Spazmo

Oppfører oss helt som vanlig og fortsetter turen vår? Det er de som har valpen som har ansvaret for å ikke la den buse bort til alle og enhver når de er ute og går, akkurat på samme måte som man passer på å ha noenlunde kontroll på sine voksne hunder. Jeg hadde en hannhund som ikke var noe videre glad i valper. Han var i grunnen ikke glad i andre hunder generelt sett, men ikke på en voldsom og uttagerende måte - Han snappet lett ut av det og var aldri noe problem å få med seg videre. Traff vi på andre hunder på tur tok jeg ham bare til meg og gikk rett forbi. Om folk slapp hundene sine på ham uten å høre om det var greit først fikk de høre det. Både verbalt fra meg og ved hjelp av busten til hannhunden. Så ja, fortsetter med akkurat det vi holdt på med. Tviholder ikke båndet nei. Jeg passer på mine hunder og går utifra at andre klarer å passe på sine hunder. Gikk av og til i små buer om vi skulle forbi eventuelle valper eller andre hunder som sto og hilste på hunder, men gjorde aldri noe stor sak av det. Bortsett fra en gang, da ble jeg ganske forbanna og lei meg på valpen vi møtte på sine vegne - det var en rottweilervalp som kom ut av bussen sammen med eieren sin. Jeg kom forbi med hannhunden. Eieren av valpen skulle til å slippe sin rett mot min og jeg sa at det ikke kom til å gå greit. "Joooda, det går så fint såå! Min er jo bare valpen!" Jeg måtte gjentatte ganger si ifra at det ikke var greit i det hele tatt og gikk til og av fortauet og ut i veien for å demonstrere at jeg mente alvor. Sa til og med at min var syk, gammel og gretten. Endte med at han lot han slippe i nærheten allikevel, til tross for mine forsøk på å bare gå videre med megselv mellom min hund og valpen. Kjente energien i båndet forandre seg, busten kom og min skulle til å glefse. Stakkars valp som hadde en eier som aktivt puttet han i leie situasjoner... Så lenge du ikke er en slik en så går det nok greit. Pass på din egen hund når du er ute og går, spør alltid før hunder eventuelt får møtes og vær streng med de idiotiske eierne som slipper sine rett på ukritisk og som bare har "såååå snille hunder som bare vil si heeei!"

I natt ble det født 5 meksikanere - blant annet en naken gutt til meg! Lykkerus!

Helledussen så mange flotte valper! Heidihj, din var jo bare superflott. Det er noe helt spesielt med Malamute- and Husky valper! Magen til den kommende valpemammaen vokser seg større og større for hver dag, terminen er i slutten av neste uke. Det BØR komme en fin naken herremann til meg!

Da må vel tidligere filer du har lastet opp ryddes opp i tenker jeg. Anbefaler på det sterkeste å skaffe seg en konto på photobucket.com eller lignende - da kan du laste opp teeeeemmelig mange bilder, og du kan til og med bestemme hvor store de skal være når du laster dem opp. Så har du alt på et online album, går inn på bildene du vil dere og så har du alle linkene du måtte trenge for å lime dem inn på diverse forum og nettsteder Edit - jeg var for treig med å svare, SoppenCamilla kom meg i forkjøpet ;P

Nei, dette er bare noe dritt. Jeg fikk en slik en da valpen min var 3-4 måneder gammel. Tenkte jeg skulle teste ut - men hjelper absolutt ingenting. Sånn bortsett fra at bikkjen får en ekstremt dyr bamse å bite ihjel (sjekket prisen online i etterkant, fikk jo nesten hakeslepp). Den varmer ikke noe særlig godt (kun akkurat der den varmeposen ligger) og hjertebanken høres og kjennes bare ut som stress-hjertebank. I tillegg så varer ikke batteriene noe særlig lenge og jeg kan tenke meg det hadde blitt ekstremt dyrt å drive med innkjøp av nye engangs-varmeputer. Ikke verdt prisen i det hele tatt med andre ord, dere kan trygt spare dere for disse pengene. Varmeflaske og tøykompis er et mye bedre alternativ om dere vil at valpen skal ha det litt varmere, og litt radio på for selskapsskyld tenker jeg fungerer mye bedre enn denne bamsen her.

