Tabris

Tusen takk, Sandy, så fint sagt. Det har vært mye jobb, ja, men nå ser at jeg får faktisk igjen for det. Kastrering alene hadde aldri gjort dette. Takk! Bare den første helga alene, med påfølgende lekser, har vært nok til å sette meg i gang ordentlig og endre hele treningsmotivasjonen til oss begge. Alle er jo forskjellige med forskjellig utgangspunkt, men for meg har det vært helet enestående allerede.

Nemi har hatt en stor endring. jeg så det tydelig i går. Kjempegøy å se progresjonen - og det er så givende å finne de små nøklene og verktøyene som skal til for å løse slike problemer. Og si ifra hvis du trenger mer figuranter - leke med schäfer er gøy.

Det har skjedd noe her de siste ukene. Jeg har snakket et par ganger tidligere om at Ozu har forandret seg og redusert stresset etter chipen, noe som gjør passeringstreninger mye enklere. Men det har skjedd mer enn det også. Jeg trener jo fast med Canis-gjengen og -instruktør hver tirsdag, og har gjort det siden tidlig i fjor høst. Og ofte har jeg lurt på hva i himmelens navn jeg driver med, og hvorfor jeg gidder. Etter hver trening samles vi og har en kjapp gjennomgang på hvordan det har gått for hver enkelt. Og de fleste meldte om fremskritt jevnt og trutt. "Gikk mye bedre og få henne til å holde apporten i dag", "I dag jobbet han skikkelig bra, fikk ordentlig fremskritt på fvf nå!" Og der sto jeg, med en sta liten japaner, og følte meg bare dummere og dummere, og som en dårligere og dårligere hundetrener. For de fleste fremskritt jeg hadde besto av å få snuten hans opp av bakken og få kontakt nok til å gjennomføre en økt eller to. ALT var mer interessert enn meg, og da spesielt lukter på bakken. Snuse, snuse. snuuuuuse. Jeg følte det hele var bortkastet da mesteparten av tiden ble brukt på å jobbe fokus, ikke på selve ferdighetene. Det var så ille at jeg synes det å trene på passering og fryktaggresjon har vært lettere enn å trene snusing som forstyrrelse. Jeg hadde bestemt meg for lenge siden at jeg skulle vise for både meg selv og andre at en japaner ikke bare er en pen sofahund, men at de kan brukes. Og nå lurte jeg på hva jeg holdt på med, og reiste hjem med klump i halsen mer enn èn gang. Så ble han chip-kastrert. Så begynte jeg på klikkertrenerutdannelsen. Vi hadde vår første helgesamling. Jeg leste masse, masse teori og - ikke minst - started med systematisk mengdetrening. Jeg har lenge trent med klikker, men har ikke bedret klikkertrening. Jeg har egentlig alltid letet etter snarveier, og ikke orket begynt på det arbeidet instruktøren foreslo. I tillegg hadde jeg også ofte mentalt avfeid det med at "Ja, det kommer i hvert fall ALDRI Ozu til å lære seg!" Jeg hadde ikke tro på ham, og ei heller tro på meg selv. Og heller ikke kunnskapen nok til å få det til. Men bare etter første helgen og teorien jeg leste så begynte ting å falle på plass. Jeg fikk en helt annen motivasjon og bestemte meg for å gå for klikkertrening 100% - og begynte å trene deretter, så og si daglig. Dette er snart tre uker siden. Og i løpet av det tre ukene virker det som om Ozu og jeg har knekt en kode. Èn ting er at vi gjør fremskritt på selve ferdighetene, og lærer inn nye hver uke, men vi har fått en kontakt og et samarbeid som er tusen ganger bedre enn det var for bare en måned siden. Spesielt treningen i går var formidabel. Jeg var skeptisk til at vi skulle trene kassemetoden hele kvelden - jeg pleier alltid å trene minst to ting på en kveld for at han skal få variasjon og ikke gå lei. Instruktøren sa at i prinsippet skal hunden ikke gå lei, da er det noe galt med selve treningen - så hun ba meg ta utfordringen med bare å trene èn ting. Vi hadde tidligere gått ned til bare et minutt per økt for å holde fokuset hans. Nå var vi oppe i to-tre minutter per økt, trente bare kassemtoden og Ozu var på jobb hele tiden! Ut av bilen - og rett på kassen! Klikk og belønn, klikk og belønn - jackpot! Og han gikk ikke lei! Vi trente i over en time (to stk, bytte på tre minuttersøkter hver), så vi må ha hatt fire-fem økter - og ikke èn gang gikk han lei. Snusing var minimalt og han var på jobb hele tiden. Vi gjorde til og med fremskritt på kassen, noe jeg aldri hadde trodd vi var klar for siden jeg ikke har trent kasse på mange måneder. (Morsom historie: Min hjelper, @Sprettballen, og instruktøren var der og hjalp til. Ozu sto på kassen, og for første gang beveget han litt på bakbeina. Helt spontant ropte vi"JAAAAAAAAAAA, SÅ FLIIIIIIINK!!" alle tre - og Ozu ble helt satt ut av alt støyen, forsto ikke helt hva som skjedde og hvor belønningen skulle komme fra. Vi måtte le, og love hverandre å ta det litt roligere neste økt. ). Og når vi da har trent slik i over en time og kjører hjem, så regner jeg med at Ozu er temmelig kokt i hodet - men i det jeg tar gutten ut av bilen hjemme og skal gå en liten kveldsrunde, så tripper han fvf og er supergira på å fortsette å jobbe! Nå som han virkelig har knekt koden med å tilby atferder så får jeg nesten ikke fred. Det virker som om all treningen jeg har lagt ned har blitt druknet i en tåke av tenåringsnykker og hormoner, kombinert med ikke alltid en ultimat trening fra min side. Nå som alt dette har løsnet og tåken er på vei bort, så ser jeg endelig resultatet av et år med frustrasjon, tårer og konstant jobbing. Og gutten kan jo! Visst kan man trene med en japaner! Selv en sta testosteronbombe av en snuser som Ozu.

