Futtikrutt

huuh det gir jo mening, men så var jo eieren ung også var jo mora hennes ikke helt inne på sånne hestegreier

nei for hun hadde jo bare solgt hoppa

Hun på farmen er samme dame fikk bekreftet av en venninne som har kjøpt ponni derifra. Denne ponnien hadde vi hos meg hele sommeren etter at hun ble kjøpt så jeg kjenner egentlig saken godt selv, men så aldri dama i seg selv. Ponnien visste seg å være drektig. Dama ville ha penger for føllet også og om ikke skulle hun hente han. Når hun fikk vite om føllet så var han to måneder og hun skulle hente han måneden etter. Noe hun gjorde. Aner ikke hva som skjedde med han helt sikkert, men han var ute på finn noen uker senere. Da var han plutselig 6 måneder. En annen god venninne kjøpte samtidig en ponni fra henne og han sto også hos meg. høvene så ikke ut. Han var tynn og ******. Hadde lus. Mannbisk var han også, men det trenger ikke være hennes feil. Han ble nå likevel snill som et lam etter noen få måneder. Ingen av disse ponniene fikk man papirer på selv om det ble lovet. Andre historier vet jeg også om, men de kan jeg ikke bekrefte så det får bare være.

Jo meg så! men så hadde jeg vært en skikkelig skraphund for å si det sånn. Nå blir min ene ganske sliten av nye inntrykk, men ikke sånn som meg. Hun sover bare bedre. Dagen etter er hun like rar som alltid og fysisk aktivitet sliter henne aldri ut egentlig. Hun krever ikke mye da, men er en evighetsmaskin. Så det at de går i koma etter en lang tur eller etter ti minutter/halvtimes trening tror jeg ikke. At de derimot sover bedre/er mer fornøyd tror jeg.

Hahaha, dette var utrolig artig å lese. Kunne vært meg det der. Ikke alltid så lett

Beklager TS, dette er IKKE en fornærmelse til deg selv om det kanskje kan føles sånn. Jeg ville bare skrive at det kan virke som trådstarter har litt problemer med skriving/formidling generelt. Jeg selv kan slite mye med det og det er fryktelig lett å skrive mye feil og gi andre inntrykk en det som er riktig når man har problemer med å det skriftlige språk. Så dette med forvirring tror jeg kommer av det og at trådstarter faktisk også prøver å være anonym til en viss grad.

hær også! tre lange år

Så blir det valp på mæ i 2018 med mindre nåt skulle gå skeis glæde mæ som en liten onge.

Jeg har hatt og har hund så for meg ville det ikke vært krise fordi jeg vet det går over å at det er normalt, men et er utrolig hvordan mange som aldri har hatt valp ser for seg at det skal være. Det er litt fælt når kompiser eller venninner ringer meg opp midt på natta å griner over at valpen ikke sover eller er blitt stueren etter en uke! Kanskje jeg bare har litt kørka venner da ikke for å være ekkel, men er jo en stor mulighet for det.

Først. Det er ikke umulig å ha en valp alene, men det kan være VELDIG slitsomt ettersom hvordan type valp du har. Noen er mer usikre og krever mye støtte, andre er veldig selvsikre. Det er jo heller ikke bare alenetrening som er slitsomt. Det å få de stueren. Det at valper er babyer som ikke vet hvordan de skal oppføre seg, men akkurat det vet du nok helt sikkert. Problemet er bare at de fleste undervurderer akkurat denne delen hvor de ofte kan være veldig sliten av søvnmangel og av å bekymre seg over om de kan være alene, om de bjeffer og plager naboer, om de noengang blir stuerne og hvorfor de kan være ute med de i en time for at de skal gå på do, men komme rett inn å gjøre fra seg. Valpe biting plages også mange med fordi for noen valper kan det være veldig intenst og det kan vare ganske lenge. Man kan undre på om kanskje valpen ikke er helt rett skrudd sammen fordi den biter veldig hardt eller overser leker til fordel for deg. Kanskje lager de mye lyd og dette kan føles ut som aggresjon selv om det er helt normal valpe adferd. Boxeren vår var helt ekstrem å min mor trodde de hadde kjøpt seg en levende piraja. Det er mange ting som en kanskje heller ikke har tenkt så mye over når man har hatt hund i familie og det ikke har vært ditt ansvar alene å lære opp en valp. Det er jo også ofte sånn at man deler opp ansvaret og det ikke føles som et så enormt prosjekt å trene disse små rakkerne når man har hjelp. Men dette sier jeg ikke for å skremme deg og heller ikke for å advare. Dette tror jeg kanskje kan gjøre deg mer bevisst og at om du kjøper deg en valp så skjønner du at disse tingene er helt normale og at det er helt vanlig å føle seg overveldet og kanskje føle som man har tatt seg vann over hode. Jeg har sagt dette til mange av mine venner som har kjøpt seg valp alene å de har nå sagt senere at selv om de syntes jeg svartmalte det der å da så var det en fin påminner om at det var normalt når det sto på som verst og de ikke følte seg helt udugelig eller beymret for at de skulle ødelegge hunden. Så til neste punk. Det er en i Lakselv (om det ikke var tana eller Karasjok) som avlet bevist på denne blandingen av AH og Border collie. De tok for det meste 6000 -8000. Jeg har møtt en del av disse og det har vært mye stress på dem og de har variert mye i temperament og væremåte. Det er veldig forskjellige raser og dette kan gjøre at hunden kan bli litt "forvirret" med tanke på hva deres oppgave er. Det er ikke bare miljø som former hunden for da hadde det ikke nyttet å avle en god gjeterhund med en annen så en må huske på dette med blandinger som har så forskjellige bruksmål. Det er også usikkert om du får en hund som kan gå løs eller som må være i bånd. Helse bruker ikke alltid være bedre spesielt om begge rasene sliter med samme sykdommer. Da kan de bære på de ressesive genene og føre dette videre uansett om du krysser helt forskjellige raser. jeg vil anbefale deg å tenke på hva du ønsker av egenskaper i en hund. Er det viktig at den skal være løs? er du en aktiv person? vil du ha en hund som krever mye mental stimuli? Vil du gjerne ha en hund med større sjanse til å kunne være med andre hunder?