Etter ett av mitt livs verste døgn ramlet det inn en ordentlig godnyhet i innboksen min tidligere i dag. En oppdretter jeg såvidt snakket litt med i fjor angående framtidige kull ga beskjed for noen uker siden at de forhåpentligvis ventet kull i slutten av juni. I dag fikk jeg beskjed om at den blivende mamma'n var vokst seg stor og god. Jeg vet ikke om det er skjebnen eller ikke jeg, nå som jeg nettopp mistet min lille Jawa. Det hjelper iallefall veldig mye på humøret å ha dette jeg kan følge spent med på framover. Third time's the charm, er det ikke det de sier? Jeg krysser iallefall fingrene for at dette faller gjennom, og at det blir en finfin herremann til meg av dette. Føler meg samtidig litt råtten som allerede planlegger neste hund, så kort tid etter... Kan noen smekke meg lett i bakhodet og si at det bare er teit å føle det? Nå er det faktisk en stor sjanse for at jeg får den ultimate drømmehunden i hus, som jeg har lest og lest og lest om i flere år, jeg er så spent! Jeg velger heller å pakke med meg et tonn med gode minner om Jawa og tenke at hun har det mye bedre der hun er nå, enn å spolere denne sjansen for meg selv. Prøve å tenke framover istedet, selv om det er lettere sagt enn gjort. Xoloitzcuintle! Her er Pappa'n til høyre og Mamma'n til venstre. Lengter virkelig tilbake til Bruno-tiden min, da jeg hadde en staut kar ved min side som fikk meg til å gå rundt rett i ryggen med hodet høyt hevet og den fantastiske gode trygghetsfølelsen man får ved å ha en hund av bittelitt størrelse ved sin side. Det generelle gemyttet på disse høres utrolig likt Bruno, min første store (hunde)kjærlighet. Og de er jo bare så fantastisk flotte også, en megabonus. Kryss fingrene for meg, jeg trenger dette nå.

Eyeta - venn Panwa - å nyte Shado - rask

Fantastisk flott bilde av dere, sier alt som kan sies omtrent. Har et lignende bilde av meg og gamlegubben min, akkurat samme blikket på ham. Man lurer jo nesten på om de vet at man sier farvel når man ser blikkene deres :'( Puh, nå er denne forferdelige dagen overstått. Været har vært helt perfekt i dag, og vi har koset oss masse ute i skogen og tatt livet helt med ro. Hun sovnet stille inn i armene mine, og dyrelegen var helt fantastisk som gang på gang fortalte meg at det virkelig var det beste vi kunne gjøre for henne og lovet meg å ta godt vare på kroppen hennes i etterkant. Men fryktelig fryktelig tungt, ingen mer mongo-Jawa som bokstavelig talt griner av glede når hun treffer folk hun er glad i og tilbringer alt for mye tid med å ligge med hodet under sofaen og grine etter ting hun innbiller seg har falt under. Takk igjen for gode ord og trøst, det hjalp veldig på. Nå gjenstår det bare å se om jeg klarer å finne roen når det blir sengetid, uten den snorkende lille klatten under dynen. Hun hadde heldigvis en god dose livsgnist igjen, og i dag viste hun seg fra en meget spretten og glad side. Så jeg sitter heldigvis igjen med noen ordentlig gode minner om henne. Litt bildespam nå, men tenker det er på sin plass siden vi har hatt en super dag fram til tiden var inne. Hvil i fred Jawa - du har holdt meg underholdt med klovnerier hver eneste dag i syv måneder og bragt så utrolig mye glede med deg overalt hvor du har gått. Alle du har truffet på i løpet av det kortet livet ditt har smeltet totalt av ditt søte lille fjes og helt utrolig gode, tillitsfulle lynne. Du kommer aldri til å bli glemt, og vil alltid være med meg i hjertet. Håper du springer rundt som en galning og utforsker hver eneste krinkel og krok med glede der du er nå.

