Trillian

Selvfølgelig vil det hjelpe hundene. Det vil føre til en flott økning i heterozygote individer, flere gener som kan spilles på og økte genpopulasjoner (altså det motsatte av å avle seg inn i et hjørne).

Hvordan hjelper det å ha flere gener å spille på hvis vi fremdeles selekterer ut de beste individene på samme måte som før, bare på ett annet grunnlag? Vi vil jo da ende opp i samme situasjon som vi er i nå, aldeles ikke det motsatte av å avle seg inn i et hjørne. Jeg synes det høres ut som en start, men det må fremdeles en plan til for å forhindre at vi ender opp med de samme grunne genpoolene.

Med over 400 raser er det faktisk de som skaper problemer for oss. Det er ikke snakk om å "lage nye raser", det er snakk om å differensiere mellom hunder på bakgrunn av funksjon.

F eks; Hei, jeg heter Tore og jeg har en stående fuglehund, en apporterende hund, en vakthund og en liten selskapshund. Hva har du?

Men hvordan vil det hjelpe oss? Blir ikke å differesiere mellom hunder på bakgrunn av funksjon fremdeles oppmuntere til en selektering bare på et annet (og mer politisk korrekt) grunnlag?

Altså, når man har økt genpopulasjonen og økt heterozygote individer så gagner det rasen som helhet. Derfor ser man blant annet krysningsprosjekter som pointer + dalmatiner, lundehundprosjektet osv.

Hvordan man gjør det får genetikere og forskere legge opp, men vi som hundeeiere må begynne å se på disse dyrene litt annerledes enn det vi gjør i dag, og ikke minst godta hunder som blir grå i pelsen, har hvite flekker, manglende krøllehaler osv.

Det jeg mener med det jeg skriver er at jeg tror det kan bli litt som å ta på plaster på et brukket bein. Jeg tror det største problemet er holdningene som ligger til grunn for mye hundeavl. I værste fall vil da en sammenslåing av raser bare gi oss færre og sykere raser.

Nei, hvis holdningen er de samme - dvs at bagatellmessige eksteriørdetaljer skal være viktig - så vil det ikke endre seg. Men hvis vi slår sammen "fluffy spitzer" (søtt navn!) så må det ligge en plan til grunn som er laget slik at man ikke avler seg tilbake til det samme problemet.

Denne planen er jeg veldig nygjerrig på (ikke sarkastisk ment, men helt oppriktig). Et problem er at brukbare hunder ikke blir brukt pga bagatellmessige ekstriør detaljer, et annet problem er jo "myrsnipene" som bruker alt i avl fordi de ikke ser noe negativt overhodet i sine egne hunder. Hvordan finner man middelveien?

Stemmer lett på dette bildet!

Jeg tror ingen som er for å mikse raser mener man skal gjøre dette uten en plan. Det er ikke snakk om jeg parrer min japaner med naboens mittelspitz bare fordi jeg synes de er like, og det passer seg slik. Det må jo være en enighet, et formål og en plan med dette.

La oss late som om en del av de fluffy spitzene blir slått sammen til en rase, hvordan unngår vi at vi avler oss tilbake til det samme problemet igjen? Kan vi egentlig forvente en varig endring hvis ikke folks holdninger endrer seg?

Men når man avler så selektivt avler man jo rasen inn i et hjørne? Er det greit at rasen er fin, frisk og så sort i pelsen nå, men dø om 50 år?

Ang bildet så er det ikke vinklene jeg reagerer på, det er lengden på ryggen, eller det man også vil si; fravær av midtparti.

Vel, gitt at det er mennesker som står bak hundeavl; lite trolig med mindre det kom strenge føringer ift avl. Man trenger hjelp av både myndigheter, kennelklubber (både nasjonalt og internasjonalt) og alle fyller sine (ensomme) liv med utstillinger og jaktprøver (istedetfor å faktisk gå på jakt) må kanskje finne nye hobbyer.