Joplin er sensitiv og tåler veldig lite mat. Hun liker ikke foret sitt og blir alltid lei maten, uansett hva hun får. Putter man derimot litt Cvitamin og omega 3 i skåla med maten så spiser hun enten kjempebra eller helt normalt Kan jo være et forsøk verdt om han er som henne å bryr seg om at det skal lukte eklest mulig.

Jeg er absolutt ikke i mot at andre avliver hunder, spesielt hunder med problemer (som gjør at hund og eier ikke har det bra) Omplassering er også et godt alternativ for stødige hunder uten noe særlig problemer (alle hunder har jo et eller annet) men selv så er hundeholdet for meg mest kos. Jeg setter helt klart til side mine mål og ønsker i mitt hundehold om dagen, fordi jeg ikke må ha en brukanes hund. Det går helt fint med en liten fjott som bare vil gå tur, men selvfølgelig så gjør det jo at jeg ofte tenker mye på å skaffe en til. Hadde jeg fått en til hund som ikke hadde driv så hadde jeg nok også beholdt den. Har ikke hunden det bra derimot er saken en helt annen. Jeg har jo holdt en del på med hest, der er jo mentaliteten veldig sånn at om hesten ikke duger eller eier har vokst fra dem så selger de. Jeg skjønner derfor at andre har hund for å konkurrere (eller for å utdanne til politihund eller redningshund) og at når deres krav og hundens kapasitet ikke holder mål så velger de å omplassere . Jeg tror ikke de er noe mindre glad i hunden sin enn meg, men for dem så handler hundeholdet om mer enn å bare å ha en god venn. Når da planen ikke går som den skal så blir nok hverdagen for både eier og hund veldig vanskelig. Jeg tror jo ikke eier bare kaster hunden fra seg så fort ting blir vanskelig, men når alt krasjer så har jeg forståelse for at de velger å gjøre det sånn. Jeg har også stor respekt for de som velger å gjøre et slikt valg. Man er jo ikke følelsesløse mennesker forde om man velger å satse. Det er et hardt valg uansett.

Dette overrasker meg ikke engang. Jeg synes det er fælt, men jeg forstår disse menneskene bedre pga deres desperasjon. Vi derimot er fæle. Vi har muligheten til å velge, men de fleste av oss gidder ikke og jeg er **** ikke noe bedre. Jeg er kanskje bare så dritt lei mennesker og meg selv, men vi gjør så lite godt for verden.

Jeg skjønner ikke at det ikke kan finnes noen ok psykiatere/psykologer. Jeg trodde en periode jeg var vanskelig, men så har jeg funnet ut at det er faktisk greit. Jeg skal kunne være kresen og gi beskjed når folk er idiot selv om jeg kanskje er litt følsom og greier. Ja også må jeg nesten ha hjelp om jeg skal kunne ha en fungerende hverdag, men så må det jo også hjelpe å gå også. Nytter ikke å bare gå dit også føles ting mer bedritent etterpå eller gå på medisiner som gjør at du føler deg som en gammel mann med prostata problemer og helt dopa. Så jeg er sikkert den vanskeligste pasienten der å gjøre fornøyd Jeg som før aldri gikk inn i konflikter tar dem ganske ofte nå. Jippi til meg.

