Sheila

Jeg ser at en fb-venn som holder passeringskurs "annonserer" etter egnete møtehundeekvipasjer, så jeg vil tro at det er vanlig å ha andre hunder enn kurshundene som møtehunder. De andre kurshundene er jo kanskje ikke så egnet siden de også har problemer med å passere andre.... (Hundeskolen holder til i Øvre eller Nedre Eiker, husker aldri hva som er øverst )

Denne artikkelen av Kathy Sdao handler om aggresjon i møtesituasjoner, men fremgangsmåten kan brukes uansett. Selv om du skulle være skeptisk så anbefaler jeg å lese artikkelen til denne flinke hundetreneren. Ellers er det viktig å tenke på at det er umulig å lære hunden å gjøre det du ønsker dersom den hele tiden får sjansen til å gjøre det motsatte av det du vil. Tvert imot så blir bare hunden flinkere og flinkere til å hyle, skrike, hoppe og dra jo mer den får mulighet til å gjøre det. Vil ikke hunden ta godbiter så er du enten for sen til å belønne eller for nærme, eller begge deler. Som regel er avstanden for kort. Tenk på godbitkvaliteten også. Her holder det ikke med frolic :-) Og så er det de tilfellene hvor man bare ikke kommer seg unna. Avhengig av hunden så kan det hjelpe å stille seg imellom og hindre hunden i å se den andre hunden. Å holde hunden fast i halsbåndet eller selen gir bedre kontroll enn å holde i kobbelet og kan hindre at den går helt amokk. Om ikke annet så slipper du kanskje å bli så flau ;-) Kurs er lurt! Passeringskurs tilbys etterhvert av mange hundeskoler.

Så spennende! I det hele tatt er det mye spennende som skjer innen forskning på arvbarhet for tiden. Det begynner å bli komplisert å være oppdretter

Malamuten .. Det er vel sjelden problematferder ikke er sammensatt av flere årsaker, og sånn er det selvsagt i dette tilfellet også. Det er forresten veldig fint at du resonnerer og problematiserer, det er med på å gjøre det klarere hva hunden krever i et nytt hjem. For å si det sånn, hunden trenger å komme til et hjem uten mennesker som oppfører seg som barn ;-) Hvorvidt det er barna eller han som er problemet spiller liten rolle all den tid barna ikke kan omplasseres. Men han blir fort skrudd opp og blir synlig utrygg av typisk barneatferd (lyder/bevegelser/aktivitet/osv). "Stressa" er det siste jeg ville betegnet han som, men han er rask til å skru seg opp, og han er brå og bråkete når han skrur seg opp. I så måte er han en typisk lettoppskrudd gjeterhund.. skal passe på, være der det skjer, samtidig som det fort blir for mye for ham. Som jeg har skrevet tidligere oppfører barna seg bra overfor han og som normale unger inne. Problemet er altså at hunden blir sliten av å ha de i hus (blir riktigst å si, siden han har en trygg liggeplass og ungene ikke går bort til han når han er på plassen sin). Hvor store ungene må være før han kan venne seg til de/ikke reagere på de er vanskelig å si, men en forutsetning er nok at de oppfører seg mer som voksne enn som barn :-)

Det, Gråtass, har jeg også tenkt på. Hva slags mennesker ønsker å ta imot hund med "issues"? Erfarne hundeeiere som forstår problematikken, eller noen mer idealistiske og mindre erfarne? Jeg er litt redd for at svaret fort kan bli blant den siste gruppen.

Her må du bare tro meg på det jeg sier, Malamuten: Problemet er barna .. hadde han ikke hatt barn i familien så hadde det ikke vært noe problem. Og stress og halloi girer han opp mer. Faktisk blir han mer stressa av den største ungen (og de ungene på besøk i samme alder). Kanskje ikke så rart siden de gjør mer ut av seg. Den yngste ungen og unger på hennes alder bryr han seg mindre om. Som jeg skrev over er han verre i perioder uten aktivisering, men han får som regel både tur og trening og er ikke understimulert mesteparten av tiden. Og han er også verre når det er mye besøk og ting som skjer. Men for all del, det hadde vært supert om de fant noen som både ville trene han OG være kompisen hans. Det ville nok være det perfekte hjemmet for han. :-)

Ja, jeg må nok innrømme at jeg oppfattet innlegget ditt som at du leste mye mellom linjene, Lucy, det beklager jeg, for vi er jo ganske enige :-) Spørsmålene mine har dreid seg om hvorvidt hunden er omplasserbar, og så langt er alle enige om at det ser han ut til å være. Det er det viktigste :-)

