Zappa

Du aner ikke hvor godt det er å høre om andre som opplever dette også En lemen eller to skal jeg jo klare, men når det skjer hvert 5. minutt over flere dager, gjør det noe med gleden over å gå i fjellet. Når du er vant til å kunne gå med hunden løs på fjellet, med en innkalling sikker som banken.... og så forandrer plutselig hun på 2 1/2 personlighet fra å tusle ca 5 meter fra oss, til å løpe frenetisk i 12 timer på evig jakt etter lemen.. Vel, vel, trøsten får være at ingen av dem hadde dødd med det første om de måtte klare seg alene i fjellet.... Det er nettopp i denne tråden jeg tenker at alle de gode tipsene skal komme i overflod Og de smådyra; de eier jo ikke overlevelsesinstinkt: må absolutt løpe rett på stien (sakte), samtidig som de lager lyd. For ikke å snakke om at de ikke har vett til å holde seg i ro på gjemmestedet sitt... Forresten: bør det gis markkur etter den durabelige lemenfesten? Avføringen nå til dags er mildt sagt innholdsrik med pels og knokler....

Takk for svar!!! Da vet jeg iallefall at jeg ikke er alene om dette Det er litt trøst i det og... Jeg håper på at det er leeeeeenge til nesten lemenår, og tenker at jeg skal hindre dem resten av denne sesongen i å gå bananas i lemenfråtsing. Vi gleder oss til november, for da kommer rugdene. Skal se om jeg klarer å få frem meldingen om at de er FUGLEhunder og ikke smågnagerlystmordere

Minstemann - Iba, en engelsk springer spaniel tispe på snart 7 måneder, har oppdaget meningen med livet: jakt på og spising av mus og lemen. Vi har vært på en tre dagers fjelltur i helgen, og jeg anslår at hun har minst 20 stk på samvittigheten, og har spist ca halvparten av dem . Ja, jeg har jo skaffet meg en jakthund, men da hadde jeg helst i tankene at hun skulle være støtende fuglehund Hun er lynkjapp og konstant på søk. Etter endel kvalmende episoder, hvor det toppet seg under lunsjpausen da hun tok seg en liten runde og kom tilbake med halvparten av en lemen i kjeften, med tarmene ute....ja, for hun liker aller best å tygge i nærheten av oss (knase, knase, lukte høgg....), da ble det langline og frihetsberøving for lille vakre. Ikke det at det hjalp særlig; feks på vei ned til vannet for å pusse tenner om morgenen, i halvannen meters bånd; jafs!!!! Vi har i tillegg en engelsk springer spaniel tispe (Milli) på 2 1/2 år som frem til denne helgen ikke hadde opplevd denne nye meningen med livet. Men sannelig våknet også hennes jaktinstinkt opp, og vi endte opp med å måtte ha de begge i line for å unngå lemenfråtsing hvert 5. minutt. La oss si det slik: uansett har lemenbestanden på Folgefonnhalvøya blitt desimert kraftig etter at mine to har vært der i helgen... Misforstå meg rett; jeg synes det er herlig å se at det bor et jaktinstinkt i lilletøtta (og brått har dukket opp hos Milli), men hadde jo primært ønsket at det var rettet mot søk av fugl! Jeg aner pittelillte granne håp da hun støtet opp en lirype i helgen, og iallefall de 10 neste minuttene helt tydelig var på søk etter fuglevitring og ikke på lemenjakt. Men greia er; må jeg heretter belage meg på smågnagermassakre hver gang jeg går i fjellet, for ikke å snakke om å puste inn lemenspisingånde i teltet om natten? Eller er det håp om å kunne trene det bort? Vil det etterhvert som hun får flere fugleerfaringer bli mer attraktivt for henne å søke etter vitring på fugl enn å gå på smågnagerjakt? Hva er deres erfaringer? Hiv på med livreddende tips!!!!!!

Mens andre er så heldige at de får det levert på døra av Kokospaniel TUSEN TAKK?