Men i svergie da (foreksempel) som ikke har delt inn rasen i farger på samme måte, mener du de ikke avler rasen inn i et tilsvarende hjørne? Jeg sier ikke at måten avl foregår på i dag er uproblematisk eller perfekt men jeg er usikker på om de virkemidlene du foreslår (færre raser) i dette tilfellet egentlig vil hjelpe?

Til det siste du skriver lurer jeg på om et konkurranse fokus på aguility nødvendigvis bedre enn å like å gå på utstilling?

En siste kommentar til bildet du la ut vil jeg bare si at de i østeuropa er veeeldig flinke til å trikse med pels, den skrå nakken og den korte kroppen (selv om ja, den er i korteste laget) nok får veldig god hjelp av groomingen. Og det er veldig mange gode hunder som også vinner på utsiliing uten slik triksing.

Hvis man hadde klart å ha flere tanker i hodet samtidig som man konsentrerte seg om et sunt eksteriør og helse hadde det f eks ikke dvergschnauzeren vært oppdelt i flere raser utelukkende basert på fargen.

Dessverre så blir både oppdrettere, hundeeiere og spesielt de som er aktive innenfor utstilling veldig fort rase- og kennelblind.

Hva tenker du når du ser denne hunden? Synes du den er et eksempel på en godt konstruert hund?

Nå er det flere land hvor ds ikke er delt opp de de ulike fargevariantene, du skal ikke lenger enn til svergie. Jeg har ikke satt meg inn i for/imot denne delingen så jeg skal ikke utale meg om hva jeg synes om at de er delt i norge, men det er ikke noe jeg er udelt positiv til. Men selv om dvergene er delt i Norge er det ikke dermed sagt at oppdrettere i norge ikke avler på et sunt eksteriør på dvergene, ei heller at de ikke evner å både avle frem pene og friske hunder. Og det er heller ikke sånn at bare de superpreimerte hundene blir brukt. Hvis du mener det får vi heller bare være enige om å være uenige. Bildet du legger ut er for det første ikke representativt for hvordan den gjengse ds ser ut i norge, og for det andre tror jeg du blir lurt av klippen, den vinkelen bak er bare fluff og fyll. Kan godt være hunden har en superkonstruksjon men jeg liker nå best å kjenne på hunder før jeg dømmer dem.

Men jeg vil mye heller diskutere kjærnen i saken enn å sitte å kverulere rundt konstruksjonen til en farget fluff hund fra østeuropa. Vil færre raser motvirke en selektering slik som den vi holder på med idag? For det er vel denne selekteringen og de grunne genpolene som du mener er problemet med mengden raser, eller misforstår jeg?

Nei, i mitt hode er det åpenbart at man må fokusere på helse og mentalitet i tillegg til bruksegenskaper. Men jeg synes det er en negativ trend når bruksraser får egne "showlinjer" fordi noen synes hundene er pene men ikke orker det arbeidet hundenes egenskaper krever.

Det er jeg helt enig med deg i, og jeg synes en slik "strømlinjeforming" av hundene er veldig synd. Men jeg synes ikke det er rettferdig å gi utstilling skylden for alt ondt. Det går ann å ha to, kanskje til og med fler, tanker i hodet samtidig. Det er ikke nødvendigvis en motsetning mellom å avle frem friske, pene og mentalt sterke hunder som også har et gemyttet de skal.

Edit: som det blir sagt over man selekterer på ekteriør eller selekterer på de beste arbeidshundene har vi uansett mista mye genetisk materiale, jeg skjønner ikke hvorfor dette kommer til å endre seg ved å ha færre raser? Vil ikke linjeavl forekomme uansett?

Vil et skifta fokus fra eksteriør til bruksomrpde grarantere bedre og friskere hunder?

Hehe nei, men jeg tviler sterkt på at de som sliter med rotter kjøper seg en dyr rasehund istedenfor å få seg ett par gratis katter eller blandingshunder.

