Leaderboard

Da skal det være trygt nå for han ble mest sannsynlig smitta for 2 uker siden. Det er de eneste hundene han har hatt kontakt med i tida før hvertfall. I dag har jeg gjort noe jeg egentlig ikke er helt fan av. Bestemoren min mista hunden sin nylig og har vært skikkelig lei seg og nedfor. Fullt forståelig da hun også innser at det, mest sannsynlig, var hennes siste hund. Hun har hatt dyr rundt seg hele livet og mistrives uten noe form for liv rundt seg. Så, jeg lette på finn og fant ei dvergpapegøye som trengte et nytt hjem da eier ikke hadde tid til den mer. Plukka opp papegøya og tok den med til besta uten at hun visste noe om det. Hun ble så glad! Den fikk hedersplass på kjøkkenbordet og skal få fly fritt hele dagen hos henne. Hadde med hundene så hun slapp den ikke ut mens jeg var der, men fikk snap nå i kveld hvor hun satt med papegøya på hodet. <3

Hun er fra kennel Falkøen, Falkøen’s Orkidé heter hun Edit: Av det jeg så av henne, framstår hun som ganske standard utstillingsschäfer hva driv angår.

Her var den akkurat ferdig! Kjempefornøyd ?

Veldig hyggelig å høre at du liker programmet. Alle har jo ulike ønsker og "smak og behag" og det er mange småting jeg også gjerne kunne hatt sånn eller sånn, men alt i alt synes jeg selv at det er et fint program som jeg tenker at setter lys på flere gode verdier :) Og det er jo sånn at det er mange "gullkorn" man ikke får med når 4-8 månder prosjekt skal klippes ned til 39 minutter tvprogram! I siste episoden lå det feks flere uker med trening på sosialisering med kjente og fremmede hunder. Dingo har reist med meg rundt når jeg har holdt hundekurs, vært med på tog, busser, i byen, på hundetrening, i parker og levd med hundene mine her hjemme i flere uker for å utvikle sosiale ferdigheter og språk og trygge ham på fremmede hunder. Jeg som hundetrener skulle gjerne vist et helt program bare om dette, men det er ikke det programmet hovedsaklig handler om, og det er så mye annet som er viktig å fortelle, så da blir noe også valgt vekk (også er det jo kun enkelte dager som filmes - det meste av treningen foregår uten et kamerateam i helene, for å få god og rolig hundetrening). Dingo kom fra et hjem med rusproblematikk og har antagelig vært mest overlatt til seg selv og har nok ikke vært så lenge under stress før han ble hentet ut. Atferdssenteret han etterhvert bodde på antok at han var mer utsatt for et par enkelthendelser med mishandling og at han har vært mest for seg selv, siden de også opplevde ham som ganske normal, men bare ekstremt kosete og litt stresset i form av positiv forventning til aktivitet. Hadde han vært utsatt for mye eller systematisk mishandling vil jeg (og atferdssenteret) tro at han ikke hadde vært så trenbar og tillitsfull som han er? Det er vanskelig å vite når man ikke vet hvordan det var, men av det vi ser på hundens atferd, så ser det ut som en veldig livlig og kul hund. Han er ekstremt kosete (unormalt kosete) - det er vel det eneste som er "rart" med ham. Han hadde også total panikk for kloklipp når vi fikk ham, men bare 4 uker med trening på hundens premisser, gradvis tilvenning og mye godbiter, så bare koste han seg og nærmest sovnet under kloklipp. Så igjen - denne panikken han hadde kan skyldes bakgrunnen hans, eller det kan bare være at han ikke har blitt trent til det før og sånn sett ikke har fått noen varige men av hendelsene, det er vanskelig å vite.

Kie er en veldig behagelig og snill hund. Veeeeldig rolig og ikke sånn som jeg tenker er typisk schäferhund, men hun passer veldig bra i en familie som dette ❤️ Jeg husker ikke hva oppdrettet het, men de konkurrerte da på schäferhundklubbens utstillinger og nevnte at de hadde gode resultater der. Carine og familien fikk tilbud om en ny og egnet hund straks, men de ønsket vente noen flere måneder før de fikk hund igjen

10 dager fra hunden kan ha blitt smittet fikk de beskjed om her, så klubben stengte all aktivitet i to uker for å være sikker. Her ble noen hunder smittet på et agilitystevne.

Her ble det tung tur i halvblaut skiløype. Ja, jeg gikk på beina, ingenting å ødelegge der nå. Skoj er i superduper form som vanlig og har ikke hostet på 2 dager så jeg tenker han er frisk nok. Samboern hadde kjøpt roser og lagde middag (han lager middag nesten hver dag han da, det skal sies) til oss i dag, synes det er koselig jeg ☺️ Nå har jeg støvsugd og rydda litt og må ha en liten pause. Ble tung i beina etter den turen, men har så godt av det!