Spanielklubben har hatt Jaktanleggsprøve på Søfteland i dag. ☺️

Dessverre kan jeg ikke annet enn å si at oppfølgingen man får av barnevernet kan være svært varierende, da oppfølgingen man som barnevernsansatte kan gi er avhengig av arbeidsmengde, arbeidserfaring og kompetanse, samt kommunens økonomi. Vi i fosterhjemstjenesten er (sammen med barneverntjenesten) opptatt av å formidle det vi kjenner til av barnets erfaringer/historie. Dette er utrolig viktig i matchingsprosessen, da vi søker å matche barnets behov opp mot fosterhjemmets styrker. Imidlertid er det slik at barneverntjenesten i endel saker ikke kjenner til barnets fulle historie - dette er gjerne saker der barnet er hjemmeboende til det flyttes i fosterhjemmet (mange nyanser i dette, men blir for krevende å beskrive her). I andre tilfeller ser vi at det barnet vi tror vi kjenner, får en helt annen atferd og kan regrediere når det kjenner seg trygt i fosterhjemmet. Jeg har også i matchingsprosessen fått høre at vi fokuserer for mye på det potensielle negative, og at fosterhjemmet er så "forelsket" at de ikke tar innover seg den informasjonen de får. Eksempelvis ga jeg en utredningsrapport til gjennomlesning ti en familie. To uker senere ringte de meg helt sjokkert over en "ulogisk" reaksjon hos fosterbarnet. Når jeg minte dem på det som stod i rapporten, samt veiledet dem, sa de at de først nå kanskje kunne tro på rapporten... (Forøvrig har de nå vært et vidunderlig fosterhjem for nevnte barn Jeg benekter ikke at fosterhjem har eller kan oppleve at viktig informasjon har blitt holdt skjult for dem. Men jeg kan ikke snakke for andre enn meg og det jeg kjenner til i vår fosterhjemstjeneste: og vi er opptatt av å få frem all viktig informasjon om barnet som er tilgjengelig - hvis vi med vilje hadde holdt tilbake informasjon hadde vi sviktet et sårbart barn som har behov for et riktig hjem

Jeg tenker at du formidler viktige erfaringer som også kan høre til det å være fosterhjem - og ikke minst det å vokse opp med fostersøsken. Det er aldri noe A4 svar på hvordan det er å bli fosterhjem/fosterbarn/fostersøsken i den enkelte familie. Vi prøver å formidle dette på Pride-kurs slik at familier har mest mulig grunnlag for å beslutte om de vil bli fosterhjem eller ikke. I tillegg er jeg enig med deg at det avgjørende, spesielt for de eldre barna, er at de ønsker å bo i fosterhjem - hvis ikke er vår erfaring at det bli brudd i løpet av det første året. Ellers, med all din erfaring og med fokus på rett matching, ville jeg ikke blitt overrasket om dere hadde blitt en utrolig flott fosterfamilie☺️

Nå ble jeg varm og glad inni meg av det du beskriver, men også av måten du beskriver det på For en som jobber i fosterhjemstjenesten, bla med å rekruttere fosterhjem, gir det inspirasjon og mening til arbeidet også å få høre de gode historiene der det å komme i et fosterhjem kan gi noe verdifullt til et barn/ ungdom. Takk for at du delte?

Iba er bra igjen, men Milli har overlatt stafettpinnen. Hun har mer å gå på, så da satser jeg på at det går fort over med canikur?

Hurra for bedre rygg! Ellerse vil jeg protestere på at det kun var K på dugnad. Du var essensiell med ingeniørkompetanse, kaffelaging, reddende apotekengel og humør som holdt lagånden oppe?

Sommeren er over og det har vært kjekke opplevelser for to- og firbeinte. Iba er nå snart 6 måneder og den mest intense valpeperioden er over. Hun er enkel, stødig og grei, og vi er sakte, men sikkert i gang med grunnmomentene i lydigheten. Mest av alt har vi fokusert på lek og kontakt, og jeg er superfornøyd med at hun velger å trene/leke med meg på nye steder og med andre hunder i nærheten som forstyrrelser. Så trenger vi ikke å snakke så høyt om at hun ikke helt forstår hva sitt eller ligg betyr... Vi har vært på telttur i fjellet, og Iba har 3 mus på samvittigheten...jaktinstinktet er på topp iallefall... Og om kvelden er man trøtt... Canelanamodeller Milli er fortsatt dronningen over alle dronninger, og elsker nærhet og varme. Så på pauser i fjellet synes hun at hun har en selvsagt plass i soveposen til far: Bare fordi de er så herlige: Og til sist: i begynnelsen av august var vi i Nordfjordeid på dobbelt rallylydighetsstevne. Milli fikk 200 poeng og vant klasse to, dermed fikk vi det siste opprykket til klasse tre. Dagen etter debuterte vi i klasse 3. Milli gikk nydelig, men vi disket pga førerfeil/stopp i banen. Uansett var jeg superfornøyd pga flotte løp. Dronninga mi!!!!!!

Hvis du går inn på denne hjemmesiden: www.desperado.no Deretter inn på valpesiden, så har Inger laget en link til en artikkel hun har skrevet (knotet fælt på ny tlf her, derfor jeg ikke linker direkte til artikkelen her). Artikkelen heter "10 gode grunner til IKKE å skaffe seg springer spaniel " Jeg foreslår at du ber dem lese denne artikkelen ?

Dette er utrolig kjekt å høre!!!! Dere har vært superdyktige, og er nå over det værste steget

For en fantastisk historie!!! Nå ble jeg skikkelig glad over at det finnes så mange fine mennesker (deriblant deg) her i verden

Iba vil gjerne leke med Ola en dag Og ja, du tipper rett fotograf

Når man har en venninne som er sinnsykt god med kameraet....

