Tabris

Gitt så liten valpen er så skjønner den nok ikke det nå nei, men absolutt senere. Den som må settes på plass er uansett setteren.

En klar og tydelig "eh eh" lyd eller en rett kroppsholdning pleier å holde i massevis. Fysisk avstraffelse er det ikke behov for slik jeg tolker ts. Det er naturlig at en eldre hund markerer seg.

Den eneste grunnen til at man trenger å sette på plass setteren er hvis den faktisk gjør noe den ikke skal. Dog liker jeg ikke uttrykket "sette på plass". Heller bare fortelle hunden at dette ikke er ønskelig.

Det har ingenting for seg om man gjør dette foran valpen eller ikke, valpen vil ikke tolke en "eh eh"-lyd fra eier som "Oj, til og med den voksne hunden gjør som han sier - han er den Store Sjefen." Dette er en gammel tankegang som er basert på alfa-teorien som nå er foreldet og tilbaketrukket av vedkommende selv som lanserte den.

Litt oppdragelse har valpen bare godt av. Det er helt naturlig at man statuerer hvem som er sjef, men du må også sette på plass setteren foran valpen så det ikke er tvil om hvem som er kongen på haugen. Overdreven knurring i sofaen om du koser med valpen er fy-fy.

Mulig jeg misforstår deg, men mener du på det jeg uthevet at hvis du setter på plass den voksne når valpen ser på, så vil valpen forstå at du er sjefen over begge?

Og hva definerer du som "sette på plass"? Ta i nakkeskinnet? Si nei? Noe annet?

Kreativt å vifte bort nyanseringer som føleri, så slipper du å få din enkle svart/hvitt - verden rokket. Med slike rasjonaliseringer er enhver diskusjon nytteløs og irrasjonell. Bra å vite det nå, så slipper jeg å kaste bort mer tid.

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

@Bølla - jeg legger merke til at du har ignorert mitt første innlegg. Er det bare en forglemmelse eller ønsker du ikke å lese noe nyansert?

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Japaneren røyter som de fleste andre hunder, men passer ellers til kriteriene dine.

Uavhengig av eiers vekt, så mener jeg at det dessverre er altfor mange hunder som nok er understimulerte. Da kanskje spesielt familiehunder og hunder som ikke brukes til noe spesielt. Hunder som får en runde rundt kvartalet hver ettermiddag og ellers brukes som klatrestativ av barna og sover livet bort under stuebordet. De hundene synes jeg synd på, og det tror jeg er et større problem enn eiers vekt.

Jeg ville fjernet ham fra utkikksposten på verandaen hver gang han bjeffet. Han får ikke lov å stå der hvis han bjeffer. Det er det vi gjør med vår varsel-hund. Han liker å se ut vinduet og har lett for å bjeffe på de som passerer. Når han bjeffer, så er det rett i time-out hvor han må ligge i et hjørne i stua til han roer seg. Så frir vi han ut. Går han bort og bjeffer igjen, så er det tilbake i time-out. Om natten, når han er alene hjemme og når jeg f.eks er i dusjen, så har han ikke tilgang til stua - nettopp for at da kan jeg ikke styre om han bjeffer eller ikke.

Det krever tid og tålmodighet. Og enda mer tid og tålmodighet. Men det hjelper - langsomt og over enda mer tid.

Altså, det sier seg jo selv at hvis man er så overvektig at man ikke er i stand til å gå noe særlig tur - og at hunden dermed ikke får noe mer enn lufting i hagen og en runde rundt kvartalet - så er ikke det særlig optimalt. Men som andre har nevnt - jeg kjenner tynne mennesker som ikke gidder gå en meter, så det trenger ikke ha så mye med vekt å gjøre i seg selv.

Jeg er selv overvektig. Faktisk er min BMI klassifisert som "fedme", hakket over overvektig. I høst gikk jeg 2,5 timers skogsturer og toppturer med hunden flere ganger i uka, og kommer til å gjøre mer av det nå som det blir varmere og lysere i været. Jeg har faktisk gått ned 6 kilo i fjor høst pga hunden. Hadde jeg ikke hatt ham, så hadde jeg ikke hatt motivasjonen til å gå så mye som jeg gjør i det hele tatt.

Så selv om du har et poeng, TS, når det kommer til overvektige som har så store problemer at hunden ikke får dekket sine behov, så skal du være forsiktig med å være for bastant i dine uttalelser. Bildet av overvektige er ofte mer nyansert enn mange tror.

Hvorfor er jeg den eneste som snørrer på bussen?

Jeg går til busstoppet, det er kaldt og surt og nesa renner. Setter meg på bussen og det er nesten så jeg har åpna en sluse så jeg snufser og snufser. Men alle andre er jo SÅ freshe og fine, og de hverken snufser eller snørrer.

Trodde det var vanlig å snufse litt når man går fra -8 til +22 grader jeg.

Dette problemet har jeg hundetrening! Her har det blåst kald isvind nå i snart to måneder i strekk. Så på treningene blåser snørra alle veier, men ser ut som om det bare er jeg som har det problemet. Er litt pinlig.

Hm, har ikke funnet noen kurs i nærheten av Mjøsområdet, men skal holde øynene åpne. Har trent mye kontakt, og snust litt på den såkalte kindregg-øvelsen, men han er helt blokka når vi kommer ut…

Du kan starte med å tørrtrene. Gå i hagen eller et sted hvor det er helt rolig og ingen folk eller hunder. Lag en kontaktlyd og belønn masse når han ser på deg slik at du får satt kontaktlyden godt.

