C.J

Jeg synes papillon matcher kravene dine. Vurdert den rasen?

For å være helt ærlig tenker jeg at dem blir for "pinglete". Men så har jeg ikke møtt særlig mange av dem heller. Jeg er jo litt opptatt av utseende også, og burde vel spesifisert det. Liker hunder som ser litt barske ut, hvis du skjønner?

hva med en terrier av no slag? parson, boston eller manchester? Lundehund er kanskje en mulighet? Bichon Havanais har jeg en oppfatning av er ganske stabile hunder også. Finnes ganske mange gode små, arbeidsjern der ute som kanskje har mindre nervøstitet enn DP´en er disponert for. men såklart, hvis du finner en god oppdretter, med gode linjer, så synes jeg jo DP´en passer lista di perfekt.

Terriere har jeg vært inne på, da spesielt irsk terrier. Men den blir for høy igjen. Parson KAN være et alternativ, men med terriere er jeg litt skeptisk jaktinstinktet. Hvordan er dem å ha løs i skogen og slikt? Og er dem så "sta" og "egen" mange vil ha det til?

Jeg vet ikke om boston eller bichon har arbeidsviljen og trenbarheten til å nå langt i ag og lp. Da ville jeg isåfall tittet på jrt eller heeler, f.eks.

JRT har jeg også snust bittelitt på. Dog er jeg litt skeptisk den lange ryggen. Jeg liker kvadratiske hunder uten dvergpreg.

Mye gneldring og nervøsitet på rasen hvertfall. Men herlige arbeidsjern! Kan være vanskelig å lekmotivere men mat slår sjelden feil. Kua repererer til hun dør om det er mat til stede. Hun sporer, lett å trene i ag og lp (bortsett fra apport..) hun trekker kjetting til den store gullmedalje og er med på alt av turer. Har til nå ikke sett henne skikkelig sliten. Det er ikke en rase jeg kommer til å ha igjen. Litt liten og mye lyd for min smak. Lyd er en treningssak men det skal mye trening til for å få en stille dp!

Hvilken nervøsitet sikter du til? Miljø, mennesker, skudd?

Så lenge man bygger opp en god lek fra de er små, så er min erfaring at lek er gull å belønne med. Men man må jobbe aktivt med det fra de er små, man får det som regel ikke gratis. Rasen er supermorsom å trene i agility, de er kjempe kvikke og raske, og de liker å jobbe.

Jeg mener rasen passer til samtlige av punktene du har listet opp. Min erfaring er at selv de dårlige individene er miljøsterke. Det er altså ikke her problemet til rasen ligger. Det er heller nervøsitet overnfor folk og hunder (og da bjeffing og gjerne "angrep er beste forsvar"-løsning fra hundenes side).

Det har som nevnt vært mye dårlig mentalitet på rasen, men det har blitt og blir jobbet aktivt med, og rasen er på god vei. Men det er uten tvil en rase jeg ville brukt ekstra tid på å undersøke før valg av oppdretter og individ. Ikke ta det oppdrettere sier for god fisk, men besøk hundene og helst se dem i forskjellige situasjoner. Det skal være morsomme klovnehunder som ikke er redde. Sier en oppdretter at hunden er reservert, så ville jeg styrt unna (da reserverthet lenge har betydd noe annet i dette miljøet). Jeg kan gjerne anbefale en oppdretter jeg vet har kjempe trivlige hunder, og som tar mentalitet på alvor.

Det er lite sykdom på rasen, men sjekk at oppdretter følger klubbens krav.

Enig i det som blir skrevet over ang lyd. Får du en dvergpinscher som bjeffer mye, så er det vanskelig/umulig å få den til å være helt stille. Som regel får man en som er midt på treet, og da er det relativt greit å sette restriksjoner på når det er greit å bjeffe. Men ikke forvent en helt stille hund. De skal forøvrig ikke bjeffe for ingenting (gneldre), men de varsler. Forøvrig har jeg selv en dvergpinscher som ikke bjeffer, det er ikke på grunn av meg, hun bare er sånn. Pleier å si at hun er feilvare

Har måttet jobbe for å utvikle lek som forsterker med belgeren jeg har i dag, så jeg har litt erfaring på det planet Skulle jo helst sett at neste hund har såpass med drifter at gjenstandsinteresse og jaktlyst bare "er der", men det er ikke noe problem å bygge det opp selv. Jeg har høyt fokus på lek fra valpen kommer i hus.