Vi er ikke helt i mål enda, men selve fvf-konseptet lærte jeg inn ved å fange atferd og utvikle det derfra. Utgangsstilling har jeg forsøkt ved hjelp av lokking, men den er ikke på plass enda. Så nå er jeg tilbake til kassen og har mer fremskritt der. Vi har også gått baklengs for å få enda mer kontakt og flyt, men vet ikke hvor mye det har hjulpet da han kunne konseptet allerede da. Ang. bånd så har jeg alltid på ham bånd når vi trener med andre. Jeg har da kjøpt et 4m langt bånd som jeg bare legger på bakken. Jeg holder det ikke, siden hendene er opptatt med klikker og belønninger. Jeg har det bare på bakken slik at hvis han skulle ta peiling mot noe annet enn meg så får jeg raskt stoppet ham. Her er en nylig video fra vår fvf. Ikke helt ferdig enda, men på god vei.

Så da burde i teorien 70 kvm være nok for en japaner, en schäfer/belger og to katter.

Men en rein er ikke et rovdyr med klør, tenner og drifter som en hund.

Håper det er greit om jeg stiller et spørsmål her, TS kan gjerne gi beskjed om hun synes jeg kupper tråden! Jeg har jo en japaner og planen er jo at nesten hund blir enten en schäfer eller en belger. Det er temmelig stor størrelsesforskjell på disse to rasene, og jeg ser for meg at da spesielt i valpe- og unghundtiden må det bli temmelig slitsomt for Ozu. En gjeterhund-unghund kan jo være temmelig voldsom, og når denne da allerede er større og tyngre enn Ozu, så kan det vel bli et problem? Hvordan har slike utfordringer vært for dere som har to eller flere hunder av ulik størrelse, hvorav den største kom sist?

En gaupe ble felt i det den antagelig var på jakt etter en hund som sto i løpestreng. http://www.nrk.no/nordland/felte-gaupe-rett-ved-huset-1.11613448 Må innrømme at jeg ikke reagerer på dette, vil kalle det selvforsvar. Men ble litt overrasket over følgende uttalelse: "– Jeg ser på kattedyrene når de skal gjøre et bykst, og den gjorde tydelige tegn. Hunden hadde ikke hatt en sjanse, den ville ikke klart å reagere, forklarer han." Gaupa veide 17 kg. Hunden på bildet ser ut til å være en jämthund-type, en rase som er større og mye tyngre enn en gaupe. Et angrep fra gaupa kunne selvsagt gått veldig ille, men kan det stemme at hunden ikke hadde hatt en sjanse?

Så spennende, jeg har sommerfugler i magen på dine vegne!

Tung og tøff avgjørelse.

Jeg har også liten hund jeg belønner (men jeg er også heldig med at jeg er temmelig lav selv, og Ozu er veldig stor til japaner å være). Har ikke noe særlig problem med å belønne, men så har jeg bare han så har ingenting å "sammenligne med", kun de schäfrene jeg trente for ti-tolv år siden. Et alternativ er jo å kaste godbit til dem, men det kommer jo litt på an på hva man trener, hvordan man belønner osv.

Du kan også velge at en page skal være statisk, og bli stående som en velkomst-side først.

