Aya

Jeg synes denne filmen er helt hjerteskjærende jeg! Stakkars lille elgkalven, så innmari redd den må være. Den er RIMELIG stresset når den prøver å angripe et så stort "dyr" som en hest med vogn, men det er jo ikke rart, kusken presser den jo noe innmari. For en idiot. Jeg håper virkelig at anmeldelsen fører frem.

Tjohei, i dag hadde jeg testing av langtur-formen! Det var ikke så veldig gøy, selv om jeg ble imponert over hvor lett den første milen gikk. Det ble 16 km på to timer blank, måtte kapitulere og ha noen strekker med gåing de siste kilometerne. Men jeg er fornøyd!

Når det gjelder venner og trening har jeg venner i begge kategoriene. De jeg vet får det ekstra kicket av å bli mast litt på og pushet litt (jeg er sånn selv, og har en good treningsvenninne som matcher godt der, så hun er et førstevalg når det gjelder intervalltrening ), og de som har tonnevis av unnskyldninger for å ikke trene. Jeg vil ikke mase på de i den siste kategorien, for jeg tror ikke man er klar for å begynne å trene før man er klar av seg selv - og da må man være ordentlig motivert. Indre motivasjon, den som handler om litt annet enn utseende, bør være på plass for at man skal holde gjennom et stort treningsopplegg. Så jeg synes egentlig man skal respektere folks unnskyldninger (med mindre man er i en posisjon hvor man skal se rett gjennom de såklart, som lege eller PT eller lignende), det kan være litt vondt og ydmykende å bli avslørt. Men, det er litt vanskelig noen ganger, når man f.eks har stått opp klokken fem tre ganger den uken for å trene for å rekke det før jobb og får høre at "så heldig du er som har sånne ben (...fra naturens side liksom...), skulle ønske jeg også var så heldig". Man må jo ofre ting for å komme et sted, og trening er jo ikke direkte behagelig for meg heller.

Det er fredag! Tomatbønner og nudler ... haha. Det er ekstremt sjelden jeg spiser såpass elendig mat, men jeg er litt blakk, og bønnene er iallefall ikke de verste!

Jeg vil også skryte litt! Jeg har jogget tre-fire ganger i uken siden jul, og formen stiger merkbart. I går trente jeg bakkeintervaller, og er støl i rumpa i dag - godt tegn. I dag skal jeg bare gå med hundene, og i morgen satser jeg på 15 km saakte jogg! Håper beina holder Snart er det tid for halvmaraton!

"Så flink han er til å hjelpe til! Du er heldig!" når det sies om pappaen til sønnen min får Mari til å .

Hvorfor er det slik at når fedre bytter ei bleie, eller leker med barnet sitt, eller oppdrar så er de kjempeflinke og superfedre, mens når mødre gjør det så er de... vel, mødre?

It annoys me to bits!

Guuud, det der irriterer meg grenseløst også! Det er to ting som virkelig rubs me the wrong way, det er å si at manne er "flink til å hjelpe til" - enten det gjelder hus eller barn (det er da for svarte svingene HANS hus og barn også? HJELPE TIL???) - og det andre er "er hun snill da?" (om babyer og små barn). Snill? Er den nyfødte jenta slem når hun gråter og ikke vil sove fordi hun har vondt i magen?

Finingene

Loke: Tror ikke det gjorde noe dårlig inntrykk altså. Som tidligere ansatt i barnehage synes jeg det er veldig greit å se foreldre som er avslappet og bestemte i sånne situasjoner!

Marie: Hun er nyydelig altså, bare helt perfekt jo! Så vakre babyer dere sonenfrøkner får!!

ElZorro: Gratulerer SÅ mye! Tuva er et kjempefint navn, jeg har en kusine som heter det!

