Navnløs

Såvidt jeg har forstått er hunden din fremdeles valp? Den adferden han har nå dikterer ikke den adferden han får som voksen. Det er ikke gitt at lydnivået øker, men det er uansett fint å være forberedt på at ting forandrer seg etter kjønnsmodningen Nydelige bilder, og nydelig gutt! Buhunden er en fantastisk rase.

Vil ikke kaste meg inn i noen diskusjon om schæferhelse da jeg skjønner at det er et betent tema. Trådstarter spurte om innspill, så da tok jeg meg den friheten å komme med nettopp det. Jeg er ikke kompetent nok til å komme med noen bastante uttalelser, og har ingen statistikk å vise til. Men et forum er vel til blant annet for å kunne lufte tankene sine? Mitt inntrykk er basert på de hundene jeg kjenner til. Og de vitner om en del rusk i rasen. Samtidig er schæferbestanden i landet enorm, og det er vel litt håpløst å generalisere en rase med så mange forskjellige individer. Du har helt sikkert mer kunnskap enn meg, så kom gjerne med statistikker og artikler på temaet. Det er nyttig for både trådstarter og sånne som meg, som kanskje har latt seg smitte av diverse skrekkpropaganda om schæferen. Jeg måtte sjekke hos Agria, og ser at det er dyrere å forsikre rottweiler enn schæfer. Der fikk jeg utfordret fordommene Hadde vært interessant om noen kunne dele litt kunnskap om helseforskjeller på de to rasene. Beklager å kuppe tråden din, L.M.!

Absolutt. Men det er vel ikke bare synsing at schæferen i større grad enn rottweileren har vært plaget av dårlig helse?

Mitt inntrykk er at en gjennomsnittlig rottweiler er friskere og stødigere enn en gjennomsnittlig schæfer. Ser for meg at det krever mer forarbeid å sikre seg en schæfer av høy kvalitet etter årevis med eksplosiv avl. Samtidig er det som Justisia sier, man må jo uansett ta utgangspunkt i oppdretter og linjer/foreldredyr. Dermed burde man ha alle forutsetninger for å finne en like god hund innenfor begge rasene. Kanskje det kan være lurt å ikke henge seg opp i rasevalget, men snakke med forskjellige oppdrettere. Finn ut hva du ønsker deg, og sammenlign med hvilke egenskaper oppdretter avler på. Lykke til

Tusen takk Jeg synes pommen vi hadde var mye mer krevende, tro det eller ei. Mira og jeg har en fantastisk kjemi, og det er en drøm å trene sammen. Hun gir så mye mer energi enn hun tar.

Kjempefin Skikkelig ulveblikk på henne.

En liten tråd til ære for toårsdagen Dessuten kan det vel være greit med et eget sted til bilder og lignende; facebook har for lengst fått overdose. Mira kom til oss en iskald desemberdag i 2010. Far er belgisk fårehund tervueren, mor er blanding av collie og border collie. Damen er altså reinspikket gjeter. Som valp var hun verdens deiligste: Mira vokste opp sammen med min samboers (og etterhvert også min) ganske krevende omplasseringshund. Vi var litt nervøse for om de ville påvirke hverandre negativt, men i stedet blomstret de begge to i det året de fikk sammen. De ble veldig storebror og lillesøster - selv om han tross alt var den minste. Her passer de på at hagearbeidet går riktig for seg (Mira ca. 6 mnd): For meg var det utrolig verdifullt å endelig kunne forme en hund helt fra begynnelsen. Erfaringen fra en "problemhund" viste seg også å komme Mira til gode; jeg har hele veien vært ekstremt bevisst på hva jeg har ønsket meg i henne. Resultatet er en trygg, sosial og miljøsterk hund uten noe rusk. For meg har hun drømmegemyttet. Da Mira brått og uventet ble enebarn høsten 2011, måtte vi for alvor i tenkeboksen. Vi ville gjerne ha to hunder, og vi merket godt at Mira savnet selskap. Til slutt bestemte vi oss for å vente litt med noen nyanskaffelse, og meldte oss i stedet som fosterhjem for en hundevernsorganisasjon. Og det har vi ikke angret på! Det har vært en utfordring for både oss og Mira, men det har også vært lærerikt og givende for alle sammen. Her er hun ute på tur med fostersøster. Mer fosterarbeid Vår første fosterhund var en nydelig groenendael. Belgerslektskapet ser vi her i tungeføringen til de to. Mira er den første hunden jeg trener noe mer enn hverdagslydighet med, og det har vært en bratt læringskurve! Vi veksler mellom lydighet og agility, og vil gjerne prøve oss på begge bronsemerkene. Freestyle synes vi også er gøy. Foreløpig er det matmor det står på Ellers har vi så smått snust på spor (pun intended). Men det vi liker aller best er å tusle fritt i skogen eller på fjellet. Mira både kløver og trekker med hjertens lyst (Ja, vi ønsker oss ny kløv!) Jeg kunne vel skrevet milevis om denne damen, men det får holde for nå. I mellomtiden; god lørdagskveld

