Martine

Det blir tøft på en helt annen måte. Det er jo veldig tøft å være dårlig også. Jeg var det i perioder også, men det kom og gikk litt, heldigvis. Skjønner at du er redd for hvordan det kommer til å bli, altså

Jeg må ærlig innrømme at det siste svangerskapet her var tyngst. Ikke fordi jeg var så dårlig (kastet opp mye, men var ikke sengeliggende hele tiden), men fordi det var så mange komplikasjoner. Fikk jo nesten ikke lov til å gjøre noe som helst. Fra første kontroll på sykehuset (uke 7 eller 8) ville de sykemelde meg 100% ut svangerskapet. Hadde akkurat begynt i ny jobb, og det var drømmejobben, så jeg ville jo være der så mye som mulig også. Men med noe komplikasjoner omtrent hver kontroll så gikk jo ikke det etter hvert. Å være hjemme hele tiden gjorde ikke ting så mye bedre, for da fikk jeg jo så mye tid til å tenke på alle komplikasjonene. Kunne jo komme innom Ullevål når jeg ville, men på jobben hadde jeg jo alle ekspertene rundt meg, og kunne bare gå noen meter om jeg ville ha noe sjekket. Hundene fikk ikke så mye de egentlig burde ha fått, og var ikke like aktiv med E som jeg burde ha vært. Ekstremt tungt, helt til jeg "endelig" fikk svangerskapsforgiftning og lillegutt spratt ut. Første svangerskapet endte med et livstruende sykt barn, som ifølge blodprøvene var uforenelig med liv. I dag har hun ingen senskader. Neste svangerskap kunne ha endt med en ekstremt prematur baby, fra uke 19 måtte de vurdere hvor lenge han kunne være der inne. Jeg regner ikke med at et evt nytt svangerskap blir enklere, men jeg synes likevel at det er verdt det. Når jeg ser hvor mye E har vokst på å ha blitt storesøster, og hvor mye de to koser seg sammen, så tror jeg at jeg kan gå igjennom alt. Han lyser opp hver gang han ser henne, og hun storkoser seg når hun får leke med han, kose med han og stelle han.

Her er det kun inotyol som funker, og den funker raskt!

Hadde ikke noe etterrier noen av gangene jeg. Eller, ikke så jeg kjente de i hvert fall. Tok smertestillende en gang, og det var da jeg skulle ned å møte foreldrene mine og E dagen etter fødselen. Mest for å kunne gå mest mulig normalt sammen med E

Vi fant ridehjelm som kan justeres en del i Sverige. Eller, man putter sånne skumgummiputer inni. Veldig praktisk å bare ha den liggende i stallen E fikk den for snart to år siden tror jeg. Men så rir hun på både min hest, og på en skikkelig bølleshettis.

Hipp hipp hurra for Sophia! :heart:

Får ikke tagget alle, men takk for bursdagshilsener

Gratulerer, @*Marianne*! Til L brukte vi str 50-56 til han var rundt 6 mnd, kan enda bruke noe i str 56 (han er snart 9mnd).

@SFX, ja :D. Grattis med drektig Foenix!

Dumma

Tusen takk

Rydder og ordner til bursdagsfeiring i ettermiddag Angrer alltid på at det alltid blir skippertak

Gratulerer med dagen, Tuva! Det går ofte veldig bra med de premature nå, sånn hvis det skulle skje Det trøstet jeg meg med da jeg i uke 15 fikk beskjed om at han muligens ble veldig prematur, og i uke 19 fikk beskjed om at de bare kom til å vurdere hvordan han hadde det inne i magen på kontrollene fremover. Uke 23 feiret vi, for da prøver de å redde babyen. Heldigvis fikk han være det til uke 35 Så lenge man er obs på komplikasjonene så har jeg følelsen av at det stort sett går bra. Da kan man jo sette i gang tiltak for å hindre forverring

Oi, sorry @Line. Litt av en reaksjon på kommentaren min... Jeg skrev det fordi det er ekstremt mange som tror at forhøyet crp =antibiotika, og dermed er misfornøyd fordi de ikke får noe for det. God bedring

Hvis han egentlig ikke ville gi deg antibiotika eller penicillin da, så var den nok ikke over grensa. Opp til rundt 50 er det mest sannsynlig bare virus, over er det mest sannsynlig bakterier. Antibiotika tar ikke knekken på virus...

@Line, hva var crp'en på da?

Årvoll/Bjerke etc da?

E har bare vært i 2 barnebursdager, men begge på ettermiddagen en hverdag. Den ene var det ikke bedt så mange til, så pappaen til bursdagsbarnet hentet E også i bhg, også kunne vi bare hente henne der når bursdagen var ferdig

E har ikke vært i så mange bursdager, men vi syntes det var veldig greit da hun var i bursdag fredag ettermiddag. Da er ungene sånn passe slitne (så de ikke er like gærne som de ofte blir om de ikke har gjort noe annet tidligere på dagen ), og E trenger i hvert fall ikke å kastes rett i seng.

Gratulerer, @Bøllefrøken

Vi har sagt de skal gi beskjed om noe skjer, selv om det ikke virker dramatisk. De har selv sagt at de følger nøye med, men det gjør de jo tydeligvis ikke. Når da E forteller at noe har skjedd, vi sier det videre til de og får beskjed om at "nei, ingen så det så da kan det ikke ha skjedd. Snakk med E igjen, hun lyver eller har feiltolket situasjonen" så blir jeg en smule irritert. Hun var ikke i bhg på fredag, så har ikke fått snakket med de igjen.

