Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hvilke hensyn tar du/har du tatt til eldre hunder?

Blondie er 12,5 år nå og det begynner å merkes. Hun sover veldig mye. Hun er stort sett med på alle turene med Tidi, men noen dager virker det som at hun blir veldig sliten av det. På tur merker man ingenting. Hun holder fint følge og virker til å kose seg. Men når vi er kommet hjem ligger hun strak ut og ser ut som hun har vært med på et maraton. Jeg vet ikke om jeg burde begynne å ta hensyn til alderen hennes, eller om det er vanlig at ligger strak ut som det? De gangene jeg tar henne alene på tur virker hun også mer usikker. Noen ganger stirrer hun ut i luften/på noe og virker usikker. Halen faller ned og det virker som om hun ikke helt vet hvor vi er. Sammen med Tidi skjer ikke dette.

Skrevet

Jeg er litt usikker på hva du mener med 'hensyn'? :) Hvis du tenker på turer så kan det være litt problematisk, etter egen erfaring. For alle vil som regel være med, uansett om kondisjon /helse etterhvert blir nedsatt pga alder. Jeg syns det er veldig vanskelig å skulle nekte en hund som VIL være med ut på tur å få være med men problemet er da gjerne  at turene blir kortere enn hva resten av oss ønsker/hadde tenkt i utgangspunktet.. For jeg vil nødig presse en hund som later til å være sliten og ikke alle hunder er jo så små at man enkelt kan bære dem.

Skrevet
Just now, QUEST said:

Jeg er litt usikker på hva du mener med 'hensyn'? :) Hvis du tenker på turer så kan det være litt problematisk, etter egen erfaring. For alle vil som regel være med, uansett om kondisjon /helse etterhvert blir nedsatt pga alder. Jeg syns det er veldig vanskelig å skulle nekte en hund som VIL være med ut på tur å få være med men problemet er da gjerne  at turene blir kortere enn hva resten av oss ønsker/hadde tenkt i utgangspunktet.. For jeg vil nødig presse en hund som later til å være sliten og ikke alle hunder er jo så små at man enkelt kan bære dem.

Ja, jeg tenker vel mest på tur. Min er heldigvis liten nok til at jeg kan bære henne, og det er jo forsåvidt et godt forslag. Ta med sekk på tur så kan jeg bære henne et stykke om hun virker mye sliten etter tur. Så kan hun få bli med, men slippe å bli for sliten. For henne er det ofte viktig bare å få bli med, ikke så mye hva vi gjør. Men jeg opplever også om det er veldig kaldt og surt ute at hun ikke har noen problemer med å stå over turen. Da tror jeg faktisk hun foretrekker å være inne. 

  • Like 1
Skrevet
Akkurat nå, MegaMarie skrev:

Ja, jeg tenker vel mest på tur. Min er heldigvis liten nok til at jeg kan bære henne, og det er jo forsåvidt et godt forslag. Ta med sekk på tur så kan jeg bære henne et stykke om hun virker mye sliten etter tur. Så kan hun få bli med, men slippe å bli for sliten. For henne er det ofte viktig bare å få bli med, ikke så mye hva vi gjør. Men jeg opplever også om det er veldig kaldt og surt ute at hun ikke har noen problemer med å stå over turen. Da tror jeg faktisk hun foretrekker å være inne. 

De som frivillig står over tur slipper å være med her :) De minste her som i tillegg er korthårede har som regel ikke lyst å være med på tur på vinterstid. Å vasse i snø når det er mange kuldegrader ute, kjøler de fort ned, uansett om jeg bruker dekken. Ikke minst fryser de på føttene. 

Har du mulighet til å bruke sekk, så er ikke det så dumt. Det har jeg selv benyttet meg av til gammel hund :)

  • Like 1
Skrevet

Hun virker jo glad og fornøyd på tur uten antydning til å være veldig sliten. :)

Kanskje begrense de lengre turene til et par ganger i uken? Eller som foreslått å ha henne i en sekk om turen blir lengre? 

  • Like 1
Skrevet

Min erfaring med gamle hunder: Når de vil være med på tur, får de være med, men jeg har gjerne kortet litt ned på lengden, og unngått de bratteste kneikene. At hun virker usikker, kommer nok av at syn og hørsel begynner å svikte, og da er det naturlig at  de blir usikre. Et par av mine gamliser ble døve ettervert, og de ble såpass usikre på fremmede steder at da ble de holdt i bånd. Det er ellers helt normalt at gamliser sover mye mer og tyngre enn før. Stivhet, forkalkning  og vonde ledd vil dukke opp etter hvert, de synes gjerne det er ubehagelig å gå på grus/asfalt, så jeg har gått mest mulig på gress og skogbunn med dem.

  • Like 1
Skrevet

Jeg måtte begrense Rocky, han hadde jo vilje av stål og levde virkelig for å gå tur. Dessverre hang ikke kroppen helt med. Siste året gikk vi f.eks så godt som ingen fjellturer, de vi gikk var ikke i bratt terreng. Rett og slett fordi brå bevegelser/hopp/feil landinger osv fort førte til vond rygg og dermed smertestillende og ro. På sommeren måtte jeg gå tidlig eller sent pga han var såppass sensitiv for varme blitt at solsteika midt på dagen var no go, noen dager måtte jeg droppe lange turer helt. (Pga hjertet) Det ble mye asfalt tusling på meg og gresskanter på ham. Vår/høst/vinter så jogget vi regelmessig, men ikke alltid han hang med i mitt tempo oppover så da ble det såklart i hans tempo istedenfor. 

Jeg vil tro det er veldig individuelt hvor mye og hvilke hensyn som behøves å ta. Man må nesten bare lese den enkelte hund. Som eier kjenner du henne best, lytt til magefølelsen din. :) 

  • Like 1
Skrevet

Takk for svar! 

