Čeahppi

Jeg sa ikke at det var usunt, men unaturlig. Det er få kvadratiske rovdyrkropper i naturen. Er det gjort noen virkelig forskning på funksjonell bygning til ulik bruk hos hunder, eller er alt bare synsing?

Haha! Det var jeg som kom med utsagnet som startet diskusjonen. Bølla fører saken min godt, ser jeg Håper det ikke er mange utstillingsentusiaster og rasenazier her, for jeg er veldig for stor genetisk variasjon, så lenge det ikke ødelegger bruksegenskapene. Jeg har altså med vilje valgt valp fra en tispe som nesten ser ut som en 3:1 finsk/lapsk krysning. Hun har allikevel to utstillingscert, så det er åpenbart flere dommere som er av samme mening som Bølla og meg. Hva angår å bo ute i kulden, så er jo alle de andre polarhundene rektangulære, og verken siberian, alaskan eller grønlands har like mye pels som den finske lappen. Litt som bulldoggen aldri trengte kort snute, underbitt og furer for å henge fast i oksen, men ble sånn fordi noen mennesker synes det virket som en god ide. Resultatet: veeeel...

Så artig! Jeg var litt bekymret over mangelen på lapphunder i aktiv bruk, men kan ikke ha en mer typisk gjeter eller retriever pga kjærestens allergiske barn, så da får jeg bare bite tennene sammen og jobbe litt ekstra med hunden, tenkte jeg. Det føles på alle måter mer riktig å ha en nordisk urhund, spesielt nå som cavalieren sliter sånn pga avl på ekstreme eksteriørtrekk. Og så er de finske så nydelige, så det var ikke så veldig vanskelig å godta at det ikke blir ny BC eller golden. Selv om cavalieren er en eneste stor genetisk defekt, så er jo den også nydelig, spesielt i personlighet, så håper vi finner en god løsning her, uten å måtte avlive henne i full fart. Et loddent lappenøste er heldigvis god trøst om vi må.

Takk!

Fy ****! Forvaring!

Hadde det ikke vært for allergi i familien ville jeg valgt en ny BC eller jaktgolden til meg selv, men jeg må ta hensyn til en som er allergisk mot så og si alt av pelsdyr (også cavalieren) unntatt finsk lapphund og muligens også lapsk vallhund, men jeg har ikke orket dra med meg den allergiske gutten hjem til oppdrettere av lapsk når jeg vet han tåler de finske. Det kan godt argumenteres med at lapsk er mer fyrig og lettere å trene, men nå er den finske er bestilt, og sånn er det. At det skal være vanskeligere å trene en finsk lapphund enn en staffordshire bullterrier eller en dogo canario, det har jeg store problemer med å tro på. Finsk lapphund er da en ganske kvikk og førerorientert hund, sammenliknet med mye annet rart. Den er ingen BC, men det er da virkelig ikke papillon heller. Spisshund er spisshund like lite som terrier er terrier. Det er da store variasjoner i gemyttene og lapphunder er ikke av de mest egenrådige spissene. Mestvinnende finske LCH gjennom tidene er en finsk lapphund, så det så! Og kall meg gjerne sær, men jeg vil at ungene skal ha en "egen" hund, og ikke klusse så mye med min. Da kan de også trene hund, men jeg har ikke ungene å skylde på om det går dårlig, og uten sånne lettvinte unnskyldninger i baklomma er jeg mer motivert for å bite tennene sammen og jobbe målrettet for å overkomme mine egne utilstrekkeligheter. Hvordan jeg skal gjøre det med hund til gutten aner jeg virkelig ikke. Håper i det lengste veterinæren vil si at cavalieren kan leve smertefritt på medisiner i noen år til, før hun sikkert får bilyd på hjertet også etterhvert. *sukk*. Hun er jo en veldig kjærlig, aktiv, oppmerksom og livsglad liten krabat, så å avlive henne før vi MÅ av dyrevernshensyn, det er en avgjørelse jeg finner fryktelig tung å ta, og jeg vet det kommer til å gnage meg i ettertid, når ungen strigråter og savner hunden _sin_. Han har som sagt allerede mistet en (min), som hadde vært med oss så lenge han kunne huske, og det å miste begge hundene (+ en til som ikke bodde under vårt tak) på under ett år, er i overkant sørgelig. Kan cavalieren leve litt til uten smerter, så synes jeg egentlig det er den beste løsningen, for akkurat nå passer det veldig dårlig å bytte henne i en ekstra valp, og det passer dårlig å ikke erstatte henne i det hele tatt, mens jeg får en valp. Og allergien begrenser mulighetene for å få en voksen omplasseringshund. Nei, situasjonen er fortvilt, med mindre jeg klarer å innstille meg inn på at valpen som kommer nå blir gutten sin, og at jeg får en ny om noen år. Dumt som ****, fordi det er nå jeg har tid til å trene med valp og unghund. Det har jeg ikke i samme grad om to år. Cavalieren skulle jo dekke guttens "behov" for selskapshund i mange år fremover ... En annen grunn, og når jeg tenker meg om; hovedgrunnen til at gutten "må" ha sin egen hund, er at hunden blir veldig fokusert på meg om det er jeg som trener den. Gutten synes det var veldig sårt at han ikke oppnådde samme kontakt med min hund som det jeg hadde. Derfor fikk han sin egen, som han har fått trene under veiledning. Det er han som gir den mat og godbiter, ergo hans hund. Ska vi dele en hund blir det enten ingen konkurransehund av den, eller den vil være orientert mot meg og i stor grad overse gutten, fordi det er meg hovedvekten av belønninger vil ry fra. Derfor.

