*Marianne*

Fordi Linux har fått det han kan få (NUCH og SUCH og NV 11) i rimelig nærhet (økonomisk og geografisk;p) til der vi bor, og det nå ikke er aktuelt å stille han i utlandet pga en ettåring tobeint og en voksen tobeint samboer med svært laber interesse. Men jeg stiller på den årlige spesialutstillingen når det passer og vil prøve å få stilt på et par vinnerutstillinger og når han blir veteran

GRATULERER SÅ MYE! Plutselig var hun her:)

Vi hadde også i silikon, veldig fornøyd med det, bortsett fra at den kanskje er litt vanskeligere å spise av i begynnelsen enn de med sånn " nett"? Vasket og kokte de sammen med smokker og sånt bare, jeg... Her koser vi oss på gårdsferie hos farmor og farfar, L nyter sin nye gå-frihet (men har konstant skrubbsår etter ukontrollerte stopp) og er til enhver tid full av rips og bringebærsaft etter bærplukking. Den som hadde vært så liten og ubekymret fortsatt...

Hun GÅR!! Eller dvs hun har tatt to-tre skritt mellom bord og stoler i noen uker, men så kom hun plutselig bare gående ut fra soverommet på hytta helt på egenhånd!! Og etter to dager nå blir det bare mer og mer, og det går fortere og fortere. Ser nå hvordan det der kan bli en utfordring ganske fort!! Armene rett ut, og full fart rett fram. Linux ble så sjokkert over farten, og at han holdt på å bli løpt på, at han løp rett i en stol, og til slutt rømte inn på soverommet..,

SPCA Telemark er flinke folk, men de har ingen kennel eller liknende, så da er man avhengig av at de har nok "fosterhjem" akkurat nå. Ta kontakt og hør:)

For noen raser er en times forberedelser ingenting, selv på valpeshow, sånn er det bare, på kooiker er ikke det så vanlig, men man prøver jo å sørge for at hunden er ren og velstelt allikevel. Som de andre sier må du vurdere selv om du vil prioritere en utstilling som dere kanskje kan gjøre det dårligere på pga pelsen, men dere er jo relativt nye i utstillingsverdenen, så kanskje det kan være lurt å ta det som trening?

Bruk ivertfall den hjelpen du kan få mens de fortsatt vil ha deg der:) det er jo ofte ikke så lenge (men kanskje litt lenger med tvillinger?)

Gratulerer så mye!!

Det her er som å lese om L. Måten jeg takler lugging, slåing og biting på er som deg, tar hånden vekk, eller går vekk. Hvis jeg sier au eller nei eller andre utrop fordi det gjør vondt, så gjør hun det bare mer, så jeg har konkludert med at de er en form for testing av grenser. Og at det er ganske normalt. (og siden å holde seg relativt rolig og fattet tar gleden ut av det hele, tror jeg jeg fortsetter med det ). (snakket med pedagogmamman min om det her, og hun sa bare "hun er kommet DIT nå ja;) Bare ikke gi henne noe oppmerksomhet på det, så det ikke eskalerer")

Du finner de ikke i dogweb hvis de ikke har vært stilt/er brukt i avl/er foreldre til en hund i Norge, eller eier har sørger for å registrere den her av andre årsaker...

OT, men jeg trodde du skrev BERNERtilhengere, og syns det var litt rart at dere hadde egen type tilhenger til rasen deres. De ER store altså, men vanligvis greier de vel å gå selv....

Jeg var ikke fornøyd med noen av de amme-bhene jeg fikk på hm, så jeg kjøpte mine på babyshop. Tror de hadde to typer der, jeg kjøpte den billigste. Gode og solide og passet selv om puppene varierte litt i str. Husker ikke str ift normalsituasjonen. Hadde ingen ammeklær, men brukte en del omslagsting eller skjorter eller topper som kunne snøres opp øverst så jeg slapp å dra opp hele overdelen. Husker jeg gledet med til å kunne ha på meg "upraktiske" kjoler igjen;p