Det varmer virkelig med så mange gode ord og e-klemmer, tusen takk alle sammen! "Godt" å høre at jeg ikke er alene. Folk som ikke har hatt hund eller andre dyr selv klarer ikke å sette seg inn i samme situasjon, så jeg tror virkelig at dette var riktig sted å komme for en liten utblåsning. Under 24 timer igjen nå, og solen skinner i Bergen. Hele kvelden og hele morgendagen skal gå med til Jawa sin drømmedag. I dag har hun fått entrecote til middag, og i morgen skal hun få ligge i gresset med ballen sin og gumle så mye gresstuster hun orker. Og stor klem til deg også Lene! Vet akkurat hvordan det er med en hund som skal fylle tomrommet etter en annen hund. Jawa'en min skulle jo liksom det etter jeg måtte avlive gamlegubben min i fjor sommer. Så jeg tenker det ikke må være lenge til det kommer nok en hjerteknuser inn i livet mitt igjen før jeg nok en gang synker for dypt ned i sofaen

Takk for støtte og klemmer alle sammen, det varmer veldig oppi det hele. Hadde ikke sett for meg at denne dagen skulle komme igjen på maaange år, men er jo ikke stort å gjøre med det akkurat nå. Bortsett fra å kose oss ordentlig de to siste dagene nå, har tatt ut en liten sykemelding for å kunne være sammen med henne så mye som mulig og skjemme henne ordentlig bort (som om hun ikke er bortskjemt nok fra før, hehe). Har fått time så sent som mulig på mandagen, og det er meldt godt vær - så tenker vi pakker sekken og stikker langt bort fra alle og bare koser oss i solen sammen til tiden er inne. Det blir en veldig bittersøt ting. Hun har iallefall brakt utrolig mye glede de 7 månedene jeg har hatt henne. Tatt imot alt av utfordringer på strak arm omtrent, omfavnet alle fremmede som har ville hilse på som om de var bestevennene hennes og generelt sett vært et helt utrolig herlig vesen å ha rundt seg. Kommer til å leve lenge på gode minner selv om ting ender alt for brått :')

Nå vet jeg ikke om dette blir postet i riktig del av forumet. Har ikke vært så aktiv siden jeg registrete meg her inne, men nå trenger jeg virkelig noen trøstende ord selv om dere ikke kjenner meg godt enda. Min lille Boston-frøken har blitt 9 måneder nå og livet hennes har såvidt kommet igang. Men hun ble ganske stiv i bakbeina for noen måneder siden. Hun har aldri likt å gå på tur noe særlig, men siden hun er vintervalp tenkte jeg bare at det hang sammen med årstiden og at det kom bli å bli mye bedre når våren satte igang. Der tok jeg feil, og hun ble bare mer og mer vrang når det gjaldt turgåing. Jeg var heldig om jeg fikk henne rundt blokken uten at hun strittet imot. Så lang historie kort - Vi dro avgårde til dyrelegen for å se om hun hadde vondt i beina. Dyrelegen trykket rundt omkring på henne og da hun kom til korsryggen falt hele bebisen sammen, det var der smertene lå. Prøvde en runde med smertestillende/betennelsesdempende før vi tok røntgen, men disse gjorde ikke noe annet enn å gjøre magen hennes ordentlig sur. Resultat av røntgen var absolutt ikke noe bra greier, hun har tre deformerte ryggvirvler og har begynt å vise nevrologiske skader (hun går plutselig sidelengs). Hun har det virkelig ikke noe bra, ligger ofte og piper på et annet rom mens hun stirrer i luften. Piper i situasjoner der hun normalt sett er helt rolig og virker generelt sett ganske nedstemt mesteparten av tiden. Stresset er hun også, har begynt å bite seg fast i skoene mine igjen når vi er ute, og glefser etter alt hun får tak i når jeg skal stoppe henne. Hun lever absolutt ikke livet sitt sånn som hun burde, og dette kommer bare til å bli verre etterhvert som tiden går. Både meg og dyrelegen mente det samme, at hun skal få slippe... Datoen er satt til mandag, og jeg gruer meg sånn. Dette blir den andre hunden jeg må avlive på under ett år. Den forrige var greit - en eldre omplasseringshund der hele kroppen begynte å svikte etter et liv i forhold som ikke har vært optimale. Men han fikk iallefall et kjempefint år sammen med meg før ting ble alt for galt. Det gjorde utrolig vondt det også, savner han hver dag, men dette føles bare helt grusomt. Nå var jeg jo så innstilt på å ha klovnen min rundt meg til jeg nærmet meg 40! Noen andre her som har opplevd å miste hunden/valpen sin alt for tidlig? Elektroniske klemmer mottas med takk :'( Utrolig vanskelig avgjørelse å ta, men jeg kan ikke være egoistisk heller. Hun har det bedre slik. Jeg har iallefall ikke tenkt å gi opp hele hundeholdet enda, klarer ikke å forestille meg selv uten hund i nærheten. La oss bare krysse fingrene for at jeg er hakket heldigere med framtidige hunder, for om dette skjer igjen på kort tid så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre... Verdens søteste og fineste snorkefrøken!