Jeg har kjøpt sånn liten air condition som kan trilles på til hundene. De kommer til å dø i sommer (selv om vi bor i finnmark) om vi ikke har det. Jeg holder på å dø, tenk på de to. Akkurat nå funker det siden vi har så mye vind og jeg kan åpne alt av dører og få gjennomtrekk, men uansett. Nå ringte elkjøp til meg for å si at det er forsinkelse på sendingen. De var jo hyggelige som ga beskjed og beklaget seg, men stakkars oss her hjemme

Jeg har fått høre at jeg er oppmerksomhets syk og ønsker å være syk fordi psyk spurte meg om jeg hadde en tanke om diagnose og jeg sa ja jeg trodde kanskje at pga symptomer jeg utviste at det kunne være en av tre. Jeg har også fått en del skikkelig spydige bemerkninger angående sex og overgrep. Eksempel "jaha så du liker ikke berøring, hvordan i alle dager får du til å ha sex da?" (dette er den minst grafiske eller utgivende av de jeg har fått) Har også ringt til legekontor og spurt etter kvinnelig gynekolog å fått høre "jaha de mannlige legene gjør da sånt de også og det har da aldri vært noe problem" i en veldig nedlatende tone. Hennes jobb er jo å si enten "ja vi har" eller "nei da må du få henvisning av din fastlege" jeg har prøvd en vernepleier, to psykiatere og en psykolog og ingen var bra, men nå har jeg funnet meg en jeg stoler på og som jeg liker prate med. Jeg tror kanskje ikke hun er den beste i verden så vi får se, men hun passer da på meg og det er verdt mer enn noe annet for min del.

Har en veldig vanskelig mor (skal ikke fordype meg så mye her) som er indirekte og direkte grunnen til mange eller alle de problemene jeg har i dag. Det er kjempehardt å høre på når hun i sinne sitter å forteller meg og andre rundt hvor syk i huet jeg er, sjalu og at jeg visstnok er helt hysterisk. For så å skulle ringe meg noen dager senere for å lempe av hele søppellasset med problemer hun har over på meg. Hadde jeg bare kunne flyttet fra hjembyen. Så nå har jeg sutret litt også skal jeg bare si at jeg skjønner hvor vanskelig det er å få kuttet kontakt med familien helt og at de som sitter å skuer inn og synes du er forferdelig kan ta seg en bolle. Det er ikke alle familier som fortjener ens tid og kjærlighet.

Haaaaaater Fifty shades.

Tror kanskje det blir valp på meg dette året om ikke Murphy henger over meg denne gangen også Kjenner et lite snev av håp og glede!

Ja men da har jeg misforstått og ikke lest ordentlig! I mine øyne er det en ting å ta på en dress for å slippe masse ekstra arbeid dagen før utstilling og det å innskrenke hundens mulighet til naturlig bevegelse hele året pga utstilling.

Her virker det nesten som det eneste som er god hundevelferd er å la hundene være løse... Jeg trodde variasjon var tingen og at berikelse av liv var det som spilte noen rolle. Klart alt i ekstreme mengder og uten opptrening kan være skadelig, men så er jo det å puste potensielt farlig også. Trodde problemet mange hadde med utstilling var at hundene ikke fikk gjøre annet enn å se pen ut, men når de får annen trening enn å gå løs i skauen så er det også galt? Eller tolket jeg alt feil nå?

Min sliter med mye ørevoks og da flak i ytre del av kanal og myk inni. Hun har vært mye plaget, men det har virket som det har kommet og gått med stress og årstider. Nå viser det seg midlertidig at hun har stafylokokker og noe annet griseri i ørene som vi har fått en tre ukers kur på. Jeg håper faktisk nestenhun har hatt dette de siste tre årene uten at det er funnet ut og at hun ikke er blitt bedre pga feil behandling for da blir hun kanskje kvitt jævelskapet for godt om ikke er jeg skeptisk. Vi har prøvd antibiotika to typer, kortisonkur, øyedråper i alle former og spesialforhandlede. Det har liksom blitt bedre men ikke borte. Nå har vi fått ny vet og derfor har jeg endelig fått gjennomslag på å sende inn prøver i stede for bare å avvente (siden hun har allergi og de mente det var hunden som hadde stjelt noe eller fått feil mat) Så mitt råd, få sendt inn prøver! (ser det er gjort da)

Nei dessverre hun hadde bare noen dalmis bamser som props og en border med et hvit prikket/rutet skjerf.

Stakkars labbe og eier x)

Som underholdning og ikke for treningstips håper jeg? Fin film forsåvidt om en vet hvor urealistisk og uansvarlig det er å la en guttunge og vennene hans håndtere og ha ansvar for en slik hund alene uten noen til å hjelpe (og attpåtil en slik hund som regnes som "vanskelig og farlig") Jeg synes også filmatisering av hund gjør at mange raser kommer i et feil lys. Nå snakker jeg ikke om filmer som maler enkelte raser til farlige monstre, for jeg synes det er bedre at folk er redd en krevende rase heller enn at de fleste ønsker å kjøpe den fordi de har sett en film hvor de er så flotte og flinke. Slik som akitaen i Hachiko.