Ingen grunn til bekymring heldigvis, det går bra med meg. Lander somregel på beina jeg, må hare ha noen saltomortaler og litt sånt på veien. Begynte endelig å få litt kontroll etter samlivsbrudd og flytting så da gikk jeg hen og fikk lungebetennelse og rs-virus. Men sånn alt i alt så siden desember så har jeg tatt lappen, flytta, kjøpt bil, fått ned hester, fått barnet i ny barnehage, organisert samvær med pappaen og i det heletatt. Fremdeles er ikke alt i orden, men det går seg sakte men sikkert til.

Har faktisk handlet endel til dogsa i det siste, jeg Vi fant Hurtta-dekken til 200kr pr stk før jul, så alle fikk hver sin slik soft shell-jakker, samt fikk jentene hver sin hele fleecedress. Keo har fått en ‘ny’ brukt Zero DC Short ettersom noen tråkket i stykker klipsen. Investerte i kombiseler sydd på mål fra MR Koppel også til jentene, veldig fornøyd! Nye baller i pastellfarge med pip, samt ny treningsball (satt på fleeceflette selv) til Lyns bursdag Ny apportbukk av den nyere typen, malt selv da den kom i trehvit. Samt en gjeterstav til meg som både er stilren og fin, men også kan brukes praktisk for å ikke knekke fingre. I dag har vi også gått i innkjøp av 60kg tørrfôr (RC 4300) og en haug med rå bein av svin å tilføre fryseboksen etter forrige matshopping av 60kg V&H