Hva liker du best? Små, middels eller store hunder? Har ingen uttalt preferanse, synes det finnes flotte hunder i alle størrelser. Er derimot ikke så begeistret for miniatyrer. Skal jeg velge, blir det middels/stor. Hvorfor? Fordeler? Ulemper? De egenskapene jeg setter pris på faller nok mer naturlig for en hund av litt størrelse. Idealhunden er solid og sterk (både fysisk og psykisk). Har du små, middels eller store hunder selv? Hvilken rase? Liten til middels? Litt usikker på skulderhøyde, tipper rett under 50. Vekt 14 kg. Blanding av tervueren, collie og BC. Hun er perfekt som hun er, men neste hund blir betraktelig større Nå som vi passer en kraftig rottisgutt ble Mira plutselig så forsvinnende liten.

Signerer denne, nærmere 50 kilo entusiastisk rottweiler uten antydning til båndtrening har fremdeles ikke klart å påføre den nevneverdig slitasje.

Jeg har ferie i det tidsrommet og kan kanskje være behjelpelig Vi har en veldig grei tispe som er oppvokst med flere pomeranians rundt seg, og dermed godt vant til små hunder. Kan du fortelle litt om valpen din og hva du forventer av den som skal passe ham?

Dette er et kjempetips! Jeg var skeptisk pga. prisen, men er foreløpig veldig fornøyd. Så sant! Finnes det forøvrig refleksarmbånd som er bredere og kraftigere enn den klassiske typen? Patenten er jo genial, men de jeg har er så smale at de drukner litt i jakken.

Afghansk mynde 1 Amerikansk bulldog 1 Akita 3 Alaska husky 2 Alaskan malamute 4 Australsk kelpie 3 Australian shepherd 12 Azawakh 2 Basenji 10 Basset fauve de bretagne 1 Beagle 1 Berner sennenhund 9 Bichon frisé 1 Bichon havanais 2 Bearded collie 7 Belgisk fårehund, groenendael 8 Belgisk fårehund, malinois 1 Belgisk fårehund, tervueren 9 Blanding 19 Boerboel 2 Border collie 12 Border terrier 1 Boston terrier 1 Boxer 6 Briard 2 Breton 2 Bullmastiff 1 Bull Terrier 1 Cairn terrier 2 Ca de Bou 1 Cavalier king charles spaniel 5 Chinese crested 1 Chinese crested powderpuff 2 Chow chow 1 Clumber spaniel 1 Collie langhåret 2 Collie korthåret 3 Dachshund korthåret 3 Dachshund strihåret 6 Dalmatiner 4 Dansk svensk gårdshund 3 Dobermann 1 Dogo canario 2 Drentsche patrijshond 1 Dvergpinscher 5 Dvergschnauzer hvit 2 Dvergschnauzer salt/pepper 1 Dvergschnauzer sort 3 Dvergschnauzer sort/sølv 3 Dvergpuddel 3 Engelsk cocker spaniel 1 Engelsk toy terrier 1 Engelsk setter 6 Engelsk springer spaniel 3 Etnahund 1 Eurasier 3 Finsk lapphund 5 Flat coated retriever 4 Fox terrier glatthår 1 Fransk bulldog 1 Golden retriever 4 Grand danois 5 Greyhound 1 Gordon setter 1 Jack russel terrier 2 Japansk spisshund 8 Jämthund 1 Hovawart 6 Hvit gjeterhund 1 Irsk rød og hvit setter 1 Irsk setter 2 Irish soft coated wheaten terrier 1 Kaukasisk Ovtcharka 1 Kleiner münsterländer 2 Kooiker 4 Kerry blue terrier 1 Labrador retriever 3 Lagotto romagnolo 1 Lancashire heeler 1 Landseer 1 Leonberger 2 Løwchen Mellompuddel 1 Miniatyr bull terrier 1 Mittelspitz 1 Mops 7 Mudi 1 Norsk buhund 1 Norsk elghund grå 5 Norsk elghund sort 2 Norsk lundehund 1 Nova scotia duck tolling retriever 13 Papillon 5 Parson russell terrier 2 Petit basset griffon vendeen 1 Phalene 3 Pinscher 2 Portugisisk vannhund 4 Presa canario 2 Pumi 1 Rhodesian ridgeback 1 Riesenschnauzer Sort 1 Rottweiler 1 Saluki 2 Samojedhund 10 Saarloos 1 Sankt bernhardshund 1 Schæferhund 12 Shetland sheepdog 15 Shiba 6 Shih tzu 2 Siberian husky 6 Sloughi 1 Stabyhoun 1 Staffordshire bull terrier 6 Storpuddel 1 Svensk Lapphund 1 Tibetansk spaniel 3 Welsh springer spaniel 3 Welsh corgi cardigan 1 Welsh corgi pembroke 1 Vorstehhund korthåret 7 Vorstehhund strihår 1 Whippet 6 Gøy å se! Er det virkelig bare én malle på forumet?