Synd at oppdrettere skjuler dårlig atferd bak ord som "reservert". Reservert er jo ikke det samme som skeptisk...

Det er et absolutt krav at oppdretter følger raseklubbens retningslinjer, ja Blir glad for tips om oppdretter, bare til sende meg en PM.

Min neste hund skal være liten. Dvs. under 35 cm. i mankehøyde. Jeg har en god stund siklet på pinscheren, men høydemessig blir den feil i forhold til ønsket bruk (agility). Jeg har derfor sett på miniatyrutgaven, dvergpinscheren, og håper noen med erfaring kan komme med innspill og tanker rundt denne rasen.

Jeg kan starte med å ramse opp litt kriterier:

• et livlig og våkent temperament
• noe førerorientert
• lekelyst
• drifter i form av jakt og kamp er ønskelig
• god helse, ikke mange arvelige issues å bekymre seg for
• kan godt være reservert overfor fremmede
• må ikke være kjent for å være berørt av nye miljø/fremmede ting (nervøsitet/frykt)
• må heller ikke være en typisk samkjønnsaggresjon-type...
• vil ha mye hund i liten kropp!
• lettstelt pels
• noe vokt/vakt godtas, men gneldring for ingenting er FY (vet at det i høy grad er en treningssak, men noen raser er vel mer disponert for det enn andre...)

Hunden skal trenes mot konkurranse i både agility og lydighet, men det er ikke utelukket at den vil få bryne seg på spor og rundering også.

Dere pinscherfolk; hvordan er deres erfaringer med rasen i forhold til kriterielisten? Jeg er spesielt interessert i å vite mer om hvordan hundene er under trening, hva som fungerer, hva som ikke fungerer, hvilke forsterkere som benyttes, hvor lange økter/hvor mange repetisjoner før dem går lei m.m.

Og til alle andre miniatyrhundeiere der ute; er det andre raser dere absolutt synes jeg burde sett nærmere på?

Bør kanskje også nevnes at valpen vil vokse opp i en flokk med tre belgere, to hanner og en tispe. Min neste hund skal dessuten være en hann.

Ser tråden har sklidd litt ut her, egentlig til det mer morsomme og interessante Jeg har alltid vært en lesehest. Virkelig elsker teori. Men som @2ne er inne på over her, blir man ikke automatisk noen bedre hundeeier av den grunn, og spesielt ikke dersom bøkene du leser er skrevet på "1800-tallet", utdatert og foreldet. Etter et to-årig journalistikkstudie har jeg den fordelen at jeg er drillet i utøvelsen av kildekritikk.

At man ikke AUTOMATISK blir en bedre hundeeier av å være opptatt av den teoretiske delen av et hundehold, kan vel ingen argumentere mot? Men at man som hundeeier godt mulig stiller med et bedre utgangspunkt for å forstå dyret man drar i hus, dets språk og atferd f.eks., og dermed har en noe høyere sjanse for å lykkes med oppdragelse og trening, er vel ikke tvilsomt?

Dog skal man vokte seg for å havne i én av båsene alene, å ENTEN være teoretiker eller praktiker. Verst er det kanskje å være teoretiker og samtidig tro at man er godt drillet, utlært og full i kunnskap om håndtering av hund.

Etter alle bøker, artikler og magasin jeg har lest, har jeg god teoretisk kunnskap, vil jeg tørre å påstå. Men selv med den inne, sliter jeg med en del i treningen av bikkja. Nettopp fordi jeg mangler den praktiske erfaringen på enkelte områder.

Teori og praksis går hånd i hånd!