Kontrollert, førerstyrt gjeting går ikke av seg selv, det må læres. Å jage dyr på instinkt er ikke gjeting, det er jakt. Jeg har allerede et sett med kommandoer på samisk, som kun skal brukes til trening og konkurranse, og ett sett med hverdagskommandoer, men ungene kjenner da øvelsene i LP, og de kommer til å prøve seg med godbitposen om de ikke har en annen hund å dille med. Jeg stoler heller ikke på at arbeidsiveren i hunden er lett å holde på topp om hunden er vant til å bli dullet med av ungene. Hvorfor skal den orke å jobbe så hardt for meg da? Lapphunden er et stykke unna BC på det området. Min forrige var en enmannshund, og jeg trivdes med det. Lapphunden er nok mye mer sosial av natur, men jeg vil fortsatt ikke at den skal være et selvfølgelig allemannseie. Vi har "familiehunder", og så har vi noen hunder i familien i tillegg.

Grunnen til at jeg ikke vil dele hunden med ungen(e) er at de misbruker kommandoer og ødelegger med det øvelsene for meg. Nettopp fordi lapphunden er mye vanskeligere å trene enn BC'en er jeg opptatt av å gjøre alt riktig, og ikke gi hunden muligheten til å bli belønnet for å gjøre feil, slik ungen(e) gjør i hytt og vær. Det vil ta meg mye lenger tid å få til hunden om ungene får borti den slik de er vant til å få holde på med familiehunderne. Cavalieren er derfor veldig fin å ha. Da kan ungen(e) se hva jeg gjør med lappen, og øve seg på cavalieren isteden. Det var ihvertfall sånn det fungerte med forrige hunden, og jeg var veldig fornøyd med akkurat det. En syk Cavalier er det verre med. Hun er ikke så dårlig i dette øyeblikk at hun må avlives på mandag, men om hun hadde vært bare min hadde jeg gjort det med en gang allikevel, for å slippe å se på at tilstanden forverrer seg. Har den forverret seg hittil er det lite trolig at utviklingen stopper her. Og hun har tydelige symptomer, uten å gi direkte uttrykk for smerte utenom de plutselige hylene som ikke kommer daglig. Ennå. Jeg må nok bruke litt tid på å forklare sykdommen for gutten før turen går til de evige jaktmarker, og være sikker på at han har sett symptomene hennes tydelig med egne øyne, så han skjønner hvorfor hun må avlives. Vil tro det letter sorgprosessen en del. Det er forøvrig både staff, papillon, mastiffer og andre "avvikere" i LP elite, så jeg ser ikke noe galt i å ha ambisjoner med en lapphund. Den skal også brukes til gjeting, som er enda mer krevende enn LP

Det er neppe så mye annet som kan ligge bak summen av symptomer Har du mye smerter, kroniske eller periodene, og i hvilken styrke? Eller gir syrinxene mest rare "nervegreier" som ikke nødvendigvis gjør vondt? Det er veldig vanskelig for meg å vite hvordan tilstanden oppleves for hunden.