Vi har hatt flere møter med bhg. Greia er at det er jo ingen av de voksne som har fått med seg det som har skjedd, så da har de jo ikke vært i situasjonen. Da kan de ikke forklare noe. Da hun hadde brukket kragebeinet var det ingen som fortalte at hun hadde falt ned fra toppen av klatrestativet da pappaen kom for å hente. Selv om de ansatte ikke oppfatter situasjonen som dramatisk så vet de hvordan E er, og da må det være bedre å si i fra enn å late som ingenting.

Hadde samtale med ped.leder forrige fredag... Klart det er mulig det er noen misforståelser her, men hun hadde snakket med de andre ansatte som fortalte at de ikke hadde sett E dette av huska. Videre ba hun oss om å snakke med E igjen. Det har vi gjort, og hun har fortalt samme historie til alle som har spurt. Dvs at de ikke følger godt nok med på barna når de er ute, og jeg vil si at det er ekstra viktig å følge med på de barna som husker når det er skøytebane på bakken under huskene. E ble ikke alvorlig skadet, men hun (eller noen andre) kunne ha blitt det. Angående den episoden på klatrestativet så fortalte hun at hun hadde sett E strigråte, og tenkte at det måtte være noe veldig galt. Da E fortalte at det var fordi en hadde gått fra henne sa hun til oss at "det var jo ikke så ille" og at det er jo ikke vanlig at 4-åringer reagerer på den måten i slike situasjoner. Vi syns ikke de tar henne på alvor, og det kan virke som om det er det E føler også. Hun har sagt til oss at hun har sagt i fra når barn gjør dumme ting mot henne, og at hun noen ganger sier det til de voksne. Barna før beskjed om å si unnskyld, gjør det ikke men fortsetter med det de drev med. Virker som om hun ikke vil si i fra til noen fordi hun ikke blir tatt på alvor uansett.

Takk @Raksha og @Marie Vi skal bytte bhg, men det er liten sjanse for at det blir før august... Hun er ekstremt tøff, og smerteterskelen hennes er rimelig mye høyere enn vanlig tror jeg. Da blir det ekstra sårt når vi føler at de ikke tar henne på alvor. De sier jo at hun sjeldent begynner å gråte før hun får en bekreftelse på at det er greit. Den dagen hun hadde blitt dyttet i trappa, så hadde de funnet henne på er klatrestativ. Der satt hun å gråt, og de ble helt sjokka. De hadde spurt hva som var galt, og da hadde hun svart at en av de andre vennene hennes hadde gått fra henne. Da stod bestevenninnen hennes (som hadde dyttet henne) og hun andre et godt stykke unna henne. Pedlederen sa til oss at det er jo ikke normalt for 4-åringer å reagere sånn fordi noen andre går. Det var jo ikke det som var greia, hun hadde nettopp blitt dyttet, grått, og ingen så henne. Når "alle" da går fra henne og hun blir alene er det lettere for henne å gråte, og da forteller hun kanskje det som utløste tårene. Da var hun tydeligvis "litt vel dramatisk". Hun får tydeligvis aldri en bekreftelse fra de voksne på at de har sett hva som har skjedd. Selv om de voksne sier at de følger nøye med...

Foreldrene mine leverte E i bhg på torsdagen, og fortalte ped.lederen hva som hadde skjedd. Hun hadde ikke vært der, men skulle ta det opp med hun som visstnok hadde trøstet E. Hun hadde ikke sett noe sa hun, så ped.lederen sa vi måtte snakke med E igjen. Virket som om hun mente at hun ikke kunne ha falt av huska, og at hun lyver til oss. Ankelen hennes var hoven, så noe har jo garantert skjedd. Hun sa også at "vi må nok følge med på ungene så de ikke husker når det er is på bakken". Dvs at ingen har fulgt med på huskene til tross for at det er skøytebane der. Videre skrev hun at hun ikke syns E reagerer alderadekvat på ting, og at hun ofte "overdramatiserer". Blir helt satt ut, jeg... I høst sa de at de nesten glemte å se etter E og venninnen hennes fordi de lekte så fint og er overalt hele tiden. Det, til tross for at vi har gitt klar beskjed om at de MÅ følge nøye med på henne fordi hun ikke gir beskjed om ting. Det viser seg nå at denne venninnen både klyper, slår og dytter E. For litt siden var E lei seg på ettermiddagen (hjemme) fordi hun tenkte på at A hadde dyttet henne i trappen. Ingen voksne hadde sett det. De sier hun noen ganger holder igjen tårene alt hun kan, mens hun andre ganger klamrer seg fast rundt halsen deres og er utrøstelig. Det er visst å være overdramatisk. Jeg tenker grunnen til det er at når bobla først sprekker, så kommer alt. Når hun først begynner å gråte ordentlig så er det vanskelig å trøste henne, nettopp fordi hun holder sånn igjen. Derfor er det ekstremt viktig at hun blir fulgt med på, og at de ikke lar andre unger feks dytte henne ned trappen. Greit at hun lærer seg at de andre barna faktisk ikke får lov til å være slemme mot henne. Også er det greit at de faktisk SER henne. Når hun gjemmer seg bort så er det en grunn til det. Blir så irritert når de mener at hun både lyver til oss, og at hun overdramatiserer og "tolker ting feil". Å bli dyttet i trappen eller falle av huska (på isen, uten at noen voksne er der) er ikke å overdramatisere. Stakkars liten