Leaderboard

Så bral! Du vil nok raskt se en endring i hvordan hun ragerer når dekkenet kommer frem nå som dere er i gang! Og som du sier, å få stimulien hun trenger utendørs gjør at alt annet blir lettere inne. Kos dere!

I går kveld fikk vi til å gå tur. (Hun ga etter for min stahet, eventuellt om hun bare bestemte seg for "ok, jeg blir med") Dropet sokker og etter litt klaging og protest måket hun seg vei i snøen med logrende hale. Jeg merker hun trenger både den mentale stimuli og turer for å klare å beholde roen her hjemme. Tusen takk for all den gode kunnskapen dere sitter på og deler med meg.

Det synes jeg faktisk ikke er rart. 99% av tiden var han helt sikkert en rolig, lydig hund. Med et vokter og jaktinstinkt som ikke var trygt for andre, særlig barn. Hadde hunden bodd hos barnefaren (eller et annet hjem med barn) tror jeg vi hadde sett noe helt annet og en mye tidligere konflikt/løsning. Hundene her i huset er mye for meg pga. helsa nå. Og begge er gamle og må ut oftere, den ene stresslikker og maser, den andre lekker og tisser av og til inne. Det skader ingen, men det er slitsomt, og ikke noe jeg vil leve med over lang tid. 90% av tiden vår går likevel til slacking i sofaen og koslige turer. Det er det jeg sitter igjen med, det jeg vil savne, og det jeg vil huske når hundene er borte. Ikke dagene med gulvvask, slitomme turer pga. utagering og alle turene til dyrlegen. En helt annen situasjon, men på godt og vondt har vi mennesker en tendens til å huske de positive tingene og glemme de negative tingene.

Hei Jenna! Nå kan jeg ikke hjelpe deg å sammenligne de to rasene, da jeg kjenner lite til howavarten annet enn at den er en brukshund slik også briarden er. Briarden er jo en vakt- og gjeterhund, og du får fortsatt begge de egenskapene i briarden. Vaktegenskapene er kanskje det de fleste har problemer med å håndtere, for om man lar dem utvikle vaktinstinktene sine, kan de bli litt ufine i adferden. De buser fram og bjeffer fra langt nedi magen - og kan høres veldig skumle ut. Dette skulle jo bidra til å jage vekk inntrengere (både folk og rovdyr) før i tiden, men er jo ikke en så sjarmerende adferd om man får folk på besøk hjemme. Dette er relativt greit å kontrollere dersom man er obs på det, men jeg har inntrykk av at en del ikke tar det på alvor før det har blitt et problem. Man demper denne adferden ved å IKKE la hunden være alene ute i hagen f eks. Også bør man ikke la hunden få slippe ut først dersom noen kommer. Om man SELV tar ansvar for å åpne døra først, hilse besøkende velkommen og er bevisst på å lære hunden at det er DU som tar ansvaret for de besøkende, så går det som regel helt fint. Ellers er briarden er relativt lettlært rase som kan gjøre det relativt bra i de fleste hundesporter, uten at de nødvendigvis blir store stjerner. Det finnes både agilitychampions, bruks-, lydighets- og rallylydighetschampions i rasen, selv om det ikke er så himla mange som når så langt. De fleste er alltid glade for å få trene på ett eller annet, enten det er søk, spor eller andre aktiviteter. Jeg ser også at flere briarder gjør det bra i smeller. Jeg har selv konkurrert mye i bruks med mine briarder tidligere (spor/lydighet), men driver nå mest med gjeting med tispa jeg har nå. Det er jo ikke noe jeg får gjort så ofte, siden jeg ikke har egen sau, men det er litt sånn at har en briard lært en ting, så husker den det godt selv om man ikke får trent jevnlig og ofte. Jeg liker jo også å være fysisk aktiv med mine hunder, så jeg drar dem med både på ski om vinteren og på sykkeltur om sommeren, evt fjellturer eller joggeturer i skogen. De henger med på alt slikt. Og de trenger en del mosjon, ellers kan de - som de fleste raser - bli masete å ha hjemme. Men ikke for det - de tilpasser seg også perioder med mindre aktivitet, men jeg synes jo de FORTJENER å bli aktivisert jevnlig på ett eller annet vis. Jeg har også inntrykk av at det aller viktigste for en briard er at den blir inkludert i familien og får være med på det resten av familien driver med. Om det er mer du lurer på, så er det bare å spørre

Etter å ha jobbet litt med problematferd på folks hunder hjemme og hatt de på kurs, så mener jeg at terskelen for å avlive er ganske høy i mange tilfeller. For høy.