Dere har ikke møtt sønnen min

My bad, jeg har nok forvekslet rasestandarden med en annen. Men "LITT lenger enn mankehøyden" er fortsatt nesten kvadratisk, og det premieres hunder som er nært kvadratiske, sammenliknet med "normale" hunder. Virker som rasestandardene på finsk og lapsk er satt for å lage et litt mer merkbart skille mellom dem. Begge har jo stor genetisk variasjon, og felles opphav. Det blir finsk istedenfor lapsk pga familiære forhold, men slik det ser ut nå blir den finske sannsynligvis podens erstatning for cavalieren, så blir det kanskje en lapsk på meg i neste omgang. Det er fælt å vite at cavalieren sannsynligvis har ganske vondt selv når hun ikke hyler. Ellers ville hun vel ikke sparket sånn med venstrebeinet?

Med tanke på hvordan det står til med andre engelske raser, som mops og bulldog, er det vel lite vits i å rette energien og engasjementet den veien. Egentlig rart at ikke også de andre, "ekte" engelske spanielene og setteren ikke sliter med eksteriørrelaterte plager, sånn som de også ser ut for tiden. En liten avsporing, som allikevel er litt innenfor tema her: Valpen som er på vei nå er en lapphund, og jeg er veldig glad jeg nå får en "urhund", slik hundene opprinnelig så ut fra naturens side. Men også hos den finske lapphunden er rasestandarden dessverre satt til å kreve et helt meningsløst og litt dysfunksjonelt trekk; kvadratisk kropp. Naturlig har hundedyr rektangulære kropper. Hva den kvadratiske fasongen skal være godt for, utover heslig jåleri, det aner jeg ikke. Jeg har med vilje valgt valp fra en tispe som er litt mer rektangulær enn hva den relativt splitter nye rasestandarden for de urgamle hundene tilsier. Cavalieren er omtrent så lang fra urhund som det går an å få det, men det burde da la seg gjøre å "reparere" rasen om kun friske hunder med funksjonell kraniefasong får gå i avl?

Takk! Hunder med lengre hodeskaller (slik "normale" hunder har) har visstnok plass til hjernen inni kraniet, og utvikler sjelden syringomyelia. Tragisk at rasestandarden hindrer disse "langskallene" i å nå opp i showringen. Rasestandarden burde endres NÅ! Hvem skal man kontakte?

Takk for alle svar her! Jeg håper veterinæren kan diske opp med noe smertestillende uten plagsomme bivirkninger, så vi kan beholde henne en stund til, for guttungens del. Denne familiesituasjonen er det verst tenkelige tidspunkt å slippe henne ut på de evige jaktmarker på. Vi har allerede mistet to hunder fra storfamilien i 2014. Hadde det ikke vært en valp på vei, og cavalieren ikke hadde vært guttens hund, så ville jeg latt henne slippe allerede mandag morgen. Det er kanskje veldig egoistisk av meg å ville vente, men jeg må prøve å ta hensyn til guttungen og oppdretterne jeg har bestilt valp av også (og meg selv, fordi jeg vil ha akkurat _den_ valpen, da tispa ikke skal ha flere kull i overskuelig framtid), så jeg håper virkelig det finnes effektive medisiner som kan holde dette i sjakk ihvertfall i et par års tid.

Hun fremstod jo som seriøs, og jeg trodde henne på at hundene var symptomfrie. Lærte litt mer om sykdommen etterhvert, og fant ut at med knappe to år gamle hunder er de vanligvis helt symptomfri. Hun som oppdretter burde visst mer om dette enn meg som valpekjøper. Det er uansvarlig å avle på knappe to år gamle ikke-skannede hunder. Loven sier at oppdretter er erstatningsansvarlig, på linje med en produsent av en jakke, som ikke kan forutse at glidelåsen vil gå istykker, men allikevel er erstatningsansvarlig. Hunden ligger nå på fanget mitt, stirrer på poden som spiser, og rykker merkbart til og sparker ut med venstre bakbein innimellom. Hun lå og sparket med venstre bak i halvsøvne i stad også. Kun venstre bak, og ganske kraftige, hyppige rykk. Gruer fælt for dette her, og lurer på hvor vondt hun har. Kan ikke bare stikke hodet i sanden heller. Vanskelig situasjon. For å toppe ulykken er dette guttungens egen hund, som han fikk i bursdagsgave. Jeg har en egen valp på vei, som jeg skal konkurrere med. Å måtte avlive podens hund, som han elsker og er veldig stolt av, midt oppi at jeg kjøper en ny til meg selv er bare grusomt urettferdig ovenfor guttungen. Skal jeg avbestille valpen min, eller skal jeg droppe konkurranseambisjonene, og dele valpen min med poden, med de konsekvensene det har for konkurranseplanene? Jeg tror ikke jeg har ork til å oppdra to valper samtidig.