Vi snakket faktisk om det der på jobben akkurat. Det er sånn for meg og; det er liksom ikke noe spørre om, det er jo bare noe jeg ER. Det er ikke noe "hvordan det er å være". For meg var det så veldig i meg ganske fra starten, man har ikke noe valg, liksom, man er bare plutselig mamma, med alt det innebærer, og noe må man lære, og noe bare ligger i en. Det er stort sett venninner som ikke har barn, men som er i den alderen at de nok tenker en del på det, som spør, og jeg vet ikke helt hva de tenker når jeg prøver å forklare. Det er akkurat som de vil jeg skal ramse opp alle fordeler og ulemper. eller noe sånt. Men det er jo umulig... Det er bare sånn at man liksom tar ut en ny del av deg selv, men en del som egentlig alltid har vært der, du bare har ikke brukt den. men det er meg... (Skjønner dere at dette er vanskelig å forklare til folk som ikke har peiling, eller?!)

Vi kjøpte sykkeltilhenger (på tilbud) på gsport (husker ikke pris) som vi har brukt til hundetransport, dog til litt mindre hunder. Funket greit det, men tror det er lurt å bruke litt tid på tilvenning. Boston terriern til svigerforeldrene syns det var helt supert, Linux (kooiker) ville helst løpe ved siden av. den vi har kan du velge om du vil ha sete i eller om det bare skal være til trasport. Ville vel prøvd å finne en uten sete ivertfall. Vet ikke hva vektgrensen er for sånne da, men har jo sett ganske store barn oppi en sånn... Red; ser at den vi har har vektgrense på 45 kg (ivertfall tilsvarende vogn). Får den typen til ca 500 på xxl, men ser ikke ut som du kan legge ned setet.

Husker heller ikke hvordan jeg gjorde det med mat, men jeg gikk opp i vekt, så noe må jeg jo ha fått i meg... Men jeg husker at jeg aldri husket å få med meg vannflaska mi før jeg satt meg ned og ammet, og L spiste så lenge av gangen, at det var flere ganger jeg satt der og tørstet (eller maste på mannen om å hente). Så moralen er; husk vannflaske (og en klut).

Her var jeg forberedt på kjempeforandring, men, bortsett fra de fire ukene på sykehus, så var den første tiden ganske som før. Bare med baby, og barnevogn, og ikke jobb:) det er først når L ble, tja, 8/9/10 mnd, og hun virkelig begynte å bli mobil/ha meninger/spise "selv"/få illeluktende bæsjebleier/sove sjeldnere/KREVE oppmerksomhet, at forandringen kom. Linux hadde det fantastisk helt til L kom i den alderen. Det var da hun begynte å ta plass, nå syns han at hun er litt dum noen ganger (*komme her sånn helt uanmeldt og bare TA oppmerksomhet fra MEG. Det er jo MEG det er snakk om, SJEFEN...*) (men han har det egentlig helt fint;)

Om en måned og seks dager skal jeg si akkurat det samme... Kanskje bortsett fra det med grå skrift. Det er ikke DET som er det største problemet hos oss:) Gratulerer med hus:)

Vi startet dagen kl. 4, med en illsint L som ikke ville noen ting, og ivertfall ikke sove. Så mamman innså at hun ikke kunne gjøre noe med situasjonen selv og hentet flaske med melk, og da sovnet L, mens mamman visste at hun uansett måtte opp kl 6 for å være på jobb 7, så hun fikk ikke sove... Tenker det er en bra start på en dag som også skal inkludere øyelegetime for L. Håper hun har fått frest fra seg før det...

Jeg har lest/sunget fast ved sengetid fra veldig tidlig, syns det er veldig koselig selv også blir det en del av leggerutinen liksom:) Når vi nå får pusset opp eget rom til henne, så tenker jeg også lage en sånn koselig lesekrok:) For nå blir kanskje innholdet i bøkene mer spennende etterhvert, ikke bare å bla fram og tilbake Privatliv?? Neida. Men det kan man jo ha andre steder også, enn på soverommet Det blir jo litt sånn. Men det har vært perioder hvor "privatliv" har vært ikke-eksisterende, men så vet man at en gang kommer det igjen

Oooh, veldig nyttig her og; vi flytter jo også inn i nytt hus snart, og endelig skal L få ordentlig barnerom, ikke bare et litt rotete rom hvor senga hennes står.