Det er jeg helt enig med deg i, men det er vel ikke dermed sagt at alle tidligere rottehunder burde strømlinjeformes til enkle selskapshunder?

All form for ekstremisme evner å skade hundene. Men jeg tenker likevel at utdanning og mer tilgjengelig info vil være med på å øke folks kunnskap om dyr og dyrevelferd. Det er ikke greit at jakthunder er dårlig konstruerte, og det er heller ikke greit å avle på apporterende vannhunder som ikke tør å gå i vann. Fellesnevneren er at konkurranse ødelegger hunder. Før brukte man også stoppeklokke på jaktprøver for retrievere, og dette er snakk om raser som overhodet ikke apporterer med enorm fart (sammenlignet med f eks mynder på jakt), de skal apportere jevnt og målbevisst. Resultatet var at man fikk inn litt annet blod for å øke fart, spenst og evnen til å apportere kjappere på prøver foretatt på land.

Til det siste; hvordan tror du en genuin rottehund er da? Tror du den er pislete og veik? En rottehund er ikke det perfekte valget for en familie, men om man velger en versjon som er avlet frem nettopp for å være en familiehund stiller det seg annerledes. Skulle man avlet på de iboende egenskapene i disse hundene hadde man valgt å se på de utgavene som faktisk tør å fly rett i nakken på en rotte på x-antall kilo (da må man gjerne være litt høy i pitch og lite sedat). Når du da får en rolig, lite verbal og fin familiehund av hvilken som helst rottehund - hvordan har da oppdretterne iveratatt rasens iboende egenskaper?

Veldig enig med mye av det du skriver, men jeg synes det blir for lett å skylde på konkurranse som roten til alt ondt. Jeg mener det fraskriver menneksene bak ansvaret, det er vi som driver med hund som må være med på å ta ansvaret for hundens framtid. Det blir for enkelt at alle med blandingshund skylder på raseval, at alle med brukshund skylder på utstillling og at alle med rasehund skylder på valpefabrikker. Alle har et felles ansvar og jeg tror som du skriver mye handler om utdanning og kunnskap.

Så til det siste du skriver: Jeg tror en genuin rottehund er en hund med mye vlije, mot og tæl. Som tør gå på og ikke gir seg, som jeg sier ikke veik og redd eller forsikig. Som jeg sa jeg synes det er et problem at flere hunderaser blir enklere og enklere, og fler og fler ds blir mer og mer forsikige hunder.

Dette blir jo litt OT og min personlige mening, men jeg synes det går ann å ha to tanker i hodet samtidig. Selv om rottehundene i dagens vestlige samfunn ikke skal brukes til å fange rotter og i stor grad bare brukes som familiehunder synes jeg det er synd om de skal miste motet og vilja si. Jeg kjenner flere dverger som uten problemer (men selvsagt ikke uten dressur) fungerer som gode familiehunder selv om de har også hadde klart å ta knekken på ei rotte eller to. Men det at fler blir mer og mer forsiktige, mener jeg ikke er ønskelig. Jeg synes man skal kunne merke forskjellen på en terrier og en italiensk mynde. Selv om de kanskje idagens samfunn i brunn og grunn har samme bruksområde. Begrepet familiehunder er jo et vidt begrep da, for det er vel ikke sånn at alle familier ønsker seg det samme.

Hva mennesker ønsker og hva naturen og dyrene har godt av er ikke alltid to sider av samme sak. Mennesker i dag definerer seg selv med hårfrisyrer og farger, klær, interesser, politiske standpunkt, tatovering og dyr. Det viktige for meg er her at den siste gruppen er levende individer med egenverdi, og med den avlen vi fører i dag ødelegger vi hundene som vi kjenner dem, i verste fall kommer mange til å forsvinne på grunn av dette.

Det er x-antall rottehunder i dag, det er utrolig viktige dyr og de utgjør en massive forskjeller der dette er problemer. Ingen kan si at vi ikke vil oppleve en tid der dette vil bli et problem også for oss.

