Hensyn til eldre hunder

[MegaMarie 7298]

Hvilke hensyn tar du/har du tatt til eldre hunder?

Blondie er 12,5 år nå og det begynner å merkes. Hun sover veldig mye. Hun er stort sett med på alle turene med Tidi, men noen dager virker det som at hun blir veldig sliten av det. På tur merker man ingenting. Hun holder fint følge og virker til å kose seg. Men når vi er kommet hjem ligger hun strak ut og ser ut som hun har vært med på et maraton. Jeg vet ikke om jeg burde begynne å ta hensyn til alderen hennes, eller om det er vanlig at ligger strak ut som det? De gangene jeg tar henne alene på tur virker hun også mer usikker. Noen ganger stirrer hun ut i luften/på noe og virker usikker. Halen faller ned og det virker som om hun ikke helt vet hvor vi er. Sammen med Tidi skjer ikke dette.

[QUEST 4312]

Jeg er litt usikker på hva du mener med 'hensyn'?  Hvis du tenker på turer så kan det være litt problematisk, etter egen erfaring. For alle vil som regel være med, uansett om kondisjon /helse etterhvert blir nedsatt pga alder. Jeg syns det er veldig vanskelig å skulle nekte en hund som VIL være med ut på tur å få være med men problemet er da gjerne  at turene blir kortere enn hva resten av oss ønsker/hadde tenkt i utgangspunktet.. For jeg vil nødig presse en hund som later til å være sliten og ikke alle hunder er jo så små at man enkelt kan bære dem.

[MegaMarie 7298]

Just now, QUEST said:

Jeg er litt usikker på hva du mener med 'hensyn'?  Hvis du tenker på turer så kan det være litt problematisk, etter egen erfaring. For alle vil som regel være med, uansett om kondisjon /helse etterhvert blir nedsatt pga alder. Jeg syns det er veldig vanskelig å skulle nekte en hund som VIL være med ut på tur å få være med men problemet er da gjerne  at turene blir kortere enn hva resten av oss ønsker/hadde tenkt i utgangspunktet.. For jeg vil nødig presse en hund som later til å være sliten og ikke alle hunder er jo så små at man enkelt kan bære dem.

Ja, jeg tenker vel mest på tur. Min er heldigvis liten nok til at jeg kan bære henne, og det er jo forsåvidt et godt forslag. Ta med sekk på tur så kan jeg bære henne et stykke om hun virker mye sliten etter tur. Så kan hun få bli med, men slippe å bli for sliten. For henne er det ofte viktig bare å få bli med, ikke så mye hva vi gjør. Men jeg opplever også om det er veldig kaldt og surt ute at hun ikke har noen problemer med å stå over turen. Da tror jeg faktisk hun foretrekker å være inne. 

[QUEST 4312]

Akkurat nå, MegaMarie skrev:

Ja, jeg tenker vel mest på tur. Min er heldigvis liten nok til at jeg kan bære henne, og det er jo forsåvidt et godt forslag. Ta med sekk på tur så kan jeg bære henne et stykke om hun virker mye sliten etter tur. Så kan hun få bli med, men slippe å bli for sliten. For henne er det ofte viktig bare å få bli med, ikke så mye hva vi gjør. Men jeg opplever også om det er veldig kaldt og surt ute at hun ikke har noen problemer med å stå over turen. Da tror jeg faktisk hun foretrekker å være inne. 

De som frivillig står over tur slipper å være med her  De minste her som i tillegg er korthårede har som regel ikke lyst å være med på tur på vinterstid. Å vasse i snø når det er mange kuldegrader ute, kjøler de fort ned, uansett om jeg bruker dekken. Ikke minst fryser de på føttene. 

Har du mulighet til å bruke sekk, så er ikke det så dumt. Det har jeg selv benyttet meg av til gammel hund

[Kristiin 1693]

Hun virker jo glad og fornøyd på tur uten antydning til å være veldig sliten.

Kanskje begrense de lengre turene til et par ganger i uken? Eller som foreslått å ha henne i en sekk om turen blir lengre? 

[patricia 791]

Min erfaring med gamle hunder: Når de vil være med på tur, får de være med, men jeg har gjerne kortet litt ned på lengden, og unngått de bratteste kneikene. At hun virker usikker, kommer nok av at syn og hørsel begynner å svikte, og da er det naturlig at  de blir usikre. Et par av mine gamliser ble døve ettervert, og de ble såpass usikre på fremmede steder at da ble de holdt i bånd. Det er ellers helt normalt at gamliser sover mye mer og tyngre enn før. Stivhet, forkalkning  og vonde ledd vil dukke opp etter hvert, de synes gjerne det er ubehagelig å gå på grus/asfalt, så jeg har gått mest mulig på gress og skogbunn med dem.

[Rocket 2171]

Jeg måtte begrense Rocky, han hadde jo vilje av stål og levde virkelig for å gå tur. Dessverre hang ikke kroppen helt med. Siste året gikk vi f.eks så godt som ingen fjellturer, de vi gikk var ikke i bratt terreng. Rett og slett fordi brå bevegelser/hopp/feil landinger osv fort førte til vond rygg og dermed smertestillende og ro. På sommeren måtte jeg gå tidlig eller sent pga han var såppass sensitiv for varme blitt at solsteika midt på dagen var no go, noen dager måtte jeg droppe lange turer helt. (Pga hjertet) Det ble mye asfalt tusling på meg og gresskanter på ham. Vår/høst/vinter så jogget vi regelmessig, men ikke alltid han hang med i mitt tempo oppover så da ble det såklart i hans tempo istedenfor. 

