Tabris

La oss drømme litt... totalt uavhengig av livsstil, hundens behov, hva du kan tilby hunden, personlighet osv osv. Hvis du utelukkende ser på utseende og ingenting annet - hva er dine favorittraser?

For meg blir det tre som deler førsteplassen - tamaskan, saarlos og siberian husky.

Har du noengang sett noe så pent?

Det er et par andre som deler andreplassen, men en rase jeg sjelden nevner eller snakker om er svensk lapphund. De er så pene at jeg får vondt i magen bare av å se på dem.

Ja, det ble for kort avstand for oss den kvelden uansett. Men det var herlig å se hvor bra det gikk i en tilsvarende situasjon noen uker senere.

Takker, MissHeike og Margrete. Ja, han utagerer som sagt forsatt hvis de kommer for nær, men er mye lettere å bryte. Og det ser ut som om han begynner å koble - hund kommer i mot oss = bli med mor ut til siden. Så gøy!

Filmet denne treningsøkten forrige helg, og synes den illustrerer veldig godt hvordan ting er nå. Alt er ikke helt på plass, ting må fortsatt jobbes med - men kontakten og interessen er mye bedre, ting flyter mer og det er mye lettere å få tilbake kontakten etter distraheringer.

(Og nå vil ikke videoen komme opp embedded, bare som lenke. Vet ikke hvorfor det av og til skjer).

Beklager om jeg misforsto deg, men blir han utsatt for narkotikapåvirkede mennesker nesten hver dag? (Siden han knurrer nesten hver dag, og det er hva han knurrer mot).

Og jeg synes ikke unger skal leke hardhendt mot ham. Det er din oppgave som hundens eier å beskytte ham mot slikt.

Får litt småuggen følelse i magen av dette innlegget, kjenner jeg.

DET er det kuleste uttrykket jeg har sett hos en hund noengang.

Det kommer an på hvorfor han knurrer og hvem han knurrer på. Knurring er jo et avstandsøkende signal, og forteller at noen er for nær/gjør noe hunden finner uakseptabelt. Knurring bør aldri straffes, da det eneste man oppnår er å fjerne en del av hundens språk.

Ozu har knurret mot meg hvis jeg forsøker å fysisk ta ham ned fra sengen, f.eks. Da forteller det meg at jeg tar ham ned på feil måte. Det betyr ikke at jeg "gir meg" og han får lov å være i sengen, men at jeg får ham ned på en måte som han ikke oppfatter så presserende at han føler han må ty til knurring.

Ozu er rar fordi han alltid ligger som en liten valp - med bakbena stikkende rett ut til siden. Selv om han har HD grad D så ligger han sånn.

Jeg formulerte meg kanskje litt feil. Vi gikk ikke tett i tett. Instruktørene var nøye på at vi skulle holde god avstand til hverandre. Hundene bak og foran gikk flere meter fra Ozu. Problemet var at god avstand var ikke nok for Ozu slik han var da. Selv da jeg gikk 20-30 meter ut til siden for å trene kontakt, så var han fullstendig blokkert og helt ute av stand til å jobbe.

Tusen takk, Sandy, snilt sagt.

Og det har vært nettopp det som har frustrert meg så mye - jeg HAR lagt ned mye trening i Ozu, uten å se resultatene noe særlig. Jeg har da trent og oppdratt hunder før, og hadde nesten begynt å miste troa på meg selv som hundetrener. Men nå begynner det å løsne, og nå begynner jeg å høste fruktene av all jobbingen vi har gjort.

Så fint å lese! Må være en stor lettelse :-)

Sent from my LG-P880 using Tapatalk 4

Ja, er virkelig det.

Ozu står klar med døren når jeg kommer hjem fra jobb. Han er ikke overivrig der og da, han logrer og vil ha kos og kontakt, men er ganske rolig.

Men så fort jeg kommer meg inn i stua og setter meg i sofaen - da hopper han opp i sofaen med meg, klatrer opp i fanget mitt (han forstår ikke at han egentlig er for stor til å være fang-hund) og hele verden min blir plutselig hvit i det jeg drunker i masse hvit pels.

Jeg ønsker å komme med en ny, litt større, oppdatering.

For tre uker siden valgte vi å chip-kastrere Ozu, for å se om det kunne redusere stresset og opphenget hans. Jeg vet at det kan være negative konsekvenser av kastrering også, derfor valgte vi chip i stedet for kirugisk til å begynne med. Så kan vi se om det har noe for seg for oss.