Det er et tema vi må våge å snakke mer om: hunder kan ha alvorlige psykiske lidelser. Det burde ikke være så vanskelig å akseptere, for de fleste vet at hunder kan slite med forskjellige typer angst, men myte om "det finnes ikke dårlige hunder, bare dårlige eiere" lever i beste velgående. Blir jo ikke rett å si at de er dårlige hunder, men de er alvorlig syke og lever med store, uhelbredelige plager/smerter. Det kan alle som har slitt med alvorlige psykiske lidelser og traumer skrive under på. Kanskje vi må bli flinkere til å la de gå? Både for deres egen del, for vår egen psykiske helse, og for samfunnet som helhet?

Nei og nei Greide å skli, falle og briste armen.. Nå får villdyret bare oppføre seg på tur. For jeg er ganske så redusert

Jeg har hatt en sånn hund. Min var kanskje verre. Jeg vet ikke om min hund faktisk hadde drept et barn, men jeg vet at jeg var veldig i tvil om hvor langt hun ville gå. En hund som både var skarp nok, hadde mot nok og ble sint nok til å mene det. Hun var i utgangspunktet ikke sint på mennesker, men hun var ikke komfortabel rundt barn. I tillegg trigget barn i bevegelse jakt i henne. Sannsynligvis fordi hun mistet litt kontrollen og forutsigbarheten når de løp. Det samme gjaldt for øvrig joggere, syklister og sparkesyklister. Det ble en atferd som ble utløst av smerter i munnen, men som dessverre ble så befestet at selv når smertene var borte, så var atferden "satt". Fordi hun gikk med betennelse og knuste tenner i lang tid før det ble oppdaget. Hun bet aldri noen. Hun var nesten alltid under kontroll og de gangene hun kunne gjøre utfall så var jeg i forkant og hadde henne under full kontroll med lydighet eller bare ren fysisk makt. Men ingen har kontroll 100% av tiden. Jeg husker en gang, noen måneder før jeg valgte å avlive henne, at hun kom seg ut av hagen (fordi noen på besøk hadde slurva med porten). Hun gikk rett i gang med kattejakt og forsvant for meg på millisekunder. Hun var heldigvis ikke borte mer enn i etpar minutter før jeg fikk henne inn på fløyteinnkalling som hun var hjernevaska på. Hun var aggressiv mot andre hunder og jeg stolte ikke på henne rundt barn. 150 meter opp i bakken lå den en barneskole uten gjerder og 50 meter ned i bakken lå det en barnehage. Hunden stakk ikke med intensjon om å spise verken barn eller hunder, men TENK om. Tenk om hun hadde løpt opp til skolen eller ned til barnehagen. Jeg ble helt kald i meg av "worst case scenario". Jeg får fortsatt frysninger av å tenke på det. Jeg anser meg selv som en ganske ansvarlig hundeeier. Jeg visste at jeg kjøpte meg en krevende rase og jeg håndterte henne godt. Hadde ingen bitt på samvittigheten, men det kom til et punkt der jeg tenkte at dette kan jeg ikke leve med, dette kan jeg ikke utsette samfunnet for og med dette dyret i hus kan jeg ikke sette barn til verden. Den hunden var et par måneder unna å bli 3 år. Den var rasende på de andre hundene i hus og hun hadde drept de uten å nøle om hun fikk sjansen. Vi levde i 1,5 år med adskilt hundehold, med sluseløsninger og stålkontroll på hvem som var hvor. Jeg fatter ikke at vi orka. Men det var en utrolig kjekk hund å trene med, hun var miljøfast, utfordrende og veldig veldig pen. Og jeg var skikkelig glad i henne. Men hun var en farlig hund og det tok faktisk ganske lang tid før jeg innså HVOR farlig hund jeg faktisk hadde. Uten at hun noen gang bet hull på noen som helst. For de første 1,5 året jeg hadde henne, så var hun en utfordrende, men ganske grei hund. Ettersom årene har gått blir jeg mer og mer letta over at jeg tok valget om å avlive henne. Tenk om. Jeg får frysninger.