Hun skjønner prinsippet av nei til nesten alt annet, så hun får et par krasse nei i sin retning når hun først begynner mens jeg snur meg bort. At jeg flykter er siste løsningen, har blitt mye mer til at hun blir holdt fast til hun roer seg når hun ikke vil høre etter. Men et bånd klart var jo ikke så dumt, det må jo være utrolig kjedelig for henne å ikke kunne gjøre noe med det. Hun virker ganske smart når det gjelder det meste, så forhåpentligvis skjønner hun tegningen raskt. Kjeven hennes er jo tross alt sterkere og ikke bare full i små pirajatenner lenger Takk!

Jeg sliter litt for tiden med min snart 6 måneder gamle Boston tispe. Hun napper og biter meg sånn i armen og beina! Hun har alltid vært en svært bitete valp, hang etter buksebein og hender da tennene begynte å løsne. Nå er hun altså på 'an igjen. Det pleier å være i sammenheng med at hun blir oppspilt, og det er jo litt unnskyldt - da stopper jeg henne som oftest ved å gi henne en sitt kommando og få henne til å roe seg litt. Men noen dager tar det helt av! Hun kan ligger rolig ved siden av meg i sofaen og tygge på dagens leke og alt er helt fint - før hun plutselig spretter bort i armen min og dulter, biter, napper og knurrer. Noen ganger gir hun seg når jeg snur meg vekk eller reiser meg uten å se på henne. Mens andre ganger følger hun bare med og skal bite meg i beina og jage seg helt opp. De gangene hun ikke følger etter men fortsatt ikke tar beskjeden går jeg inn på et annet rom og blir der en liten stund, mens de gangen hun slår seg helt vrang har jeg ikke noe annen mulighet enn å løfte henne med meg og sette henne ned så hun får roet seg uten at hun får tak i armene mine. Er det flere som har opplevd det samme her? Satser på at dette bare er noen fæle hormonelle nykker som er ute og går her, men det er forferdelig slitsomt... Tror ikke hun får for lite eller for mye aktivitet heller. Litt hjernetrim i form av godbitsøk og diverse impulskontrolløvelser inne - snusing og litt turgåing utendørs + løpe rundt løs med andre hunder noen ganger i uken

såvidt jeg har fått med meg og lest rundt omkring så er slikking rundt munnen på andre en måte å si at de ikke vil hverandre vondt på, vennlig hilsing, ufarliggjøring av seg selv osv. Så positivt altså!

Takk alle sammen! Gjør det! Vi er ganske fleksible iallefall, kommer oss rundt omkring de fleste steder og har en samboer som er godt kjent rundt i fanaområdet. Om ikke du kommer på noen passende steder så kan det jo være han vet om et eller annet sted!

