Jeg merker veldig godt i min familie hvor godt arv spiller inn. Jeg og min søster har bare samme mor, vi gikk på samme ungdomskole og opplevde akkuratt det samme på samme skole, dog 5 års mellomrom. Hun satte seg på soverommet og stengte seg selv inne i nesten et år, jeg tok oppgjør med de folkene, hevet meg over det og tenkte ikke så mye mer over det. Vi har vokst opp i samme hus, jeg var hos min far innimellom, hun var hos sin far annenhver uke. Jeg har vært borti ufattelig mye motgang gjennom hele oppveksten min, alt fra helse, venner, familie og kjæreste. Men har alltid klart å se det positive i det og kommet sterkere ut av alt sammen. Og har selv alltid sett på meg selv som sterk. Min far er sterk mentalt og min mor er sterk mentalt. Og har generelt hatt sterke folk rundt meg, og selv lært at man skal være sterk, selv i dårlige tider. Jeg har også sett at det er lov å vise følelser og si ifra når nok er nok. Mtp det miljøet jeg var i som ungdom så ser jeg godt at rundt 70% er arvelig. Hvis ikke hadde det nok gått down hill med meg for lenge siden..