Jeg synes du skal være forsiktig med å dømme eierne uten å ha sett hva som skjer, Lucy. Disse episodene beskrev jeg for å illustrere hvordan hundens personlighet er. At han går i forsvar heller enn å snu seg vekk ER viktig informasjon, og han går lett i forsvar i forhold til alle andre hunder jeg har kjent. Jeg er fullstendig enig i at man skal ta hensyn til en sånn hund, men det er ikke ideelt at han er sånn. Problemet er imidlertid at han blir stresset av ungene. Den episoden jeg beskrev valgte jeg nettopp fordi den var enkel å beskrive uten å bli misforstått (selv om den ene episoden fort kan tolkes som at hunden blir dratt hit og dit i tide og utide..noe han ikke blir). Sånn reagerer han når han blir redd, og det må eventuelle nye eiere ta hensyn til! De nåværende eierne gjør det allerede. Eierne er flinke med han, og ungene også. Ungene lar han være i fred når han sover/er på plassen sin, de gir han godbiter og "trener" han samtidig, og mesteparten av tiden er de ikke spesielt opptatt av ham. Han får tur og trening, trives og er en glad hund.

Som du kan lese over så synes jeg det Belgerpia skrev var fornuftig, og det var godt å se optimisme i forhold til å omplassere. Hvis rådene du snakker om å etterkomme er å kontakte oppdretter så er det uaktuelt (oppdretters beslutning - har ikke kapasitet) og ang hvem som kan ta over hunden så er det vel åpenbart at minstekravet er folk som er kjent med rasen/type hund, trener effektivt uten ubehag og ikke har barn. Kan jeg få spørre om hvordan du ikke hørte på henne for mange år siden?

Takk for svar alle sammen :-) Det er godt å høre at dere er mer optimistiske enn meg! Det er selvsagt vanskelig å forklare hunden og situasjonene fullt ut for å gi et korrekt bilde, men jeg synes dere har "forstått" han ganske bra. De tilfellene mot eiere har nok vært i den gaten du nevner Belgerpia, dog ikke at han blitt irettesatt eller "tatt", men mer type dra han frem fra under bordet når han skal i dusjen eller noe. Eier sier at hunden har vært veldig preget i lang tid etter episodene - spak. Han har alltid vært var på å bli holdt fast og dratt med, men sånne ting er jo enkelt å unngå ved å bruke bånd for å få han med.Det er også ingen brøling eller napping i båndet, men han får nok ikke alltid det han trenger i form av mosjon og aktivisering, og det virker som det har negativ innvirkning på humøret hans.

Rettet meg selv i første innlegg: gjeterhund av rase, men kommer ikke til å egne seg som gjeterhund.

Noen venner av meg vurderer å omplassere hunden sin. Voksen, hann, gjeterhundrase (ikke av yrke:-)). Årsaken er at den er utrygg på unger (og ukjente), og de har to unger på 2 og 5 år. Ved flere tilfeller har hunden snappet eller glefset etter ungene når de har passert den mens den sov. Mesteparten av tiden fungerer hunden bra med ungene, men innimellom virker det som han blir skremt eller lei av å ikke få fred (det holder at de lager litt liv, hopper og spretter på god avstand). Hunden går raskt i forsvar overfor eierne også, feks har det skjedd at hunden har glefset/tatt tak rundt armen til eierne i situasjoner hvor de har kommet brått på ham eller tatt tak i han. Han har god bitehemming. Det kan gå ukesvis imellom slike uheldige episoder, og da fungerer han som en helt grei familiehund. I det hele tatt er han en flott hund som sikkert kan få det fint og oppføre seg bra bare han kommer til noen uten unger og som ikke har behov for å sette han på plass. Eierne skal selvsagt være ærlige om hvordan han er, og er villige til å omplassere han på prøve. Han har mange gode egenskaper, men kan være usikker når han møter nye folk. Det jeg tenker er hvorvidt denne hunden egentlig bør omplasseres. Det finnes nok av gode hunder, og det verste i dette tilfellet er kanskje at denne hunden hos feil eier kan bli veldig feil - både for hund og eier. Hundehviskermetoder eller det som verre er kan ødelegge hunden fullstendig. Men jeg er for nærme til å se hunden objektivt. Og så til spørsmålene :-) Tanker om det jeg har skrevet - finnes det et åpenbart svar her? Hvor mange/store eller hva slags atferdsproblemer er akseptabelt hos en hund før avlivning bør vurderes? Finnes det noe på nettet som kan være til nytte? Shelters i andre land tester hundene for å finne ut om de er omplassere, men såvidt jeg vet gjør ingen dette her til lands? (Østlandet)

