Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

https://www.nrk.no/ho/hunden-leo-ble-angrepet-pa-tur-til-barnehagen-1.14676801

Kort fortalt så ble denne hunden Leo angrepet utav det blå av en Staffordshire Bull Terrier. Eier til staffe sier at han brøyt seg utav hagen og at da tok instinktene over så fort han så en annen hannhund og begynte da å sloss. 

Samtlige hundeeiere jeg møter på har hatt en eller flere dårlige opplevelser med staffer. Enten ved at de har sett angrep eller har opplevd det selv med egen hund. Hvorfor er det sånn? Er det for «lett» å skaffe seg en staffe uten tilstrekkelig kunnskap om rasen? Samkjønnsaggresjon burde jo opplyses om av oppdretter. Hvorfor forteller da oppgitte staffeeiere te meg om «årh ja han/hun liker ikke samme kjønnet sitt lenger, dette skjedde i 1-2 årsalderen...»? Syns det er skikkelig dumt og går trolig hardt utover en rase som helst vil bli kvitt «kamphund» stempelet sitt.

Min hund er selv oppvokst med gode og trygge staffer. Syns bare det er skummelt å aldri vite hva som dukker opp rundt neste sving eller om eier har kontroll. Det gjelder forsåvidt bare ikke staffer, men alle slags hunder!!

  • Like 1
  • Thanks 1
Skrevet (endret)

Etter flere utrivelige møter med staffer og ikke minst eierene deres så skygger jeg banen bare jeg ser noe som ligner på 200 m avstand.

Min hund ble angrepet av en av den nye naboens staffer i går. Hun m/ deltidssamboer har funnet ut at det er en god idé å la de tusle rundt løse. Dette på tross av at hun tidligere hadde fortalt at den ene "ikke var helt god" mens den sto på verandaen og glefset, bjeffet, frådet og knurret etter min. Det som var sjokkerende var hvor fort det gikk. Jeg rakk knapt å registrere hundene 15m unna når jeg kom rundt hjørnet ute før den kom susende og gikk rett i strupen på min. Det var ikke antydning til nøling. Jeg brølte, den nølte og jeg fikk kastet min opp på et bord rett ved. Når jeg, behersket, men i klartekst, sa at dette ikke var greit og at om de ikke hadde kontroll på hundene så måtte de ha dem i bånd, så sto samboeren og lo og benektet at det hadde skjedd noe. Når jeg da ble noe mer høyrøstet, fremdeles saklig og behersket, så så han bare "vi er jo voksne mennesker" - hva han nå enn mente med det. Hun sa ingenting. Men de fikk nå rasket med seg hundene og gikk.

Det er en komplett tragedie at disse hundene har blitt en av Norges mest populære raser. Jeg har ingenting i mot rasen i utgangspunktet, men så populær som den har blitt så havner den i hendene på folk som knapt skulle hatt hund og i enda mindre grad denne type hund. Og med en sånn popularitetsboom som vi ser nå så hiver det seg på oppdrettere som ikke skulle vært oppdrettere. Og hvem er det uegnede hundeeiere får kjøpt hund hos? Useriøse oppdrettere. De finner hverandre og det gjør hele situasjonen enda verre.

Jeg aner ikke hvorfor det er så mange bevisstløse hundeeiere som velger akkurat denne rasen. Føler den på noen måter har blitt den nye chihuahuaen eller yorkien for godt voksne damer (sikkert menn også - men jeg kan bare uttale meg om dem jeg har vært ute for) som ikke har snøring på hund eller rasen forøvrig. Problemet er at disse hundene har vesentlig mer skadepotensial. Verdens snilleste hunder mot mennesker inkludert barn, men bak i genene ligger det bevisst avl på aggresjon mot andre dyr og hunder. Noe som gjør at dette er hunder som trenger eiere med kunnskap.

Endret av tillien
  • Like 6
  • Sad 1
Skrevet

Synes det begynner å bli i overkant normalt med aggressive staffer. Og det er skikkelig trist. Men jeg tror det er blitt så mye dårlig avl, de avler ikke på god nok mentalitet. For en staff er ikke en rase som starter bråk, men avslutter det. Samtidig som at man naturlig nok blr vite hva man har med å gjøre. 

Jeg har jo hatt to, min første var litt samkjønsaggresiv. Men det kom av at han ble angrepet av huskyer som valp. Min andre ville ikke gjort noen noe. 

Mens med caizer har jeg opplevd å få en staff som gikk rett i strupa på trening. Tror samtidig at mange staffeeiere er veldig usikre/blir usikre på oppførselen og korrigerer det ikke. Og da sammen med den mentaliteten... 

 

Kort sagt; jeg kjøper ikke staff igjen. Og synes det er trist at rasen blir ødelagt.. 

  • Like 1
Skrevet

Noe av det verste som kan skje med en rase (min mening iaf) er å bli så populær som staffen har blitt de siste åra.. Jeg kjenner ikke til rasemiljøet, men ville tro at stor etterspørsel og popularitet gir mange fler useriøse oppdrettere. Jeg har dog ikke møtt noen aggressive staffer, bare møtt hyggelige og fine individer. Passerer ofte staffer i turområdene her, og de går alltid bare rett forbi. 

  • Like 1
Skrevet
Just now, jma said:

Noe av det verste som kan skje med en rase (min mening iaf) er å bli så populær som staffen har blitt de siste åra.. Jeg kjenner ikke til rasemiljøet, men ville tro at stor etterspørsel og popularitet gir mange fler useriøse oppdrettere. Jeg har dog ikke møtt noen aggressive staffer, bare møtt hyggelige og fine individer. Passerer ofte staffer i turområdene her, og de går alltid bare rett forbi. 

Jeg har truffet trivelige staffer jeg også, bare så det er sagt. I går gikk vi på en som var satt utenfor en butikk - midt blandt alle syklene i et sykkelstativ så den var umulig å se. Den satt nå bare der selv om min plutselig sto ansikt til ansikt med den. (dog kan man lure på hva eieren tenkte ved å sette den fra seg på en slik måte).

Det er selvsagt urettferdig å dømme en hel rase og deres eiere på bakgrunn av noen individer - og det gjør jeg egentlig ikke. Men når halvparten man møter (noe som ikke er en overdrivelse i mitt tilfelle) har åpenbare problemer, så tenker man uunngåelig bedre føre var osv... Det som nok kan være en medvirkende faktor for at folk opplever raser som så forskjellige er lokal avl. I en middels norsk by med noen 10 000 innbyggere så skal det ikke mer enn en eller to produktive dårlige oppdrettere til før man plutselig har 50 potensielt klin gærne hunder gående rundt, feks. Noe som vil merkes godt slike steder. Uten at jeg vet om det er tilfellet her. 

  • Like 2

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...