Når oppdretter kimser av syringomyelia og ikke engang gidder scanne hundene før hun setter dem i produksjon (for ja, det er ren kommersiell produksjon når forbedring av rasen og hundenes beste ikke er prioritert) så betrakter jeg henne som en kynisk valpefabrikkeier, og vil kreve det jeg kan for å få henne til å ta hundenes vel på alvor om hun skal få tjene penger på å selge flere valper. Henger jo ikke på greip at andre hundeeiere (Agriakunder) skal betale forsikringssummen til meg fordi oppdretter ikke tar ansvar?

Jeg fant dette i en brosjyre fra NKK om oppdretters ansvar: "5 års garanti Oppdretters ansvar er ikke over når siste valp forsvinner ut døra. Salg av kjæledyr har som alle andre ting i kjøpsloven fem års garanti. Oppstår det sykdom eller mangler ved hunden som kan sies å være nedarvet kan kjøperen kreve erstatning eller deler av kjøpesummen tilbake." Hva kan jeg kreve av oppdretter? Jeg spurte spesifikt om SM, og hun hevdet at alle hundene hennes (hun hadde mor og bestemor), og hannhunden var symptomfrie. Hun hevdet MR-scanning av avlsprosjektet var unødvendig så lenge hundene var symptomfri. Jeg har kun hennes ord på at de ikke viste symptomer.

Jeg fant noe om sammenheng mellom cephalisk indeks og fordeling av skallen i lengderetningen, og CM/SM, og det ser virkelig ikke lovende ut. Min har en veldig, veldig kort skalle :/ i tillegg har hun veldig utstående øyne, og det kan kanskje også tyde på at det ikke er all verden av plass inni det kraniet. Står om denne sammenhengen her (scroll til toppen for oversikt): http://cavalierhealth.org/syringomyelia.htm#--_physical_examination Hun sliter forøvrig også med avføringen, noe som også står oppført som et symptom. Hun stresser rundt i sirkler i halve evigheten før hun endelig setter seg ned og får noe ut. Ser ut som hun kvier seg veldig for å drite, men har ingen vokalisering som hinter om smerter. Hun er veldig vokal ellers, og hyler til med en gang hun får vondt. Rister seg også voldsomt mye, uten noen grunn, og klør på venstresiden oftere enn en gang i timen når hun er våken. Da bærer det vel til MR for å sjekke bredden på syrinxen. Lite trivelig dette Håper funnet av betydningen av cephalisk index og fordeling av skallen i lengderetningen fører til endret rasestandard. NÅ!

Noen som har personlig erfaring med dette? Cavalieren min på 2,5 år har sporadisk klødd litt i løse lufta, ifbm vanlig kløe, siden 6 mnd alder. Noen perioder ganske ofte, andre perioder knapt. I tillegg gnir hun hodet mye mot det meste, og klør seg ofte sakte og hardt med bakbeinet mot bakhodet. Alt er på hundens venstre side. Svært sjelden hun klør seg på høyre, og jeg har aldri sett noe kløing i løse lufta da. Nå har hun i tillegg kommet med helt plutselige, enkeltstående smertehyl. Ikke ofte, og ikke i sammenheng med aktivitet. Hun kan ligge rolig og så bare plutselig hyle til. Noen ganger flere etter hverandre i et kort tidsrom. Er det bare jeg som overtolker en kløefot på tur til og fra arbeidet, og kolikk, eller er dette sannsynligvis syringomyelia? Kan plagene i tilfelle holde seg på dette nivået, eller vil det forverre seg?

Vær veldig forsiktig med å kjøpe rottweiler i utlandet. Disse er ofte avlet på helt andre egenskaper enn de norske. Det er en grunn til at kontinentale rottweilere står bak urovekkende mange drap og alvorlige bittskader, sammenliknet med andre raser. Gjør grundig forarbeid og få dokumentasjon på mentaltester av alle slag på alle individer på stamtavla! Få hjelp av rottweilerklubben i Norge. Å utvise forsiktighet gjelder forøvrig alle store hunderaser fra land med mer kriminalitet og fattigdom enn vi har her. Du har ikke lyst til å oppleve at hunden din angriper og skader fremmede fordi den faktisk er avlet til det formålet.