Dette må jo være marerittet. Føler med deg, og håper ikke du tolker denne tråden som at du på noen måte har gjort noe klanderverdig. Livet er urettferdig.

Kanskje synspunktet mitt er litt ekstremt fordi det er farget av en veldig dårlig erfaring. Men jeg står fremdeles på at den jevne omplassering skjer på for spinkelt kunnskapsgrunnlag. Og dette begynner allerede på annonsenivå. Selvfølgelig skal ikke selger blotte seg for å stille andres kikkerbehov, det tror jeg heller ikke jeg har sagt. Men NOEN punkter bør være med i en annonse. Det handler om hensynet til andre menneskers tids- og energibruk. Ellers er jeg selvfølgelig enig i at den viktigste kontakten ikke skjer over internett, men direkte med eier. For meg er det ikke bare å få skissert hundens personlighet, krav og eventuelle problemer. Jeg vil også gjerne vite hvordan hunden har hatt det. Der tror jeg det ligger mye nyttig informasjon om hvordan hunden er preget - og alle vil vel at ny eier skal ta en mest mulig informert avgjørelse?

Takk for tipset, du. Min mening er at det burde være flere etiske retningslinjer på omplasseringsmarkedet. Da synes jeg det er vanskelig å ignorere at det finnes så mange idiotiske annonser. Jeg synes ikke omplassering er noen privatsak, men en sak mellom deg OG ny eier. Du skal tross alt overlate hunden din til et annet menneske. Det er, spør du meg, et stort ansvar. Jeg synes den som overtar hunden fortjener å vite mest mulig. Min mening er at det inkluderer grunnen til hvorfor hunden omplasseres

Ikke nødvendigvis, nei, men det kan gjøre det. For meg utgjør det for eksempel en forskjell om tidligere eier er gravid med trillinger og i elendig form, eller gravid med ett barn og i helt fin form. Sistnevnte antyder for meg at eier ikke har hunden som veldig høy prioritet.

Fordi det kan fortelle noe om hvordan hunden er preget. Er ikke det relevant informasjon for den som vurderer å skaffe seg omplasseringshund? Det handler ikke om å ha en god eller dårlig begrunnelse, det handler om hva begrunnelsen kan fortelle om rollen hunden har hatt i livet til sin tidligere eier. Vi har hatt omplasseringshund der vi ikke visste noe om hvorfor eier kvittet seg med den. Hadde vi visst det, hadde nok ikke den hunden havnet hos oss.

Jeg hadde vært litt skeptisk til en annonse hvor det ikke stod ett ord om hvorfor hunden omplasseres. Jeg er selvfølgelig enig i at det viktigste er åpenhet om hunden, men er det ikke naturlig å nevne hvorfor den ikke kan bo hos eierne sine lenger? For meg sier det noe om hvilke hundehold tidligere eier har hatt; det er forskjell på å omplassere fordi man sliter fysisk eller psykisk, og å omplassere fordi hunden kommer i femte rekke etter jobb, barn, trening og hobby.

Utrolig koselige bilder, personligheten hans lyser gjennom skjermen! Her må du fremkalle og gi i julegave til eierne. Jeg hadde blitt overlykkelig for så uttrykksfulle bilder av min hund

Veldig fint skrevet. Man vil vel overlate hunden i best mulige hender? Da hadde det vært naturlig for meg å gi mest mulig relevant informasjon i annonsen, for å sile ut interesserte tidligst mulig. På den måten vil responsen (forhåpentligvis) begrense seg til folk som har en ok forståelse av hvordan hunden er og hva den krever. Man trenger ikke brette ut om sine personlige grunner for å omplassere, men en liten indikasjon må vel være greit gi. Jeg sliter med å ta en fullstendig innholdsløs annonse seriøst, og hadde neppe ringt på den. Sjansen for å tiltrekke riktig person tror jeg avhenger mye av nettopp annonseringen.