På lang sikt er det positivt at dere har kjøkken i hjemmet deres, men barnevernet er nok mer opptatt av deres evner som omsorgsgivere og samarbeidspartnere enn at huset ser strøkent ut? Jeg har etterhvert vært i mange utredningsprosesser med potensielle fosterhjem, og kan opplyse om at når vi kommer til "interiørhjem" så snakker vi noen ekstra ganger om emnet - er det rom/mulighet for barnet å utfolde seg her (møkk, søling, tusjer, protestherværk osv). Poenget mitt er at hjerterom og raushet er tusen ganger viktigere enn materielle rammer (selv om de jo til en viss grad er viktige disse også på sitt vis) Lykke til!!!

Lykke til! Og hold oss informert om hvordan det går etterhvert

All min medfølelse i en vanskelig situasjon!!!! Jeg synes du har fått gode innspill i denne tråden, og det virker som dere virkelig gjør det dere kan med godgutten! Jeg har selv vært i en lignende situasjon med min eldste springer. Hun fikk helt panikk når jeg gikk, og kunne som 5 måneder gammel ule i en time, selv om resten av familien var hjemme sammen med henne. Tror det var @Siri her inne på sonen som skrev om det å pause alenetreningen som hadde gått galt. Rett og slett gi oss og hunden en pause fra det vonde, samt gi henne tid til å modnes og bli trygg på seg selv. Frem til hun var nærmere halvannet år var hun med i bilen på jobb. Vi begynte da fra scratch igjen, og etter kort tid kunne hun iallefall være hjemme i 4-5 timer og tydelig kunne slappe av. Jeg kjenner så godt igjen den vonde følelsen når man ikke kommer noen vei med alenetreningen - og så håper jeg så innmari for deres del, at om dere klarer å pause i alenetreningen, bruke bilen og bilburet en periode fremover - at når dere begynner igjen med alenetreningen, så har han modnet og blitt litt mere trygg på seg selv. Og en ting til: da min eldste hund var 6 måneder gammel kunne jeg bare drømme om at hun ville klare såpass mye som 20 minutter. Masse, masse lykke til!!!!!!

Her har det vært stooore forskjeller på hundene. Den på 2 år var halvannet år før hun kunne være hjemme alene i et par timer og slappe av. Valpen på snart 4 måneder tar livet med ro og er nå alene ( men sammen med eldstemann) en halv arbeidsdag. Valpen har vært halvannen time helt alene (uten eldstemann), og da lå hun på rygg og sov når vi kom hjem. Er det noe jeg har lært meg, er det at timer alene må økes/minskes etter hundens trygghet.

Gratulerer igjen! Koselig å prate med deg, og herlig å se løpene til deg og hundene. Dyktige!!!

Da blir det supert i dag? Tvi tvi?

Jammen, hallooooo! Skal du ikke fortelle hvordan det har gått i dag, sånn for hjemmesitternes del?

Livet byr på mye spennende - også store valg. Jeg jobber i en av landets fosterhjemstjenester, både med rekruttering, opplæring, utredning og formidling av fosterhjem. Hvis du/dere ønsker veiledning mtp ulike prosesser mtp fosterhjem i slekt og nettverk, så send meg en PM. Uansett: lykke til med vurderingene! Og samme hva dere lander på; ta det som et stort kompliment at dere blir spurt!!!!

Valpetiden går fort og Iba har allerede blitt 13,5 uker! Siden sist har Iba fjernet to hjørnetenner. Den ene grunnet at hun knakk den i lek, den andre fordi den var feilstillt. Ikke det kjekkeste jeg har gjort å levere lille valpen min til narkose og tanntrekk, men det gikk over all forventning. Iba sjarmerte personalet, og syntes det var noe tull å ta hensyn til ømme gommer. Der røk vårt lille håp om at hun skulle bli mindre interessert i å bite resten av familien... Ca 4 timer var hun litt pjusk før det var full fest igjen, men de 4 timene var det ekstra godt å få trøst av Milli Vi har jo også miljøtrent og alt annet, og da er det viktig å lære valpen gode kafevaner. Bergen KaffeBrenneri er utmerket for små valper Helgen som var, dro vi en gjeng med 4 voksne og 8 firbeinte på hyttetur til Luster. Målet var dobbelt rallylydighetsstevne. Tidenes miljøtrening for fineste, kuleste Iba som tar alt på strak pote, og topp stemning for treningsgjengen. Iba var nok ekstra lykkelig siden hun tilbrakte stevnedagene i valpegrind med broren som har blitt værende en stund hos oppdretteren. Og så dronningen da: Millien! Lørdag ble det 3. plass med 1. premiering og oppnådd mellomtittel RL1, og søndag ble det debut i klasse 2 hvor vi vant klassen og fikk 1. premiering. Det er bare så kjekt å kjenne på teamfølelsen. GULLHUNDEN MIN Iba og broren Og så et siste hverdagsglimt i møte med vann....