Endringen disse tre ukene har vært formidabel. Vi startet jo passeringskurs like før dette. Første gangen vi skulle gå på tur i samlet tropp for å trene passering ble en katastrofe. Det var hunder både foran og bak ham (siden vi alle gikk i rekke etter hverandre), noe som i seg selv var nok til å stresse ham opp så mye at han blokkerte helt. Trene passering kunne jeg bare glemme, for han hadde blokkert fullstendig. Dro i båndet, peste, stresset, fikk null kontakt og han ville ikke en gang ha godbiter. Jeg gråt i fortvilelse på vei hjem, og hadde mest lyst å kaste hunden ut vinduet og droppe resten av kurset.

Dagen etter chip-kastrerte vi ham, og to uker etter det (altså forrige uke) hadde vi siste tur med passeringskurset. Vi gikk tur en times tid i samme type samlet tropp, og ikke èn gang blokkerte han ut. Han var lett å få ut i passeringer, lett å få kontakt med - og han gikk ved siden av meg i helt slakt bånd med hund både foran og bak. Det var en drøm. Endringen var så stor at jeg følte nesten kastrering var å regne som juks. Kunne svaret være så enkelt?

Jeg skal ikke forsøke å legge det frem som om alt nå er perfekt. Han vil fortsatt gjøre utfall og knurre mot hunder som han føler er for nær, han vil fortsatt dra i båndet om han blir ivrig. Han bjeffer fortsatt på forbipasserende i vinduet og herjer med katten. Den store forskjellen ligger i at stressnivået er mye, mye lavere. Det gjør at han er mye lettere å få kontakt med. Jeg når gjennom til ham selv om han bjeffer på en annen hund, og det gjør alt så mye lettere.

Eksempel fra i dag: Vi er på kveldstur. Det er mørkt ute og det kommer en mann gående mot oss. Han er kledd i svart og går med litt raske, bestemte skritt. Jeg ser at Ozu blir usikker og vaktsom, og at det er rett før han begynner å bjeffe på mannen. Så jeg lager kontaktlyden jeg har - og umiddelbart ser han på meg og jeg har 100 % fokus. Han får godbit, og i det godbiten er spist så har mannen passert, Ozu er ferdig med ham og vi kan gå videre. For en annen verden!

Han går for det meste i slakt bånd, han har to ganger de siste ukene kommet på innkalling selv når det kommer hund i bånd i mot, han er mye roligere i bil (hvor han tidligere har nibjeffet på hele kjøreturen), han er mulig å få kontakt og jobbe med når det kommer passerende hund... vi har fortsatt ting vi må jobbe med, men forskjellen er at nå KAN jeg jobbe med det. For nå som den enorme stress-tåka er borte, så ser jeg at jeg når inn. Og, ikke minst, jeg ser nå resultatet av all treningen jeg har lagt ned det siste året. Dere aner ikke hvor stort dette er.

Og, til slutt, jeg har jo hørt at kastrerte hunder kan bli mer kosete. Har lurt på hvordan det skal bli siden Ozu alltid har vært kosete. Nå er han ikke lenger fornøyd med å være inntil meg og få kos. Vi kan ikke "spoone" i senga - nei, han vil helst ligge OPPÅ meg. Greit han er liten, men det er tungt når 11 kg hund legger seg OPPÅ deg med full tyngde.

Vi er ikke i mål enda. Og det er bare gått tre uker, det kan være det kommer negative konsekvenser av kastreringen vi ikke har sett enda. Men endringene allerede er store - og han er fortsatt bare 1,5 år. Hvis det fortsetter som dette, og han i tillegg roer seg enda mer fordi han blir voksen til sommeren - da har jeg fått polarreven jeg ønsket meg.

Han får av og til litt rester av middagen, kommer an på om det er noe som er hunde-vennlig eller ikke. Som regel er det snakk om så lite at jeg ikke reduserer maten hans av den grunn.

Men jeg trener mye med ham, både passeringstreninger, trening på tur, fellestreninger og kurs. Da kan det gå en del godbiter (alt fra èn dag i uka til tre-fire dager). Hvis han har fått mye godbiter, så reduserer vi kveldsmaten. Skal jeg på kurs på dagtid, så dropper vi frokosten.

Hverdagsgodbiter: Dreamies (kattesnop, fås kjøpt i dagligvarebutikken) og diverse hundesnop kjøpt i dagligvare eller dyrebutikk

Kurs/treningsgodbiter: Pølse, kjøttbiter eller oppkuttet ost, men bruker mye hundepølse kjøpt hos slakteren da det er både veldig poppis samt svært billig.