Jeg er sååå utrolig verpesyk! Men jeg har fylt opp de nærmeste par årene med planer som gjør at det blir vanskelig, heldigvis - for det er jo enda litt for tidlig å få barn med han jeg er sammen med. Man skal jo helst ha vært sammen en stund, og tross alt er jeg bare 25 enda, jeg har jo LITT tid på meg (...føles ikke sånn *mumle*). Men vi har en plan om første barn før 30, så det er jo ikke sååå lenge til man kan begynne med drømming og prøving og sånt! Og det er jo viktig å øve mye først

Heia, heia, heia

Åh det har jeg å opplevd! Jeg har alltid trodd de hadde sånn lys søt lyd jeg. De er jo søte og små, men au der tok jeg feil *ler*

Haha, sant! De er skumle, særlig når det er mørkt og ruskete vær og man er litt ... flink til å innbille seg ting i utgangspunktet

Jeg ville også tenkt rev, selv om rådyr også "bjeffer" (men feil sesong). Jeg ble skremt livet av i skogen en gang da jeg hørte hjort som brølte ... jeg var sikker på at det var dinosaurinvasjon på gang

Akkurat når det gjelder "normalt sammenskrudde" tisper som purker litt, så hadde jeg ikke kviet meg så mye for det. Med normal lydighet innendørs fra første stund føler jeg at det er noe som kan leves med. Min tidligere hund Knott var en sånn typisk litt sur voksen tispe (før det rablet helt for henne og hun ville myrde alt av hunder - men det er en ganske annen sak), og min mors tispe var likedan. De likte aldri hverandre, men det gikk helt fint med besøk og sånt så lenge vi gikk inn og styrte. Ingen stirring, ingen lusking rundt hverandre, ingen vokting av dør eller fòr - inne må man være rolig og ligge på plassen sin. Det gikk fint det. Jeg har heller ikke opplevd at det gikk skikkelig galt de gangene det glapp, det var mer lyd enn virkelig tyngde bak kranglingen.

Jeg har inntrykket av at folk flest er for forsiktige med unghundene sine jeg. Jeg tenker at det er kjempeviktig, særlig for de store rasene, å bygge muskler og sterke fine sener og leddbånd gjennom allsidig mosjon helt fra valpen er liten. Spesielt for de rasene som etterhvert får en stor og tung kropp å dra på. Jeg ville vært forsiktig med ensidig belastning på asfalt, altså joggeturer og sykkelturer i bånd, frem til valpen er over året, men skogsturer kan være så lange de bare orker å gå tenker jeg. Særlig hvis de går løse. Man trenger jo ikke trampe avgårde i marsjtempo heller, men gå i normalt tempo og la valpen/unghunden få gå i sitt. Men jeg tror ikke man skal være så redd for å la valpen bli sliten.

Jeg har også sans for pointeren, og ville nok valgt den om jeg skulle hatt en hund til jakt, trekk, tur og morro. De virker som relativt ukompliserte hunder, mer ukompliserte enn Vorsteh (?), og jeg har også inntrykk av at det er en frisk rase. Jeg har forøvrig også hatt GS før, men der synes jeg det er mye å være obs på, seperasjonsangst f.eks ...

Takker. har hatt fire, så det har jo vært litt småutfordringer. Selv om de ikke har vært veldig store. Men har jo noen senvirkninger...

Du er flink altså! FOR en stå-på vilje!! *tommel i været*

Kjære søte Marie, jeg har ikke råd til å bidra med noe denne måneden, men jeg har akkurat hilst på en veldig ny baby og sender derfor over litt fødestøv! Okey, hun var ikke så VELDIG ny, men hun var utrolig skjønn og smilte masse til meg ****fødestøøøøøv****

Gratulerer så mye Soelvd, og velkommen til verden Tuva Marie! For en fantastisk koselig nyhet å komme inn hit til!

Ja, det kan jeg, men jeg er litt usikker på akkurat disse to spørsmålsstillingene allikevel, så jeg tenkte å høre litt her også Kasus er:

Personen har fått innvilget 50% uføretrygd, og skal jobbe 50% i sin nåværende jobb i tillegg. H*n blir trukket 15% grunnet samboer. Spørsmål 1) personen har kapitalinntekt som ikke er skattepliktig fra en leilighet h*n leier ut i samme hus som h*n bor. Denne inntekten, som ikke er skattepliktig, vil den gjøre at personen får fradrag i uføretrygden? Jeg mener at så lenge den ikke er skattepliktig tror jeg ikke den skal ha noe å si for uføretrygden heller, men er usikker. Spørsmål 2) Dersom personen får en lønnsøkning i den jobben h*n har 50% stilling i, vil det påvirke hva h*n får utbetalt?