Ja, jeg synes til tider det er mye arbeid med hund. Men så har vi tre langhårede skapninger, da. Og jeg er ikke helt representativ for "den gjengse hundeeier"... Hundehold preget av treninger, kurs, stevner, fôring med blodige pølser som krever vask av matskåler daglig, like mange skåler med vann som skal byttes og gjerne x antall liter vann som må vaskes opp fra gulv i tide og utide fordi kattene finner det fryktelig morsomt å bløtlegge parketten, 12 poter som må tørkes etter tur, tisseflekker man plutselig tråkker i fordi hormontrollet har begynt å markere inne, dotter av pels som etter en tid tyter ut mellom sofaputene, illeluktende boss OVERALT fordi en viss hannbikkje har lært å åpne dører og fordi de tobente stadig glemmer akkurat det når bossposer etterlates i yttergangen, for ikke å snakke om klubbdrift som tar MYE tid i hverdagen, omtrent som en liten deltidsjobb... ja, det gir et hektisk liv fullt av fantastiske og ikke fullt så fantastiske overraskelser som stjeler tid og krever arbeid.

Men det er jo en livsstil for oss. Våre frihelger tilbringes svært ofte på en hunderelatert area, enten det er utstilling, kurs eller agilitystevne. It's what we do.

Jeg kan bare si meg enig med de øvrige belgerdamene her - en langhårsbelger krever ikke mye pelsstell Vi har to gronniser og en terv. Ja, de røyter. Men de røyter i "dotter", de strør ikke om seg med pels slik en retriever gjør. Jeg har hatt flat coated retriever og i røyteperioden med slike i hus er det fare for å skli på hårene som ligger alle veier Belgeren trenger å børstes regelmessig, men hos oss går det lett 2-3 uker mellom hver omgang med børsten. Oftere i røyteperioden, selvsagt.

Jeg har møtt mange belgere, og sett flere i aksjon i agilityringen. Det er et varierende stressnivå på disse hundene, men de fleste er veldig kontrollerbar, giret på leke, enkle å belønne og med nok drifter til å konkurrere i både LP, Ag og spor, slik jeg ser det.

Min tispe (gronnis) er min første helt egne hund. Jeg ville ha en hund med et høyt aktivitetsnivå, som ønsket å jobbe og som var lett å gire opp der jeg ville ha høy intensitet i arbeidet. Ettersom det skulle bli min første belger, gikk jeg for en langhårsvariant, og ikke malinois, nettopp fordi jeg var redd for å få en eksplosiv, høydriftig hund med alt for høyt stress og som manglet av-knapp. Hadde på det tidspunktet et inntrykket av at dette var ganske representativt for mallene. Jeg har ikke møtt så veldig mange maller, men jeg er av en litt annen oppfatning i dag. Hvis jeg skulle hatt belger igjen, er det godt mulig valget hadde falt på malle.

Det er store individuelle forskjeller selv innenfor ett og samme kull og jeg tror derfor at du vil finne like store ulikheter innad samme rase, som mellom variantene.

Tispen min hadde ikke særlig gjenstandsinteresse som valp, og jeg måtte jobbe opp lekelyst i et halvt år før drakamp o.l. var en OK forsterker i treningen. Hun bikker aldri over middels stressnivå, er i det hele tatt noe "daff" i forhold til hva jeg hadde forventet av en belger, og melder pass ved for mange repetisjoner i f.eks lydighetstrening. Men hun er kul å jobbe med tross alt. Hun lærer fort og er veldig førerorientert.

Jeg tror at dersom du er redd du får for mye i en malle, burde du sett på brukslinjene innenfor langhårsavlen, heller enn å gå for rene utstillingslinjer - selv om du nok kan treffe blink der også. Det høres imidlertid ut som at du ønsker mye hund og kan takle det, og da ville jeg vært mer nøye enn jeg var, og studere spesielt foreldredyrene og deres evne til arbeid innenfor de grenene du ønsker å satse.

Gratulerer igjen med BIS Valp! Kjekt å få hilse på dere!

Men, hvis du er bekymret for å vanne ut klikket, hvorfor kan du ikke bruke stemmen ("bra") før du gir godbit, eller bare gi godbiten, underveis i bli-treningen, og så la klikket avslutte øvelsen?

