Yodel

Takk for gode forslag! Mye som høres spennende ut Fant ikke noe av de på Netflix nå, men kan jo holde utkikk i framtiden Generelt da? Hvilke film / serie følger dere med på for øyeblikket? Vi følger med på Halvbroren. Litt smårar men fengende serie. Kan se gratis streaming på NRK nett TV Har også (tidligere) sett Lillyhammer, og fant den også smårar men morsom Noen filmer du gjerne vil anbefale? Slik helt generelt?

Trenger tips til gode filmer og event serier. I hovedsak er jeg litt interessert i immigrasjons-tiden / pionerene i Amerika på 1700-1800 tallets Amerika. Har lest endel bøker om emnet, og i mine yngre dager var jeg veldig fascinert av "Det lille husert på prærien" og slikt. Finnes det noen gode filmer rundt dette emnet? Ellers er jeg også interessert i andre generelt gode filmer som kan gi noen gode opplevelser. Er ganske "mainstream" egentlig, men liker ekstra godt filmer basert på historiske hendelser og rot i virkeligheten. 7 år i Tibet, Max Manus, Kon Tiki o.a. Gode serier er også alltid spennende. Ekstra pluss om de finnes på Netflix!

Brokkoli og erter kokt lett (5 min) i vann. Deretter 1 min. med litt krydder og fløte. Samt ris og sesamnuggets

Hvordan gikk det??

Vær deg selv, og vær naturlig. Snakk åpent og ærlig, og vær tydelig på ditt engasjement og ønske om denne jobben. Sånn ellers skulle jeg gjerne hatt deg som assistent for mine barn. For the record

Keno flytter til Trondheim om 2 uker.... Her er han forresten 6,5 uke gammel ( i går). Nye bilder av frøkna kommer snarlig også

Jeg har meldt på Rio og Pim- som begge trenger stor-cert. Rio blir Champion om han får certet, og får han også cacibet mangler han faktisk bare ett cacib for INT UCH. Kamar og Jippi trenger ittno, så de blir hjemme

Du må gjerne stille istedenfor meg altså. Er mye om og men her- men jeg kan muligens stille som kriseløsning om "all else fails"

Jeg kan muligens. Om det ikke krasjer med basenjiringen etc. Vi er påmeldt

Tusen takk for gode ord Det å ha en hund med epilepsi er virkelig hjerteskjærende. Jeg kan ikke tenke meg hvordan det må være å ha et barn som får flere anfall om dagen. Huff, jeg orker ikke å tenke tanken en gang. Avliving er pr. nå ikke noe alternativ. Hun har livslyst og er blid og fornøyd. Mulig det er egoistisk av meg, men jeg føler at hun vil leve, og at hun har det godt (utenom anfallene, som heldigvis ikke er veldig hyppige). Men tanken på at hun kan dø under et anfall er mildt sagt veldig skremmende, og det håper jeg virkelig at jeg aldri opplever. (selvom jeg har trodd at hun faktisk har dødd flere ganger under tidligere anfall). Men jeg har det i bakhodet, og forverrer ting seg har jeg nok ikke lenger noe valg. Jeg håper dog det blir lenge til, og at vi slipper flere anfall (selvom det kanskje er å håpe litt mye).

Ok, takk for svar. Men blir det like relevant og gå kontinuerlig med stoppeklokke og medisiner på seg når hun (med medisiner) får et anfall kanskje en gang på 2 mnd? Nå er det vel snart 2 mnd siden sist anfall, så håper oppholdet blir lenger denne gangen. Men jeg skal snakke mer med vet. om å få akuttmedisiner

Takk for info om epilepsi og gode tanker Når det kommer til genetikken- ta det i tråden om det emnet, det er ikke noe issue her.