Ah, prioriteringer er vanskelig! Jeg har halvmaraton som mål i juni, og 3 mil i oktober - maraton neste år om knærne holder. Jeg har nå en rutine med tre løpeøkter i uken, enten 2x7 km ute og 1x5 km på mølla, med høyere intensitet, eller to på mølla og en ute. Føler det er et godt opplegg til snøen forsvinner, og jeg skal øke lengden og komme meg ut i variert terreng i skogen. Men, så er det det at jeg elsker styrketrening og helst ønsker to økter i uka av det. Problemet er at jeg a) ikke har tid eller ork til fem økter i uken på fast basis, b) ikke er helt fornøyd med kombinasjonsdager, da føler jeg den type trening jeg har sist lider for at jeg har trent noe annet først og c) ikke synes styrke er noe poeng hvis man ikke tar i SKIKKELIG, og da blir jeg så støl at det ideelle er en restitusjonsdag etterpå. To løpeøkter i uken blir jo for lite. Sukk, må jeg bare innse at det ikke lar seg kombinere per i dag? :/

Har noen spørsmål ift et familiemedlem som har fått innvilget 50% ufør, angående inntekt gjennom arbeid og annen kapitalinntekt. Jeg burde jo kunne dette selv, er utdannet "NAV-arbeider", men sånt forsvinner fort på det året som har gått fra jeg hadde juss på skolen

Heia heia Soelvd!

Sånn i bunn og grunn synes jeg jo faktisk, uansett hvor vanskelig det er for andre å forholde seg til, at man har rett til å bestemme hvordan man vil leve sitt eget liv - og også eventuelt om man ikke vil leve det lenger. Det er ingen som eier et annet menneskes liv, uansett hvor glad man er i personen og hvor stort eierskap og ansvar man føler.

Gratulerer Charleen! Det må være en utrolig følelse å få vite noe sånt

Tja, men så var det jo dette med at vi har ganske mye penger på bok... Og med tanke på at vi har råd til å sende et par hundre millioner med han godeste Bill Clinton ut av landet, et par hundre millioner ned til Afghanistan, noen milliarder til regjeringer i Brasil for regnskog osv, investere titalls milliarder i eiendom i Amerika, i militære bedrifter - så er det jo rart at man ikke har 2-3 millioner til lokale helseforetak i eget land... Særlig sånne helseforetak som stopper folk fra å ta livet av seg.

Jeg må bare spørre av nysgjerrighet - siden du stadig hevder at det er løgn at Norge er verdens beste land - hvilket land er bedre? Jeg vet nemlig ikke om noen land som jevnt over har bedre helsetilbud enn her. Det er ikke perfekt, ikke på noen måte, men allikevel ... Hvor er det bedre og hvorfor?

Klart det er egoistisk å ta livet av seg. Det er jo stort sett alltid noen igjen etter deg som vil slite med sorg, skyldfølelse og sinne og antageligvis aldri glemme verken deg eller de følelsene du vekte i dem da du tok ditt siste valg. Det er egoistisk overfor alle de andre menneskene som blir dratt med i det logistiske dragsuget i området der du valgte å ende det hele, og det er egoistisk overfor dem som kanskje kjører deg ned med arbeidsverktøyet sitt og som resten av livet sitt vil slite med synet av deg idet du hopper foran dem, i tillegg til skyldfølelsen for at de ikke klarte å stoppe i tide.

Men forhåpentligvis vil dine etterlatte etterhvert klare å tenke på det fine dere delte. Klare å slippe tanken på at det var noe de kunne gjort, klare å slippe sinnet over at du etterlot dem med denne svarte, vonde svulsten av dårlig samvittighet, sinne og savn, i vissheten om at du valgte det du gjorde fordi verden var for vanskelig og det var ingen som kunne hjelpe deg, og at du kanskje valgte som du gjorde av egen oppfattelse av uselviskhet og nestekjærlighet, fordi du visste hva slags byrde du la dine kjære til brystet. Forhåpentligvis vil de som blir sittende i kø der du hoppet foran et vogntog, heller holde den de deler bil med i hånda i takknemlighet over at de har hverandre og ikke føler seg så aleine som du må ha gjort, heller enn å se på klokka eller føle pulsen stige. Hun som kjørte deg ned med traileren sin vil forhåpentligvis få kyndig traumehjelp og et apparat rundt seg for å komme seg raskt tilbake til hverdagen igjen.