Jeg ser poenget med å belønne underveis i en bli-øvelse (altså klikk/godbit, "bra"/godbit eller bare godbit mens hunden skal fortsette å ligge/sitte/holde apporten/whatever), men om det er hensiktsmessig er jeg usikker på. Kanskje hunden tar tegningen raskere dersom klikket avslutter atferden, men der må man prøve seg frem.

Jo, det er jo den konklusjonen jeg har kommet til. Bruke klikkeren der jeg har behov for meget presis tilbakemelding, og heller gå for ordet "bra" under bli-øvelser.

Men jeg tror egentlig ikke at dere fullt forstår hva jeg lurer på her, sånn i bunn og grunn. Og det er ikke deres feil, altså! Har alle lest artikkelen? For det er vel den jeg sliter litt med å skjønne og kunne trengt litt hjelp til å tolke...

Enig med deg, er slik vi gjør det også

Kjenner jeg blir litt usikker på hva du egentlig ville frem til i ditt første innlegg da, siden godbiten kommer etter klikket. Da har du jo ingenting å bekymre deg for. Da blir det ikke "keep-going" signal, for da får den jo godbiten sin. Dersom hunden bryter posisjonen ville jeg likevel belønnet, for det ville for meg betydd at jeg belønner feil (dersom jeg vil at hunden skal holde posisjonen). Da må jeg endre min måte å belønne på, enten om det er å belønne i det mikrosekundet hunden gjør det riktig, eller belønne i akkurat den høyden hunden trenger for å ikke bryte posisjon. Hvis jeg skulle holdt igjen godbit etter klikk for at hunden skulle sette seg tilbake i den posisjonen jeg klikket for - så ville hunden ha tilbydd atferden to ganger. Dette kan de fort snappe opp og tenke "dersom jeg setter meg ned, hører klikket, røyser meg, og setter meg ned igjen i full fart, så er jeg kjempeflink!". Også gjentar dette seg. Skjønner du hva jeg mener?

Du sier at du ikke avventer klikket til du kommer frem til hunden, fordi du kun trener på at hunden skal ligge i ro på avstand. Ja det er akkurat det jeg mener, det er dèt du trener på, og hunden gjor det helt riktig! Hvorfor gjør det noe at hunden røyser seg da etter klikket? Fordi det skal gå raskere å starte øvelsen på nytt? Dersom du trener på at hunden skal ligge i ro på avstand OG mens du går mot den, så klikker du vel når du kommer frem til hunden Jeg bare prøver å forstå din tanke i dette

EDIT: Dersom du hadde hatt en hund som ikke ville jobbe for godbiter, kun for lek, hvordan hadde du løst dette da? Hadde du klikket, gått rolig frem til hunden også begynt en lek når du var framme? Det ville vært mye forlangt av en slik hund som blir skikkelig giret av et klikk, fordi det betyr lek for dem.. Bare for å sette det litt i perspektiv

Men så lenge du og hunden gjør fremgang med den metoden du bruker, så er det jo ingenting å utsette på det. Lykke til

Her var det mye spørsmål! Godt at jeg klarer å engasjere folk! Har du lest artikkelen jeg linket til, som er bakgrunnen for problemstillingen min?

Se helt bort i fra slik jeg jobber med at hunden holder posisjon selv etter klikket, og tenk heller; skal hunden ALLTID løses ut etter klikket? Eller kan man klikke for en posisjon, belønne i posisjonen, klikke på nytt, belønne på nytt - hele tiden mens hunden holder posisjonen? Artikkelen tar vel utgangspunkt i atferdens/øvelsens varighet, og hvis jeg leser artikkelen riktig, er det altså feil å jobbe med varigheten av f.eks. "bli liggende" ved at hunden aldri får reise seg og dermed bryte posisjonen mellom hvert klikk. Det er dødsvanskelig å forklare hva jeg tenker, egentlig...