Stikke av med dummyen: Det gjelder å ha noe hun vil ha/gjøre belønningen bedre enn øvelsen, og da må du kanskje gå noen steg tilbake i treningen. 1) Tren på å bytte med to dummyer eller to leker. Noe som kan kastes, ha drakamp med og løpe rundt og bli jaget med er midt i blinken. Personlig foretrekker jeg at apporten er kun jobb, og heller bruke leker til belønningsdelen. Det gjør det lettere å få til god "arbeidsmoral" (gåseøyne, for hunden gjør jo dette fordi det er morsomt, ikke fordi den er lydig). 2) Istedet for å kjøre hele apport-øvelsen, del opp i mindre delmomenter. Fokuser på delmomenter som vil hjelpe deg med avlevering. Jeg ville startet nesten på nytt med å lære inn plukke fra hånden din, holde og slippe. Når disse tre er på plass så kan du begynne å øke avstanden, gradvis. Husk at det morsomme skal skje _etter_ avlevering av apport/dummy - da slipper du at hun stikker av med dummyen. 3) Både i forbindelse med punkt 1 og 2 kan du med fordel bruke "ja" eller "bra" idet hun slipper/bytter. Etterhvert kan dette ordet brukes for å få henne til å slippe/bytte. Dette ordet forteller henne at NÅ blir det gøy, og hun får mindre behov for å løpe avgårde med dummyen. Mat: Flat + mat = sant. Sånn er det bare, men hvis du er flink til å ha med gode godbiter på tur så kan du begynne å belønne henne for å finne mat/bæsj/osv på tur, og snu situasjonen til din fordel. Start med å gi godbiter i situasjonen NÅR hun er klar for det, dvs når hun kommer til å spise godbitene dine. Dersom hun løper unna med noe i munnen, kan du kaste noen godbiter i hennes retning og gå andre veien selv. Belønn når hun kommer etter, også dersom hun har det "ulovlige" i munnen. Etter noen ganger kommer hun til å forvente godbiter fra deg, og dette kan du bruke til din fordel. Belønn henne for å se opp på deg, følge etter, og til og med for å vise interesse for hestebæsj og det som verre er. Før eller siden vil hun sannsynligvis synes det er bedre med trening og godbiter (og lek) enn å løpe rundt og spise. Jeg skal ikke garantere at dette kommer til å funke på grillrester og annen mat folk lar ligge igjen etter seg, men på hestemøkk og sånn har jeg troen :-) Uansett hva du gjør - IKKE løp etter henne, med mindre du leker! Å løpe etter blir som å belønne henne for å leke "ærtabærta"

Det er ikke klossetrening i den forstand dere tenker på, men det dere ser her: Show stackers For en trist bransje ...

Det vanlige er vel å bruke banken til et depositumslån? Pengene skal jo uansett stå på en felles konto, så det er sikkert lett å ordne samtidig. Hør med banken din :-) Edit: Beklager sleivete bruk av ord, ikke felles, men en depositumskonto hvor pengene er trygge. Akkurat som påpekt under :-)

Utrolig søt og flotte bilder! Men jeg synes litt synd på sånne hunder som så åpenbart er skapt for et annet klima enn vårt. Hvis man skal ha en sånn liten frysepinn så bør man kanskje kjøpe/sy seg en slik:

Takk Mokken og Benedicte :-) Og ikke meningen å fornærme noen med sammenligninger her! Det var kun gjeteratferd jeg sammenlignet, ingenting annet Helt ærlig :-) Jeg vet at AK er en arbeidsmaskin, jeg bare prøver å finne ut hva slags. Jeg bor forresten i nærheten av Drammen.

Jaja.. jeg er omtrent like langt i avgjørelsen Har satt meg på et par ventelister for ak, og oppdager at hjertet sier wk når jeg kjenner etter hvordan det blir å få en ak. Og idet jeg har bestemt meg for wk så tenker jeg at ak er safere og størrelsen mer passe. En annen ting er at jeg har angret så fælt på forrige hundevalget (helt annen rase), som var et fornuftsvalg fordi jeg skulle ha en hund som passet bedre i en familie. Det blir ikke det samme å trene andre raser ... Jeg burde ha truffet noen australske kelpier for å se hvor annerledes de er å trene enn wk. Dere som har ak.. hvor mye gjeting ser dere i hverdag og trening? Har de eye, gjeter de når de leker med ball, kommer de i bue når de løper mot dere? Jeg har liksom inntrykk av at ak er en helt annen rase, like lite gjeterhund som collie, samtidig så er det jo ganske mange ak som har godkjent gjeterhundprøver...

