Det er lov å la henne gå. Før eller siden kommer døden uansett. Så gammel som hun er vil dere aldri kunne stole på at det ikke skjer igjen. Hender er skjøre og viktige, og en skade kan få store konsekvenser for den som blir bitt. Ta f.eks. en profesjonell musiker (pianist, gitarist, etc). Vedkommende kan bli yrkesufør av «rett» skade i hånden.
Det er vanskelig. Ingen andre kan ta den avgjørelsen for dere. Det er bare dere som vet hvor mye tilrettelegging som kreves for å trygge omgivelsene og om hundeholdet totalt sett kommer ut i pluss eller minus hva angår livskvalitet.
En avlivet hund lider ikke, men etterlatte kan føle skyld, skam og sorg. Sorgen vil jo komme uansett når og hvordan hunden ender sine dager. Skyld og skam kommer man seg utenom om avgjørelsen var riktig. Hundehold skal være et positivt tilskudd til livet, ikke bare en byrde, og ihvertfall ikke en fare for omgivelsene. Det er lov å sette et punktum for en slitsom situasjon.
Noen ganger legger man for mye godvilje til, og det ender med alvorlige skader. Ta f.eks. «Hundcoachen» Fredrik Steen og rottweileren Harley. Steen er absolutt profesjonell og det hele endte allikevel med at Harley bet den nye eieren stygt i ansiktet og måtte avlives uansett, selv etter masse trening og arbeid med ham. Det er ingen skam å ikke få til voksne omplasseringshunder. Noen ganger er bagasjen fra fortiden for tung og de nevrale banene i hjernen for satt til å kunne kobles om tilstrekkelig.
Se for dere en tilværelse med en «normal» trivelig og omgjengelig hund. Er kontrastene for grelle så bør avgjørelsen være lett. Det er bare dere som vet.
Føler med deg ❤️