Hehe, før i tiden var jeg ikke noe fan av det man kalte kjerringjojo, men da flexi kom på markedet var dyrevelferd heller ikke noe stort tema slik det er i dag. Jeg kan ikke huske at jeg en eneste gang tenkte på hva hundene egentlig hadde glede av, det var opplest og vedtatt at veien til et godt hundeliv kom gjennom å gå pent i kort bånd, god dressur og målrettet aktivisering (bruks, lydighet, gjeting, jaktdressur, sykling osv.). Gleden av å få lukte, få vimse rundt i eget tempo og der de selv ville var aldri noe som var et tema en gang, faktisk var slik adferd sett på som noe negativt de ikke burde få lov til. Jeg lurer på om det var noe jeg leste av Hallgren eller Svartberg, som gjorde meg oppmerksom på at jeg hadde et rævva syn på dette.
I dag bruker både langline og flexi, og kun det på turene våre. Kommer aldri til å gå tilbake til kort bånd annet enn der de er nødvendig, som hos veterinær, på hundearrangementer, sykkeltur ol. Jeg mener det er god dyrevelferd å gi dem den friheten som et langt bånd gir, selvfølgelig innenfor forsvarlige rammer og under en slik kontroll at de ikke er til sjenanse for andre eller en fare for seg selv. At noen mener det er latskap, vel ... dem om det, bikkjene mine er nå lykkeligere uansett i flexi enn i kort bånd.