Hadde munnkurv på ham når jeg hadde ham løs under trening. Ikke når han gikk ved foten i bånd. Vi sluttet å hilse på folk isteden for å bruke munnkurv. Hunden var dessuten ingen farlig dogge-type på 50 kg, men en liten slank en, med liten munn, knappe 13 kg. De to bekjente som ble bitt i hånda var de to første han bet, i samme gate, med noen få minutters mellomrom. Det kom like overraskende på oss alle. Den første hadde nettopp vært borti en annen hannhund, og vi regnet med det var derfor han ble bitt. Den andre hadde ikke vært borti noen hund først, så det bittet var også helt uventet. Han hadde hilst på mange tidligere og aldri bitt før. Dette var tidlig i puberteten. Hunden hadde aldri vist aggresjon mot damer, kun glede og kjærlighet, så at han et par år senere plutselig bet ei eldre dame som ville hilse i hånda kom like overraskende. Det viste seg at hun kom rett fra hannhunden sin uten å ha vasket hendene. Etter det hilste vi ikke på fremmede damer uten å spørre om de kunne ha hannhund/mannelukt på seg. Den fremmede som passerte på fortauet kunne jeg ikke gjøre så mye med. Han kom mot oss på sykkel, så ut til å skulle passere normalt, men bråstanset helt uten forvarsel 20 cm til siden for oss og strakte hånden hurtig mot hodet på hunden. Jeg rakk ikke reagere fordi jeg ble så forfjamset. Unormal, uventet, svært uhøflig og uvettig adferd av et voksent menneske å "sjokkhilse" på en fremmed hund på den måten, uten å veksle et blikk eller et ord, eller i det hele tatt gi noen forvarsler. Hunden tålte fint folk som bare passerte normalt, og jeg hadde den alltid i bånd og under kontroll, så munnkurv på tur skulle strengt tatt vært helt unødvendig. ...så lenge folk gav et lite hint om at de ville "klappe", sånn at jeg kunne fått sagt nei. Polakkene og bonden var alle godt hundevante og var samtykkende i en sosialiseringsprosess. Hunden hadde ingen problemer med damer, unger og kjente menn i vanlige klær på gården, men med en gang de trakk i fjøsklær så reiste nakkebusta seg. Det var ikke så mange andre muligheter enn å venne ham på det. Han ble etterhvert vant også, og sluttet å reagere. Han ble allikevel avlivet til slutt fordi han responderte dårlig på sosialisering mot helt fremmede menn (det kom alltid en aggressiv reaksjon hver gang en helt ny mann ble introdusert), og vi fryktet han ville gå løs på besøkende, ikke-samtykkende guttunger når ungene kom i pubertet og begynte å produsere testosteron. Det må ha vært det han reagerte på, for han var kjærlig og begeistret for damer (med det ene unntaket), var ydmyk og høflig mot menn han kjente, og elsket små og prepubertale unger og gikk kjempefint sammen med bondens kastrerte hannhund.

Min egen blandingshund bet: -Meg i armen under trening/lek. Han var full av adrenalin og ble veldig forvirret av at jeg ikke tilbød kjeppen hans slik jeg alltid ellers gjorde i akkurat den situasjonen. Glefset likegodt tak i armen min isteden, ettersom han var så vant til å få bite i _noe_ etter å ha kommet inn med apporten. Hadde skinnjakke på, og slapp unna med blåmerker. -En fremmed dame i hånden da hun prøvde å klappe ham på hodet. Hannhundlukt, ifølge damen. -En vilt fremmed mann i hånden, da han brått og helt uforvarende prøvde å klappe hunden på hodet ved passering. -En bekjent i hånden ved hils. Mannelukt. -Enda en bekjent i hånden. Mann dette også. -Intet mindre enn tre polakker (arbeidsfolk) og bonden sjøl i legger og lår, ved gjentatte anledninger. Var ellers veldig stor på å snerre, glefse etter og true fremmede menn. Ingen punkteringer. *Bank i bordet* En shäferhann bet faren min i låret ved passering. Måtte syes. Golden retriever ble "passet" av en lett tilbakestående tenåringsjente som kom på døren og bad om å få gå tur med hunden. Hun tok med seg hunden hjem til seg selv, hvor den etter sigende bet den ett år gamle lillebroren hennes i armen. Ingen punktering eller merker, og hunden var virkelig snill som et lam, så jeg tviler på at den egentlig bet, men foreldrene til jenta var fly forbannet og krevde umiddelbart avliving. De gikk heldigvis tilbake på dette etter å ha roet seg ned litt. En løs boxer stormet til og angrep valpen min helt uprovosert. Punkterte skallen og øret. "Verdens snilleste hund, som selvfølgelig ikke skulle plages til å gå i bånd," ifølge eieren, som ble sint på meg fordi jeg med en blødende og livredd valp i hendene bad dusten overholde båndtvangen (midt i byen, alltid båndtvang!). Valpen var forøvrig den blandingshunden som senere stod bak de bittene beskrevet øverst. Ble avlivet før femårsdagen sin. Tenk på det når du lar din "verdens snilleste hund" vimse rundt uten lenker eller kontroll. Et enkeltstående angrep er kanskje ikke nok til å ødelegge en hund, men når valpen opplever tre angrep fra både hunder og mennesker i løpet av bare en mnd, så setter det sitt preg på hundens forhold til fremmede. Edit: naboens forsømte irske setter (kun brukt under høstjakta, resten av året forvist til en hundegård alene) bet fjortisjenta deres i låret. Usikker på om hun provoserte akkurat da, men hun pleide å terge hunden på alle tenkelige måter. Jeg ville også ha flydd på henne om hun hadde holdt på sånn til meg. Hun måtte sy, og den stakkars hunden ble avlivet.