Lill: Kjenner til den der. Siden Sindre kom i uke 33, og jeg hadde åpen livmorhals, 3 cm åpning og alt klart for en nærstående fødsel fra uke 31 med Magnus, samt beskjed om at jeg IKKE kom til å gå til termin, men mest sannsynlig føde før uke 36 var det leenge å gå helt til uke 39 før Magnus til slutt kom- selvom han da faktisk kom 9 dager før termin Rak: Jeg hadde doppler, men solgte den, ellers skulle du fått låne

Nei, jeg ser hun er helt borte. Allikevel føler jeg veldig at hun vil jeg skal være der med henne. Det er en grunn til at hun løper sjanglende mot meg så fort hun kan når hun skjønner at det er på vei til å skje.

Når anfall skjer er jeg definitivt ikke i stand til å sitte med stoppeklokke, penn og papir og notere. Det eneste som står i hodet mitt da er å ha Bambi på fanget, massere, berolige og trøste. Det er det hun ønsker selv også. Veterinæren snakket om noe jeg kunne få (en sprøyte?) som kunne redusere anfallene om de skjedde, men jeg ser heller ikke for meg at jeg får til dette helt i praksis heller. Hvor skal jeg ha den liggende? Skal jeg løpe til et annet rom for å hente en slik sprøyte og la henne ligge alene? Hva om det skjer ute? Er dette noe jeg da alltid bør bære med meg?Men det er klart at det kan være betryggende å ha det i hus, slik at det kan benyttes om jeg får mulighet til det. Ekkelt å høre om veldig triste erfaringer med epilepsi. Om det eskalerer vet jeg hvor det bærer, og jeg er kanskje egoistisk i at jeg fortsatt vil ha henne her, men jeg er altså så knyttet til henne at jeg ikke kan se for meg å fortsette uten henne helt enda. Iallefall så lenge hun fortsatt har så livslyst. Jeg vet ikke om noen andre i hennes linje med det samme (hverken oppover, nedover eller til siden), men jeg tviler ikke på at det i visse tilfeller er arvelig. Selv er hennes linje sperret for min del uansett (av meg selv). Men arvelighets-aspektet til epilepsi kan jo tas i den andre tråden

Bambi, som snart er 10 år, har hatt epilepsi i snart 2 år. Hun har STORE Grand Mal anfall. Store, forferdelige anfall, som gjør at jeg faktisk tror hun dør hver gang. Hun blir først stokk stiv, og jeg mister all kontakt med henne. Hun puster ikke, hjertet slutter å slå, og kroppen kvitter seg med all veske- hun tisser på seg og sikler, Dette kan vare opptil ett minutt (som føles veeldig lenge) før hun går over i kramper, rister og skjelver før hun etterhvert kommer til seg selv igjen- skjelvende. Hun merker selv når anfallene skjer. Hun kommer løpende/ segnende bort til meg med skrekk i blikket. Hun vil helst ligge på fanget mitt når det skjer. Når de første anfallene kom for snart to år siden skjedde det ofte. Hun hadde 4 slike store anfall på en uke. Vi hadde flere runder hos flere veterinærer uten å finne grunnen til anfallene, slik det ofte er. Hun begynte dog på epilepsi medisin (fenemal) og med de stoppet anfallene nesten opp. Vi må dog være veldig nøye med dosering og tidspunkt for medisinering. Bare noen timers forsinkelse kan trigge et anfall. Det samme med mye stress og uvante situasjoner. Siden hun startet medisinering har hun hatt ett anfall omtrent hver 4-8 uke, så ikke veldig ofte. Innimellom anfallene er hun blid, fornøyd og livsglad, dog synes det at hun blir eldre med stivhet, frossenhet, herlige grå hår i ansiktet og slikt. Nå har hun også fått påvist alders-katarakt så også synet går gradvis nedover. Hun ser, men ifølge veterinæren ser hun ting som om hun ser igjennom en veldig tykk glassplate som bare blir tykkere. Hun har dog fantastisk blank skinnende pels, og er i utmerket hold, slik hun har vært hele livet. Hun er blid, jodler og gurgler, og elsker barna våre. Trass i alder, dårlig syn og stivhet tar hun seg fortsatt tid til å leke med både de og valpene. Jeg vet at hver dag med lille Bambi er en gave, og vi tar en dag om gangen. Så lenge hun har livsglede, matlyst, og uten å være i smerte vil jeg ha henne her. Jeg spurte veterinæren om hun faktisk kunne dø av disse anfallene, men det mente hun var sjelden. Jeg har derfor slått meg til ro med dette, men så leste jeg at Snøfrost sin hund faktisk hadde dødd av et Grand Mal anfall den ikke kom ut av. Det er virkelig min største skrekk. Iallefall om noe slikt skjer mens barna er hjemme. De har vært vitne til hennes anfall før, og ble mildt sagt veldig veldig redde. Jeg vil ikke risikere at de også blir vitne til at hun faktisk kan dø av det. Er det flere som har erfaring med dødelig utfall av epilepsi? Noen fler tanker rundt dette?