Hvis du ikke har lest artikkelen, gjør det. Så ser vi om du skjønner litt mer av hvor jeg vil hen

Ang. det å holde igjen belønning etter klikk; jeg må bare presisere at dette er noe jeg har gjort KUN der det virker å være fordelaktig - som det å holde posisjonen/bli. Selvfølgelig jobber jeg ikke slik under nyinnlæring og ved shaping!

Grunnen til at jeg ikke ønsker at hunden skal sprette opp for hver belønning i øvelsen "bli liggende på avstand", er at jeg ser på hver repetisjon (hver belønning) som en sammenhengende økt. Altså ønsker jeg at hunden skal bli liggende i opptil 2-3 minutter, mens jeg belønner etter et variabelt forsterkningsskjema underveis. Var det forståelig?

Men hvorfor skal du holde igjen godbiten hvis hunden røyser seg? Er ikke hunden ferdig med øvelsen da? For du har jo allerede klikket for at hunden gjorde det du ville? Dersom du ønsker at hunden skal bli liggende til du kommer tilbake, hvorfor ikke avvente med klikket til du er kommet frem til hunden? For det er jo det du egentlig vil? Jeg tenker at hvis hunden din IKKE hadde lagt seg ned umiddelbart etter du har stoppet opp, men feks gått frem mot deg - hadde du da ikke belønnet i det hele tatt? Da ble det et klikk som ikke ble etterfulgt av en godbit..

Som sagt, dersom du har hunden i fvf, klikker og gir godbit med en gang, så kan du jo fortsette i evigheter. Jeg mener det blir feil å klikke og fortsette flere meter UTEN å gi hunden godbit..

Jeg holder igjen godbiten et lite sekund for å gi hunden muligheten til å legge seg igjen. Gjør hun ikke det, får hun fortsatt belønning. Jeg holder klikket hellig, men ønsker i de situasjonene det går, at hunden fortsatt holder posisjonen etter klikk slik at hun ikke trenger å tilby atferden på nytt før vi er klar for neste repetisjon.

Grunnen til at jeg ikke avventer klikket til jeg er tilbake hos hunden, er at jeg vil belønne henne for å ligge med meg på avstand. Det er DET vi trener på. Men jeg varierer hvor klikket kommer. Noen ganger når jeg er på vei tilbake, andre ganger når jeg har gått tilbake og står bak henne. Og noen ganger fullfører jeg selvsagt øvelsen og belønner etter oppsitten i utg.stilling.

Under FVF går jeg så langt etter klikket som det tar meg å fiske godbiten ut av lommen, med mindre jeg holder denne klar i høyre hånd. Mao. krever jeg ikke at hun går perfekt i flere meter før forsterkeren kommer.

Bli har Jeg omvendt lokket og aldri klikket, bare omvendt lokket de med godis.

Dette startet vi med for et års tid siden, så hun er godt kjent med bruken av omvendt lokking. Her veksler vi mellom mennesker som forstyrrer, leker som blir dratt rundt, godbiter som kastes og baller som trilles Gjør ikke så mye av det nå lenger, da jeg er redd det vil kunne bli en hjelp for hunden, heller enn en forstyrrelse.

Men etter å ha tenkt over denne problemstillingen en god stund nå, tror jeg at jeg skal gjøre som Simira; bruke klikkeren kun i de situasjoner der jeg krever presisjon og nøyaktighet fra hundens side. Slik at klikket opprettholdes som en "event marker" og ikke blir noe KGS. Så får jeg heller bare bruke den verbale betingede forsterkeren "bra" eller annen ros når vi trener bli-øvelser.

Under lineføring har jeg bestemt meg for å forsøke å stoppe opp for å gi godbiten.

Takk for tilbakemeldinger, alle sammen

Klikkeren din har mistet sin verdi, altså et klikk hos deg betyr ikke "du gjor riktig, nå får du godbit". Men den betyr nå "nå er du på riktig vei, bare liiitt til". Altså du har klikket før øvelsen/det du krevde var ferdig.