Selv om jeg elsker labradoren av hele mitt hjerte så innser jeg jo at en apporterende hund er en apporterende hund. Raseentusiastene påpeker gjerne forskjeller i apportering og jobbemønster, men hva er viktig? Hvordan en hund svømmer inn for å ta en fugl eller at jegeren får fuglen og fuglen ligger ikke igjen skadeskutt bak en sten?

At vi fremelsker ekstremer må vi takke utstillingsverdenen for, også det er en arena for å skinne for mennesker, og det er ekstremt mange mennesker som bare elsker denne absurde underholdningen. Nettopp derfor må man ta mange skritt tilbake og tenke over hva det er vi er med på å fremelske.

Raseantallet er et problem, og det blir et sekundært problem at man velger seg en rase på bakgrunn av eksteriør, "alle" ønsker seg bare et kjæledyr, men man velger seg gjerne et dyr som skal speile sin personlighet og mange velger raser som ikke alle andre har i et ubevisst håp om oppmerksomhet og muligheten til å skille seg ut. Hvorfor skaffer for eksempel du deg en rottehund eller vakthund?

Den første kommentaren min var litt flåsete altså, jeg er jo selvsagt helt enig med deg i at hunder ikke skal være som en hårfrisyre eller bli et accessoriar.

Jeg er ikke helt enig med deg at ekstrem avl er noe som bare utsillingsverdenen alene må ta ansvar for (ikke dermed sagt at jeg ikke mener at showringen har ført med seg mye lidelse). Det finnes da flere gode eksempler på framelsking av det ekstreme i brukshund miljøer også? Eks. innen for "jakt"-varianter finner man ikke nødvendigvis alltid bedre konsturerte linjer eller sterkere hoder, mennesker finner alltid arenaer å konkurrere på og det kommer desverre alltid til å være noen som drar strikken for langt. Som du sier når det blir en arena der menneskene kan skinne blir det problemer, men en slik arena kan man finne også andre steder enn i utsillingsringen. Men jeg er helt enig i at det i mange tilfeller er særlig i utsiliingsringen ting har gått for langt.

Jeg valgte foreksempel min rase ikke fordi jeg syntes den var så pen (jeg synes det nå, men da jeg kjøpte han hadde jeg store planer om å klippe han helt ned. Hvertfall ikke ha de sinna øyenbryna og langt ekkelt skjegg) men fordi jeg virkelig elsker lynnet på Schnauzerne og dvergen var den beste størrelsen for meg i min livssituasjon. Skulle jeg valgt på utseende hadde det blitt bullmastiff liksom. Som du så vidt er inne på synes jeg det er et større problem at fler og fler hunder blir sofapoteter uten tæl og piff. Jeg synes hunden blir avlet ut av hunden, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg møter desverre fler og fler dverger som bare er gneldrete og stressa. Her er faktisk utstillingslinjene bedre enn "familiehund"linjene for i utsillingesringen blir en uforferdet attitude veldig attraktiv og viktig for å nå opp.

Nå hadde ikke alle terrierne hovedoppgave i å fange rotter nødvendigvis men jeg skjønner hva du mener. Jeg synes det er et interessant spørsmål. Kanskje litt OT og tullete men jeg synes jeg ser paralleller til kommunismen/kapitalismen, man klarer seg jo greit med det begrenset utvalg men mennesker foretrekker jo stor valgmulighet og godt utvalg? Er det egentlig så rart at man også vil ha det hos hundene sine?

Det man må spørre seg om er om det egentlig vil hjelpe å skifte fokus fra eksteriør til bruks når vi mennesker har en iboende trang til å fremelske det ekstreme? Hvis vi samler alle rottefangerene/skadedyrkontrollørene i en hund tror du ikke man vil ende opp med en type som er best til å fange mus og en som er best på rev og en som tar grevling og en som tar rotter og... osv osv. Og dermed i praksis ender opp med det samme differensieringa, selv om noe annet enn eksteriør ligger til grunn.