Åh nei... slikt jeg ikke vil høre. Bambi er jo (straks) 10 år, og har GRAND MAL anfall. Jeg laget egen tråd om dette da jeg ikke vil dra for mye ut av Topic på denne tråden. Fint om du kan dele litt erfaringer der

Tror vi skal

Jeg har selv en hund med epilepsi. Hun fikk dog ikke diagnosen før hun var 8 år (er nå 10), og hadde et kull når hun var 2,5 (altså før jeg visste om epilepsien). Ingen av hennes (3) valper har (iallefall foreløpig, de er nå 7 år) fått epilepsi. Hun har også søsken som har gått i avl, og hverken hennes søsken eller deres valper har epilepsi. Jeg vet heller ikke om noen andre i hennes "linje" med samme symptomer. Det er viktig å vite at epilepsi ikke er en sykdom. Det er et syndrom. Det er en vesentlig forskjell. Epilepsi er altså symptomet på at noe annet er galt. I over halvparten av tilfellene finner man aldri årsaken, kun symptomet, slik som er tilfellet med min hund, trass nøye utredninger. Hvorfor noen får epilepsi er det heller ingen klare svar på. Noe forskning viser at det kan skyldes oksygenmangel under fødsel, infeksjoner eller utviklingsforstyrrelser i hjernen, Dette i seg selv er jo ikke nødvendigvis arvelig belastet, men man ser allikevel at det i noen familier/ linjer er hyppigere forekomst av symptomet. Man skal også være forsiktig med å utelukke all familie fra videre avl, dersom det ikke er indikasjoner på at en linje er spesielt sterkt belastet. Astrid Indrebø (vetrinær fagsjef i NKK) utrrykker følgende i artikkelen "Avlsstrategi og etiske grunnregler" i Hundesport nr 8. 2008 : "Uforholdmessig strenge restriksjoner i hundeavlen, såkalte utryddelsesprogram eller bekjempningsprogram, kan i enkelte tilfeller tvert i mot ha negativ effekt på hundenes funksjonelle helse. Strenge restriksjoner kan være med å utrydde de dyktigste og mest samvittighetsfulle oppdretterne og de beste og mest funksjonelle hundene – istedenfor sykdommen de var ment å utrydde! Slike strenge restriksjoner kan også lett medføre at frekvensen av andre sykdommer øker; dette kan være sykdommer som er langt mer alvorlige for hundens funksjonelle helse enn den sykdommen man i utgangspunktet hadde som målsetning å bekjempe. For strenge restriksjoner vil resultere i for sterk seleksjon av avlsdyr; resultatet blir at kun et lite antall hunder blir brukt i avl – noe som igjen resulterer i at enkelte hunder får et uforholdsmessig stort antall avkom i forhold til størrelsen på rasepopulasjonen (matadoravl). Dette øker risikoen for redusert genetisk variasjon i rasen og økt innavlsgrad – en såkalt genetisk flaskehals. Matadoravl vil lett kunne resultere i en opphopning av uønskede gener i rasen, da det ikke finnes noen mulighet til å forsikre seg om at disse avlsmatadorene er fri for alle uønskede gener." Hundeavl er ikke lett. Det viktigste er dog å være åpen og ærlig, gjøre undersøkelser og tenke nøye igjennom de valg man gjør.

