Aya

Jeg fikk veldig mye av det jeg ønsket meg og trengte! Skihansker, gamasjer, superundertøy og ullvangsokker, vaffeljern, en super bok som heter Agnes i Senga og som jeg virkelig koste meg med, supersøte øredobber (bittesmå sommerfugler) og diamantsmykke av kjæresten og litt penger, bodylotion, film osv. Herlig jul:)

Gavekort på teater f.eks?

Jeg husker jeg fikk en ordentlig barbiehest av onkelen min et år, da var jeg overlykkelig! Og året etter fikk jeg et sånt slags legosett med stall og to hester og alt mulig, da var jeg helt over styr! Jeg husker også godt da jeg fikk ridestøvler og helskinns ridebukse - ren og skjær lykke! Og av mindre og litt mer pussige ting husker jeg veldig godt at jeg fikk en lommelykt hvor man kunne bytte mellom rødt, grønt og hvitt lys, og DET var superstas!

Jeg har veldig mange av de samme minnene som Monica - men så er vi vel like gamle og oppvokst ikke langt fra hverandre, så er ikke så rart? Vi var iallefall mye ute - lekte ulv eller sølvrev eller hest - masse hest! Ellers var vi i stallen og tagg om å få møkke, pusse hest, pusse utstyr eller - oh joy - LEIE hest! Red flere dager i uken, og alt jeg drømte om var min egen hest

Helgene hadde et veldig fast opplegg. Fredag var det en enkel og kjapp middag ofte, etterfulgt av familiekos med Norge Rundt (og etterhvert Beat for Beat). Ofte spilte vi også spill, eller var ute og lekte med venner (særlig på sommeren). Lørdag var det vaske hus og rydde rom-dag, og vi ungene var ute hele tiden (gjerne i stallen). Lørdag kveld var det gjerne pizza, og vi søsknene fikk hver vår lille skål med nøyaktig likt godteri i - vanligvis melkerull, saltsild og biler fordelt på tre barn og to voksne! Jeg pleide noen ganger å få spise pizza alene i stua mens jeg så på halvsyv eller asylet eller borgen skole - det var stas! På søndagene var det søndagstur, først med familien og senere på hesteryggen da jeg fikk egen hest.

På skolen hoppet vi tau, spilte dødball eller sjuern med ball mot vegg. På vinteren gikk vi på skøyter i storefri

Åh, livet var NYDELIG som barn!

Det å åpne gaver foran folk er egentlig ganske traumatisk for meg, jeg liker det ikke i det hele tatt. Ikke fordi jeg er vanskelig å glede, stort sett blir jeg glad for absolutt alt jeg får, og ønsker at folk ikke bruker for mye penger på meg. Men hvis det skjer at jeg ikke liker en gave blir jeg så utrolig lei meg for giverens skyld! Har vært sånn siden jeg var bitteliten; takket pent, og gjemt meg for å gråte etterpå. Sånn sett finnes det få gaver jeg har fått som jeg ikke har likt - den verste "gaven" var vel det året samboeren min glemte/ikke tok seg tid til å kjøpe bursdagsgave til meg. Det var litt hardt å svelge, særlig fordi jeg hadde blitt superglad for et hjemmesnekret gavekort til kino og middag f.eks!

Jeg har en ganske liten en, kanskje A4-ark størrelse? Den er superfin! Blir de mindre ser man ikke bildene ordentlig, og da blir det bare noe rart "blurr" i bakgrunnen synes jeg. Er litt usikker på merke og slikt, så veldig mye til hjelp var jeg jo ikke

Iih, jeg føler det er sånn Agatha Cristie-stemning i julekrimmen (soppen, du er geniaaaal!!)! Var det hovmesteren som gjorde det mon tro? Jeg har en liten feeling på at det er en innside-jobb ... Hmm ... *gruble*

Kjæresten min er, som dere nok har fått med dere etter ørten hjertesukk i forskjellige gavetråder, verdens vanskeligste å kjøpe gave til. Han har god råd og kjøper seg akkurat det han ønsker seg selv, nemlig. Men, jeg har klart å finne en gave som jeg er veldig fornøyd med allikevel! Han får to billetter til Ylvis-show, pluss endel småting til hus og heim som han ønsker seg, og en krimbok. Han leser ikke bøker egentlig, men har ymtet frempå at han kunne tenke seg å begynne, så da biter jo jeg på med en gang

Åh, jeg har en drøss sånne stemningsskapere!