Motor, førerorientering og intensitet er grunnen til at jeg vurderer en fra FHSK. Min forrige brukshund var en fryd å jobbe med, og det at han krevde konstant oppmerksomhet var egentlig bare greit, da jeg slapp å kjede meg, for å si det sånn. Jeg likte responsen og læreevnen. Min tidligere golden var, og vår nåværende selskapshund er, ganske kjedelig, litt treigere i oppfattelsen, og mangler den arbeidsiveren jeg liker så godt. Jeg ble veldig flink til å aktivisere hunden i hverdagen med min forrige BC, så så lenge hunden vil ha noe å gjøre, skal den alltids få oppgaver. Jeg trener sammen med ei som har malle, og jeg liker denne veldig godt. Men den er også sosialisert og miljøpreget fra valpeben av. Det jeg er redd for er selvsagt en skarptrent fjortis med ballespreng, stor jaktlyst, høy selvstendighet og biteglede. Det tok meg hele det første halvåret av valpetiden med intensiv trening for å plukke vekk gjeterefleksene fra BC'en min. Det var hardt og tålmodighetskrevende arbeid, men da var de også borte for godt, og jeg hadde etterhvert en voksen hund helt fri for gjetetendenser. Valpeperioden der var ganske tøff, med et lite monster som blokkerte fullstendig og helst satte avgårde og glefset etter alle ankler, skisko, sykkeldekk og unger(!) i bevegelse han traff på sin vei. Regner egentlig med at en unghund fra FHSK er godt nok grunntrent til at innkjøringsperioden der blir lettere enn med BC'en..

Hva kan man forvente i en 12-24 mnd gammel hund fra FHSK? Hvilke momenter fra FA/MH er det som diskvalifiserer disse hundene fra tjeneste? Hvordan er de trent? Hva bor i de hundene som avles på med tjeneste i forsvaret som mål? Hunden skal brukes til bruks, IPO og div aktiviseringsoppgaver i hverdagen, uten de helt store konkurranseambisjonene, og må fungere godt i dagliglivet i et bymiljø. Har tidligere erfaring med en "edgy" kontrollfreak av en hannhund som måtte holdes under konsentrert føring til enhver tid når vi beveget oss blant fremmede mennesker og hunder, og synes egentlig ikke det var et så stort offer, da hunden var lett å jobbe med, og ellers fungerte veldig fint i trenings- og konkurransesammenheng. Men denne hunden var da også et meget lojalt familiemedlem som jeg kunne stole på at ikke ville hogge til og skade barna om jeg snudde ryggen til hjemme. Han var kun farlig for fremmede som brått og uforvarende tråkket over grensene hans. Bør jeg ta sjansen på å overta en pubertal omplasseringshund fra FHSK med barn i familien? Strekker jeg til? Jeg er selv "pølsetante" som trener med positiv forsterkning og negativ straff.

Jeg vil gjerne ha tips til barbermaskin som passer Cavalier-pels. Har en allergiker i familien, og må derfor bruke Petal Clense i perioder. Synes det er greit å fjerne overflødig pels da, så blir det mindre klin. Vanlig hårklippemaskin fungerer IKKE. Til vanlig pelsstell bør man ha et lite utvalg av ulike børster og kammer. ...og saks Cavalierpelsen tover veldig lett bak ørene.