Er det største problemet at rasene har mista kontakten med det orginale bruksområdet eller at vi har skillt ut så mange raser? Eller mener du dette er samme problem?

Oscar har rasa rundt med jentene til @Line

http://lillebartemann.wordpress.com/2014/10/10/rottefangere/

Men se på denne, det var litt hyggelig å se! http://www.finn.no/finn/torget/annonse?finnkode=51473677&searchclickthrough=true

Omtrent slik var tispa jeg traff i sommer også, og ho hadde plenti med cert så det er håp. Selv om ho ble slått av en bulldog med ikke eksisterende snute på den aktuelle utstillingen desverre.

Selvfølgelig ikke, det skal være et gjennomtenkt valg å kjøpe hund, og en fornuftig pris hjelper gjerne til der. Men jeg synes utviklingen går helt feil vei når man helt uten blygsel krever 15-18000 for en veldig enkel selskapshund. Jeg tenker at man kan lande litt på midten; det skal koste noe å kjøpe hund, men nå nærmer det seg jo nivået på doodlesirkuset.

Det som forunderer meg er jo at dette doddlesirkuset går så det griner. Det er ikke noe problem å ta 18000 for en doddle av ymseslag for de blir solgt som hakka møkk, selv når de aktuelle blandingene doddelen består av selges for adskillig mindre. Jeg klarer ikke helt forstå det, folk vil jo betale! Hvordan får man da luka ut de useriøse aktørene ved å skille på pris? Jeg er redd resultatet av at de seriøse oppdretterene modererer på prisen blir at de ikke har muligheten til å gjøre et like godt arbeid som oppdretter, mens de useriøse ikke ser noen grunn til å moderere prisen (de får jo allikevel solgt de svindyre desginer hundene sine). Da sitter vi igjen med en tap-tap situasjon som ingen tjener på.

EDIT: bortsett fra de som driver med ymse oppdrett da. Jeg ønsker heller at overskuddet fra valpesalget havner hos gode oppdrettere enn hos "valpefabrikkene"

Pris handler ikke om seriøsitet eller useriøsitet.

Høye priser skaper et uønsket marked for omsetning av uskyldige dyr. De har aldri blitt bedt om å satt i de posisjonene vi setter dem i. Vi materialiserer og objektiviserer dyr som om de ikke eier egenverdi og det er det jeg synes er trist. Man kan være blodseriøs og ta 10 000 per valp samtidig som man går i overskudd, men man kan også ta 20 000 per valp og gå i null. Det er billigere å låne en hanne fra Sverige hos en tallrik rase enn å ha en rase som har utfordringer ift bruksområder/mentalitet og hvor man må være veldig kritisk ift hannhundvalg. Likevel så synes jeg at man kan ha et edruelig forhold til avl og ønsket om å tjene penger. Når man setter sin egen tispe i avl så er det jo fordi man ønsket et avkom fra nettopp denne fantastiske hunden.

Ang prisøkning på hund; hva annet er det som har økt så voldsomt? Veterinærer er billigere og hundeutstyr er iallefall billigere. Jeg skjønner ikke hvorfor hunder skal måles opp mot en konsumindekspris eller samfunnet generelt, greit nok at man ønsker å få dekket utgiftene, men 5000 kr er ganske mye på 5 år.

Jeg synes dette er ganske interessant, for på en måte er jeg enig med deg i at høye priser (så kan vi heller være uenige i hva som er høy pris)kan være med på å skape et miljø for å drive med hundeoppdrett som en hovednæring noe hvertfall jeg ikke synes er ønskelig. Men vil billigere hunder egentlig hjelpe hundene? Jeg vil påstå at selv om vært høye valpepriser kan virke forlokkende på "griske oppdrettere" burde jo hunder også være en investering som "svir" litt? Ikke noe du kan kjøpe kjapt og enkelt uten å tenke deg om? Eks kaniner som man kjøper for en hundrings over disk. Ingen, hvertfall ikke hundene, er vel tjent med en slik utvikling heller?