Den perfekte familiehund for meg? Basenji!!! Fram til jeg så visse kriterier. Men er man raseblind så er man det.

Sorry - så dette først nå. Men ja, jeg stiller gjerne Mannen skal jobbe, og jeg skal stille, så er der hele helgen Kommer med Jippi og Kamar.

Hundene våre ble igjen alene hjemme under fødsel. De klarer jo fint en arbeidsdag (8-9 timer) alene. Når Sindre ble født var jo ting temmelig hektisk, 2 mnd før tiden, skjønte ikke hva som skjedde og dro bare på sykehuset for sjekk.- uten bag eller noe. Det resulterte i et over 2 uker langt sykehusopphold- på 3 forskjellige sykehus. Derfor dro mine svigerforeldre hjem til oss og luftet, matet og stelte hunder første kvelden. Deretter pendlet mannen hjem og til sykehuset. Magnus kom jo på 4-5 timer, så når fødsel var ferdig og ting hadde roet seg dro mannen hjem og ordnet hunder før han kom tilbake til meg, og pendlet litt nå også Sindre ble da plassert hos svigers (som bor 5 min. fra A HUS) Kaptein Sabeltann er ingen slager her i gården. Brannmann Sam derimot..................... Han har vel alle filmene, kan de utenat, de fleste leker, og gjett hva han skal bli når han blir stor? Tja, jeg vil nå uansett si at en brannmann er et bedre forbilde enn en slem og kritthvit sjørøver Gjett hva Sindre skal være kledd ut som på karnevalet om noen uker???

Gosh så herrrlige!

Ved golvfbanen / bogstadvannet ser jeg! (Har nok vært der litt for mye.) Jeg klarte å få med meg hele familien på tur i dag, selvom det egentlig bare var jeg, Echo og Jippi som ville. Mannen hadde vondter, gutta litt småsnufse, og Bambi kald. Men ut skulle de alle sammen, og ble jaget på dør. Vel 100 m utenfor segnet omtrent Bambi om, fordi hun ikke ville ha en eneste pote i bakken. *sukk* Ok, gå tilbake med henne og plassere henne i godstolen. Jeg, mannen, barna, Echo og Jippi fortsetter med godt mot. Etter langt om lenge kommer vi opp til jordet. Og akkuratt i det Sindre finner ut at noe snørr har frosset fast inni nesen hans så han ikke får det ut, stikker Echo av (grrr!!) med Jippi på slep (dobbelt grrr! Hun som egentlig er så flink! Lært opp slik av pøbel-Echo. Trippel GRR!) Mannen blir igjen ved akebakken med to gutter som er lei seg begge to, og iallefall ikke vil ake. Jeg baner meg vei igjennom DYYP snø, klatrer over gjerder og sliter meg omtrent totalt ut i jakten på rømlingene- som har kommet seg opp på veien (lite traffikert, men dog) Det å gå i dyp snø som er rundt 1 m dyp er SLITSOMT- brukte vel nesten 20 min. på å komme meg opp til veien, i mellomtiden løp de fram og tilbake, hilset blidt på hunder de mætte, stoppet noen biler m.m. I det jeg omsider kommer meg opp på veien kommer to ultrablide bikkjer løpende mot meg. Kan ikke være sinna da? Går omvei for å slippe dypsnøen tilbake til mann og unger, som iallefall ikke synes det er no kult å være ute lenger. Så da tusler vi tilbake. Neste gang tror jeg at jeg bare tar med meg de som vil! *pust*

Jeg har D300s, og er veldig fornøyd med det :)Men som sagt er det ingen "halvautomatiske" knapper. Det finnes program-innstilling (automat), men du får betydeig bedre bilder ved manuelle innstillinger.