Godt å høre at det er vanlig at de blir mer trøtt med alderen da, da trenger jeg ikke å bekymre meg for det. Heller ta med sekk om hun ønsker å bli med på lengre turer, og ikke gå for mange lange turer i løpet av en uke kanskje. 

  • Like 1
Skrevet

((beklager på forhånd en rotete tekst, som kanskje er litt på siden av det du spurte om)

Det ble en naturlig begrensning det siste året med Ganzie. 
Hun fikk diagnosert nyresvikt høsten 2016, samt kreft i blæra. I tillegg hadde hun nok minst HD grad C, med forkalkninger.  Jeg merket siste høsten at hun ble litt fortere sliten, og siden hørselen hadde blitt borte sørget jeg for at hun alltid holdt seg i synsfeltet mitt, og fulgte vår vanlige løype i skogen. Da var hun nesten 14 år.
Hun hadde kroniske forkalkninger i potene som gjorde at hun ikke likte å gå på grus de siste årene, men asfalt og annet jevnt underlag var greit. Det siste året gikk vi mest på skogbunn og lysløype, da det var tydelig at hun ikke likte å gå på hardt underlag lengre.

På vinteren sørget jeg for at vi kun gikk i brøytede løyper, for det ble for slitsomt og kaldt for en gammel kropp å brøyte seg gjennom masse snø. Bar henne litt dersom jeg synes det virket som hun hang litt etter, men ellers greide hun fint å holde følge på tur. 
Sørget for å kompensere for litt kortere turer med å gi Inya mer jobb, som kjettingtrekk på tur, eller en kjapp sykkeltur før eller etter tur.
I januar -17 fikk hun vestibulitt, men kom seg relativt fort etter det, selv om jeg merket hun ble noe redusert i ettertid. Var tydelig når hun ble sliten, da ble hun litt skjev. 
Hun gikk på smertestillende daglig det siste året, både på grunn av ledd, i tillegg til at Metacam (meloxicam/piroxicam) bukes som behandling mot den type blærekreft hun hadde. Hun fikk også Tramadol ved behov. 
Mitt syn på det var at hun hadde ikke så lenge igjen, og da skulle hun i allefall ikke ha vondt. 
Hun sov mye, noe som er naturlig når man eldes.
Den siste våren og sommeren var hun veldig fornøyd med å ligge og sove mens jeg var ute på tur med Inya og Miriel, og så ruslet vi gjerne en kort tur i skogen bak huset etterpå. Men hun var veldig fornøyd med å få rusle i hagen og så ikke helt det store behovet for tur. 

Så for vår del ble det en helt naturlig nedtrapping av turer og aktiviteter, litt tilpasning ved behov, og så kompenserte jeg heller med med litt annen aktivitet for de andre hundene.
Ordnet med en liten trapp ved sofaen siden hun ikke turte å hoppe opp i sofaen etter vestibulitt-anfallet.

I august -17 lot jeg henne sovne inn på sofaen hjemme, i armene mine. Da var hun nesten 15 år, kroppen var sliten, hun sov nesten hele tiden, og så dypt at jeg mer enn en gang var bråsikker på at hun hadde sovnet inn. Da hadde også nyrene blitt dårligere, og matlysten var dårlig.
Så da fikk hun vandre med verdighet, såpass skyldte jeg henne. Den verste avgjørelsen jeg har tatt i mitt liv, men den beste jeg kunne tatt for min beste venn,

Men guri, som jeg savner henne.

Skrevet

Jeg har en tispe på 11,5år som sliter mye med stivhet etter tur. Hun stivner helt i bakparten og blir halt på venstre fremben. Hvis hun får en periode på rimadyl og med helt ro, så forsvinner mesteparten av stivheten. Så fort hun er med på turer igjen så blir hun stiv når vi kommer hjem. Til tider klarer hun ikke å reise seg, opp/ned fra sofa og klarer ikke tråkke ned på venstre fremben (forkalkninger).

Når vi er ute på tur derimot er hun så og si helt fin ofte , masse energi og glede. Hun ser ganske dårlig, ellers klarer hun seg greit. Derfor er det synd å ikke kunne la henne være med, for det får så store konsekvenser etterpå.

Nå i det siste har hun hatt 14dager med helt ro og smertestillende igjen, for å få kroppen bra igjen. Skal prøve med en liten tur igjen i morgen. Så her blir det jo tatt mye hensyn til henne fordi hun er gammel.

Men så har jeg en hund til som er ganske krevende og må ha mye tur og trening. Da er det temmelig trist at den gamle blir liggende igjen hjemme alene. Så hun har fått være litt hos min mor. Men hvis hun fortsetter med å få så vondt i kroppen av å gå vanlige turer så må jeg nok i tenkeboksen.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hvis du ikke har vært borte mer enn en time nå, og så plutselig øker til en hel arbeidsdag så er det klart at det blir problemer. Jeg vil også påstå at de færreste valper takler greit en arbeidsdag alene ved 12 uker, og synes det er ganske dårlig av en oppdretter å påstå det. Det er også litt raseavhengig, men jeg ville aldri regnet med at hunden var klar til hele dager alene hjemme ved 12 uker, uansett rase. Man henter vanligvis valpen ved 8-10 uker. Den første uken bør man være sammen med valpen og legge et trygt grunnlag, og så gradvis legge til rette for at valpen takler at man går unna, enten det bare er i et annet rom, ut og hente posten, osv. Da er det veldig individavhengig hvor fort man kan gå fram, og går man for fort fram må man ofte gå mange steg tilbake igjen. Det ER mye jobb å ha hund, og uansett hvor forberedt man er så tror jeg mange får seg en overraskelse. 
    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...