* Lukten av sommervarm furuskog (hytta, og barndommens sommerparadis, ligger midt i en furuskog).

* Lukten av solvarm hest

* Lukten av klementiner = julestemning, selv om jeg spiser de fra de kommer til de forsvinner igjen.

* Tørre, bare flekker med asfalt om våren ... Åååh, sukk.

Det som er viktig å tenke på når det gjelder å melde fra, er at selv om man bare har noen mistanker og en guffen magefølelse, og kanskje kvier seg for å melde fra fordi man ikke egentlig har noen håndfaste bevis, så er akkurat ditt inntrykk og dine tanker en brikke i puslespillet som BV sitter med. Hvis alle melder fra om sin lille mistanke - skole, naboer, foreldre av lekekamerater - så vil det være tre små brukker som til sammen gir et ganske annet inntrykk. Man skal ALLTID si fra. Ingen mister barna sine i Norge ubegrunnet. Forøvrig må jeg si jeg er ganske sjokkert av den artikkelen jeg ... Her har virkelig både skole og ikke minst lege feilet fullstendig. Om jeg var lærer og et barn gang på gang kom på skolen uten mat hadde jeg jo selvsagt bedt om et møte med foreldrene?? Det er jo et rimelig heftig tegn på at noe er galt ...

Jeg er imponert over de utrolig pene sonisene jeg! Og noen skikkelige hunks av noen menn har vi her inne også (jepp, alle sammen!).

Jeg har vel postet i tråden før, men det er sikkert en stund siden. Her er jeg sammen med en god venn (Herr Kalkun):

Ååh, det er så spennende! Selv om jeg tydeligvis er nokså uberørt av spenningen og er mest opptatt av å lete etter sko (men de var jo fantastisk lekre da!).

(Soppen - du er suveren!)

Jeg trenger tips til julegave til lillebror på 17 år. Alt han gjør er å sitte foran TVen og spille spill, så jeg vil ikke gi han noe sånt. Han ønsker seg absolutt ingen ting, og i tillegg til å spille jobber han endel på gården hjemme.

HJELP :santa:

Abonnement på f.eks ViMenn?

Så fine hunder! Tavi er jo bare kjempesøt (jeg har en ting for vipser altså), pent uttrykk på henne! Og som mangeårig border-elsker må jeg jo kommentere bestevennen hennes også, Troika var kjempefin!

Nervepirrende altså, dette blir kjempespennende! Jeg håper masse masse på en rød tispe til deg, rød er min uovertrufne favorittfarge på grey altså!

Dette er også et av mine mareritt.

Tja, er det så enkelt? Jeg vet iallefall at her i Kr.sand er det ikke bare-bare å få jobb som bioingeniør ... Og du har iallefall ikke valgfrihet ift. avdeling på sykehuset og lignende.

Jeg går siste året på en bachelor i Arbeid- og velferdsforvaltning. Det er først og fremst en NAV-utdannelse, men med sin kombinasjon av sosialfag, organisasjonsteori/ledelse/administrasjon og økonomi er det en ganske allsidig utdannelse. Fra før har jeg årsstudium i Nordisk språk og litteratur, samt religion. Det blir nok en master i ledelse etterhvert også. Ved siden av studiene jobber jeg 60% som helsesekretær ved Avdeling for patologi/Sørlandet sykehus. Det er også en nokså spennende jobb, og den beste studentjobben jeg har hatt noen gang iallefall.

Kan legge til at jeg nå har fått meg en spennende og veldig relevant jobb som daglig leder (en av to ) på frivilligsentral i en nabokommune. Jeg skal med andre ord jobbe med å koordinere og motivere det frivillige arbeidet i området, og det tror jeg blir helt fantastisk!

Jeg har heller ikke lest hele tråden, men tenkte å dele min p-sprøyte erfaring. Jeg var mensfri de første to sprøytene, og så hadde jeg småblødninger i tre mnd sammenhengende etterpå ... Mindre morsomt. P-pillene jeg bruker nå fungerer veldig bra, men heller ikke der kan jeg hoppe over mer enn en pillefri uke før jeg får mellomblødninger. Kunne tenke meg p-stav, men er litt redd for at det samme vil skje der ... Kanskje jeg er en bløder?

