har også fått mange av de når det gjelder mamma (har hun en mann da, hva driver han med - han samboeren hennes da?), og jeg skjønner det jo på en måte - de fleste tar for gitt at en mamma er ei som har en mann liksom. Jeg er ikke noe redd for å fortelle sannheten, for jeg er stolt av mamma, men jeg har litt vondt av de som jeg snakker med må jeg innrømme. Noen blir ordentlig lei seg og tror de har trampet skikkelig i salaten, andre blir heeelt forvirret og vet ikke hva de skal si. Noen er idioter, men de finnes jo alltid og over alt. Jeg synes jeg er superheldig, jeg vet at hvis jeg hadde vært født LHBT så hadde det blitt tatt imot helt perfekt. Det skulle jo bare mangle fra mamma sin side altså, men jeg har en familie av gamle raddiser, så jeg har på følelsen at det nesten ville blitt tatt bedre imot enn at jeg er hetero Pappas kommentar da jeg som 19åring ringte og fortalte at mamma nå var lesbisk og at det var greit for meg var "ja, og hvorfor i ******* skulle det ikke vært greit???" *ler* Fine folk ^^

Da jeg kom ut av skapet, var det bare broren min som sa "åja, jaja, samme for meg, det.". Foreldrene mine trakk seg unna og snakket ikke med meg på flere måneder, min beste venninne freaka helt ut og ville ikke ha noe med meg å gjøre. Da gjorde det selvfølgelig sykt vondt. Jeg var jo fortsatt den samme, og plutselig hadde de viktigste menneskene forsvunnet fra livet mitt. Ingenting hadde egentlig forandret seg, bortsett fra at jeg for første gang i mitt liv var tussete forelska, og var naiv nok til å tro at alle rundt meg umiddelbart ville være glade på mine vegne, og så ikke den knyttneven komme.

*Klipp*

Takk for at du delte!

Mamma ble stille en stund da jeg fortalte at jeg er gravid. Helt uten at jeg tok det som at hun hater meg og hennes kommende barnebarn - hun trengte rett og slett noen sekunder på å finne ut hva hun skulle si.

Nå må jeg iallefall få skyte inn her at å bli stille et lite øyeblikk, bli litt alvorlig eller bli litt overrasket ikke er det jeg snakker om. Jeg snakker om å gå litt i seg selv og bestemme seg for hvordan man ønsker å forholde seg til sånne nyheter, slik at det som kommer etter den første lille overraskelsen er noe som både er positivt for den andre å høre og ikke minst, at det er noe du kan stå for i ettertid. Jeg tror nemlig at det er noe man kan jobbe med selv, dersom en udelt positiv reaksjon ikke er det som faller en naturlig.

EDIT: Jeg må forresten legge til at jeg har blitt ganske nøye med å ikke spørre folk "ja, har du noen kjekk gutt i kikkerten?" eller "noen heite skrepper som har fanget din oppmerksom i det siste?", men å heller spørre "noen kjekke gutter eller pene jenter i klassen din da?" eller "liker du noen for tiden da lillesøster?" Det høres jo helt noldus ut, jeg skjønner jo det, men jeg er veldig redd for å legge stein til byrden om det er noe som personen går og er usikker på. Så da tenker jeg at ved å spørre på en sånn kjønnsnøytral måte kan jeg kanskje signalisere at det er okey å snakke med meg hvis du trenger det. Jeg håper iallefall det!

Hvor dømmer jeg en hel gruppe? Jeg sier da tvert imot at jeg kjenner en hel del oppegående og hyggelige homofile mennesker?

Jeg synes det blir litt feil å trekke inn hunderaser i dette, da det handler om så mye mer enn rasen i seg selv. Men at rottweilere og schæfere er generelt sett farligere i feil hender enn golden retrievere eller mopser er jeg da også helt overbevist om.

Det var et eksempel trukket helt ut av det blå altså, og ja, det var nok et dårlig eksempel. Men jeg mener at når du føler det er relevant å trekke dine erfaringer med homofile inn i en diskusjon som denne, så handler det om fordommer. Fordi at dine erfaringer egentlig ikke er relevante for hvordan gruppen homofile er, hvis du skjønner hva jeg mener. Altså, homofile er jo mennesker de og, og det eneste fellestrekket de har er at de blir forelsket i en av samme kjønn. Å dra inn andre aspekter ved det, som at de homofile du kjenner er sånn og sånn, det blir litt feil i mitt hode, og jeg tolker det som fordommer. Men jeg sitter jo ikke på fasiten her i verden Jeg skulle bare ønske folk ble litt mer oppmerksomme på hvordan deres egne utsagn, holdninger, språk og reaksjoner påvirker andre - og hvor enormt sårende det er å få høre at den kjærligheten du har til et annet menneske er unaturlig, og dermed feil, annerledes og avvikende fra normen.