Lagotto var ment som et alternativ til røyting men skjønner jo at man helst skal like pelsstell for å ha en ;-) Og ang røyting så er det vel sånn at de fleste har perioder hvor de røyter, mens det er lite resten av tiden. Akkurat det røytekriteriet forstår jeg ikke ... med mindre man er villig til klipp og pelsstell istedet. Alle hunder røyter, og de med lang pels drar i tillegg med seg bøss og kvister inn. Spisshunder som lapsk vallhund og finsk lapphund har jeg vurdert som aktuelle raser for meg (vel, vallhunden iallfall), nettopp fordi det er gjeterhunder. Ja, selvsagt kan de ha interesse for vilt, men de er også trenbare på en annen måte enn elghund, feks. Lapsk vallhund er en sånn hund jeg synes er perfekt fysisk; god pels uten å være upraktisk, ståører, passe stor, kropp og bein er velproposjonert, ja, i det hele tatt en sunn rase!

Jeg klarer ikke å la være å nevne mittelspitz.Nå har jeg ikke møtt mange, men jeg har fulgt oppveksten til en og vet om flere. Den jeg har fulgt er virkelig verdens søteste, gladeste og snilleste (tispe). Kjempesnill mot alle hun møter, både unger, katter og andre hunder. Og hun tåler både aktivitet og rolige dager, rasen er populær til agility i Sverige... det eneste minuset jeg kommer på er at det fester seg snø i pelsen, men det gjelder jo alle raser med litt mer pels enn labrador. Og litt bjeffing når det ringer på, men hun har jo ikke store stemmen da :-) Toller er også en fin rase, men veldig mye rart? Og cavalier er det vel mye sykdom på? Hva med tibbe?

Forresten, korthårscollien røyter litt da, men sikkert ikke like mye som en husky. En ulempe med kortis er vel at de ofte har tynn pels på labbene.. kan bli fort såre i snøen eller i ulendt terreng. Hva med lagotto? De er jo allroundere. Hvis du er såpass aktiv som det høres ut så er ikke BC og kelpie uaktuelle heller...de er iallfall greie mhp å ha de løse.

Korthårscollie!

Godt poeng! Men det er på en måte poenget mitt .. før sto det liksom respekt av oppdrettere, kanskje fordi jeg "menget" meg med noen som var veldig store innenfor sin rase så jeg fikk inntrykk av at det er sånn oppdrettere er (var). Nå har jeg kanskje oppdaget at det sitter vanlige mennesker med alt fra lite til normalt til mye kunnskap og avler hunder. Mange er selvsagt dyktige, mens jeg mistenker at en del rett og slett det er morsomt å ha valper i huset...tror jeg.

Jeg hadde en del av de samme kriteriene som deg, med vekt på glad og sosial mot både små og store og TRYGG, og jaktcocker, jaktspringer eller dual purpose springer var de jeg endte opp med i en gruppen. Vanlig engelsk cocker var utelukket fordi jeg har sett for mange med adferdsproblemer og mye tull med hud og ører (så mye pels er ikke bra for noen!). Det med pels og ører gjelder vel egentlig engelsk springer også, men der kan man vel finne hunder som er litt mer praktiske. Eller man kan velge jakt-springer, som er som skapt for å være utendørs, samtidig som den er trenbar, sosial og trivelig. Den hunden som utmerket seg var dog jakt-cocker. En praktisk, koselig og brukandes hund! Lapsk vallhund er også en rase som er verdt å ta en titt på... :-) Hvis du absolutt ikke bryr deg om stamtavle eller at hunden er renraset så høres jo naboens ventende valper aktuelle ut. De rasene du ramser opp høres jo ut som kan gi både sosiale, glade og passe aktive familiehunder.

Før virket det så omstendelig å avle hunder ... det krevde masse jobb (og hunder) før man fant en verdig tispe, og man var heldig når man omsider kom over den perfekte hannhunden. Og når kullet kom så var det slett ikke sikkert at noen av valpene ble bra nok til å gå i avl. Jeg husker jeg hadde veldig stor respekt for de som var oppdrettere - nesten autoriteter - og jeg har aldri tenkt tanken selv engang at noen av mine hunder kunne gått i avl...tvert imot tenkte jeg at avl er noe for de med stor kunnskap om rasen og det å forbedre den, og selvsagt avlshunder som var bedre enn gjennomsnittet. Nå virker det som at det er nok å ha en pen tispe ... og det er mer vanlig enn uvanlig at bestemor, mor, og datter går i avl. Er jeg helt på jordet? Er dette en positiv utvikling at alle kan bli oppdrettere nå for tiden, eller begynner det å komme for mange useriøse aktører i "bransjen"?