Fordelene er at du har sluppet unna den verste bitinga/gnaginga dersom hunden er ferdig med tannfelling (over 6 mnd.), og dersom det er tispe kan det hende du slapp unna første løpetid. Dersom tidligere eier har vært flink med treningen er det sannsynlig at den er mer eller mindre stueren, har lært seg å ha på sele, og er trygg på kloklipp. Har sannsynligvis lært seg grunnleggende oppdragelse. Mentale svakheter og symptomer på allergi (at hunden er allergisk) vil ofte vise seg før valpen blir 1 år, så man vet mer om hva man får.
Hvis man ber om å få se hvordan hunden er vant med at kloklipp, pelsstell og tannpuss gjøres, så får man et godt inntrykk av hvor håndterbar hunden er, samtidig som man lærer hundens vaner. Jeg ville ønsket å gå tur med eier og hund for å bli bedre kjent, og da er bonusen at du vil se hvordan den går i bånd, hvordan den reagerer på biler, andre hunder og folk. Også ville jeg selvfølgelig latt hunden møte alle familiemedlemmene. Sånn sett er det en stor fordel med omplassering, og omplassering i såpass ung alder betyr at man ikke går glipp av mye av hundens levetid.
Ulempen er at dersom første eier ikke har jobbet nok med valpen, har brukt straff eller innlært uvaner, så er det ekstra-arbeid for dere. Dersom valpen snart blir 1 år, så er det nå man begynner å se mye "tenåringsadferd." Mange hunder er på sitt vanskeligste fra 1 års alder til den blir 2-3 år gammel, så det kan føles som en røff overgang å gå fra hundeløs til tenåringshund.