For meg blir det vel egentlig fordommer ja, fordi du dømmer en hel gruppe på bakgrunn av dine begrensede opplevelser. Dine erfaringer er såklart reelle og virkelige for deg, men jeg synes det blir et litt tynt grunnlag. Jeg har møtt flere ubehagelige Rottweilere og Schäfere, men jeg tror ikke nødvendigvis at de aller fleste er sånn allikevel.

Er det fordommer når jeg selv har opplevd det? Og hva sier det da når jeg kjenner flere promiskuøse homser enn hetero, når den siste gruppen er laaaangt større? Og det til tross for at en stor andel av min bekjentskapskrets er fra laiv og rollespillmiljøer, som ikke akkurat er kjent for sin prektighet...?

Det er vel det vi gjør i denne tråden? Diskuterer?

Og for å være helt ærlig så er det fortsatt et problem når det kommer til fordommer til LGBT, og jeg synes at det å bruke begreper som unaturlig er problematisk. Fordi du sier faktisk at det er noe feil med folk, de er avvik, noe som ikke er ønskelig. Det er også med på å forme hvordan homofile ser på deg selv, det er enormt mye selvforakt hos mange homofile f.eks.

Begrepsbruk er viktig. Fordommer får fort næring å vokse på.

Enig. Og jeg synes det hos mange hersker en sånn "jeg må jo få lov til å mene det jeg vil uansett!"-holdning, og det synes jeg egentlig heller ikke. Altså, noen meninger må man jo jobbe med selv, fordi de ikke er helt greie å ha, må man ikke det da? Jeg har intense fordommer mot FrP'ere jeg, men jeg prøver jo å jobbe med de fordommene!

Klart uenighet ikke skal medføre undertrykkelse - men det går jo igjen begge veier

Og jeg synes nå ikke det er så vanskelig å skjønne at andre har problemer med å være fullstendig open minded, av deres egne årsaker som f.eks oppvekst, konservativt miljø, religion eller hva det nå måtte være. For noen er ting naturlig, for andre unaturlig. Så lenge de sier at "jeg respekterer deg, men jeg klarer ikke synes dette er naturlig" så må man jo nesten respektere det? Eller?

Det må man jo, og jeg er også god venn med personer som forholder seg sånn til homofile, men allikevel vil jeg tro at en sånn uttalelse medfører at du sårer den personen du sier det til. Det er jo ikke lett å føle at man ikke blir akseptert som den man er, og det blir man jo ikke når folk føler at de må få lov til å understreke at de ikke synes noe så grunnleggende som legningen din er naturlig;)

Det er jo ironisk at i all denne praten om at uansett hva et menneske sier så respekterer man dem, at en liten tankepause ikke nødvendigvis respekteres Det er litt typisk norsk å være så politisk korrekt at man skal akseptere alt og alle, unntatt de som mener noe annet enn seg selv (satt på spissen). Man snakker om ytringsfrihet og medmennesklighet, at man skal være lik mot alle og respektere at andre ikke mener det samme enn en selv - det inkluderer jo faktisk at man køarer å være like nøytral mot de menneskene som er det motsatte av det man streber etter å være, om enn de er ekstremt religiøse, ekstreme ateister, ekstremt høytevridd, ekstremt ventstrevridd - men også de som er konservative Ellers blir det litt dobbeltmoralsk, dontcha think?

Det synes jeg ikke! Jeg vil ikke stille meg nøytral til eller akseptere et menneskesyn som innebærer at man ser ned på og undertrykker noen grupper av mennesker på bakgrunn av f.eks fysiske eller psykiske trekk - noe flere av de gruppene du nevner over gjør. Jeg kan helt fint forholde meg til personen og til og med være omgangsvenn med, men jeg vil aldri kunne stille meg nøytral overfor meningene til en ekstremt konservativ kristen eller en nynazist, for eksempel. Jeg sier igjen jeg - så lenge folk kan oppføre seg ordentlig og gjøre sitt beste for å være snill og hyggelig med de menneskene man omgås, så kan man være hvem man vil og leve hvordan man vil. En ekstremt høyrevridd person faller ikke inn under den kategorien i mine øyne.

EDIT: Men hvis det du mener med nøytral er at man klarer å oppføre seg nøytralt og hyggelig i møte med personen, så er jeg jo enig. Alle mennesker fortjener jo å bli møtt med respekt, forsåvidt.

EDIT2: Jeg føler det er en forskjell på å stille seg dømmende overfor hvem en person ER og hva en person MENER.