Haha, ja, de er noen rare skruer! Hun får aldri tilgang til dopapir (med vilje iallefall), prøver så godt jeg kan å holde døren helt igjen slik at hun ikke klarer å slå den opp. Setter henne alltid igang med noe hjernetrim før leggetid, men da har det gjerne ikke vært nok. I natt holdt hun seg unna dodøren, så satser på det bare var en rar ting hun fikk for seg de kveldene forrige uke! Og takk for klipp-tips! Prøver alltid å ta det når hun ligger og slapper av/har sovet en stund. Jeg må visst bare være flinkere til å holde henne fast til alt er overstått og ikke gi opp etter èn og èn fot

Jeg har et par problemer med valpen min akkurat nå - hun nekter å la meg klippe klørne hennes! Bakbeina går greit, med hun nekter plent når det gjelder forbeina... Hun liker å leke med klotangen og alt slikt, så hun er ikke redd for den. Ikke har hun blitt klippet for langt inn heller såvidt jeg vet. Er det noen som har noe tips til hvordan jeg burde gå fram her? Hun vrir seg, biter og nøkker til seg potene så fort jeg bare tenker på å begynne å klippe. Har klart det er par ganger nå, den ene gangen gikk det helt uten problemer. Neste problem er at hun er blitt så voldsomt besatt av papir! Alt slags papir egentlig, men dopapir er det verste. Hun har jo alltid syntes det har vært gøy å jage rundt på dopapiret når jeg har tørket opp uhellene hennes, men det har jeg alltid stoppet etter beste evne. Nå derimot begynner det å stjele nattesøvnen min. Hun har de siste dagene hatt store problemer med å falle til ro om kveldene. Står og griner og sutrer utenfor dodøren fordi hun vet det er papir der inne + sminkewipes i bosspannet. Forsåvidt morsomt, men hun stresser seg utrolig mye opp om kveldene.

Mest på Landås, litt i Fyllingsdalen! Men Jawa er veldig flink å ta busser og innimellom har vi tilgang på bil. Hva med dere?

Takk! Ikke noe mer betydning enn at matmor (meg!) er Star Wars nørd - Jawa'er er små, rare, lager rare lyder og stjeler ting. Syntes det passet bra for en liten boston-rakker. Ra'ti er et ord på språket deres, det er bare slengt på fordi jeg syntes det klinget så fint. Må jo være forberedt i tilfelle hun vokser opp til å bli elegant og fisefin dame, selv om jeg tviler ;D Åh, ja! Vi vil gjerne leke med flere flatneser!

Snø var ikke noe særlig kjekt her i gården...

Takk for varm velkomst! Kjekt at det finnes en del bergensere her inne! Og jeg er absolutt ikke vanskelig å be når det gjelder flere bilder av søtnosen. woops! Hun er en spretten liten sak!

Hei alle sammen! Jeg har vært registrert i et par måneder nå, men ikke skrevet så mye enda. Jeg har mest vært en litt sånn ekkel og skummel stalker som har lest innleggene deres og sett på bildene deres. Jeg er iallefall en jente (dame?) på 24 fra Bergen. Fikk meg en liten Boston Terrier tispe i begynnelsen av november etter jeg mistet omplasseringshuskyen min i sommer (litt på grunn av alderdom, mest på grunn av dårlig stell hos de som har hatt ham før). Jawa Ra'ti heter den lille bebisen, og jeg storkoser meg sammen med henne og alle de rare nykkene hun har. Dette er min første valp, så det er en spennende tid! Alltid på jakt etter lekekamerater (og turkamerater når den tid kommer) til Jawa, så skrik ut om det er flere fra Bergen her!

Min er fortsatt bare valp (4 måneder nå!) Men her var hun bare 8 1/2 uker gammel, med et svært hode og en bitteliten kompakt og tjukk kropp!

thedailyjawa heter "vi" på instagram! Overload med bilder av mitt herlige boston-nurk på 4 måneder

Tatt i begynnelsen av november, rett etter Jawa Ra'ti kom i hus nesten 9 uker gammel! Storsjarmør fra dag èn! Og et fint bilde av min vakre rolige ulv som nå ikke er mer... Her later han som han er en ordentlig selvoptatt, slesk og farlig type. Egentlig var han den fineste tannløse hunden noensinne, både i utseende og i gemytt. Var så heldig å få tilbringe ett år sammen med ham før kroppen hans begynte å slå seg av.