Dette stemmer ikke helt. Klikket betyr fortsatt at godbiten er på vei, og klikket etterfølges ALLTID av primærforsterkeren. Jeg klikker ALDRI før hunden gjør det jeg vil. Det er det jo ingen poeng i Men jeg kan holde tilbake godbiten etter klikket dersom hunden reiser seg fra liggende idet jeg er på vei tilbake til hunden. Da stopper jeg opp og hunden legger seg igjen umiddelbart.

Jeg har alltid hatt hunder som har blitt frigjort på klikket. Men ser andre som bruker klikk, også fortsetter hunden adferden også kan de klikke mer osv. Også gir de godbit.

Det sistnevnte blir helt feil i mitt hode. Da har jo i hvert fall klikkeren blitt et keep-going-signal, heller enn en "event marker".

Dersom du har hunden fvf, så kan du jo klikke og gi godbit mens du går, er ingen som sier at du må stoppe for å gi godbit

Det er nettopp dette jeg tror er "feil", hvis jeg leser artikkelen riktig...

Jeg har nylig oppdaget at jeg muligens har brukt klikkeren feil i treningen av enkelte atferder. Da jeg startet med klikkertrening i 2006, lærte jeg at klikket alltid avslutter atferden man har markert med et klikk. Under innlæring av f.eks sitt, får hunden lov til å reise seg for å motta den primære forsterkeren, etter at du har klikket for sitt.

Slik trente jeg i noen år, til jeg startet å gå litt konkurranselydighetskurs og ble gjort oppmerksom på strategisk belønningsposisjon: "Click for action, treat for position". Det er mulig jeg har misforstått allerede her, men jeg har da de siste to årene ikke BARE belønnet der jeg vil ha hunden, men jeg har også belønnet mens hunden fortsatt utfører atferden. Jeg har hele tiden tenkt at å ikke bare klikke presist, men å også belønne hunden I posisjon, sikrer raskere fremgang i treningen. Jeg har altså vært litt "stygg" med hunden, i så måte at jeg har klikket for en sitt eller en dekk og holdt tilbake godbiten hvis hunden spratt opp i stående. Dette ville jeg selvfølgelig ikke fortsatt med hvis det ikke var for at hunden svært raskt og på eget initiativ utførte atferden på nytt, hvorpå den fikk belønningen sin. Det var ikke mange repetisjoner som skulle til før hunden ble sittende/liggende selv etter klikket.

Slik har jeg lært hunden å holde posisjonen jeg klikker for, til belønningen kommer. Jeg signaliserer tydelig når økten er over og hunden kan bryte atferden, med frisignal og lek.

Så leste jeg denne artikkelen:

http://www.clickertraining.com/node/303

...og nå lurer jeg på om jeg har gjort en brøler.

Jeg har to eksempler fra egen trening, for å tydeliggjøre problemstillingen og spørsmålet jeg sitter inne med:

Under arbeidet med varighetsmomentet av "bli liggende med fører på avstand", har jeg klikket når jeg står i ro med varierende avstand fra hunden. Hunden blir liggende i det jeg går tilbake der jeg serverer godbiten, sier "vent" og går fra igjen. Jeg avslutter som beskrevet over, med frisignal eller ved at jeg går inntil og ber henne sitte opp i utgangsstilling.

Når vi jobber med lineføring/FVF, klikker jeg når hunden er i den posisjon jeg vil ha henne, dvs. når hun er rett i kroppen, følger mitt tempo og ser opp på meg. Men jeg har ikke brukt å stoppe opp for å gi belønningen - jeg belønner mens vi fortsetter fremover i samme tempo. Noen ganger, dersom jeg bommer med klikket og hun ploger, kan jeg stoppe opp og tenke belønningsplassering ved å gi belønningen på utsiden av hunden slik at rompen detter inn i den rette linjen igjen.

Brøleren jeg tror jeg har gjort nå, er at jeg har vannet ut klikkerens verdi som en atferdsmarkør. Når jeg klikker for "bli liggende" er det ikke en distinkt atferd jeg klikker for, slik som f.eks under frishaping av "snurr rundt", der man klikker for distinkte, små endringer som en poteforflytning og at hunden snur hodet til en av sidene. Har jeg i stedet gjort klikkeren til et slag keep-going-signal??