Joda, men det er forskjell på om man er foreldre/søsken/barn/bestevenn av den som forteller, eller om man er lenger uti, og er man lenger ut i relasjonene så er det mer naturlig at man faktisk ikke reagerer like sterkt, med mindre man har noen fordommer man må tenke gjennom på ny. Og de fordommene bør jo holdes unna den det gjelder. Jeg tenker på de nærmeste her, ikke som det du fortalte om familien til din ekskjæreste som reagerte på at din mor er lesbisk - hva i allverden har de med det å gjøre - lurer jeg på. Hvorfor skal det være et problem for dem? De har da ingen store følelsesmessige relasjoner til din mor, osv.

Men når ting er nært - så syns jeg det er lov til å reagere og måtte ta en tenkepause, og at det faktisk er lov før man forhåpentligvis lander på "og så? det endrer jo ikke stort" og kanskje avslutter med en god klem.

Det er jo veldig naturlig at man må reagere og ta en tenkepause, men tro meg - den som forteller noe sånt er gjerne VELDIG var på en persons førstereaksjon, og vil huske denne lenge - kanskje for alltid-, selv om den man forteller det til lander på "og så".

Man kan da være empatisk og like glad i mennesket selv om man kanskje får en annen førstereaksjon enn det man tror? Selv om man ikke vet helt sikkert hvordan man reagerer så betyr jo ikke det at man stenger personen ute av sitt liv pga legning. Men jeg ser for meg at endel forventninger KAN bli knust. Det er mange følelser involvert, alt fra at man føler seg sviktet fordi personen ikke har fortalt det lenge før, at man ikke er den første til å få vite, skuffet over seg selv for at man ikke "så det komme" osv. til en mer eller mindre rasjonell sorg over at eventuelle barnebarn blir (kan bli) utelukket. Har man ikke lov til å reagere på ting? Selv om det er en stor avgjørelse å stå frem med slikt (og jeg er helt enig i at det er trist at man i 2013 faktisk fremdeles anser det som en stor avgjørelse - men det er nå engang slik) så kan det faktisk komme som en stor overraskelse på den som blir fortalt det.

Seriøst! HVOR viser folk i denne tråden at empati og respekt for andre er oppskrytt? Bare fordi man ikke er 100% sikker på hvordan man reagerer?

Altså, du har jo helt rett i dette, men litt av problemet for meg (og for andre som har opplevd dette med mennesker vi er veldig glade i, eller som har opplevd det selv) er at vi ikke opplever EN førstereaksjon, vi opplever like mange førstereaksjoner som de vi forteller det til. Og det er litt sårt og leit for mange at det hver eneste gang nesten følges opp av "oi, uffda, da må du ha blitt lei deg" eller "oi, SHIT, er det SANT? Åh, nå vet jeg ikke helt hvordan jeg skal reagere!". Da blir det som for meg (for å bruke meg som eksempel) er en fin og veldig positiv og gledelig ting noe som jeg til slutt kanskje kvier meg til å fortelle, fordi jeg er så lei av å måtte forholde meg til alle menneskers førstereaksjon. Og alle disse menneskene føler at de er i sin fulle rett til å reagere akkurat slik, fordi det jo "tross alt kom som en veldig stor overraskelse". Og det gjør det! Men det er ikke mottakeren av slike nyheter som er hovedpersonen i nyheten, for å si det litt kronglete. Derfor synes jeg man skal tenke nøye gjennom på forhånd hvordan man evt. ville reagert, eller jobbe litt med seg selv for å bestemme seg for et reaksjonsmønster, når man får sånne nyheter.

Ja, det er kanskje mange som har ømme tær og altfor lett lar seg såre av andres reaksjoner. Men det er nå sånn virkeligheten er for mange. Nå må jeg bare understreke at det ikke er noe stort problem for meg, for jeg er jo ikke engang den som er lesbisk/bi/transkjønnet, men jeg opplever jo stadig disse reaksjonene jeg også - jeg får også høre "stakkars deg" eller "stakkars barn" eller "det er unaturlig". Så litt kan jeg vel sette meg inn i hvordan det er å være hovedpersonen i situasjonen også.

Jeg kjenner jeg reagerer litt på disse uttalelsene om at dere ikke kan vite, ikke være 100% sikre på hvordan dere hadde reagert om noen av deres nære og kjære hadde valgt å dele en sånn ting.

Har man et nestekjærlig og empatisk menneskesyn, burde det være et reint prinsipielt ståsted at andre former for kjærlighet, samliv og fysisk framtoning er greit. Dersom du kjenner at det butter litt imot idet du blir konfrontert med dette, så BITER DU DET I DEG av respekt for den andre som faktisk viser deg den tilliten å dele dette med deg. Empati og respekt for andre er visst oppskrytt...