Dommere, raseklubber, kennelklubber og oppdrettere må alle ta sin del av ansvaret for dette. Men det er èn gruppe som sjelden nevnes når man diskuterer ekstrem-avl og usunne individer - valpekjøperne. Uten etterspørsel, ingen tilbud. Så lenge folk faktisk kjøper valper med flat snute, ekstreme vinkler osv, så vil oppdrettere fortsette å avle på det. Her har forbrukerne også en del av ansvaret, på samme måte som all annen uetisk handel.

Så utrolig søt! Ble valpesyk.

Golden, buhund og papillon?

Vel, det er vel der jeg syns at hundefolk flest åpenbart har et stort problem, for jeg vil ikke velge mellom utstillingsmeritter eller bruksegenskaper. Jeg vil ha en hund som er griselekker og gjør det bra på utstilling, samtidig som at jeg kan bruke den til det jeg vil bruke den til - og den skal jammen meg være frisk i tillegg. Derav mine stadige kommentarer om flere tanker i hodet samtidig, og at ensidig fokus er negativt, uansett hvor det fokuset er hen.

Problemet kommer når det folk anser som griselekkert er ting som skader hunden.

Etter hva jeg har lest, så er det bildet fake. Dvs, det er en lappis-valp, etter hva jeg har lest noen som kjenner til lappiser har skrevet.

Åh, det var bra tips! Hadde ikke kommet på at de med E kanskje skulle ha andre premier også. Takker! Og, uæh, det er litt slike erfaringer jeg er redd for - sur dommer.

Jeg tenker det viktigste her er at oppdretter spiller med åpne kort. Oppdretter kan gjerne selge valper med feil, men da må de være fullstendig åpne med hva som er feil og hva konsekvensene kan bli (dyre operasjoner, rekovalenstid, mulig avlivning osv), og da selvsagt også selge for redusert pris.

Så lenge det gjøres på den måten, så ser jeg ikke problemet med å selge valper som har feil og skavanker. Automatisk avlivning av valper som har feil, men som ikke lider, synes jeg lite om. Jeg synes det åpner for et bruk og kast-syn på dyr hvor man har lite respekt for livet til individet.

Tror det er rom for tolkning - hele spekteret trenger ikke bety alle følelsene som er. Forskere er uenige om hvilke typer følelser man kan tilskrive dyr, det er ikke konsensus om dette.

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Men det er heller ingen som har nektet for at hunder har følelser overhodet. Kun styrken og kompleksiteten av disse følelsene. De mer komplekse følelser som sjalusi, empati og sympati er ikke i listen nevnt i sitatet ditt, og det er mer slike følelser man er uenig om. (Selv om det fortsatt finnes reduksjonistiske forskere som mener hunder ikke har følelser, men er nærmest utelukkende instinkt-maskiner som går på autopilot, men tror de er temmelig få i det store og hele).

For en nydelig gjeng!

Mandag - tur

Tirsdag - fellestrening. Har kortet ned til økter på ett minutt, noe som jeg merker gir mye bedre fokus. Trente på apport, noe vi har gjort bortimot ingenting av før. Med trepinne fikk jeg ham til å gripe den av seg selv, men da jeg byttet til gummislange, så mistet han interessen og jeg måtte begynne helt på ny. Med doggie-zen fikk jeg ham til å snuse på gummislangen, så der har vi mye å gjøre.

Onsdag - Passeringskurs. Gikk tur i et populært turområde i Stavanger hvor det er mange hunder. Ozu dro og var litt ivrig og småstresset i begynnelsen, men alle passeringene gikk helt fint. Kinderegg på alle, og hadde ingen problemer med å trekke ham ut eller holde kontakten. Mot slutten kunne gikk han i slakt bånd med hund både foran og bak uten antydning til stress. Tror jeg svevde hele veien hjem.

Torsdag - tur

Fredag - tur. Trente lineføring. Fikk trent nesten en hel øvelse med 100 % kontakt og gjennomføring hele tiden. Ny rekord og Ozu fikk nesten en hel pose godbiter som jackpot!

Lørdag - Topptur. Trente fvf. LItt forkortet, men gikk gjennom vendinger, holdter og ulike hastigheter. Falt litt ut og nølte på holdtene, men ellers veldig bra gjennomført.

Søndag - Tur. Traff hund i bånd da Ozu var løs. Ozu kom på innkalling selv om han var bare noen få meter fra hunden - yay!

Veldig fornøyd med uka! Både fordi Ozu har vært langt over middels flink, men også fordi jeg har vært syk på tredje uka nå, men likevel fått gjort litt.

Hm, interessant spørsmål. Jeg gjetter at den første hunden - dvs bildet øverst til venstre - er den ulovlige.