Hvis det er noe jeg må gjøre tydeligere for at dere skal forstå, skrik ut.

I en Facebook-gruppe ble det en dag opprettet en tråd med spørsmål om det var noen som tok i bruk CM's metoder, som vist på TV, i trening av egen hund, hvorfor og i hvilke sammenhenger de gjorde det, og om vedkommende hadde erfaring med slik type trening fra andre plasser, eller kun gjorde som Cesar etter å ha sett programmene.

Denne tråden ble slettet da gruppen ikke ønsket å støtte den type trening og fordi mange brukere ikke klarte å oppføre seg i diskusjonen.

Hvis ikke dette spørsmålet alt har blitt stilt her inne, vil jeg gjerne prøve på en saklig diskusjon her.

Altså; benytter du deg av CM's metoder, i så fall hvilke og hvorfor?

Håper de som er imot CM's behandling kan la være å kommentere eller forklare hvorfor de misliker ham/treningsmetodene. Ønsker egentlig bare å vite hvilke metoder som tas i bruk av hundeeiere her hjemme, i hvilken grad, i hvilke situasjoner og HVORFOR.

Jeg vil også se flere bilder! Måtte snoke litt på hjemmesiden til trådstarter og her kan man i hvert fall se hvilke navn knøttene har fått, og hvor de har havnet hen: http://www.polarchampion.com/litter-c

Gratulerer igjen med en strålende helg (og takk for loddene, jeg ble forundret over at det ble premie helt til jeg kom på at det var jo faktisk ikke jeg som hadde kjøpt dem ). Flere bilder kommer i morgen, men:

Tusen takk Gratulerer selv med søte Jolie! Så gøy at du vant noe på loddene! Utrolig flott bilde av gutten, forresten! Du er kjempeflink med det kameraet!

Navn: Cichla's Karras

Rase: Belgisk fårehund, groenendael

Titler: NJV-12 N DK CH

Foto: Rui Alves Monteiro

Vi har hatt to gode dager i ringen, lørdag på NKK og i dag på belgerspesialen

Tikkabi's Xanti:

NKK: Very good. Alt for mye lyd i ringen...

NBFK: Excellent og 4. BHK med res.cert

N DK CH Tikkabi's Xander (svigerfar sin):

NKK: Excellent, BIR med CACIB

NBFK: Excellent og 3. BHK

NJV-12 Cichla's Karras:

NKK: Excellent, BIR, CACIB og... CHAMPIONAT!! Gullegutten ble dermed både norsk og dansk champion og blir da hetende NJV-12 N DK CH Cichla's Karras

NBFK: Excellent og BIM

Karras, tatt i fjor:

Det er faktisk et snart 4 år gammelt bilde (omfg….) - men meg og min aspirerende karriere….

What....? Litt vanskelig vinkel, men jeg synes du ser ut som en dame. Du er jo mann!? I mitt hode har du hele tiden vært en litt sånn muskuløs, korthåret mann, gjerne kledd i jaktbukser og militærsko på tur med hunden. Nå er jeg forvirret

Jeg er altså Cassandra på 24 år!

Med hunden min, Killi:

Med min bedre halvdel:

Jeg elsker "Ikke skyt hunden" av Karen Pryor! Jeg tror ikke du får en enklere, ei heller mer morsom, innføring i læringspsykologi enn du gjør i denne lille boken

Ellers vil jeg også på det varmeste anbefale "Kulturkollisjonen mellom hund og menneske" av Jean Donaldson. Den tar for seg utbredte misoppfatninger rundt hund, atferd og trening. Et oppgjør med myter og overtro. Står også en del om sosialisering og miljøtrening.

Jeg må re opp sengen FØR jeg legger meg, dersom dette ikke har blitt gjort om morgenen.

Jeg hadde fire raseleksikon før jeg fylte 12.

Jeg har seks tatoveringer.