Jeg har mistet min elskede hund Aska ? Det er helt forferdelig. Igår var det nøyaktig 4 uker uten henne. Jeg klipper/limer inn noe jeg postet på Facebook. Nå begynner jeg på min fjerde uke uten Aska. Det føles lenge, når det fortsatt kjennes som igår da vi dro til dyrlegen og hun var kjempesyk. Men samtidig så går det jo litt bedre, jeg tenker på henne hele tiden samtidig som jeg klarer å tenke på litt andre ting også. Det hjelper å komme seg ut med hesten og det hjelper å ha en kjempeherlig pusekatt hjemme og ikke minst å ha fantastiske folk rundt seg. Mange lurer kanskje på hva som egentlig skjedde med Aska, så det tenkte jeg at jeg kunne fortelle. Aska fikk immunmediert hemolytisk anemi 31 oktober 2018. Hun responderte bra på medisineringen (kortison) og kom seg raskt. Hun hadde et "tilbakefall" hvor hun fikk en infeksjon, men fikk antibiotika og ble veldig raskt bra igjen. Jeg tok det naturligvis tungt da hun ble syk og var veldig redd for å miste henne da det er dårlige prognoser med denne sykdommen, men hun kom seg så bra og trente etterhvert som vanlig og jeg tenkte at dette kom til å gå bra. Hun var i god form og sterk. Dessverre gjør kortison at immunforsvaret blir svært nedsatt og man har lett for å pådra seg infeksjoner. Dette skjedde igjen. Hun ble dårlig, og vi var hos dyrlegen to dager på rad hvor hun fikk antibiotika og væskebehandling. Jeg ventet på den samme raske bedringen som ved forrige infeksjon, men denne gangen ble hun liksom ikke bedre. På den tredje dagen var hun kjempedårlig, og orket ikke en gang gå ut og tisse. Vi var hos dyrlegen da de åpna. Hun gikk selv ut til bilen hjemme, men da vi kom frem var hun allerede blitt så mye dårligere at hun ikke lengre klarte å gå. Hun holdt på å sige sammen utenfor bilen, og jeg løftet henne opp og bar henne inn til dyrlegen. Hun hadde kjempesterke smerter på dette tidspunktet, spesielt i magen, men hun så på meg med et blikk fylt av tillit da jeg løftet henne opp og bar den tunge hunden inn mens jeg åpna døren til veterinærkontoret med den ene hånda. Hun ble satt på væskebehandling med en gang, og videre undersøkt med røntgen og ultralyd. På dette tidspunktet hadde jeg grått i strekk siden kl 6 om morgenen og fikk beskjed om at de så væske i buken hennes og at dette var blodforgiftning. De måtte operere henne for å prøve å berge livet hennes, men jeg fikk beskjed om at det ikke var sikkert hun kom til å overleve operasjonen. Jeg var knust og kjemperedd. Jeg satt hos henne helt til hun fikk bedøvelsen og sovnet og etterpå satt jeg ute i resepsjonen i tilfelle de skulle komme med dårlige nyheter. Hver gang en dør åpnet seg trodde jeg de skulle komme og si at de mistet henne, eller at jeg måtte komme inn og si hadet til henne. Jeg gråt og gråt mens jeg håpet og ba om at det måtte gå bra. Jeg fikk beskjed om at de fjernet milten hennes men at hun kunne leve fint uten den om operasjonen ble vellykket. Hun overlevde operasjonen og jeg fikk komme inn til henne. De hadde egentlig stengt klinikken nå, men vi fikk sitte der med henne til hun våknet litt. De har ikke overvåkning over natten hos dyrleger i Lofoten, så jeg var nødt til å ta Aska med hjem. Ute var det full storm og stengte bruer og veier, så å kjøre til Tromsø med henne var ikke et alternativ. Det å ta en hund som var så syk med hjem var mitt verste mareritt, men jeg hadde ikke noe valg. Dyrlegene sa at de nå hadde gjort det de kunne for henne, og hun ville ha det best hjemme hos meg hvor hun følte seg trygg. Andreas og jeg dro til hytta med henne slik at vi kunne ha kortere vei til dyrlegen. Jeg gjorde det jeg kunne for at hun skulle ha det komfortabelt. Hun var heldigvis sterkt smertestilt og fortsatt ganske dopet/trøtt. Timene gikk, og jeg prøvde å tenke slik mamma sa jeg skulle gjøre, ta en time om gangen og håpe på det beste. Noen timer før hun døde snakket jeg med søsteren min Synnøve på telefonen, og jeg husker jeg sa til henne at jeg hadde litt mer håp nå, for hun lå foran peisen i sengen sin og sov, og hun virket avslappet. Dessverre endte det med at hun sovnet inn i armene mine, det er det jævligste jeg har vært med på, men jeg må bare prøve å trøste meg med at hun ikke var alene, hun var sammen med meg og Andreas, hun følte seg trygg og hadde ingen smerter. Det å miste henne så ung er grusomt og veldig vanskelig å liksom innse. Hun var i toppform da hun ble syk. Tilbakemeldingen vi fikk etter regodkjenning på ukas arbeid i sommer var at vi hadde cruiset gjennom godkjenningen og jeg hadde en veldig god hund. Jeg ser levende for meg hvordan hun første dagen på kurset runderte helt fantastisk og besto både det og sporet på første forsøk. Alle rideturene gjorde at hun til tross for varmen var i veldig god form. Hun ble sliten på slutten av løypen, men det stoppet henne ikke fra å finne den andre figuranten i løypen som lå helt i enden på 800 m. Jeg ser også levende for meg A-prøven vår på lavine samme året. Begge figurantene ble raskt funnet, og tilbakemeldingen fra dommerne var at det var vakkert å se på hvordan vi jobbet sammen og at vi selvfølgelig bestod. Jeg var veldig stolt av Aska og følte meg utrolig heldig som hadde en så god hund. Men jeg vet også at vi fikk frem det beste i hverandre vi to, og kanskje hadde hun ikke vært den samme hunden om hun var hos noen andre. Idag da jeg red ut på tur holdt jeg på å miste hansken min idet jeg tok de på meg, og et millisekund hadde jeg følelsen i kroppen som sa meg at det gjør ingenting om jeg mister hansken, for Aska plukker den opp til meg så jeg slipper å hoppe av hesten. Aska har plukket opp hansker, teppet til hesten, mobiltelefoner og reflekser fra bakken og gitt det til meg mens jeg bøyde meg ned mot henne fra hesteryggen. Dette var faktisk til utrolig stor hjelp når man har en hest som er så høy at man må stå på noe for å stige opp, og det er så utrolig mye mer enn hva man egentlig kan forvente av en hund, men for Aska var dette en selvfølge. Hun var helt fantastisk å ha rundt hester og å ha med seg på rideturer. Hun gikk alltid løs. På en tur til stranden i sommer følte jeg virkelig at jeg fikk testet lydigheten. Det var varmt og nydelig vær, og det var masse folk og unger på stranden og to andre hunder. Hun gikk ikke bort til noen. Hun holdt seg tett til hestene når hun fikk beskjed om det, og løp lykkelig etter oss resten av tiden. Hun fikk til og med svømme ved siden av hestene den dagen. Aska hadde et alt for kort, men 100 % lykkelig liv hvor hun var første prioritet hver dag. Jeg satte virkelig pris på henne hver eneste dag og er utrolig heldig som fikk lov å ha en så fantastisk hund. Hun har lært meg alt jeg kan om brukshundarbeid og hundetrening og jeg har så mye å takke henne for. Tusen takk Kaja for at du kom og satt med Aska og meg hos dyrlegen og hadde med mat til meg fordi du tydeligvis skjønte at jeg ikke hadde spist noe hele dagen. Takk Lisa for alt du gjorde for å berge Aska, for at du skjønte hvor mye hun betydde for meg og for at du svarte på mine meldinger døgnet rundt. Det er så mye mer enn hva man kan forvente av en veterinær. Andreas, mamma og resten av familien vet jeg rett og slett ikke hva jeg skulle gjort uten i denne vanskelige tiden. Å miste en hund er en stor sorg, det vet alle som selv har hund. Jeg satt Aska så høyt som det var mulig å sette en hund, og det kommer nok alltid til å være vondt å ha mistet henne, men jeg har ufattelig mange gode minner som jeg aldri kommer til å glemme.