Vi flyttet henne sånn "endelig" over når hun var rundt ett vi, men det har vært litt opp og ned om hun har sovet hos oss eller der. Først nå (15 mnd) sovner hun der helt selv, og sover rolig hele natten. Vi hadde og problemer med at hun ble forstyrret av oss, og at det dermed ble dårlige netter for alle, derfor "begynte vi prosessen". For oss var det ikke noe sånn NÅ er det fullt og helt egen seng, og har hun behov for ekstra nærhet så er det ingen regel som sier hun ikke kan sove hos oss. Men det virker som hun koser seg i egen seng nå, mye mer enn før. Vår seng har blitt mer sånn "der hun spretter rundt og lugger og sparker", selv om vi prøver hardt å holde på avslappingen;)

For en fin blogg!! Har tenkt på det mange ganger, hvorfor ikke de med terminfødte barn lærer det samme som oss som får en ganske tidlig; det som står i bloggen der har jo vi fått prentet inn gjennom vår tid på sykehuset, som nærmest livsviktig for den lille, for å motvirke utviklingsvansker, og fremme både vekst og diverse annet , mens (selv om bæresjal osv også er brukt mye med terminfødte) mine "barselgruppevenninner" fikk ikke høre særlig mye om sånt. Hvorfor skal det behove liksom være annerledes feks for en som blir født i uke 36 (eller tidligere(, enn en som er født i uke 37 ("innenfor termin")? Det er jo nesten like stort sjokk uansett.--- Jeg tror mine bestemødre tenkte i sitt stille sinn (de sa ikke noe, men jeg kjenner dem jo;) at denne babyen kommer til å bli bortskjemt, når L ble født og de så hvordan hun ble båret rundt og inntil kroppen hele tide. Det DE lærte da de hadde barn var jo at skriking var bra for lungene, og at det å ta opp et barn som hylte når det ble lagt bare var å skjemme det bort. Og de har nok ikke akkurat oppdatert seg på emnet...

Hvis det er noe trøst, så hadde jeg også et sånt svangerskap hvor jeg bare spydde hele svangerskapet og vel ikke fikk i meg stort mer enn kjeks, vann og cola, og av og til litt frukt, (og noen sjeldne større posjoner, som kom rett opp igjen) på 7 mnd (dvs hele mitt svangerskap). Lysten på mat forandret seg fra å være glad i mat, til å se på det som noe jeg måtte tvinge i meg for at babyen i det hele tatt skulle få det hun trengte. Men ammingen gikk allikevel greit (eller dvs så greit det går an med en baby som blir født 8 uker for tidlig og de tilpasningene det krever), og produksjonen min var det ivertfall ikke noe i veien med, og det selv om jeg ikke fikk den starten man bør få med baby på brystet, samt at all produksjon i begynnelsen var ved hjelp av pumpe. Kroppen tilpasser seg, og med det at du begynner å amme, så opplevde ivertfall jeg, at kroppen "ba" om mer næring også. Og da får man lettere i seg noe... Det skal sies at våre ekstrautfordringer med en veldig liten baby og tilpasninger rundt det gjorde at jeg avsluttet ammingen da hun selv heller ville ha andre ting (bla mme) ved 6 mnd-alder, men da følte jeg at jeg hadde gjort jobben min;) Da hadde vi av og til gitt henne litt mme eller morsmelk fra flaske den siste tiden, fordi ammingen liksom aldri ble "enkel og grei" og vi ville sørge for at hun fikk i seg nok... For meg var det en terskel å gi henne første flaske med MME. Men når jeg greide å overbevise hjernen min om at det ikke var noe nederlag, så gjorde det ting litt enklere i enkelte situasjoner, og jeg slapp å bekymre meg når hun stadig oftere bare kranglet med puppen, men drakk som en gal med en gang det kom en flaske...

Jeg får helt vondt i magen...