Jeg er litt fascinert over Ozu's ulike sovestillinger. Skinnfell-varianten: Her har vi litt problemer med tyngdekraften og sånn... Skinnfell, version 2: Myke senger er oppskrytt, ingenting er så comfy som beinhard kjeramikk og skarpe kanter... Skinnfell, version 3: Jeg begriper ikke hvordan denne stillingen på noen som helst måte kan være komfortabel.

De fleste hunder i knehøyde er generøse med bjeffingen.

Ozu ble redd for å klippe klør etter jeg var dum og klippet feil et par ganger. Da fikk jeg problemet med at han rykket masse i labben når jeg forsøkte å klippe. Det var knapt en bevisst handling fra hans side, han var bare redd. Så jeg gjorde som andre nevner her - et klipp, en godbit. Etterhvert som han roet seg ned så klippet jeg to-tre klør før han fikk godbit, så en hel labb osv. Nå får han som regel en godbit etter jeg har tatt fremlabbene også får han en liten neve når jeg frir ham ut etter jeg er ferdig. Han liker det fortsatt ikke, men det blir hele tiden bedre.

Har snopt på dyrebutikken i dag (og på Clas Ohlson): - Nytt Hercules-bur til Ozu - Sporline 10m - Kobbel 4 m til trening - Oksemuskel - Div. smågodt og snop til gutte - Katteleke - En liten gummislange jeg klippet opp og skal bruke til apporttrening

Jeg synes også det blir mest riktig å dele på tre.

Sheltie? Dansk-svensk gårdshund?

Absolutt, da får man andre utfordringer - som f.eks stressnivå. Men du kan ikke nekte for at det er lettere å trene LP med en gjeterhund enn med en selskapshund - hvis ikke så hadde det jo vært flusst av japanere og chi'er i LP-ringen i de øvre klassene.

Hva med en sheltie? Det er en liten hund, selskapshund, ikke altfor krevende, men samtidig en av de mer lydhøre og lettrente av de små.

Det var min første tanke også da jeg leste artikkelen.

På trening kan du bruke hva du vil, mange som bruker dekken - eller til og med har med seg håndkle eller noe som de kan ligge på ute. Tror ikke det er lov på konkurranse, men er ikke 100% sikker. Ellers pleier instruktøren vår å si at det er når det regner vi skal belønne som sterkest - så lærer hunden at det er kjempegøy å trene i regn, for det er jo da de supre belønningene kommer.

Ei som trener fast med oss, og som har fullført klikkertrenerutdannelsen, har en blanding av pomme og chi. Aldeles nydelig hund, svært kvikk og som regel lett å trene med. En utfordring jeg ser på enkelte med små, kortpelsede hunder er at de fryser lett. Blir det kaldt og/eller regn (noe det er mye av her på vestlandet), så står de og hutrer og vil ikke jobbe. Vil bare inn i bilen, vil ikke gå i dekk om det er vått på bakken osv. Det problemet har ikke jeg med min pelshund, men ser det er en del med mindre hunder som sliter med det. Ellers synes jeg du tenker veldig bra med tanke på sosialisering. Mulig jeg har fordommer, men jeg ser for meg at en av grunnene til at mange chi'er er usikre, kan være fordi eierne bare plukker dem opp i de fleste situasjoner i stedet for å lære hundene å takle dem. Kan selvsagt være noe som er vanlig i rasen også, det vet jeg ikke. Men det kan du høre med oppdretterne om.

Jeg har en japaner som jeg bruker aktivt. Vi trener LP og har som mål å konkurrere. Hadde tenkt å trene agility men har lagt det på hylla siden han har HD. Jeg går nå klikkertrenerutdannelsen som er på et år, så nå trenver vi omtrent daglig. Jeg har også planer om å forsøke meg på bruks med ham, og vi har allerede begynt å trene spor. Vi går også langturer store deler av året, går gjerne 2,5 timer et par ganger i uka om våren og høsten. Det er null problem å gå langt med en liten hund, de fleste undervurderer dem. Ozu når meg til knærne og han hadde bedre kondis enn meg da han var 5 måneder gammel, så det er det minste problemet. Utfordringen med å trene aktivt (LP/bruks/agility) med selskapshunder er ofte at de ikke har samme motivasjons, arbeidsvilje og fokus som en gjeter/brukshund. Det er en grunn for at BC og schäfer er så populære som de er innenfor disse grenene. Det betyr ikke at det er umulig, men at det er mer krevende for deg som trener. Du får mye gratis med en gjeterhund som du ikke får av en selskapshund. Fordelen er at får du en selskapshund til å konkurrere, så vil en gjeterhund være rene "walk in the park" om noen år - det er slik jeg tenker. Det er ingenting som har utviklet meg så mye som hundetrener som Ozu.