Deretter lager du kontaktlyden og jogger bakover ut mot siden. Belønn når han følger deg. Snu deg så helt rundt slik at hunden kan se mot veien du gikk på og du står med ryggen til. Så trener du kinderegg, uten noen forstyrrelser. Han vil kanskje da allerede se seg litt rundt, og du kan kinderegge for lave forstyrrelser.

Da forstår han mer hva du vil og du kan etterhvert øke forstyrrelsene til folk, biler, hunder på lang avstand osv.

Jeg eier ikke sportsånd og har null interesse for sport whatsoever - men jommen meg ble ikke jeg også super-patriotisk når Norge kommer marsjerende inn. En av de største både i antall og medaljer i vinter-OL.

Litt OT, men hvor kjøper dere utstillingsbånd?

Jeg kjøpte det i en vanlig dyrebutikk.

Her er bilde fra en utstilling med utstillingsbånd og -klær i kontrast. (Bare ikke se for mye på hvite pelsdotter på svart skjørt. ).

Jeg kjører kontrast. Jeg har en helhvit hund, så jeg har et brunt, tynt utstillingsbånd. Utstillingsklærne jeg har på meg er også en kombinasjon av svart og brun.

Jeg overtok en seks år gammel schäfertispe da min forrige hund - Vinnie - var en ca seks-syv måneder gammel. Schäfertispa var egentlig for voksen og rolig til å orke å leke noe særlig, men Vinnie var i verste villmannsalder og ville ikke gi den andre fred. Til slutt måtte schäferen bare gi etter og de endte opp med å leke en del sammen.

Men etter som Vinnie vokste til så røk de faktisk sammen en gang - typisk at det skjedde da jeg var ute på tur i skogen med dem alene. Men det gikk helt fint og det skjedde aldri igjen. Jeg tror egentlig ikke de var så veldig nære venner, mer leke-kompiser som syntes det var ok å være sammen - og som hadde sine krangler når Vinnie gikk fra valp til unghund.

En stund senere måtte jeg avlive schäfertispa. Da jeg kom hjem fra dyrlegen, alene, løp Vinnie ut i gangen for å se om ikke den andre hunden kom. Da ingen hund kom, så var det som om hun trakk på skuldrene og tenkte "Nei vel." og var ferdig med det. Så aldri noe "savn" eller leting etter hunden etterpå.

Japaner kan passe til alle de kriteriene. Jeg har vært syk de to siste dagene, så gutten har fått sånn 20-30 min tur i to dager, og han holder ikke på å gå på veggene av den grunn. Elsker å ligge i sofa/seng, har lite jaktinstinkt og kommer tilbake til meg av seg selv om han løper noen få meter etter katt eller rådyr. På japanertreff med mange løse hunder er det svært lite knuffing etter min erfaring.

Det negative med rasen er at de bjeffer lett, noe som reduseres med trening, men ikke fjernes helt. De er også spisshunder på godt og vondt.

Bernerne skal vel ha ganske så stramme lepper (og i hvertfall i sammenligning med de andre bamsehundene), ergo ikke så mye sikkel?

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Sånt gjør Ozu også - og blir så fortvilet om det er gammel, hardpakket snø så han ikke får rulla seg og kost ordentlig med den.

Jeg skal ikke ha flere spisshunder, men jeg er så I-I langt fra å bli en Thorvald-napper.

De bør bare være klar over at med en stor bamsehund så vil det bli en del sikkel (bortsett fra med leonberger, de er unntaket) og MYE skitt. Du kan si bye-bye til noensinne å ha ren yttergang igjen.

Enda flere fleece-valper på sonen? Vi krysser labber og haler!

Jeg er forresten også vanskelig når det kommer til sjømat. Jeg spiser ingen skjell, da jeg synes de har en utrolig vemmelig konsistens og utseende. Jeg liker egentlig smaken på krabbe og reker er sånt sett greit nok. Men tanken på at krabben blir kokt levende og at man skal sitte og rive av lemmer og kroppsdeler, det er så grotesk... det samme gjelder hummer, kreps og alle andre slike sjødyr. I tillegg minner krabbe meg altfor mye om en svær edderkopp, så det er så mye som er feil når det kommer til sjømat for meg.

Alt annet enn smaken, egentlig.

Leonberger hadde jeg glemt, det er jo herlige bamsehunder! Og de er vel kanskje litt lettere i kroppen enn berner og nuffe, om jeg ikke tar helt feil. Sånn med tanke på jogging.

Fôrer med V&H.

Har 1 hund. Hannhund - 1,5 år.

Tror vi får noen kroner rabatt når vi kjøper ti pølser om gangen. Må innrømme at jeg ikke har hele oversikten da det er samboer som ordner den biten.

Synes også berner kan passe. Evt. nuffe. Men kan de store bamsehundene være med på joggetur?

Og jeg tror ikke jeg hadde fikset Haggis.

Jeg har smakt haggis! Det må jeg få skryte av, synes jeg. Var på ferie i Skottland, og jeg følte at jeg bare MÅTTE smake siden jeg nå var der.

Til info så ser det ut som høgg, og tanken på hva det var jeg spiste gjorde at jeg mistet matlysten, men det smakte ikke spesielt ille. Smakte egentlig ingenting. Minnet litt om morrpølse med sennepsmak.