EDIT: Microgynon heter mitt pillemerke, og fordelen med det i forhold til minipillen er at du ikke trenger å ta den på samme tidspunkt hver dag. Har ingen uheldige bivirkninger heller. Mindre vondt ved mens, og ingen eggløsningssmerter (hehe, logisk nok!). Jeg har henvisning til gynekolog, og betaler rundt 350-380 hver gang.

Så syykt fint det var med fototapet! Jeg vil ha en eventyraktig skog på den ene veggen på soverommet mitt ... Jeg vil, jeg vil!

Mine to beste råd: først en balaklava i tett stoff som dekker alt av hår, og så skaut utenpå. Det fungerer faktisk synes jeg!

Ullsokker

Jegerprøvekurs

Tur til Stavanger med hotellovernatting og middag ute med kjæresten

Kløv

Truger!

Kaffemaskin

Bøker - alltid på min liste!

Ah! På tide å tusle inn i tråden her igjen. I høst har jeg fått en aha-opplevelse! I hele fjor løp jeg ca fire ganger i uken, ganske lange avstander også, og syklet også flere mil i uken. Så syntes jeg det ble vel mye løpejag og lite kos på tur, så i hele høst har jeg gått lange turer i heia (skog, gjerne uten sti, kupert terreng). Testet løpeformen her forrige uke, og ble positivt overrasket - jeg er i minst like god løpeform nå som da jeg løp masse! Planen for vinteren er derfor: Mange lange, gode turer - både løping og på beina, teste og bruke truger og gå endel på ski. Etter å ha sett 71 grader nord jentene sine kropper har jeg også fått tilbake lysten til å bygge litt mer muskler, så jeg kommer nok til å løfte litt vekter også (men mest sannsynlig bare hjemme).

*Elsk* Soppen - du ER så god! (*fnis* - og jeg har på en prikk like god humor i julekrimmen som i virkeligheten ... katta i sekken )

Jeg jobber på sykehus, og det er særdeles uønsket om man unødig utsetter kollegaer og pasienter for smitte. Så terskelen for å bli hjemme er nok mye lavere enn på endel andre jobber.

Ang "terrible twos", så tror jeg du bare må være konsekvent, Lill Det er den samme "straffen" hver gang hun slår, samme hvorfor hun slår og hvor hardt hun slår. Det er mulig det er en jenteting, datterbarnet var også sånn, og jeg pleide å sette meg ned til henne, holde fast hendene henne så hun ikke fikk slått meg lenge nok til å si "det er ikke lov til å slå!", så snudde jeg bare ryggen til henne. Fikk hun raserianfall, så overså jeg henne, og var hun "hyggelig" så fikk hun oppmerksomhet. Jeg skal ikke banne på at hun lærte så mye av det, jeg syns å huske at vi holdt på sånn i noen år.. Det hender forøvrig, nå som hun er tenåring, at jeg tar meg i å tenke at hun var mye enklere å håndtere som liten

Samme taktikk kjørte vi i barnehagen jeg jobbet. Jeg var primærkontakt for en gutt med litt spesielle behov, og han tok ofte frustrasjon ut i slag eller biting. Da satt vi oss ned sammen med han, holdt hendene hans rolig og sa "det er ikke lov til å slå - du må bare være god". Det tar tid, men han koblet det etterhvert, og roet seg raskere og raskere bare vi satt oss ned med han. Jeg tror at på så små barn kan det være en fordel å ikke bare ignorere, men å forhindre og forklare (og være overtydelig). "Mamma får vondt når du slår. Du må ikke slå. Du må bare være god!" - gjerne også vise ved å stryke over kinn eller lignende. Det er jo ikke sånn at de slutter med sånt noe av den grunn, det tar jo gjerne endel voksing og utvikling før de er der, men man er iallefall tydelig og konsekvent og barnet vil etterhvert forstå at det rett og slett ikke er lov. Ignorering ser jeg for meg ofte kan føre til mer frustrasjon etter hvert?