Men dette kan en ikke forvente at et menneske hvis indre lys har slukket for lenge siden skal ta ansvar for. For det er altoppslukende å ikke makte å leve i den verden vi har fått tildelt.

Nydelig skrevet!

Jeg synes egoisme er et ord som burde stenges ute av enhver selvmordsdiskusjon. Ikke fordi det helt konkret ikke innehar den riktige betydningen, for det har det, men ordets ladning er så utrolig negativ for de aller fleste av oss. Jeg mener at språket vi velger å bruke faktisk har endel å si, og da synes jeg at et såpass ladet ord har lite å gjøre i en diskusjon som handler om noe så vondt. Men når det først er det ordet som brukes her får jeg vel bruke det litt til i dette innlegget og.

Svært mange av de som tar sitt eget liv gjør det med en visshet om at det er bedre for de rundt dem om de forsvant. Tenk om det er den følelsen du har inne i det hele tiden, helt altoppslukende, at de du er mest glad i her i verden vil ha det bedre uten deg? Kan man fremdeles si det er en egoistisk handling? Om en handling er egoistisk, god eller ond handler vel også om motivet for handlingen, ikke bare konsekvensene?

Jeg synes at fokuset i slike diskusjoner ofte er litt feilplassert. Istedet for å hele tiden fokusere på konsekvensene av et selvmord synes jeg at man bør tørre å forestille seg - virkelig forestille seg - hva som ligger bak en slik avgjørelse. Det er lett å tro at man sitter med en slags fasit eller fordømme handlingen, men når et menneske har det så vondt og er så fylt av et mørke at det overskygger det som faktisk kanskje er vår aller sterkeste kraft - livskraften, eller selvoppholdelsesinnstinket, eller hva jeg nå skal kalle det (finner ikke riktig ord) - så er man så langt inn i helvetet at rasjonelle tanker er langt unna. Når man er så syk klarer man ikke selv å ta ansvar for å skåne andre. Det er forferdelig tragisk for de menneskene som rammes, for eksempel når noen hopper fra en bro eller kjører over i motgående retning, og jeg håper at de som opplever slikt får såpass med hjelp i ettertid at de klarer å leve videre med den erfaringen, men i mine øyne er den det er aller mest tragisk for det mennesket som ikke evner å se noe lys eller noe håp noe sted. Og det er der fokuset bør være.

Uff, dette ble innmari kronglete skrevet - jeg beklager! Formuleringsevnen er fullstendig ute og kjører i dag.

Min mor har to, og de er veldig fine hunder altså. Jeg er superfan av kortisen! Begge er svenske importer, fra Gemdales og Törnskogens. De er veldig forskjellige, og har veldig sterke personligheter, men mye er felles også. De er veldig førerorienterte, kan gå løse absolutt over alt. De ligger løse i hagen som ikke er inngjerdet uten å stikke snutene utenfor. De er trivelige og greie med alt av folk, og har vært rolige og avslappede siden de var små. De trekker på ski, er med på joggeturer og trives med ukesturer på fjellet, men samtidig tåler de helt fint rolige dager. Den ene er har en dårlig avreagering synes jeg, men ikke sånn at hun ikke fungerer i hverdagen i det hele tatt. Jeg kjenner ikke til andre enn disse to, og heller ikke noen norske oppdrettere, men mitt inntrykk av rasen er at de er sjarmerende poteter som er fine hunder å leve med.

EDIT: De to jeg kjenner har lite lyd, er ikke reserverte (de er ikke retrieverglade overfor andre enn de kjenner, men de er ikke usikre og redde heller), trenger ikke å kles på og røyter mye