Jeg får angst av å se folk kaste opp. Da jeg bodde hjemme og lillebror fikk spysyken, flyttet jeg fra soverommet i tredje etasje og ned til kjellerstuen. Våget meg såvidt opp i stuen så lenge han var syk. Da jeg var rundt 15 år og feiret 17. mai i Bergen sentrum så jeg en fyllefant spy øl på gaten. Da måtte pappa og storesøster leie film og dra hjem med meg. 17. mai-feiring ruined.

Toller med hund

Jeg tror også at bjeffingen skyldes forventning og muligens et litt høyt stressnivå. Å jobbe med bli-øvelser som sitt og dekk i slike situasjoner KAN være gunstig for enkelte individer, men hos andre kan det å MÅTTE sitte/ligge i ro bare føre til at stressnivået øker og hunden blir om mulig enda mer "eksplosiv"/giret når den så får frisignal.

Skal du jobbe med disse øvelsene i håp om å roe ned hunden er det veldig viktig at du leser den godt nok, slik at du ikke BARE forsterker adferden å sitte/ligge, men også sinnsstemningen/følelsene hos hunden

Å hive hunden i bilen når den bjeffer krever en enormt god timing skal det ha noen effekt. Det er tidkrevende og du må ALLTID gjøre det når bjeffingen oppstår. Vær konsekvent.

Jeg tror jeg ville hatt hunden i bånd idet du går inn på banen og oversett evt. bjeffing. Forsterk all ønsket adferd. Jobb flere økter med bare det å nærme seg banen. Sett så hunden foran en tunnell (siden det er det hinderet dere jobber med). Bjeffer den, tar du tak i båndet og går noen meter rolig bort fra tunnellen. Igjen; belønn hele tiden når hunden er rolig. Kjør noen repetisjoner uten å la hunden få løpe gjennom tunnellen.

Når hunden nå kan gå fra bilen og inn på banen, samt stilles foran tunnellen uten lyd, kan du belønne ved å la den få gå hinderet.

Vær forsiktig med bruk av leke under slik innlæring da dette kan høyne intensitetsnivået og senke terskelen for bjeffing.

Jeg ville dog ikke vært så bekymret for denne bjeffingen så lenge det ikke går på bekostning av konsentrasjon og innlæring. Har du en agilityhund med lav terskel for å bjeffe er det veldig vanskelig å trene dette bort. Dette fordi du må være dønn konsekvent, og er du midt i et løp og det kommer noen bjeff er det selvforsterkende for hunden å få lov til å fortsette på neste hinder. Dog kan man lure på om hunden, som en annen nevnte over her, tenker over at den faktisk bjeffer...

Jeg har vokst opp med kun én hund i huset. Flyttet hjemmefra, hadde 0 hunder noen måneder (trist, tomt og stille, men du verden for en frihet!), før jeg flyttet inn til kjæresten som hadde en tervueren-hann. Kjøpte hver sin groenendaelvalp like etter, tispe og hann, fra samme kull, og plutselig hadde vi tre store hunder med et passe høyt aktivitetsnivå under samme tak.

Jeg, som har OCD, kan på dårlige dager irritere meg grenseløst over tredoblingen med hår over alt, at det er 12 og ikke 4 skitne poter, 3 og ikke 1 hund som må spyles etter gjørmebad, 3 og ikke 1 hund som blokker dørene og løper i beina på deg når du stresser osv...

Likevel vurderer jeg en fjerde...

Jeg hadde ALDRI hatt tre bikkjer om jeg var alene om ansvaret. Slik vi har det, er hannhundene Vidars ansvar, tispen er mitt ansvar. Han eier, trener og går tur med sine, jeg med min.

Det er derfor en fjerde (liten!) hund i det hele tatt kan være aktuelt. Da ville vi hatt to hunder hver

Men selv om jeg foretrekker tisper, ville det ha blitt en hannhund. Fire løpetider i året med to hanner i hus ville vært alt for stressende for både vår og hundenes del. Når Killi har løpetid er hundene sammen i stuen så lenge vi er der (med unntak av dagene der hun står), ellers er de adskilt bak låste dører, og om natten sover de alle på samme rom, men Killi er i bur.

Vi skal stille terv og gronnis både på NKK og belgerklubbens spesialutstilling Både Xanti og Karras står for championatet.