Tror du at alle hundekjøpere løper til blandingsavl dersom renrasede koster 1/2-2/3 av prisen? Hva alle eventuelt vil gjøre kan vi ikke ta høyde for, men det går an å si at vi ikke trenger å bistå i denne utviklingen og vi kan forsøke å spre budskapet om hva ansvarlig avl faktisk er. Det handler veldig lite om rosetter og premiebånd.

Anbefaler alle å lese John Bradshaws bok "In the defence of dogs".

Som det blir sagt ligger jo allerede prisen på hunder fra Drøbak langt over andre blandingshunder og flere rasehunder, så jeg tror faktisk ikke prisen har så mye å si for dette salget. Jeg tror tilgjengeligheten er et større problem, du kan få deg en supersøt valp på timen om du vil på slike valpefabrikker. Hos en oppdretter må du smøre deg med tålmodighet og det kan gå lang tid før du får valpen du ønsker deg.

Tror du Drøbak hundehotell har en valpefabrikk fordi de bare trives så godt med det eller fordi de tjener store penger på det? Ikke så ulikt den normale fôrvertordningen så kommer tisper derfra ofte med en kontrakt om å ha 1-2 kull, helt likegyldig om de er skikket til å gå i avl. Så lenge folk tjener penger på avl av hunder så vil uvettig avl forekomme, det minste oppdrettere av renrasede hunder kan gjøre er å ha et edruelig forhold til prisnivået. Prisen på en valp sier ingenting om kvaliteten på hunden.

Jeg ser ikke hvordan pris forskjell på valper er ansvarlig for uvettig hundeavl. Det vil da fremdeles være mulig for valpefabrikker å tjene gode penger på valper selv om de selger for 10000? De må bare kjøre ennå hardere på avlen.

Fordi da blir avlen som den er i dag. Man avler på kreti og pleti; hunder som er aggressive, redde, har alvorlige brister i mentalitet og er helt udugelig ift bruks/normalt dagligliv (dagligdagse krav). Man avler på hunder som har for mye sykdom i sine linjer og man forsterker den tendensen man ser ellers i samfunnet; hunder har ikke den egenverdi de fortjener. Sist men ikke minst; hunder settes for tidlig og for ofte i avl, og man avler ofte på eksteriøre ekstremer i håp om å slå an i showringen.

Det er fullt mulig å ha to tanker i hodet på samme tid.

Jeg skjønner ikke hvordan kommer frem til denne konklusjonen. Hvordan fører pris forskjell på hunder til en slik avl?

Prissettingen av hund er også helt frivillig, så her er selvfølgelig alt mulig og de fleste ønsker å tjene penger der de kan tjene penger. Jeg står likevel fritt til å mene at utviklingen går feil vei.

Jeg skjønner ikke helt hva dette har å gjøre med det jeg sa? For meg virker det som om du føler det er en motsetning mellom å ta seg (godt) betalt for en valp og det å være glad i hunden/rasen, det er det jeg ønsker å få klarhet i.

Nå var det ikke jeg som definerte at "15000kr bør tas i stedet for 10000kr fordi oppdretter yter service attåt" - men en annen debattant. Hvorfor du quoter mitt svar til det vet jeg ikke.

At du mener min oppdretter har "slumpet til" og skapt et "tilfeldig bra kull" sier mer om deg enn vedkommende, som har drevet med Labradorer siden 1970. Både med eksteriør og mentalitet som et skudd. Men det er jo ikke så interessant siden jeg bare betalte 10,000 for det solide håndtverket og en oppdretter som jeg enda har kontakt med snart 7 år senere. Han må ha oppfunnet kruttet og vært rakettforsker som fikk det til

Jeg håper virkerlig ikke det er meg du sikter til meg dette utsagnet for noe slik har jeg virkelig ikke skrevet.

Jeg har fått ALT det du nevner, inkludert gratis varikennel-bur og utstillingspåmelding for en valp jeg kjøpte for 10,000 kroner.