Jeg vil tro det er veldig individuelt hvor mye og hvilke hensyn som behøves å ta. Man må nesten bare lese den enkelte hund. Som eier kjenner du henne best, lytt til magefølelsen din.  

[MegaMarie 7298]

Takk for svar! 

Godt å høre at det er vanlig at de blir mer trøtt med alderen da, da trenger jeg ikke å bekymre meg for det. Heller ta med sekk om hun ønsker å bli med på lengre turer, og ikke gå for mange lange turer i løpet av en uke kanskje. 

[Ganzie 8508]

((beklager på forhånd en rotete tekst, som kanskje er litt på siden av det du spurte om)

Det ble en naturlig begrensning det siste året med Ganzie. 
Hun fikk diagnosert nyresvikt høsten 2016, samt kreft i blæra. I tillegg hadde hun nok minst HD grad C, med forkalkninger.  Jeg merket siste høsten at hun ble litt fortere sliten, og siden hørselen hadde blitt borte sørget jeg for at hun alltid holdt seg i synsfeltet mitt, og fulgte vår vanlige løype i skogen. Da var hun nesten 14 år.
Hun hadde kroniske forkalkninger i potene som gjorde at hun ikke likte å gå på grus de siste årene, men asfalt og annet jevnt underlag var greit. Det siste året gikk vi mest på skogbunn og lysløype, da det var tydelig at hun ikke likte å gå på hardt underlag lengre.

På vinteren sørget jeg for at vi kun gikk i brøytede løyper, for det ble for slitsomt og kaldt for en gammel kropp å brøyte seg gjennom masse snø. Bar henne litt dersom jeg synes det virket som hun hang litt etter, men ellers greide hun fint å holde følge på tur. 
Sørget for å kompensere for litt kortere turer med å gi Inya mer jobb, som kjettingtrekk på tur, eller en kjapp sykkeltur før eller etter tur.
I januar -17 fikk hun vestibulitt, men kom seg relativt fort etter det, selv om jeg merket hun ble noe redusert i ettertid. Var tydelig når hun ble sliten, da ble hun litt skjev. 
Hun gikk på smertestillende daglig det siste året, både på grunn av ledd, i tillegg til at Metacam (meloxicam/piroxicam) bukes som behandling mot den type blærekreft hun hadde. Hun fikk også Tramadol ved behov. 
Mitt syn på det var at hun hadde ikke så lenge igjen, og da skulle hun i allefall ikke ha vondt. 
Hun sov mye, noe som er naturlig når man eldes.
Den siste våren og sommeren var hun veldig fornøyd med å ligge og sove mens jeg var ute på tur med Inya og Miriel, og så ruslet vi gjerne en kort tur i skogen bak huset etterpå. Men hun var veldig fornøyd med å få rusle i hagen og så ikke helt det store behovet for tur. 

Så for vår del ble det en helt naturlig nedtrapping av turer og aktiviteter, litt tilpasning ved behov, og så kompenserte jeg heller med med litt annen aktivitet for de andre hundene.
Ordnet med en liten trapp ved sofaen siden hun ikke turte å hoppe opp i sofaen etter vestibulitt-anfallet.

I august -17 lot jeg henne sovne inn på sofaen hjemme, i armene mine. Da var hun nesten 15 år, kroppen var sliten, hun sov nesten hele tiden, og så dypt at jeg mer enn en gang var bråsikker på at hun hadde sovnet inn. Da hadde også nyrene blitt dårligere, og matlysten var dårlig.
Så da fikk hun vandre med verdighet, såpass skyldte jeg henne. Den verste avgjørelsen jeg har tatt i mitt liv, men den beste jeg kunne tatt for min beste venn,

Men guri, som jeg savner henne.

[ElinJ 35]

Jeg har en tispe på 11,5år som sliter mye med stivhet etter tur. Hun stivner helt i bakparten og blir halt på venstre fremben. Hvis hun får en periode på rimadyl og med helt ro, så forsvinner mesteparten av stivheten. Så fort hun er med på turer igjen så blir hun stiv når vi kommer hjem. Til tider klarer hun ikke å reise seg, opp/ned fra sofa og klarer ikke tråkke ned på venstre fremben (forkalkninger).

Når vi er ute på tur derimot er hun så og si helt fin ofte , masse energi og glede. Hun ser ganske dårlig, ellers klarer hun seg greit. Derfor er det synd å ikke kunne la henne være med, for det får så store konsekvenser etterpå.

Nå i det siste har hun hatt 14dager med helt ro og smertestillende igjen, for å få kroppen bra igjen. Skal prøve med en liten tur igjen i morgen. Så her blir det jo tatt mye hensyn til henne fordi hun er gammel.

Men så har jeg en hund til som er ganske krevende og må ha mye tur og trening. Da er det temmelig trist at den gamle blir liggende igjen hjemme alene. Så hun har fått være litt hos min mor. Men hvis hun fortsetter med å få så vondt i kroppen av å gå vanlige turer så må jeg nok i tenkeboksen.