Leaderboard

I en alder av 11 har Kovu oppnådd kravene til RL1-tittelen, med en strålende runde til 185 poeng i dag! Det er jo alltid spennende med dagsform og grad av fokus, og ikke har vi trent noe særlig heller. Men jaggu slo han til. Jeg hadde ventet å få litt mer trekk på avstand og skjeve sitter, men det var veldig deilig når dommer var ferdig å rope opp diskene...

Det er sikkert en sammensetning av de faktorene du selv nevner. Eiers ambisjoner endrer seg, de innser kanskje at det er for dyrt, tar for mye tid og arbeid å komme dit de planla. Noen grener er kostbare, krever tilgang til spesifikke ressurser og/eller treninger med andre folk, slike ting som kanskje ikke går opp med familieliev og arbeidssituasjon. Noen ganger skjer det utforutsette endringer i familielivet, arbeidssituasjon, økonomisk situasjon ol. som gjør det vanskelig å få til. Noen innser at de ikke liker presset med å gå prøver og konkurrere. Noen ganger får man en hund som ikke passer. Den kan bli syk eller skadet. Mentale problemer som er vanskelige å ha med å gjøre på konk. Noen hunder har ikke riktige egenskaper til det eier ønsker å bruke den til, noen ganger har de kjøpt feil rase eller linjer, andre ganger er de bare uheldigie med individet. Erfaring kan også være en faktor. Noen har lite erfaring og pågangsmot, de vet ikke helt hvordan de skal jobbe seg gjennom diverse utfordringer. Andre er bare fastlåst i treningsmetodikk og klarer ikke gjøre det som trengs for akkurat denne hunden, uavhengig av erfaring. Noen har latt hunden få lært veldig mye feil, som kan være vanskelig å rette opp innenfor noen grener (f.eks fuglehund som har fått masse erfaring med å jage når dyret begynner å løpe, da kan det bli vanskelig å lære inn RIOS). Noen ganger trenger man en prøveklut å lære med, mange prøvekluter blir likevel gode prøvehunder og en god del blir ikke det. All trening er heller ikke nødvendigvis god trening. Noen trener lite hensiktsmessig, enten fordi de ikke har all kunnskapen som trengs eller fordi de ikke klarer å oversette teori til praksis. Det hjelper liksom ikke å ha masse kunnskap, gå kurs eller få hjelp av andre hvis du ikke klarer å integrere kunnskapen i egen praksis. For noen samsvarer ikke den tiden de investerer i trening med det som faktisk kreves for å nå dit de vil. Mange liker nok mer tanken på prestisjen av høye resulter, enn de egentlig er dedikert og interessert nok til å legge inn arbeidet som kreves for å nå dit. Mange er mer opptatt av å diskutere teori og teknikk enn å faktisk trene hund i praksis, og da blir det jo som det blir. En del mangler nok også tro på egne evner og ferdigheter. Noen tør aldri starte f.eks fordi de venter på at hunden skal være helt "perfekt". Andre kommer seg kanskje på prøve men så går det dårlig fordi de selv har masse nerver, de går aldri nok prøver og jobber ikke nok med seg selv til at de noen gang lykkes. Noen ganger var kanskje ikke bikkja helt klar til å takle prøven, men i stede for å jobbe videre gir eier opp. At du nuller på en prøve betyr ikke at du skal kaste inn håndkleet, det betyr at du skal evaluere hva som ikke funka og forandre på det. En dårlig konk kan også skyldes egen sinnstilstand, hundens dagsform og uflaks, som hva hunden kan. Selv hunder som presterer svært godt i høye klasser og kan mye, går dårlige konkurranser her og der. Og så tror jeg en annen årsak er at mange ikke tror på bikkja si. Jeg tror hunder presterer dårligere når vi ikke har tro på at de fikser det og jeg tror VI gjør en dårligere jobb som trenere når vi ikke tror at de kan klare det. Mange venter nok på den "perfekte" hunden med masse x-faktor som de skal føle er verd å investere masse trening i, i stede for å behandle hver hund man får som om de har den nødvendige x-faktoren. Noen som går fra familiehund tror nok at hvis de bare kjøper seg en bruksrase så går resten lekende lett, og får seg en da selvfølgelig en reality check når bikkja ankommer. Jeg tror kanskje noen heller ikke forsår at de hundene som hevder seg stort sett er "average" hunder som bare har eiere som har jobba mye og målrettet med dem. Snakker man med eierne deres får man innblikk i at blant disse topphundene finner man hunder som ikke ble født med særlig stor lekelyst, som har vegret seg for diverse momenter og som hadde sine hverdagsissues som f.eks redd for å kjøre bil osv. Forskjellen er jo bare at disse hundene har eiere som har stått på og jobbet mye med dem. Det er greit nok at man blir bedre trenere jo mer man trener hund, men selv de store navna i hundemiljøet startet jo et sted. De er der de er i dag fordi de har jobbet hardt, trent mye, skaffet seg mye kunnskap og ikke gitt opp, de er ikke der fordi de selv har medfødte, unike hundetrener-egenskaper som vi andre ikke har eller frodi de vant hundelotteriet og fikk den "perfekte" hunden.

Hvordan går det?