Jeg er SÅ enig! Det er faktisk tøffest for den som kommer med en sånn nyhet, og strengt tatt har det lite å si for deg - det har iallefall ikke flere negative følger for deg enn de du lager deg selv. Jeg har opplevd at andre har hatt store problemer med min mor og hennes fantastiske samboer (i min ekskjærestes familie), og det ville de på død og liv diskutere med meg hele tiden. DERES vanskeligheter med å omgås min suverene og aller kjæreste mamma Jeg lurer på om de virkelig trodde at jeg ville ha forståelse for deres tanker og problemer med det hele? Nggh, jeg kjenner jeg blir sur bare ved tanken. Også jeg som banandanset på forrige side bare.

Min mor kom ut av skapet som forelsket i en dame etter to lange forhold til min pappa og min stefar. Det gjorde meg ingenting. At mamma er lykkelig og har det bra er det aller viktigste, og hvilket kjønn den personen er som gjør hennes liv til noe bedre spiller da virkelig ingen rolle. Det viktigste er at folk kan oppføre seg, og at de gjør sitt beste for å være snille og greie med andre mennesker (kardemommeloven er min venn ) - andre ting er fullstendig sekundære. Kjærlighet mellom to voksne er ALDRI feil eller unaturlig. Kjærlighet er supert :D *banandans for luuuurv*

Vakre, vakre navn her inne! Heljar og Ask, Torgrim og Tuva! Og Sophia - som jeg synes er sååå nydelig! Sonisene har god smak!!

Wed, jeg skal sikkert flere turer t/r oslo i løpet av det neste halve året, jeg kan godt plukke opp babyting i Vestfold og ta med videre hvis det passer sånn!

Korthåret collie må passe perfekt. Milde og vennlige hunder, lette å trene, fungerer godt sammen med hester (de er vanligvis ikke hunder som stikker langt fra eier, men har ikke så mye gjeterinnstinkt at det slår over i gjeting av hesten) og veldig sjarmerende hunder. De vil aldri si nei til en langtur, men fungerer også med litt mindre aktivitet. Min mor har to kortiser og to hester, og det fungerer veldig bra Jeg ville tatt en titt på Gemdales i Sverige, jeg har inntrykk av at det er en svært seriøs oppdretter med gode resultater (uten at jeg kan nok om miljøet til å uttale meg om de norske oppdretterne).

Åå, Rak! Hurra for supernyheter!!

Jeg blir helt varm og klissete inni meg av å lese alle de koselige historiene! Synes det er veldig oppmuntrende at folk møter hverandre så tilfeldig jeg - det betyr jo at man kan møte sin store kjærlighet når som helst og hvor som helst! Jeg møtte kjæresten min gjennom felles venner. Jeg hadde vært betatt leeenge, som gikk over i en stormforelskelse (jeg var helt amøbe, stakkars venninne mine!), og fra første date har vi bare holdt sammen. Han er helt fantastisk, men vi er veeldig forskjellige, så det er ikke sånn at alt går helt av seg selv og det bare er rosa skyer. Men jeg har aldri vært sååå forelsket i noen Så da fikser det andre seg!

Ja hunder med seperasjonsangst lider. Noen har bare uroen, andre mer ekstrem med ødelegging, ulig og gjøre ifra seg. De hundene som ikke bryr seg, lider ikke nei. Men slik som mange skriver her så høres det ut som alle hundene er sånn og sånn, punktum. Noen raser er avlet for å være i flokk. Det blir unaturlig for dem å være alene. Da vil det hjelpe å ha en til hund som selskap.

Alle hunder er da avlet for å være i flokk - de er jo flokkdyr. Jeg synes egentlig ikke det er helt relevant å bruke hunder med separasjonsangst som eksempel i denne diskusjonen, fordi det jo er en helt annen sak. Klart en hund med separasjonsangst lider når den er alene - den har jo angst - men en frisk, trygg hund lider ikke når den er alene, mener jeg.

Forøvrig får mine hunder også velge om de vil være med (i bilen), men det vil de absolutt ikke. De vil mye heller være hjemme og ha full fest i sofa og seng;)

Jeg vil se sjokoladetrukne skyer uten papir på vel! Fine bilder, koselige dagen, Skinny er tidenes søteste lille stilk og Pippa smiiiiler jo

Du er vanvittig flink til å ta bilder! Du får virkelig formidlet følelsene bak, knallbra!

Sukk, for en spennende utdanning! Og det så ut som en nydelig dag