Helt nydelig, gratulerer

Her nevner du noe viktig - for hva er egentlig hundens beste? Det kommer garantert en tid der jeg ikke klarer å gi hunden like mye som akkurat nå. Om det er en krevende jobb, sykdom, barn eller noe helt annet, noe kommer på et eller annet punkt til å stjele tid fra hunden. Men når blir det for mye? De er lojale til det selvutslettende, og baserer hele verdensbildet sitt på deg. Ville en hund noengang ønsket seg vekk? Eller er det noe vi gjør utfra våre antagelser om hva som er best for den? Nå tenker jeg altså ikke på omplassering fordi man ikke orker mer, men omplassering fordi man tror at hunden får det bedre et annet sted. Hva veier tyngst for hundens velvære; båndet til deg, eller muligheten for et mer behovstilpasset liv? I noen tilfeller kan omplassering virke som en egoistisk avgjørelse. Men er det også, i noen tilfeller, egoistisk å beholde hunden? Og hvor går skillet?

Mye interessante tanker, her! Du har selvfølgelig rett i at man ikke kategorisk kan anta hva det dreier seg om. Men jeg har visse assosiasjoner til uttrykket, og det er disse jeg reflekterer rundt. Håper ikke du oppfattet meg som bedreviter. Jeg er også i stor grad avhengig av samboer når det kommer til hunden. Riktignok er det jeg som står for aktivisering, trening og størsteparten av tidsbruken, men det er en stor trygghet å ikke bære hele ansvaret alene. Jeg vet at mannen gladelig stiller opp, og det er i høyeste grad vår hund. Selvfølgelig satser vi på å leve lykkelig alle våre dager, men vi har faktisk diskutert hva som ville skjedd med Mira i motsatt fall. Tanken er en form for delt omsorg, lignende slik man gjør det med barn. Men det er kanskje naivt å tro at noe sånt kan fungere "bare" for en hund? Det er umulig å vite hvordan man takler en situasjon før man står oppi den, men det er bare ikke innenfor min forestillingsevne å gi fra meg Mira.

En tur innom Finn.no kan vel få enhver til å sette spørsmål ved Ola og Kari Nordmanns forhold til hundene sine. Glemmer aldri den annonsen fra en jente som lurte på om noen ville bytte hennes korthårede chihuahua mot en langhåret. Eller den meget aktive "oppdretteren" som markedsførte blandingsvalper som en egen rase, solgte dem til en virkelighetsfjern pris, og nå skal omplassere kullets mor. Hun har vel gjort nytten sin... Uansett, det jeg egentlig vil diskutere, er omplassering med den hyppig brukte begrunnelsen "endret familiesituasjon". Det er et vagt begrep, men jeg assosierer det med familieforøkelse eller samlivsbrudd. I bunn og grunn innebærer det at noen ikke lenger føler at de har plass til hund i livet sitt. Jeg har ingen problemer med omplassering. I mange tilfeller er det helt sikkert den beste løsningen for alle involverte, ikke minst som alternativ til avliving. Det jeg lurer på, er hvorfor så mange kvitter seg med hunden når livet tar en vending. Det er selvfølgelig en omveltning, og jeg tviler ikke på at det er tøft. Det er selvfølgelig heller ikke opp til meg å legitimere andre menneskers grunner for å omplassere. Men det gir meg en forferdelig trist følelse i magen å se friske, fine dyr bli forkastet fordi matmor og -far har fått et menneskebarn. Samtidig er dette noe som bekymrer meg. Jeg har tross alt aldri gjennomgått en stor endring selv. Hva hvis jeg våkner opp en dag, og føler at jeg bare ikke orker å ha hund lenger? Hva hvis det kommer en baby? En til? Hva hvis mannen forsvinner? Begynner den annonsen på finn plutselig å friste meg også? Spesielt nå som vi tenker på å skaffe oss en hund nummer to, er dette tanker som svirrer. Livet er uforutsigbart, og man kan bare planlegge til et visst punkt. Det er åpenbart ikke videre konstruktivt å henge seg opp i hvis/om/at. Men hvordan påvirker egentlig store livshendelser hundeholdet? Det ble langt og rotete, men for meg er det altså et interessant tema. Kanskje Sonen har noen synspunkter? Hva tenker dere om denne typen omplassering? Hva tror dere om hundehold i forbindelse med brudd eller familieforøkelse? Noen med direkte erfaringer?

Stilig. Det 'hoppe gjennom armene'-trikset har jeg fått skrekken for etter at Mira dunket hodet i kjeven min så jeg bet en god chunk av tungen :/ Kanskje det egner seg best for småhunder?