Hvorfor skal det være automatikk i at noen som tar 10,000 kroner ikke gir like mye, og om enn mer, enn noen som tar 15,000? Jeg anser oppdretter for å være mer/mindre seriøs avhengig av hva han/hun gir inntrykk av når jeg kontakter og evt besøker oppdretter, ikke valpeprisen.

Ergo har jeg enda ikke fått noen god grunn til denne udefinerbare årsaken til at det er legitimt å ta 5000kroner mer for akkurat samme hunderasen, for akkurat samme arbeid, for akkurat samme seriøsitet. Annet enn at man er en sau i en flokk og evt ser sitt snitt i å dra inn litt mer penger.

Det at du har funnet en flott kennel som ikke tar seg mer betalt for mer arbeid synes jeg ikke er et argument for at ingen skal gjøre det. Selv om det er beundringsverdig. Jeg mener ikke at det går en automatikk i at noen som tar 10,000 kroner ikke gir like mye, og om enn mer, enn noen som tar 15,000. Heller ikke skriver jeg at en oppdretter er mer/mindre seriøs avhengig av valpeprisen. Tvert i mot skriver jeg at "Det er absolutt ingen grunn til at ikke en som selger valper for 10000 kan gjøre det samme gode arbeidet, men jeg har heller ingen problemer med å forstå at noen ønsker å ta seg litt bedre betalt for det arbeidet de vet de kommer til å legge ned i hundene både før og etter fødsel" det jeg mener (som tydeligvis ikke om tydelignok frem) er at jeg synes det er helt legitimt at oppdretteren tar betalt (igjen, ikke nødvendigvis 5000 kr, men at de selv kan sette prisen på det arbeidet de legger ned i et kull) for det de legger så mye tid og krefter i oppdrettet sitt som det JEG krever. Jeg synes ikke jeg kan forvente en slik grad av oppfølging og tilgjengelighet uten å være villig til å betale litt ekstra for det.

For å presisere hva jeg mener: jeg synes ikke det er rovpris å betale 15000 kr for en hund, med det forarbeidet og oppfølgingen jeg ønsker meg fra en oppdretter i dagens prismarked. Jeg synes en hund burde være en investering og ikke noe man kan kjøpe som "en leke"

Det siste du skriver ".... legitimt å ta 5000kroner mer for akkurat samme hunderasen, for akkurat samme arbeid, for akkurat samme seriøsitet. Annet enn at man er en sau i en flokk og evt ser sitt snitt i å dra inn litt mer penger." har jeg ikke sagt at jeg synes er legitimt eller greit. Det jeg har sagt er at jeg ikke synes den prisen oppdretteren min tok var overprising.

Eh, nei. Bønder flest er glade i sine dyr de, men de er nå alle som en gang klar over at de selger et produkt som landet og befolkningen er avhengige av, og i tillegg er de både arbeidstakere, skattebetalere og pensjonsytere.

Griskheten til enkelte vil nå ingen ende ta, og det blir vi neppe kvitt. Men denne ensidige demoniseringen mot puppymills og samlebåndoppdrett og tankegangen "det er oss mot dem" vil jeg til livs. Det er ikke så stor forskjell.

Og vet du hva? De jeg har kjøpt hund av har blitt mine venner. Andre jeg ikke har kjøpt hund av blir også mine venner. De er livslange rådgivere, og de stiller opp når som helst, både på veterinærkontorer og på telefon. Ingen av dem krever betalt for å gi råd? Dette er en hobby, ikke et virke, det er 100 % frivillig, akkurat som at det er 100 % frivillig å få barn. Grunnen til at man lønnes ved fosterbarnopphold er at ingen andre enn kloster og idealistiske mennesker gidder å ta vare på fremmede barn uten å få betalt for det, det sier mer om mennesker enn om ordningen generelt.

Det jeg ville få klarhet i var om du mente det var en umulighet å ta seg godt betalt for en valp samtidig som man elsker hundene og det man driver på med. Det er flott at du har mange som stiller opp for deg gratis, både privatpersoner og vetrinærkontorer, men jeg forventer ikke at alle skal gi den behandlingen.

Jeg synes det er forskjell på å ta seg betalt for en valp og skulle tjene penger på det (ha det som virke).

Jeg tar ikke betalt for å ta meg av barna, verken når de er små eller store, enten de er tobent eller firbent. Det hadde tatt seg ut.

Man får (litt) støtte fra staten for å ha barn da *kremt* men mener du at de som er fosterforeldre ikke skal få betalt for jobben de gjør? At kjærligheten til barna burde være belønning nok?

Hvis jeg følger logikken din videre blir det som å si at en bonde som ikke er glad i dyra sine kan ta deg betalt for tjenestene han selger mens en bonde som elsker dyra sine ikke kan det?

(får ikke helt til dette med multisitering men...)

På hvilken måte kan man gi ekstra hvis man tar 5000 kroner mer per valp, og ergo øker sin inntekt på et valpekull på 5 med totalt 25,000kroner? Hva er det - helt konkret - du mener denne oppdretteren gjør annerledes med disse 25,000kronene? Og hvorfor kan ikke noen som tar 10,000 per valp gjøre det samme arbeidet? Jeg synes MITT VALG AV VALP FRA EN OPPDRETTER er min "belønning" til oppdretter. At de avler noe som folk er interessert i, at jeg - med min smak og mine argusøyne - faktisk anser denne oppdretterens avl som verdig for mine hardt opptjente penger. Men det er vel ikke godt nok, oppdretter skal ha 25,000 tusen ekstra for ett eller annet udefinerbart?

Ok, jeg skal prøve å holde tunga rett i munnen så jeg ikke blir misforstått. Når jeg sier betale ekstra mener jeg ikke nødvendigvis betale 5000 mer for valpen, men la gå. Helt konkret vil jeg si at en oppdretter som legger ned mye arbeid i rasen, valg av hanne (eks reiser rundt på utstilinger for å kikke på aktuelle hanner), gir støtte og opplæring i stell og håndtering av hunden (eks pelsstell), pass av hund og generellt er en støtte og trygghet for meg som hundeeier. Altså jeg har ringt oppdretteren min både seint og tidlig med dustete spørsmål, og jeg får alltid svar og veiledning. At en oppdretter er bevist denne jobben og tar seg godt betalt kan jeg forstå. Her glir jeg jo over på noe mer udefinert, for jeg mener at man som oppdretter har et livslangt ansvar for de valpene man selger og de valpekjøperne man får. Og det er ikke bare bare å ta på deg en slik oppgave, uansett hvor engasjert man er i rasen/hundene sine. Det er absolutt ingen grunn til at ikke en som selger valper for 10000 kan gjøre det samme gode arbeidet, men jeg har heller ingen problemer med å forstå at noen ønsker å ta seg litt bedre betalt for det arbeidet de vet de kommer til å legge ned i hundene både før og etter fødsel. Hvis du ikke ønsker den samme udefinerbare tryggheten i en oppdretter som jeg så er det jo ingen problemer med å velge en billigere oppdretter.

Hundehold er en jobb nå ja, det var godt vi fikk det på svart-hvitt. Klart, får man ikke betalt så gidder man ikke holde på, det er jo ikke kjærligheten til dyrene som driver oss.

Det finnes en mellomvei; gå gjerne i pluss, få dekket alle utgifter og reis gjerne til Mallorca for min del. Men ikke materialiser dyr mer enn nødvendig, og ikke bli med på en gallopp som legger opp til at det er vanlig å gå mange titusener i pluss.

Hundehold er masse jobb! Det er også kjempegøy, koselig og fantastisk men det er jo en jobb som må gjøres. Er det noen motsetning mellom å bli drevet av kjærlighet til dyrene samtidig som man tar seg betalt?

Det siste du skriver er jeg veldig enig med deg i!